NHD/andre: er det ikke på tide med et mer nyansert bilde av BPD.

[vil bli borte]

Det er faktisk en god del mennesker med BPD som ikke er til stor belastning for omgivelsene.

Mange som har BPD kan frykte at folk skal forlate dem, men ikke alle terrorisrerer vedkommende til å komme tilbake. Ikke alle trenger forsikringer fra vennene sine annenhver dag om at de ikke kal forlate dem. Mange sitter for seg selv og kjemper med tankene.

Mange som har BPD opplever å kjenne på svingende følelser ovenfor venninner. Men det er ikke alle som sier noe om det til de andre. Mange klarer å holdde kjeft, evt holde seg unna en liten stund.

Det er ikke alle med BPD som lar sine store følelsesmessige svingninger gå utover andre. Og det er slett ikke alle som blir kjempesinte. Mange gråter seg i seng om kveldene og holder seg inne en liten stund dersom de blir helt nedfor.

Det er ikke alle med BPD som stadig truer familien med at de skal skade eller ta livet av seg selv. Jeg tror at de fleste som skader seg selv holder det skjult, iallefall for familie og venner.

Det er ikke alle BPD personer som en kan plukke ut på upassende adferd. Noen oppfører seg normalt.

Poenget er at alle borderlinere er ikke psykopater. Det er mange som klarer å beherske oppførselen sin ovenfor de andre.

Vet ikke om jeg er Borderline, har en del trekk, men jeg er ialle fall ikke sint, manipulerende osv. Jeg normalt høflig og grei.

Men det gjør like vondt inne i meg for det.

[Gjest en utenfor]

applaus!

[Gjest terezita]

AMEN!

Kjenner flere med diagnosen borderline, som slett ikke er som noen jævler mot de rundt seg!!!!!!!

Selv holder jeg alltid forakten inni meg!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Jeg sier ikke til bestevenninna mi at jeg er full av avsky over måten hun snakker på avogtil, eller hvor kvalm jeg blir når hun har en "hard" kroppsholdning.

Men jeg gråter meg i søvn nesten hver natt!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. For å fylle kriteriene for diagnose, må følgende være til stede for alle pf-diagnoser:

Vedkommende må selv eller andre må oppleve betydelig ubehag som følge av pf

og/eller

vedkommende må ha betydelig redusert funksjon arbeidsmessig/familiemessig og/eller sosialt.

2. om 1. er oppfylt, må i tillegg minst 5 av 9 symptomer på BPD være tilstede.

Bare dette gir 512 forskjellige varianter av BPD.

3. Om både 1. og 2. er oppfylt, vil personer med BPD ha ulike personlighetstrekk og personlige ressurser som alle andre.

Dette betyr at det ikke er noen ensartet gruppe.

Det er selvsagt også mulig å ha ulike trekk fra en pf uten at kriteriene for diagnose er oppfylt.

[firebird1365380441]

applaus!

Halleluja, Amen og Bravo!

Så sant som det er sagt - ikke alle borderlinere lager helvete rundt seg.

Og om en gjør det i en periode, kan en komme ut av det mønsteret.

En kan faktisk bli frisk av Borderline/BPF, selv om det krever forbasket mye jobbing fra en selv.

Skulle bare ønske at flere behandlere kan lære seg til å få et mer nyansert bilde på de av oss som har BPF diagnosen.Vi er ikke nødvendigvis psykopater selv om mange av oss til tider og gjennom flere år kan oppføre oss jævlig.

Borderline er en tilstand som ofte brenner ut med årene.

Fra jeg var 20 til jeg var 26 , var jeg en pest og en plage for mange rundt meg.

I dag er jeg 30 år og har roet meg betraktelig ned. Folk sier at "nå er du veldig lik den jenta du var før du ble syk".

Det er godt å høre. En del behandlere er dessverre veldig negativt innstilt til personer med BPF, noe som jeg tror bidrar til at denne gruppen pasienter blir mye mer stigmatisert enn hva de i utgangspunktet er.

BPF'ere er liksom vanskelige og manipulerende, uansett, kan det virke som at visse behandlere tror.

Sånt er temmelig lite motiverende for BPF pasienter å høre. Ofte blir BPF'ere til det som behandlerne forventer at de skal være.

En slags type vrangforestilling blandt enkelte psykologer/psykiatere?

Jeg vet uansett at ikke alle er like og at det ER mulig å endre seg fra ille og til bedre.

Been there, done that...

[vil bli borte]

Halleluja, Amen og Bravo!

Så sant som det er sagt - ikke alle borderlinere lager helvete rundt seg.

Og om en gjør det i en periode, kan en komme ut av det mønsteret.

En kan faktisk bli frisk av Borderline/BPF, selv om det krever forbasket mye jobbing fra en selv.

Skulle bare ønske at flere behandlere kan lære seg til å få et mer nyansert bilde på de av oss som har BPF diagnosen.Vi er ikke nødvendigvis psykopater selv om mange av oss til tider og gjennom flere år kan oppføre oss jævlig.

Borderline er en tilstand som ofte brenner ut med årene.

Fra jeg var 20 til jeg var 26 , var jeg en pest og en plage for mange rundt meg.

I dag er jeg 30 år og har roet meg betraktelig ned. Folk sier at "nå er du veldig lik den jenta du var før du ble syk".

Det er godt å høre. En del behandlere er dessverre veldig negativt innstilt til personer med BPF, noe som jeg tror bidrar til at denne gruppen pasienter blir mye mer stigmatisert enn hva de i utgangspunktet er.

BPF'ere er liksom vanskelige og manipulerende, uansett, kan det virke som at visse behandlere tror.

Sånt er temmelig lite motiverende for BPF pasienter å høre. Ofte blir BPF'ere til det som behandlerne forventer at de skal være.

En slags type vrangforestilling blandt enkelte psykologer/psykiatere?

Jeg vet uansett at ikke alle er like og at det ER mulig å endre seg fra ille og til bedre.

Been there, done that...

"Du er herved arrestert for å være psykopat. Alt du sier og gjør i fremtiden kan og vil bli brukt i mot deg i psykiatriens navn."

"Du vil stadig bli overvåket slik at vi til enhver tid kan være oppmerksomme på eventuelle trekk som kan bekrefte vårt arrestasjonsgrunnlag."

"Dine reaksjoner og tanker er nå å betrakte som patologiske og ditt selv som mangelfullt. Evt. innsigelser på dette punkt vil bli oppfattet som en bekreftelse på vår mistanke, og vil bli ført som bevismateriale i saken mot deg."

"En hver lidelse du måtte få vil herved bli betraktet som sekundær, som en følge av dine sjelelige defekter. Du har ingen krav til å få adekvat behandling for dine sekundærlidelser."

"Du er herved også tiltalt for misbruk av narkotiske medikamenter. Dette gjelder også for de som ikke har fått utskrevet denne typen medikamenter. Dette av forebyggende årsaker."

"Ditt seksualliv vil fra nå av bli overvåket. Alle seksuell aktivitet utenom ekteskap vil bli notert som bevismateriale i psykiatriens sak i mot deg."

"Enhver skadelig handling du måtte foreta deg vil fra nå av bli betraktet som manipulering av dine omgivelser."

"Brudd i parforhold er heretter å betrakte som en naturlig konsekvens av dine sjelelige mangler"

"Dersom noen skulle bli uenig om din tilstand så vil det bli ansett som et resultat av et av dine psykopatiske trekk, din evne til å splitte andre"

" Vi har fra nå av rett til å vri og vende på alt du sier. Og bruke våre egne ord i mot deg"

Og sist, men ikke minst...,

"Vi fraskriver oss ett hvert ansvar for manglende bedring. Manglende bedring vil autaomatisk bekrefte at arrestasjonsgrunnlaget vårt var korrekt."

Vell det var litt av de tiltalene jeg føler at jeg har fått i mot meg.

For å si noe om selve systemet så føler jeg meg totalt rettsløs. Jeg har ingen reelle muligheter for å bli kvitt dette stempelet. Selv om flere har uttalt at det er feil.

Ellers så føler jeg at min mistillitt til systemet er stor. Slik har det ikke hvert fra begynnelsen, men etter at jeg fikk denne diagnosen en gang etter en uheldig "behandlingsrelasjon" har svekket tillitten min til systemet.

Ellers så føler jeg at få vil tale min sak offentlig. Miljøpersonal kunne si til meg at de var rystet over hvordan jeg ble møtt av behandler. Dette sa de rett ut. De kunne si at de reagerte kraftig....

MEN... de kunne dessverre ikke ta det opp. Kameraderi i stor stil spør du meg.

Jeg er smertelig klar over mine svake sider, og det gjør ikke så mye at de blir stemplet som til dels "sykelige/usunne". Men noe av det som har hvert ille er å bli tillagt negative egenskaper som en slettes ikke har. Jeg har feks. bestandig hvert stolt over at jeg er en rolig og sindig person. Så kommer får jeg høre at jeg har et usunt sinne. Det var vondt. Heldigvis får jeg fortsatt høreute at: du og bestefar, dere lar dere ikke affektere av bagateller. Dere er så rolige. Det gjør godt. Men uansett har det sådd en tvil i meg.

Det å få denne diagnosen har vekket opp i mye som har hvert veldig vanskelig for meg før, og som jeg endelig følte at jeg hadde fått ro for. Jeg hadde fått en bekreftelse på at jeg var normal. Det var ikke noe galt med meg, og alt var ikke min skyld.

Nå blomstret usikkerheten i meg igjen, og det er så unødvendig.

Det roer seg nok igjen en dag når jeg får bekreftelse nok til å være trygg på meg selv igjen.

Jeg har aldri i mitt liv hatet en person. Men behandlingen jeg fikk av behandler på sykehus, i tillegg til en vanskelig diagnose gjør at jeg hater han. Jeg hater han virkelig og ønsker han ingenting godt.Jeg var og er ikke søppel og ikke en kjeft skal få behandle meg som det heller. Ønsker han til helvette, men tviler på at han kommer inn-dessverre.

Jeg har ikke hvert noen spesielt usympatisk person, bortsett fra under puberteten. Som dere sikkert skjønner har ikke denne behandlingen hentet frem de beste sidene mine. Tvert i mot.

Det går mye bedre med de behandleren jeg går til nå. Men jeg føler at noe av mistillitten til systemet har jeg sendt til henne. Jeg går med konstant redsel for at jeg skal ha hvert ufin og usympatisk.

Men jeg kan heller ikke slutte i behandling. Sånn som det er nå så vil jeg ikke dø. Jeg vil leve. Men jeg må ha noen som kan fange meg opp dersom jeg blir deprimert. Jeg må ha noen som passer på å få meg innlagt før det går så langt som at jeg tar til å ta livet av meg.

Etter denne uheldige behandlingsrelasjonen og BPD diagnosen føler jeg at jeg er avhengig og bundet til en behandling som jeg hater.

Og til sist så er jeg så redd for å bli stemplet som gal at jeg prøver å skjule mitt egentlige jeg med nebb og klør og det koster krefter.

Jeg tenker på å begynne å snakke med prest bare for å få snakket med en person som ikke skal felle noen dom over livet mitt.

Jeg føler meg uendelig alene (selv om det er selvforskyldt) i kampen mot følelsene inni meg.

Jeg føler meg som i dette verst av "Ikke en spurv til jorden".

Tro det når stormen herjer Bladløse vintertrær! Tro det når brenning bryter over de nakne skjær! Tro det når ubeksyttet(!!!) Midt i en kamp du står! Tro det når helt alene(!!!) Du med en smerte(!!!) går!

Ja ja dette ble langt. Lurer på om noen har lest helt hit?

[SoriaMoria]

"Du er herved arrestert for å være psykopat. Alt du sier og gjør i fremtiden kan og vil bli brukt i mot deg i psykiatriens navn."

"Du vil stadig bli overvåket slik at vi til enhver tid kan være oppmerksomme på eventuelle trekk som kan bekrefte vårt arrestasjonsgrunnlag."

"Dine reaksjoner og tanker er nå å betrakte som patologiske og ditt selv som mangelfullt. Evt. innsigelser på dette punkt vil bli oppfattet som en bekreftelse på vår mistanke, og vil bli ført som bevismateriale i saken mot deg."

"En hver lidelse du måtte få vil herved bli betraktet som sekundær, som en følge av dine sjelelige defekter. Du har ingen krav til å få adekvat behandling for dine sekundærlidelser."

"Du er herved også tiltalt for misbruk av narkotiske medikamenter. Dette gjelder også for de som ikke har fått utskrevet denne typen medikamenter. Dette av forebyggende årsaker."

"Ditt seksualliv vil fra nå av bli overvåket. Alle seksuell aktivitet utenom ekteskap vil bli notert som bevismateriale i psykiatriens sak i mot deg."

"Enhver skadelig handling du måtte foreta deg vil fra nå av bli betraktet som manipulering av dine omgivelser."

"Brudd i parforhold er heretter å betrakte som en naturlig konsekvens av dine sjelelige mangler"

"Dersom noen skulle bli uenig om din tilstand så vil det bli ansett som et resultat av et av dine psykopatiske trekk, din evne til å splitte andre"

" Vi har fra nå av rett til å vri og vende på alt du sier. Og bruke våre egne ord i mot deg"

Og sist, men ikke minst...,

"Vi fraskriver oss ett hvert ansvar for manglende bedring. Manglende bedring vil autaomatisk bekrefte at arrestasjonsgrunnlaget vårt var korrekt."

Vell det var litt av de tiltalene jeg føler at jeg har fått i mot meg.

For å si noe om selve systemet så føler jeg meg totalt rettsløs. Jeg har ingen reelle muligheter for å bli kvitt dette stempelet. Selv om flere har uttalt at det er feil.

Ellers så føler jeg at min mistillitt til systemet er stor. Slik har det ikke hvert fra begynnelsen, men etter at jeg fikk denne diagnosen en gang etter en uheldig "behandlingsrelasjon" har svekket tillitten min til systemet.

Ellers så føler jeg at få vil tale min sak offentlig. Miljøpersonal kunne si til meg at de var rystet over hvordan jeg ble møtt av behandler. Dette sa de rett ut. De kunne si at de reagerte kraftig....

MEN... de kunne dessverre ikke ta det opp. Kameraderi i stor stil spør du meg.

Jeg er smertelig klar over mine svake sider, og det gjør ikke så mye at de blir stemplet som til dels "sykelige/usunne". Men noe av det som har hvert ille er å bli tillagt negative egenskaper som en slettes ikke har. Jeg har feks. bestandig hvert stolt over at jeg er en rolig og sindig person. Så kommer får jeg høre at jeg har et usunt sinne. Det var vondt. Heldigvis får jeg fortsatt høreute at: du og bestefar, dere lar dere ikke affektere av bagateller. Dere er så rolige. Det gjør godt. Men uansett har det sådd en tvil i meg.

Det å få denne diagnosen har vekket opp i mye som har hvert veldig vanskelig for meg før, og som jeg endelig følte at jeg hadde fått ro for. Jeg hadde fått en bekreftelse på at jeg var normal. Det var ikke noe galt med meg, og alt var ikke min skyld.

Nå blomstret usikkerheten i meg igjen, og det er så unødvendig.

Det roer seg nok igjen en dag når jeg får bekreftelse nok til å være trygg på meg selv igjen.

Jeg har aldri i mitt liv hatet en person. Men behandlingen jeg fikk av behandler på sykehus, i tillegg til en vanskelig diagnose gjør at jeg hater han. Jeg hater han virkelig og ønsker han ingenting godt.Jeg var og er ikke søppel og ikke en kjeft skal få behandle meg som det heller. Ønsker han til helvette, men tviler på at han kommer inn-dessverre.

Jeg har ikke hvert noen spesielt usympatisk person, bortsett fra under puberteten. Som dere sikkert skjønner har ikke denne behandlingen hentet frem de beste sidene mine. Tvert i mot.

Det går mye bedre med de behandleren jeg går til nå. Men jeg føler at noe av mistillitten til systemet har jeg sendt til henne. Jeg går med konstant redsel for at jeg skal ha hvert ufin og usympatisk.

Men jeg kan heller ikke slutte i behandling. Sånn som det er nå så vil jeg ikke dø. Jeg vil leve. Men jeg må ha noen som kan fange meg opp dersom jeg blir deprimert. Jeg må ha noen som passer på å få meg innlagt før det går så langt som at jeg tar til å ta livet av meg.

Etter denne uheldige behandlingsrelasjonen og BPD diagnosen føler jeg at jeg er avhengig og bundet til en behandling som jeg hater.

Og til sist så er jeg så redd for å bli stemplet som gal at jeg prøver å skjule mitt egentlige jeg med nebb og klør og det koster krefter.

Jeg tenker på å begynne å snakke med prest bare for å få snakket med en person som ikke skal felle noen dom over livet mitt.

Jeg føler meg uendelig alene (selv om det er selvforskyldt) i kampen mot følelsene inni meg.

Jeg føler meg som i dette verst av "Ikke en spurv til jorden".

Tro det når stormen herjer Bladløse vintertrær! Tro det når brenning bryter over de nakne skjær! Tro det når ubeksyttet(!!!) Midt i en kamp du står! Tro det når helt alene(!!!) Du med en smerte(!!!) går!

Ja ja dette ble langt. Lurer på om noen har lest helt hit?

Jada, jeg leste gjennom hele innlegget. Og det var så godt skrevet at jeg minst må lese dt en gang til!

Mange gode poenger om det å få diagnosen, synes jeg!

mvh

[hu']

"Du er herved arrestert for å være psykopat. Alt du sier og gjør i fremtiden kan og vil bli brukt i mot deg i psykiatriens navn."

"Du vil stadig bli overvåket slik at vi til enhver tid kan være oppmerksomme på eventuelle trekk som kan bekrefte vårt arrestasjonsgrunnlag."

"Dine reaksjoner og tanker er nå å betrakte som patologiske og ditt selv som mangelfullt. Evt. innsigelser på dette punkt vil bli oppfattet som en bekreftelse på vår mistanke, og vil bli ført som bevismateriale i saken mot deg."

"En hver lidelse du måtte få vil herved bli betraktet som sekundær, som en følge av dine sjelelige defekter. Du har ingen krav til å få adekvat behandling for dine sekundærlidelser."

"Du er herved også tiltalt for misbruk av narkotiske medikamenter. Dette gjelder også for de som ikke har fått utskrevet denne typen medikamenter. Dette av forebyggende årsaker."

"Ditt seksualliv vil fra nå av bli overvåket. Alle seksuell aktivitet utenom ekteskap vil bli notert som bevismateriale i psykiatriens sak i mot deg."

"Enhver skadelig handling du måtte foreta deg vil fra nå av bli betraktet som manipulering av dine omgivelser."

"Brudd i parforhold er heretter å betrakte som en naturlig konsekvens av dine sjelelige mangler"

"Dersom noen skulle bli uenig om din tilstand så vil det bli ansett som et resultat av et av dine psykopatiske trekk, din evne til å splitte andre"

" Vi har fra nå av rett til å vri og vende på alt du sier. Og bruke våre egne ord i mot deg"

Og sist, men ikke minst...,

"Vi fraskriver oss ett hvert ansvar for manglende bedring. Manglende bedring vil autaomatisk bekrefte at arrestasjonsgrunnlaget vårt var korrekt."

Vell det var litt av de tiltalene jeg føler at jeg har fått i mot meg.

For å si noe om selve systemet så føler jeg meg totalt rettsløs. Jeg har ingen reelle muligheter for å bli kvitt dette stempelet. Selv om flere har uttalt at det er feil.

Ellers så føler jeg at min mistillitt til systemet er stor. Slik har det ikke hvert fra begynnelsen, men etter at jeg fikk denne diagnosen en gang etter en uheldig "behandlingsrelasjon" har svekket tillitten min til systemet.

Ellers så føler jeg at få vil tale min sak offentlig. Miljøpersonal kunne si til meg at de var rystet over hvordan jeg ble møtt av behandler. Dette sa de rett ut. De kunne si at de reagerte kraftig....

MEN... de kunne dessverre ikke ta det opp. Kameraderi i stor stil spør du meg.

Jeg er smertelig klar over mine svake sider, og det gjør ikke så mye at de blir stemplet som til dels "sykelige/usunne". Men noe av det som har hvert ille er å bli tillagt negative egenskaper som en slettes ikke har. Jeg har feks. bestandig hvert stolt over at jeg er en rolig og sindig person. Så kommer får jeg høre at jeg har et usunt sinne. Det var vondt. Heldigvis får jeg fortsatt høreute at: du og bestefar, dere lar dere ikke affektere av bagateller. Dere er så rolige. Det gjør godt. Men uansett har det sådd en tvil i meg.

Det å få denne diagnosen har vekket opp i mye som har hvert veldig vanskelig for meg før, og som jeg endelig følte at jeg hadde fått ro for. Jeg hadde fått en bekreftelse på at jeg var normal. Det var ikke noe galt med meg, og alt var ikke min skyld.

Nå blomstret usikkerheten i meg igjen, og det er så unødvendig.

Det roer seg nok igjen en dag når jeg får bekreftelse nok til å være trygg på meg selv igjen.

Jeg har aldri i mitt liv hatet en person. Men behandlingen jeg fikk av behandler på sykehus, i tillegg til en vanskelig diagnose gjør at jeg hater han. Jeg hater han virkelig og ønsker han ingenting godt.Jeg var og er ikke søppel og ikke en kjeft skal få behandle meg som det heller. Ønsker han til helvette, men tviler på at han kommer inn-dessverre.

Jeg har ikke hvert noen spesielt usympatisk person, bortsett fra under puberteten. Som dere sikkert skjønner har ikke denne behandlingen hentet frem de beste sidene mine. Tvert i mot.

Det går mye bedre med de behandleren jeg går til nå. Men jeg føler at noe av mistillitten til systemet har jeg sendt til henne. Jeg går med konstant redsel for at jeg skal ha hvert ufin og usympatisk.

Men jeg kan heller ikke slutte i behandling. Sånn som det er nå så vil jeg ikke dø. Jeg vil leve. Men jeg må ha noen som kan fange meg opp dersom jeg blir deprimert. Jeg må ha noen som passer på å få meg innlagt før det går så langt som at jeg tar til å ta livet av meg.

Etter denne uheldige behandlingsrelasjonen og BPD diagnosen føler jeg at jeg er avhengig og bundet til en behandling som jeg hater.

Og til sist så er jeg så redd for å bli stemplet som gal at jeg prøver å skjule mitt egentlige jeg med nebb og klør og det koster krefter.

Jeg tenker på å begynne å snakke med prest bare for å få snakket med en person som ikke skal felle noen dom over livet mitt.

Jeg føler meg uendelig alene (selv om det er selvforskyldt) i kampen mot følelsene inni meg.

Jeg føler meg som i dette verst av "Ikke en spurv til jorden".

Tro det når stormen herjer Bladløse vintertrær! Tro det når brenning bryter over de nakne skjær! Tro det når ubeksyttet(!!!) Midt i en kamp du står! Tro det når helt alene(!!!) Du med en smerte(!!!) går!

Ja ja dette ble langt. Lurer på om noen har lest helt hit?

Tankevekkende og godt skrevet. Jeg har selv hatt denne diagnosen en periode, men behandlerne gikk vekk fra den..... Da sa alle i systemet til meg at jeg burde være glad for at jeg ble kvitt "drittsekkdiagnosen". Det sier endel om deres holdninger syns jeg.

[firebird1365380441]

"Du er herved arrestert for å være psykopat. Alt du sier og gjør i fremtiden kan og vil bli brukt i mot deg i psykiatriens navn."

"Du vil stadig bli overvåket slik at vi til enhver tid kan være oppmerksomme på eventuelle trekk som kan bekrefte vårt arrestasjonsgrunnlag."

"Dine reaksjoner og tanker er nå å betrakte som patologiske og ditt selv som mangelfullt. Evt. innsigelser på dette punkt vil bli oppfattet som en bekreftelse på vår mistanke, og vil bli ført som bevismateriale i saken mot deg."

"En hver lidelse du måtte få vil herved bli betraktet som sekundær, som en følge av dine sjelelige defekter. Du har ingen krav til å få adekvat behandling for dine sekundærlidelser."

"Du er herved også tiltalt for misbruk av narkotiske medikamenter. Dette gjelder også for de som ikke har fått utskrevet denne typen medikamenter. Dette av forebyggende årsaker."

"Ditt seksualliv vil fra nå av bli overvåket. Alle seksuell aktivitet utenom ekteskap vil bli notert som bevismateriale i psykiatriens sak i mot deg."

"Enhver skadelig handling du måtte foreta deg vil fra nå av bli betraktet som manipulering av dine omgivelser."

"Brudd i parforhold er heretter å betrakte som en naturlig konsekvens av dine sjelelige mangler"

"Dersom noen skulle bli uenig om din tilstand så vil det bli ansett som et resultat av et av dine psykopatiske trekk, din evne til å splitte andre"

" Vi har fra nå av rett til å vri og vende på alt du sier. Og bruke våre egne ord i mot deg"

Og sist, men ikke minst...,

"Vi fraskriver oss ett hvert ansvar for manglende bedring. Manglende bedring vil autaomatisk bekrefte at arrestasjonsgrunnlaget vårt var korrekt."

Vell det var litt av de tiltalene jeg føler at jeg har fått i mot meg.

For å si noe om selve systemet så føler jeg meg totalt rettsløs. Jeg har ingen reelle muligheter for å bli kvitt dette stempelet. Selv om flere har uttalt at det er feil.

Ellers så føler jeg at min mistillitt til systemet er stor. Slik har det ikke hvert fra begynnelsen, men etter at jeg fikk denne diagnosen en gang etter en uheldig "behandlingsrelasjon" har svekket tillitten min til systemet.

Ellers så føler jeg at få vil tale min sak offentlig. Miljøpersonal kunne si til meg at de var rystet over hvordan jeg ble møtt av behandler. Dette sa de rett ut. De kunne si at de reagerte kraftig....

MEN... de kunne dessverre ikke ta det opp. Kameraderi i stor stil spør du meg.

Jeg er smertelig klar over mine svake sider, og det gjør ikke så mye at de blir stemplet som til dels "sykelige/usunne". Men noe av det som har hvert ille er å bli tillagt negative egenskaper som en slettes ikke har. Jeg har feks. bestandig hvert stolt over at jeg er en rolig og sindig person. Så kommer får jeg høre at jeg har et usunt sinne. Det var vondt. Heldigvis får jeg fortsatt høreute at: du og bestefar, dere lar dere ikke affektere av bagateller. Dere er så rolige. Det gjør godt. Men uansett har det sådd en tvil i meg.

Det å få denne diagnosen har vekket opp i mye som har hvert veldig vanskelig for meg før, og som jeg endelig følte at jeg hadde fått ro for. Jeg hadde fått en bekreftelse på at jeg var normal. Det var ikke noe galt med meg, og alt var ikke min skyld.

Nå blomstret usikkerheten i meg igjen, og det er så unødvendig.

Det roer seg nok igjen en dag når jeg får bekreftelse nok til å være trygg på meg selv igjen.

Jeg har aldri i mitt liv hatet en person. Men behandlingen jeg fikk av behandler på sykehus, i tillegg til en vanskelig diagnose gjør at jeg hater han. Jeg hater han virkelig og ønsker han ingenting godt.Jeg var og er ikke søppel og ikke en kjeft skal få behandle meg som det heller. Ønsker han til helvette, men tviler på at han kommer inn-dessverre.

Jeg har ikke hvert noen spesielt usympatisk person, bortsett fra under puberteten. Som dere sikkert skjønner har ikke denne behandlingen hentet frem de beste sidene mine. Tvert i mot.

Det går mye bedre med de behandleren jeg går til nå. Men jeg føler at noe av mistillitten til systemet har jeg sendt til henne. Jeg går med konstant redsel for at jeg skal ha hvert ufin og usympatisk.

Men jeg kan heller ikke slutte i behandling. Sånn som det er nå så vil jeg ikke dø. Jeg vil leve. Men jeg må ha noen som kan fange meg opp dersom jeg blir deprimert. Jeg må ha noen som passer på å få meg innlagt før det går så langt som at jeg tar til å ta livet av meg.

Etter denne uheldige behandlingsrelasjonen og BPD diagnosen føler jeg at jeg er avhengig og bundet til en behandling som jeg hater.

Og til sist så er jeg så redd for å bli stemplet som gal at jeg prøver å skjule mitt egentlige jeg med nebb og klør og det koster krefter.

Jeg tenker på å begynne å snakke med prest bare for å få snakket med en person som ikke skal felle noen dom over livet mitt.

Jeg føler meg uendelig alene (selv om det er selvforskyldt) i kampen mot følelsene inni meg.

Jeg føler meg som i dette verst av "Ikke en spurv til jorden".

Tro det når stormen herjer Bladløse vintertrær! Tro det når brenning bryter over de nakne skjær! Tro det når ubeksyttet(!!!) Midt i en kamp du står! Tro det når helt alene(!!!) Du med en smerte(!!!) går!

Ja ja dette ble langt. Lurer på om noen har lest helt hit?

Kjære deg.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i veldig mye av det du skriver, som om det er hentet fra en del av mitt eget liv.

jeg har det mye bedre med meg selv nå, men av og til kommer selvsagt tvilen snikende innpå meg...er jeg virkelig blitt mye bedre? Er det ikke bare jeg som forsøker å manipulere folk , slik at det virker som jeg har blitt bedre?

Da jeg var til psykiatrisk observasjon ved en sikkerhetspost i begynnelsen av 2000, fikk jeg høre av en kvinnelig psykologi professor at "slike som deg kan ikke bli bedre, med mindre du blir så flink til å manipulere at du får folk til å tro at du har endret deg".

I følge henne hadde jeg en alvorlig emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse , og det i så stor grad at det var omtrent det samme som en dyssosial pf.

Så om jeg noen gang treffer henne igjen og sier at jeg har blitt friskere, vil jeg i hennes øyne kun ha blitt flinkere til å manipulere andre til å tro at det er tilfelle.

Denne damen er en av de i psykiatrien med mye makt, og jeg kan ikke et øyeblikk se for meg at hun noen gang vil endre sitt synspunkt på meg.

Dette er minner som mange ganger dukker opp og tar rotta på meg...i noen minutter, timer eller dager.

Diagnosen jeg en gang fikk skal liksom brukes i mot meg i en del sammenhenger. Alle fysiske plager ses i sammenheng med min BPF. I hvert fall opplevde jeg dette veldig sterkt mens jeg var under psykiatrisk behandling, både i psykehuset og da jeg satt i fengsel.

Heldigvis er den behandleren jeg nå går til, en person med egne oppfatninger og meninger. Han tør å si i mot sine egne kollegaer, selv om det ikke er særlig populært innenfor psykiatrien.

Selv om jeg vet at jeg kan stole 110% på han, er jeg alltid redd for at han skal kunne finne enda mer galt med meg, noe mer negativt som en eller annen gang kan brukes i mot meg, hvis jeg skulle gjøre en tabbe. Jeg kan ikke tenke meg at han vil gjøre noe slikt, egentlig.

Tror nok at den usikkerheten og mangelen på kunnskaper som en del terapeuter avdekker om BPF fører til at de av oss som har slitt tungt med denne lidelsen, får det langt tøffere enn hva vi hadde behøvd å ha det.

Det at BPF ofte blir knyttet så nært opp mot Dyssosial PF/Antisosial PF, fører til mange misforståelser og feil tolkning av hva som egentlig er problemet.

Jeg har mange ganger opplevd at jeg har blitt tilegnet egenskaper jeg slettes ikke hadde( eller har per i dag), fordi skillet mellom disse tre PF'ene er så uklart.

At jeg opplever det som sårende eller feilaktig er bare enda et bevis på mitt alvorlige karakteravvik.

Jeg har møtt slike fordommer før, og jeg møter dem fremdeles litt for ofte.

BPF er nok en av de PF'ene som er mest omdiskutert og som behandlerne er til dels uenige om - hvem skal vi behandle, hvordan skal vi behandle, nytter det å behandle....

Jeg føler meg 10000 ganger friskere, men diagnosen min fortsetter likevel å ta strupetak på meg når jeg minst venter det.

Hadde bare noen leger forstått at jeg er ikke diagnosen min, men har enkelte personlighetstrekk som har gjort meg til den jeg er i dag....

[PieLill]

"Du er herved arrestert for å være psykopat. Alt du sier og gjør i fremtiden kan og vil bli brukt i mot deg i psykiatriens navn."

"Du vil stadig bli overvåket slik at vi til enhver tid kan være oppmerksomme på eventuelle trekk som kan bekrefte vårt arrestasjonsgrunnlag."

"Dine reaksjoner og tanker er nå å betrakte som patologiske og ditt selv som mangelfullt. Evt. innsigelser på dette punkt vil bli oppfattet som en bekreftelse på vår mistanke, og vil bli ført som bevismateriale i saken mot deg."

"En hver lidelse du måtte få vil herved bli betraktet som sekundær, som en følge av dine sjelelige defekter. Du har ingen krav til å få adekvat behandling for dine sekundærlidelser."

"Du er herved også tiltalt for misbruk av narkotiske medikamenter. Dette gjelder også for de som ikke har fått utskrevet denne typen medikamenter. Dette av forebyggende årsaker."

"Ditt seksualliv vil fra nå av bli overvåket. Alle seksuell aktivitet utenom ekteskap vil bli notert som bevismateriale i psykiatriens sak i mot deg."

"Enhver skadelig handling du måtte foreta deg vil fra nå av bli betraktet som manipulering av dine omgivelser."

"Brudd i parforhold er heretter å betrakte som en naturlig konsekvens av dine sjelelige mangler"

"Dersom noen skulle bli uenig om din tilstand så vil det bli ansett som et resultat av et av dine psykopatiske trekk, din evne til å splitte andre"

" Vi har fra nå av rett til å vri og vende på alt du sier. Og bruke våre egne ord i mot deg"

Og sist, men ikke minst...,

"Vi fraskriver oss ett hvert ansvar for manglende bedring. Manglende bedring vil autaomatisk bekrefte at arrestasjonsgrunnlaget vårt var korrekt."

Vell det var litt av de tiltalene jeg føler at jeg har fått i mot meg.

For å si noe om selve systemet så føler jeg meg totalt rettsløs. Jeg har ingen reelle muligheter for å bli kvitt dette stempelet. Selv om flere har uttalt at det er feil.

Ellers så føler jeg at min mistillitt til systemet er stor. Slik har det ikke hvert fra begynnelsen, men etter at jeg fikk denne diagnosen en gang etter en uheldig "behandlingsrelasjon" har svekket tillitten min til systemet.

Ellers så føler jeg at få vil tale min sak offentlig. Miljøpersonal kunne si til meg at de var rystet over hvordan jeg ble møtt av behandler. Dette sa de rett ut. De kunne si at de reagerte kraftig....

MEN... de kunne dessverre ikke ta det opp. Kameraderi i stor stil spør du meg.

Jeg er smertelig klar over mine svake sider, og det gjør ikke så mye at de blir stemplet som til dels "sykelige/usunne". Men noe av det som har hvert ille er å bli tillagt negative egenskaper som en slettes ikke har. Jeg har feks. bestandig hvert stolt over at jeg er en rolig og sindig person. Så kommer får jeg høre at jeg har et usunt sinne. Det var vondt. Heldigvis får jeg fortsatt høreute at: du og bestefar, dere lar dere ikke affektere av bagateller. Dere er så rolige. Det gjør godt. Men uansett har det sådd en tvil i meg.

Det å få denne diagnosen har vekket opp i mye som har hvert veldig vanskelig for meg før, og som jeg endelig følte at jeg hadde fått ro for. Jeg hadde fått en bekreftelse på at jeg var normal. Det var ikke noe galt med meg, og alt var ikke min skyld.

Nå blomstret usikkerheten i meg igjen, og det er så unødvendig.

Det roer seg nok igjen en dag når jeg får bekreftelse nok til å være trygg på meg selv igjen.

Jeg har aldri i mitt liv hatet en person. Men behandlingen jeg fikk av behandler på sykehus, i tillegg til en vanskelig diagnose gjør at jeg hater han. Jeg hater han virkelig og ønsker han ingenting godt.Jeg var og er ikke søppel og ikke en kjeft skal få behandle meg som det heller. Ønsker han til helvette, men tviler på at han kommer inn-dessverre.

Jeg har ikke hvert noen spesielt usympatisk person, bortsett fra under puberteten. Som dere sikkert skjønner har ikke denne behandlingen hentet frem de beste sidene mine. Tvert i mot.

Det går mye bedre med de behandleren jeg går til nå. Men jeg føler at noe av mistillitten til systemet har jeg sendt til henne. Jeg går med konstant redsel for at jeg skal ha hvert ufin og usympatisk.

Men jeg kan heller ikke slutte i behandling. Sånn som det er nå så vil jeg ikke dø. Jeg vil leve. Men jeg må ha noen som kan fange meg opp dersom jeg blir deprimert. Jeg må ha noen som passer på å få meg innlagt før det går så langt som at jeg tar til å ta livet av meg.

Etter denne uheldige behandlingsrelasjonen og BPD diagnosen føler jeg at jeg er avhengig og bundet til en behandling som jeg hater.

Og til sist så er jeg så redd for å bli stemplet som gal at jeg prøver å skjule mitt egentlige jeg med nebb og klør og det koster krefter.

Jeg tenker på å begynne å snakke med prest bare for å få snakket med en person som ikke skal felle noen dom over livet mitt.

Jeg føler meg uendelig alene (selv om det er selvforskyldt) i kampen mot følelsene inni meg.

Jeg føler meg som i dette verst av "Ikke en spurv til jorden".

Tro det når stormen herjer Bladløse vintertrær! Tro det når brenning bryter over de nakne skjær! Tro det når ubeksyttet(!!!) Midt i en kamp du står! Tro det når helt alene(!!!) Du med en smerte(!!!) går!

Ja ja dette ble langt. Lurer på om noen har lest helt hit?

Ja, jeg har lest alt sammen.

Du skriver så bra og dekkende at jeg har lite og tilføye.

En prest høres ut som en bra ting.

mvh

[vil bli borte]

Kjære deg.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i veldig mye av det du skriver, som om det er hentet fra en del av mitt eget liv.

jeg har det mye bedre med meg selv nå, men av og til kommer selvsagt tvilen snikende innpå meg...er jeg virkelig blitt mye bedre? Er det ikke bare jeg som forsøker å manipulere folk , slik at det virker som jeg har blitt bedre?

Da jeg var til psykiatrisk observasjon ved en sikkerhetspost i begynnelsen av 2000, fikk jeg høre av en kvinnelig psykologi professor at "slike som deg kan ikke bli bedre, med mindre du blir så flink til å manipulere at du får folk til å tro at du har endret deg".

I følge henne hadde jeg en alvorlig emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse , og det i så stor grad at det var omtrent det samme som en dyssosial pf.

Så om jeg noen gang treffer henne igjen og sier at jeg har blitt friskere, vil jeg i hennes øyne kun ha blitt flinkere til å manipulere andre til å tro at det er tilfelle.

Denne damen er en av de i psykiatrien med mye makt, og jeg kan ikke et øyeblikk se for meg at hun noen gang vil endre sitt synspunkt på meg.

Dette er minner som mange ganger dukker opp og tar rotta på meg...i noen minutter, timer eller dager.

Diagnosen jeg en gang fikk skal liksom brukes i mot meg i en del sammenhenger. Alle fysiske plager ses i sammenheng med min BPF. I hvert fall opplevde jeg dette veldig sterkt mens jeg var under psykiatrisk behandling, både i psykehuset og da jeg satt i fengsel.

Heldigvis er den behandleren jeg nå går til, en person med egne oppfatninger og meninger. Han tør å si i mot sine egne kollegaer, selv om det ikke er særlig populært innenfor psykiatrien.

Selv om jeg vet at jeg kan stole 110% på han, er jeg alltid redd for at han skal kunne finne enda mer galt med meg, noe mer negativt som en eller annen gang kan brukes i mot meg, hvis jeg skulle gjøre en tabbe. Jeg kan ikke tenke meg at han vil gjøre noe slikt, egentlig.

Tror nok at den usikkerheten og mangelen på kunnskaper som en del terapeuter avdekker om BPF fører til at de av oss som har slitt tungt med denne lidelsen, får det langt tøffere enn hva vi hadde behøvd å ha det.

Det at BPF ofte blir knyttet så nært opp mot Dyssosial PF/Antisosial PF, fører til mange misforståelser og feil tolkning av hva som egentlig er problemet.

Jeg har mange ganger opplevd at jeg har blitt tilegnet egenskaper jeg slettes ikke hadde( eller har per i dag), fordi skillet mellom disse tre PF'ene er så uklart.

At jeg opplever det som sårende eller feilaktig er bare enda et bevis på mitt alvorlige karakteravvik.

Jeg har møtt slike fordommer før, og jeg møter dem fremdeles litt for ofte.

BPF er nok en av de PF'ene som er mest omdiskutert og som behandlerne er til dels uenige om - hvem skal vi behandle, hvordan skal vi behandle, nytter det å behandle....

Jeg føler meg 10000 ganger friskere, men diagnosen min fortsetter likevel å ta strupetak på meg når jeg minst venter det.

Hadde bare noen leger forstått at jeg er ikke diagnosen min, men har enkelte personlighetstrekk som har gjort meg til den jeg er i dag....

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i den tvilen du beskriver.

Jeg tror (mesteparten) av tiden at jeg ikke har denne lidelsen, og det er jo i og for seg korrekt. Og at mine valg, verdier, oppførsel og tanker ikke er patolaogiske.

Men så kommer tvilen snikende. Kanskje han hadde rett. Kanskje jeg ha et deffekt "selv". og at jeg har manglende sykdomsinnsikt.

Når disse tankene kommer sigende så blir jeg så uendelig trist. Da føler jeg meg som enperson som samfunnet ikke er tjent med. Og at jeg ikke vil lve med at alt er galt med meg. Jeg får rett og slett lyst til å dø.

Livet mitt har blitt en kamp for å holde meg selv oppe. En kamp for at det ikke er noe galt med meg.

Og så er det en kamp om å ikke bli beskyldt for å ha trekk som jeg ikke har. Jeg er ikke en sint person. Jeg var sint en gan inne på avdelinga. Det var ikke overdimensjonert. Ellers er jeg den rolige i familien.

Jeg har også opplevd at det at jeg er sårek og føler meg krenket er et karakteravik det å. Det er bare den følelsesmessige ustabiliteten.

Håper du klarer og stole på at du virkelig har blitt bedre. Og at det er ekte. Og ikke et symptom på at du er manipulerende.

Du nevnte en professor. Det var ikke tilfeldigvis ej med svenskt etternavn

Det hadde hver fint om vi kunne fortsette å prate litt om dette fremover. Følte at det lettet litt.

Blir uten internett en stund fremover, men skal ta igjen alt sammen når jeg er på nett igjen.

I mellomtiden må du ha lykke til. Stå på du er blitt bedre ved hard jobbing. Vær stolt av deg selv.

[vil bli borte]

Tankevekkende og godt skrevet. Jeg har selv hatt denne diagnosen en periode, men behandlerne gikk vekk fra den..... Da sa alle i systemet til meg at jeg burde være glad for at jeg ble kvitt "drittsekkdiagnosen". Det sier endel om deres holdninger syns jeg.

Det sier litt om belastningen det er å ha en slik diagnose over hode.

En drittsekk diagnose.

Det gjør vondt når ens selvbilde er ødelagt fra før av.

Den gir en så inderlig følelse av å måtte kjempe alene.

Å måtte kjempe mot det denne diagnosen ødela innvendig.

Før en fikk denne diagnosen så var det enklere, da skulle behandlingengå ut på å få lagt bak meg en vond barndom. Der jeg til daglig har måttet ta i mot alle mulige slags stempler.

Etter at jeg fikk denne diagnosen følte jeg at fokus ble flyttet til at jeg ER problem. Og at jeg skal forandres.

Jeg vil ikke forandre meg jeg vil få hjelp til å leve med den jeg er.

[vil bli borte]

Jada, jeg leste gjennom hele innlegget. Og det var så godt skrevet at jeg minst må lese dt en gang til!

Mange gode poenger om det å få diagnosen, synes jeg!

mvh

Takk for at du tok deg tid til å lese alt eg hadde skrevet. Det betydde mye for meg at noen hadde lest innlegget og at noen hadde lyst til å svare.

[vil bli borte]

Ja, jeg har lest alt sammen.

Du skriver så bra og dekkende at jeg har lite og tilføye.

En prest høres ut som en bra ting.

mvh

Takk for at leste innlegget mitt. Det har betydd mye for meg at noen leste det og at noen svarte.

Hadde så mange følelser knyttet til dette temaet.

[Gjest jfgh]

Kjære deg.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i veldig mye av det du skriver, som om det er hentet fra en del av mitt eget liv.

jeg har det mye bedre med meg selv nå, men av og til kommer selvsagt tvilen snikende innpå meg...er jeg virkelig blitt mye bedre? Er det ikke bare jeg som forsøker å manipulere folk , slik at det virker som jeg har blitt bedre?

Da jeg var til psykiatrisk observasjon ved en sikkerhetspost i begynnelsen av 2000, fikk jeg høre av en kvinnelig psykologi professor at "slike som deg kan ikke bli bedre, med mindre du blir så flink til å manipulere at du får folk til å tro at du har endret deg".

I følge henne hadde jeg en alvorlig emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse , og det i så stor grad at det var omtrent det samme som en dyssosial pf.

Så om jeg noen gang treffer henne igjen og sier at jeg har blitt friskere, vil jeg i hennes øyne kun ha blitt flinkere til å manipulere andre til å tro at det er tilfelle.

Denne damen er en av de i psykiatrien med mye makt, og jeg kan ikke et øyeblikk se for meg at hun noen gang vil endre sitt synspunkt på meg.

Dette er minner som mange ganger dukker opp og tar rotta på meg...i noen minutter, timer eller dager.

Diagnosen jeg en gang fikk skal liksom brukes i mot meg i en del sammenhenger. Alle fysiske plager ses i sammenheng med min BPF. I hvert fall opplevde jeg dette veldig sterkt mens jeg var under psykiatrisk behandling, både i psykehuset og da jeg satt i fengsel.

Heldigvis er den behandleren jeg nå går til, en person med egne oppfatninger og meninger. Han tør å si i mot sine egne kollegaer, selv om det ikke er særlig populært innenfor psykiatrien.

Selv om jeg vet at jeg kan stole 110% på han, er jeg alltid redd for at han skal kunne finne enda mer galt med meg, noe mer negativt som en eller annen gang kan brukes i mot meg, hvis jeg skulle gjøre en tabbe. Jeg kan ikke tenke meg at han vil gjøre noe slikt, egentlig.

Tror nok at den usikkerheten og mangelen på kunnskaper som en del terapeuter avdekker om BPF fører til at de av oss som har slitt tungt med denne lidelsen, får det langt tøffere enn hva vi hadde behøvd å ha det.

Det at BPF ofte blir knyttet så nært opp mot Dyssosial PF/Antisosial PF, fører til mange misforståelser og feil tolkning av hva som egentlig er problemet.

Jeg har mange ganger opplevd at jeg har blitt tilegnet egenskaper jeg slettes ikke hadde( eller har per i dag), fordi skillet mellom disse tre PF'ene er så uklart.

At jeg opplever det som sårende eller feilaktig er bare enda et bevis på mitt alvorlige karakteravvik.

Jeg har møtt slike fordommer før, og jeg møter dem fremdeles litt for ofte.

BPF er nok en av de PF'ene som er mest omdiskutert og som behandlerne er til dels uenige om - hvem skal vi behandle, hvordan skal vi behandle, nytter det å behandle....

Jeg føler meg 10000 ganger friskere, men diagnosen min fortsetter likevel å ta strupetak på meg når jeg minst venter det.

Hadde bare noen leger forstått at jeg er ikke diagnosen min, men har enkelte personlighetstrekk som har gjort meg til den jeg er i dag....

åh, du er så manipulerende! ;)

[firebird1365380441]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i den tvilen du beskriver.

Jeg tror (mesteparten) av tiden at jeg ikke har denne lidelsen, og det er jo i og for seg korrekt. Og at mine valg, verdier, oppførsel og tanker ikke er patolaogiske.

Men så kommer tvilen snikende. Kanskje han hadde rett. Kanskje jeg ha et deffekt "selv". og at jeg har manglende sykdomsinnsikt.

Når disse tankene kommer sigende så blir jeg så uendelig trist. Da føler jeg meg som enperson som samfunnet ikke er tjent med. Og at jeg ikke vil lve med at alt er galt med meg. Jeg får rett og slett lyst til å dø.

Livet mitt har blitt en kamp for å holde meg selv oppe. En kamp for at det ikke er noe galt med meg.

Og så er det en kamp om å ikke bli beskyldt for å ha trekk som jeg ikke har. Jeg er ikke en sint person. Jeg var sint en gan inne på avdelinga. Det var ikke overdimensjonert. Ellers er jeg den rolige i familien.

Jeg har også opplevd at det at jeg er sårek og føler meg krenket er et karakteravik det å. Det er bare den følelsesmessige ustabiliteten.

Håper du klarer og stole på at du virkelig har blitt bedre. Og at det er ekte. Og ikke et symptom på at du er manipulerende.

Du nevnte en professor. Det var ikke tilfeldigvis ej med svenskt etternavn

Det hadde hver fint om vi kunne fortsette å prate litt om dette fremover. Følte at det lettet litt.

Blir uten internett en stund fremover, men skal ta igjen alt sammen når jeg er på nett igjen.

I mellomtiden må du ha lykke til. Stå på du er blitt bedre ved hard jobbing. Vær stolt av deg selv.

Hei du - fikk ikke svart før nå, men om du vil ha kontakt med meg , kan du skrive til meg på denne e-postadressen:

[email protected]

Jeg er inne på nettet omtrent hver dag, når jeg ikke går på skolen eller holder på med andre ting.

Ha en fin dag!

[Gjest ikke undertegnet]

"Du er herved arrestert for å være psykopat. Alt du sier og gjør i fremtiden kan og vil bli brukt i mot deg i psykiatriens navn."

"Du vil stadig bli overvåket slik at vi til enhver tid kan være oppmerksomme på eventuelle trekk som kan bekrefte vårt arrestasjonsgrunnlag."

"Dine reaksjoner og tanker er nå å betrakte som patologiske og ditt selv som mangelfullt. Evt. innsigelser på dette punkt vil bli oppfattet som en bekreftelse på vår mistanke, og vil bli ført som bevismateriale i saken mot deg."

"En hver lidelse du måtte få vil herved bli betraktet som sekundær, som en følge av dine sjelelige defekter. Du har ingen krav til å få adekvat behandling for dine sekundærlidelser."

"Du er herved også tiltalt for misbruk av narkotiske medikamenter. Dette gjelder også for de som ikke har fått utskrevet denne typen medikamenter. Dette av forebyggende årsaker."

"Ditt seksualliv vil fra nå av bli overvåket. Alle seksuell aktivitet utenom ekteskap vil bli notert som bevismateriale i psykiatriens sak i mot deg."

"Enhver skadelig handling du måtte foreta deg vil fra nå av bli betraktet som manipulering av dine omgivelser."

"Brudd i parforhold er heretter å betrakte som en naturlig konsekvens av dine sjelelige mangler"

"Dersom noen skulle bli uenig om din tilstand så vil det bli ansett som et resultat av et av dine psykopatiske trekk, din evne til å splitte andre"

" Vi har fra nå av rett til å vri og vende på alt du sier. Og bruke våre egne ord i mot deg"

Og sist, men ikke minst...,

"Vi fraskriver oss ett hvert ansvar for manglende bedring. Manglende bedring vil autaomatisk bekrefte at arrestasjonsgrunnlaget vårt var korrekt."

Vell det var litt av de tiltalene jeg føler at jeg har fått i mot meg.

For å si noe om selve systemet så føler jeg meg totalt rettsløs. Jeg har ingen reelle muligheter for å bli kvitt dette stempelet. Selv om flere har uttalt at det er feil.

Ellers så føler jeg at min mistillitt til systemet er stor. Slik har det ikke hvert fra begynnelsen, men etter at jeg fikk denne diagnosen en gang etter en uheldig "behandlingsrelasjon" har svekket tillitten min til systemet.

Ellers så føler jeg at få vil tale min sak offentlig. Miljøpersonal kunne si til meg at de var rystet over hvordan jeg ble møtt av behandler. Dette sa de rett ut. De kunne si at de reagerte kraftig....

MEN... de kunne dessverre ikke ta det opp. Kameraderi i stor stil spør du meg.

Jeg er smertelig klar over mine svake sider, og det gjør ikke så mye at de blir stemplet som til dels "sykelige/usunne". Men noe av det som har hvert ille er å bli tillagt negative egenskaper som en slettes ikke har. Jeg har feks. bestandig hvert stolt over at jeg er en rolig og sindig person. Så kommer får jeg høre at jeg har et usunt sinne. Det var vondt. Heldigvis får jeg fortsatt høreute at: du og bestefar, dere lar dere ikke affektere av bagateller. Dere er så rolige. Det gjør godt. Men uansett har det sådd en tvil i meg.

Det å få denne diagnosen har vekket opp i mye som har hvert veldig vanskelig for meg før, og som jeg endelig følte at jeg hadde fått ro for. Jeg hadde fått en bekreftelse på at jeg var normal. Det var ikke noe galt med meg, og alt var ikke min skyld.

Nå blomstret usikkerheten i meg igjen, og det er så unødvendig.

Det roer seg nok igjen en dag når jeg får bekreftelse nok til å være trygg på meg selv igjen.

Jeg har aldri i mitt liv hatet en person. Men behandlingen jeg fikk av behandler på sykehus, i tillegg til en vanskelig diagnose gjør at jeg hater han. Jeg hater han virkelig og ønsker han ingenting godt.Jeg var og er ikke søppel og ikke en kjeft skal få behandle meg som det heller. Ønsker han til helvette, men tviler på at han kommer inn-dessverre.

Jeg har ikke hvert noen spesielt usympatisk person, bortsett fra under puberteten. Som dere sikkert skjønner har ikke denne behandlingen hentet frem de beste sidene mine. Tvert i mot.

Det går mye bedre med de behandleren jeg går til nå. Men jeg føler at noe av mistillitten til systemet har jeg sendt til henne. Jeg går med konstant redsel for at jeg skal ha hvert ufin og usympatisk.

Men jeg kan heller ikke slutte i behandling. Sånn som det er nå så vil jeg ikke dø. Jeg vil leve. Men jeg må ha noen som kan fange meg opp dersom jeg blir deprimert. Jeg må ha noen som passer på å få meg innlagt før det går så langt som at jeg tar til å ta livet av meg.

Etter denne uheldige behandlingsrelasjonen og BPD diagnosen føler jeg at jeg er avhengig og bundet til en behandling som jeg hater.

Og til sist så er jeg så redd for å bli stemplet som gal at jeg prøver å skjule mitt egentlige jeg med nebb og klør og det koster krefter.

Jeg tenker på å begynne å snakke med prest bare for å få snakket med en person som ikke skal felle noen dom over livet mitt.

Jeg føler meg uendelig alene (selv om det er selvforskyldt) i kampen mot følelsene inni meg.

Jeg føler meg som i dette verst av "Ikke en spurv til jorden".

Tro det når stormen herjer Bladløse vintertrær! Tro det når brenning bryter over de nakne skjær! Tro det når ubeksyttet(!!!) Midt i en kamp du står! Tro det når helt alene(!!!) Du med en smerte(!!!) går!

Ja ja dette ble langt. Lurer på om noen har lest helt hit?

Jeg leste bare halve innlegget, men det var bare helt utrolig tatt på kornet. Jeg skal skrive det ut, og ha det som trøst.

JEG har også blitt dårlig behandlet av en person innen psykiatrien. Både lege og psykolog støtter meg i at behandlingen var ødeleggende og lite profesjonelt, men kjenner så UTROLIG godt igjen det med at de ikke vil stille opp for deg utad. SELV OM vedkommende behandler er kjent for å ikke være helt 'god'.

Men, du vet, de er for feige til å ta en konfrontasjon med en mektig kollega, det er lettere å la det skure og gå, og jatte med pasienten om hvor 'fælt' det var, og bare sitte og se på at vedkommende ødelegger flere pasienter.

[Gjest ikke undertegnet]

"Du er herved arrestert for å være psykopat. Alt du sier og gjør i fremtiden kan og vil bli brukt i mot deg i psykiatriens navn."

"Du vil stadig bli overvåket slik at vi til enhver tid kan være oppmerksomme på eventuelle trekk som kan bekrefte vårt arrestasjonsgrunnlag."

"Dine reaksjoner og tanker er nå å betrakte som patologiske og ditt selv som mangelfullt. Evt. innsigelser på dette punkt vil bli oppfattet som en bekreftelse på vår mistanke, og vil bli ført som bevismateriale i saken mot deg."

"En hver lidelse du måtte få vil herved bli betraktet som sekundær, som en følge av dine sjelelige defekter. Du har ingen krav til å få adekvat behandling for dine sekundærlidelser."

"Du er herved også tiltalt for misbruk av narkotiske medikamenter. Dette gjelder også for de som ikke har fått utskrevet denne typen medikamenter. Dette av forebyggende årsaker."

"Ditt seksualliv vil fra nå av bli overvåket. Alle seksuell aktivitet utenom ekteskap vil bli notert som bevismateriale i psykiatriens sak i mot deg."

"Enhver skadelig handling du måtte foreta deg vil fra nå av bli betraktet som manipulering av dine omgivelser."

"Brudd i parforhold er heretter å betrakte som en naturlig konsekvens av dine sjelelige mangler"

"Dersom noen skulle bli uenig om din tilstand så vil det bli ansett som et resultat av et av dine psykopatiske trekk, din evne til å splitte andre"

" Vi har fra nå av rett til å vri og vende på alt du sier. Og bruke våre egne ord i mot deg"

Og sist, men ikke minst...,

"Vi fraskriver oss ett hvert ansvar for manglende bedring. Manglende bedring vil autaomatisk bekrefte at arrestasjonsgrunnlaget vårt var korrekt."

Vell det var litt av de tiltalene jeg føler at jeg har fått i mot meg.

For å si noe om selve systemet så føler jeg meg totalt rettsløs. Jeg har ingen reelle muligheter for å bli kvitt dette stempelet. Selv om flere har uttalt at det er feil.

Ellers så føler jeg at min mistillitt til systemet er stor. Slik har det ikke hvert fra begynnelsen, men etter at jeg fikk denne diagnosen en gang etter en uheldig "behandlingsrelasjon" har svekket tillitten min til systemet.

Ellers så føler jeg at få vil tale min sak offentlig. Miljøpersonal kunne si til meg at de var rystet over hvordan jeg ble møtt av behandler. Dette sa de rett ut. De kunne si at de reagerte kraftig....

MEN... de kunne dessverre ikke ta det opp. Kameraderi i stor stil spør du meg.

Jeg er smertelig klar over mine svake sider, og det gjør ikke så mye at de blir stemplet som til dels "sykelige/usunne". Men noe av det som har hvert ille er å bli tillagt negative egenskaper som en slettes ikke har. Jeg har feks. bestandig hvert stolt over at jeg er en rolig og sindig person. Så kommer får jeg høre at jeg har et usunt sinne. Det var vondt. Heldigvis får jeg fortsatt høreute at: du og bestefar, dere lar dere ikke affektere av bagateller. Dere er så rolige. Det gjør godt. Men uansett har det sådd en tvil i meg.

Det å få denne diagnosen har vekket opp i mye som har hvert veldig vanskelig for meg før, og som jeg endelig følte at jeg hadde fått ro for. Jeg hadde fått en bekreftelse på at jeg var normal. Det var ikke noe galt med meg, og alt var ikke min skyld.

Nå blomstret usikkerheten i meg igjen, og det er så unødvendig.

Det roer seg nok igjen en dag når jeg får bekreftelse nok til å være trygg på meg selv igjen.

Jeg har aldri i mitt liv hatet en person. Men behandlingen jeg fikk av behandler på sykehus, i tillegg til en vanskelig diagnose gjør at jeg hater han. Jeg hater han virkelig og ønsker han ingenting godt.Jeg var og er ikke søppel og ikke en kjeft skal få behandle meg som det heller. Ønsker han til helvette, men tviler på at han kommer inn-dessverre.

Jeg har ikke hvert noen spesielt usympatisk person, bortsett fra under puberteten. Som dere sikkert skjønner har ikke denne behandlingen hentet frem de beste sidene mine. Tvert i mot.

Det går mye bedre med de behandleren jeg går til nå. Men jeg føler at noe av mistillitten til systemet har jeg sendt til henne. Jeg går med konstant redsel for at jeg skal ha hvert ufin og usympatisk.

Men jeg kan heller ikke slutte i behandling. Sånn som det er nå så vil jeg ikke dø. Jeg vil leve. Men jeg må ha noen som kan fange meg opp dersom jeg blir deprimert. Jeg må ha noen som passer på å få meg innlagt før det går så langt som at jeg tar til å ta livet av meg.

Etter denne uheldige behandlingsrelasjonen og BPD diagnosen føler jeg at jeg er avhengig og bundet til en behandling som jeg hater.

Og til sist så er jeg så redd for å bli stemplet som gal at jeg prøver å skjule mitt egentlige jeg med nebb og klør og det koster krefter.

Jeg tenker på å begynne å snakke med prest bare for å få snakket med en person som ikke skal felle noen dom over livet mitt.

Jeg føler meg uendelig alene (selv om det er selvforskyldt) i kampen mot følelsene inni meg.

Jeg føler meg som i dette verst av "Ikke en spurv til jorden".

Tro det når stormen herjer Bladløse vintertrær! Tro det når brenning bryter over de nakne skjær! Tro det når ubeksyttet(!!!) Midt i en kamp du står! Tro det når helt alene(!!!) Du med en smerte(!!!) går!

Ja ja dette ble langt. Lurer på om noen har lest helt hit?

Nå har jeg lest resten også!

Kunne ha skrevet alt selv! Hva ER det med en psykiatri-tjeneste som får så mange pasienter til å FÅ komplekser de ikke hadde før behandlingen?

Du har en utrolig god og tydelig formidlingsevne!

Det var godt å lese dette. Alle er nemlig ikke like flinke som deg til ås ette ord på opplevelsene.

Vi er nok mange!