Jeg vil ikke leve

[Lenora]

Jeg har hatt derpesjoner i over 10 år og har lært mæ en del ting jeg kan gjøre for å unngå neste depresjon. Men nå klarer jeg ikke lenger å hjelpe meg selv, jeg har aldri vært så langt nede og jeg klarer bare ikke å leve med tanken på hvor psykisk ustabil jeg er.

Litt om meg selv: jeg er bare 20 år gammel, studerer ved universitetet og har det forholdsvis bra. Men det er bare på utsiden. Ingen kan forestille seg hva som skjer inne meg. Vær så snill å gi meg et råd. Jeg klarer bare ikke mer.

[Gjest et tips til deg]

Søk hjelp.

Du skal ikke trenge takle alt på egenhånd, det er ikke noe galt i å få hjelp heller.

Kontakt fastlegen din, som kan henvise deg vidre til psykolog/psykiater.

[Camilla]

du sier at ingen vet hva som skjer på innsiden av deg, men lar du noen få vite? snakker du med noen om det du tenker og føler? det er vanskelig å gå å bære på alt alene, og selv om å skrive her og få råd så er det mye bedre å ha noen i RL som kan prate med deg face to face..

jeg vet ikke hvordan din situasjon er, om du går til psykolog eller ikke. men ti år med depresjoner er lang tid uten noen form for terapi. er det ikke verdt å prøve det før du gir helt opp? prøve å snakke med noen rundt deg, familie, venner, kjæreste? hva har du å tape på det?

ønsker deg lykke til, og her er en liten *styrkeklem*

[quietus_crusader]

Ikke vær redd for å gå til legen for å be om hjelp. Jeg er sur på meg selv fordi jeg brukte så lang tid på å "tørre" det.

I dag råder jeg folk til å gjøre det så fort de ikke kan "hjelpe" seg selv lenger.

Lykke til:)

[Lenora]

du sier at ingen vet hva som skjer på innsiden av deg, men lar du noen få vite? snakker du med noen om det du tenker og føler? det er vanskelig å gå å bære på alt alene, og selv om å skrive her og få råd så er det mye bedre å ha noen i RL som kan prate med deg face to face..

jeg vet ikke hvordan din situasjon er, om du går til psykolog eller ikke. men ti år med depresjoner er lang tid uten noen form for terapi. er det ikke verdt å prøve det før du gir helt opp? prøve å snakke med noen rundt deg, familie, venner, kjæreste? hva har du å tape på det?

ønsker deg lykke til, og her er en liten *styrkeklem*

Jeg har mistet kjæreste nettopp fordi jeg prøvde å forklare han hva som feiler meg. Ingen av vennene mine forstår hva jeg sliter med, fordi de ikke har opplevd det selv. Eneste person jeg kan snakke med er mamma. Men det hjelper meg ikke lenger.

[tjohei]

Jeg har mistet kjæreste nettopp fordi jeg prøvde å forklare han hva som feiler meg. Ingen av vennene mine forstår hva jeg sliter med, fordi de ikke har opplevd det selv. Eneste person jeg kan snakke med er mamma. Men det hjelper meg ikke lenger.

Vær glad for at du ble kvitt kjæresten din. Han var tydeligvis ikke noe å samle på likevel når han forlater deg for dette. Søk hjelp. Ingen skam i det.

[katten1365380398]

Hei:-)

Hvorfor er det så vanskelig for deg at noen ikke kan forstå helt om situasjonen, og det spørs om "fakta" hvilken årsak fikk du problemer for første gang for 10 år siden?

Husk på at du er fin og er helt normal, ikke noe galt med deg fordi du er bare deppa og trenger å snakke ut om ting så skal du ikke få skyldfølelse for dette,ok? Du må være stolt over deg selv fordi du kan stå på dine egne bein og går på universitetet. Det er helt naturlig om du er deppa noen ganger, opp å ned. Jeg har også opplevd å være deppa i 2 eller 5 dager så blir det bra igjen for det har man lov til å være lei seg,"opp og ned".

Vær deg selv og ikke mist troen din:-) Det er ikke bare du som har opplevd, man har det sikkert verre enn du har opplevd og meg også....Når man blir 20 år gamle blir det mye hormonforandringer i kroppen blir det uvel noen ganger for man blir mer voksen etterhvert, ikke la kroppen lure deg selv, husk på det..

Du kan si til deg selv: Ikke la kroppen lure deg og dette skal du klare å lure over kroppen din for du som skal styre, ikke hjernen som skal bestemme. Det er du som kan finne på noe morsomt når du vil. Husk på at Gud vil at du skal være glad og normal. Djevelen vil at du skal dø og vil kvitte deg for godt. Ikke LA DJEVELEN lure deg selv!!!!

Du skal overvinne ondskapen inni deg, og dette har jeg prøvd å være meg selv og ikke lure meg nå lenger. Jeg holder meg unna fordi jeg vil leve videre uansett!:-) Håper at du gjør det for å leve som vanlig,

Hilsen Katten, styrkeklem:-)

[Lenora]

Hei:-)

Hvorfor er det så vanskelig for deg at noen ikke kan forstå helt om situasjonen, og det spørs om "fakta" hvilken årsak fikk du problemer for første gang for 10 år siden?

Husk på at du er fin og er helt normal, ikke noe galt med deg fordi du er bare deppa og trenger å snakke ut om ting så skal du ikke få skyldfølelse for dette,ok? Du må være stolt over deg selv fordi du kan stå på dine egne bein og går på universitetet. Det er helt naturlig om du er deppa noen ganger, opp å ned. Jeg har også opplevd å være deppa i 2 eller 5 dager så blir det bra igjen for det har man lov til å være lei seg,"opp og ned".

Vær deg selv og ikke mist troen din:-) Det er ikke bare du som har opplevd, man har det sikkert verre enn du har opplevd og meg også....Når man blir 20 år gamle blir det mye hormonforandringer i kroppen blir det uvel noen ganger for man blir mer voksen etterhvert, ikke la kroppen lure deg selv, husk på det..

Du kan si til deg selv: Ikke la kroppen lure deg og dette skal du klare å lure over kroppen din for du som skal styre, ikke hjernen som skal bestemme. Det er du som kan finne på noe morsomt når du vil. Husk på at Gud vil at du skal være glad og normal. Djevelen vil at du skal dø og vil kvitte deg for godt. Ikke LA DJEVELEN lure deg selv!!!!

Du skal overvinne ondskapen inni deg, og dette har jeg prøvd å være meg selv og ikke lure meg nå lenger. Jeg holder meg unna fordi jeg vil leve videre uansett!:-) Håper at du gjør det for å leve som vanlig,

Hilsen Katten, styrkeklem:-)

Tusen takk for støtte. Alt du skriver er rett, men det er vanskelig å tenke sånn når man er deppa. Jeg gråt mens jeg leste det du skrev. Kan ikke noe for det, jeg begynner å gråte av hva som helst, og spesielt når folk prøver å hjelpe meg.

Jeg har trodd på Gud hele mitt liv så lenge jeg kan huske meg. Jeg trudde at alt ordner seg til slutt. Og nå begynner jeg å tvile. Jeg tror at det blir aldri bedre, for det blir verre hver eneste gang...

[katten1365380398]

Tusen takk for støtte. Alt du skriver er rett, men det er vanskelig å tenke sånn når man er deppa. Jeg gråt mens jeg leste det du skrev. Kan ikke noe for det, jeg begynner å gråte av hva som helst, og spesielt når folk prøver å hjelpe meg.

Jeg har trodd på Gud hele mitt liv så lenge jeg kan huske meg. Jeg trudde at alt ordner seg til slutt. Og nå begynner jeg å tvile. Jeg tror at det blir aldri bedre, for det blir verre hver eneste gang...

Hei igjen, så klart at det er ikke lett for deg akkurat nå så tror jeg at du må ta det med rolig og ikke tenk alt for en gang. Du kan ta første skritt fordi det er hardt i begynnelsen som du prøver å komme deg ut av den onde sirkelen. Jeg tror at det er gratis telefon hos "kirkens sos" telefon når du behøver å prate med, og dette kan du godt prate masse som du vil..

Når man er deppa kan det kanskje hjelpe litt i gå til shopping, badeland, bowling, osv hvis du bor i dette stedet visst det fins badeland,osv. Lag vin party kveld for jenter eller finn på noe morsomt.

Nevnte du at det ble slutt mellom deg og kjæresten, stemmer det? Hvis det er slutt. Når kvinnfolka krever mye av menn så vil menn helst ha fred ei stund og vil være alene fordi menn er sånn, og typisk menn er usikker når det gjelder forhold, f.eks gifte seg eller barn..La menn være alene/fred selv om man er i et forhold. Det er lurt når kvinnfolka skal prøve å være smart så må kvinnene være stille og prater som vanlig til menn dukker opp følelsene sine og vil gjerne fortelle,f.eks glad i deg, hvorfor går du ut en kveld og hvorfor kan du ikke kose med meg i kveld sier menn. Typisk menn forteller ikke så åpent og skjuler følelsene sine. De vil være mer sikre når det gjelder kvinnfolka, selvstendig,bestemt og omsorgsfull. Du har mange sjanser til å finne en mann som du kan være glad i. Det fins masse fisker i sjøen, ikke sant? Jeg er 27 år, og har fantastisk opplevd så mye som jeg har lært av mange forskjellige menn som jeg har vært sammen. Jeg har samboer og ei colliehund som"lassie".Hun heter Trudi:-)

Det spørs om du tør å fortelle om hvilken årsak fikk du problemer for 10 år siden? Det spørs om "Kirkens sos" telefon har disse erfaringene så lar dem hjelpe deg gjennom telefon når du har behov for å snakke med hvis du vil når du har lyst:-)

[Lenora]

Hei igjen, så klart at det er ikke lett for deg akkurat nå så tror jeg at du må ta det med rolig og ikke tenk alt for en gang. Du kan ta første skritt fordi det er hardt i begynnelsen som du prøver å komme deg ut av den onde sirkelen. Jeg tror at det er gratis telefon hos "kirkens sos" telefon når du behøver å prate med, og dette kan du godt prate masse som du vil..

Når man er deppa kan det kanskje hjelpe litt i gå til shopping, badeland, bowling, osv hvis du bor i dette stedet visst det fins badeland,osv. Lag vin party kveld for jenter eller finn på noe morsomt.

Nevnte du at det ble slutt mellom deg og kjæresten, stemmer det? Hvis det er slutt. Når kvinnfolka krever mye av menn så vil menn helst ha fred ei stund og vil være alene fordi menn er sånn, og typisk menn er usikker når det gjelder forhold, f.eks gifte seg eller barn..La menn være alene/fred selv om man er i et forhold. Det er lurt når kvinnfolka skal prøve å være smart så må kvinnene være stille og prater som vanlig til menn dukker opp følelsene sine og vil gjerne fortelle,f.eks glad i deg, hvorfor går du ut en kveld og hvorfor kan du ikke kose med meg i kveld sier menn. Typisk menn forteller ikke så åpent og skjuler følelsene sine. De vil være mer sikre når det gjelder kvinnfolka, selvstendig,bestemt og omsorgsfull. Du har mange sjanser til å finne en mann som du kan være glad i. Det fins masse fisker i sjøen, ikke sant? Jeg er 27 år, og har fantastisk opplevd så mye som jeg har lært av mange forskjellige menn som jeg har vært sammen. Jeg har samboer og ei colliehund som"lassie".Hun heter Trudi:-)

Det spørs om du tør å fortelle om hvilken årsak fikk du problemer for 10 år siden? Det spørs om "Kirkens sos" telefon har disse erfaringene så lar dem hjelpe deg gjennom telefon når du har behov for å snakke med hvis du vil når du har lyst:-)

Pappa gikk fra oss da æ va rundt ni år gammel. Foreldrene mine hadde aldri kranglet, jeg trudde at jeg hadde ei perfekt familie og siden jeg var mist i familien var jeg bortsjemt av pappa. Jeg har lite minne om mamma fra barndommen min for jeg var med pappa hele tiden. Så gikk han fra oss. Og til meg hadde han sagt at mamma kastet han ut. Gud vet hvor jeg hatet mamma da...det tok meg lang tid å forstå hva som virkelig skjedde...Pappa hadde funnet en ny familie, også med to barn, som ikke var hans, og ei annen kvinne. Jeg fikk ikke vite det på noen måneder. Og jeg turte ikke å spørre han om han skal noen gang flytte tilbake til oss... Så begynte han å ta sin nye dame å hennes barn med hver helg vi skulle være sammen. Jeg var veldig glad i slalåm, pappa lærte meg det, men nu hadde han de fremmede folk med seg og hver søndag da jeg kom hjem, pleide jeg å gjømme meg i skapet å gråte i timesvis. Hvis du lurer på hvor mamma hadde vært da så kan jeg fortelle litt om henne. Dem giftet seg da de va 18, pappa var mammas første og eneste kjærlighet, hun trudde å stolte fullstendig på han. Som sagt de kranglet ikke, for mamma forgudet han, han hadde alltid rett. Så da han gikk fra oss, var hun ganske dypt inne i sin egen verden...jeg kan forstå det, 20 år av lykkeli ekteskap betydde plutselig ingen ting. Hun hadde det vanskelig da og jeg gjor det bare verre. Jeg hatet henne. Jeg var liten og dum og stolte så klart på alt pappa sa.

Jeg kommer aldri til å tilgi han. For jeg har aldri kommet over det grusomme opplevelse. Og takket være han kan jeg ikke stole på noen i det hele tatt.

Jeg har ikke så mye kontakt med han. Han ringer meg på bursdagen å sender email, og jeg pleier å besøke han noen dager hver sommer.

Jeg hadde prøvd å snakke til han, men han sa at det var mamma som prøvde å få meg imot han. Jeg hadde skrevet brev som han hevder at han aldri har fått. Men jeg har aldri turt å si han rett i ansiktet hva jeg føler.

Vet du hvorfor? Fordi jeg synes synd på han....hver gang jeg møter han, tenker jeg bare på at han er gammel og ganske så ulykkeli i den nye familien...og selv om jeg ikke kan tilgi han, er jeg glad i han....

Og hver gang lover jeg meg selv at jeg skal snakke med han...men han unngår det på alle måter....

Herav gikk de få forholdt jeg har hatt rett i vasken.

[Lenora]

Hei igjen, så klart at det er ikke lett for deg akkurat nå så tror jeg at du må ta det med rolig og ikke tenk alt for en gang. Du kan ta første skritt fordi det er hardt i begynnelsen som du prøver å komme deg ut av den onde sirkelen. Jeg tror at det er gratis telefon hos "kirkens sos" telefon når du behøver å prate med, og dette kan du godt prate masse som du vil..

Når man er deppa kan det kanskje hjelpe litt i gå til shopping, badeland, bowling, osv hvis du bor i dette stedet visst det fins badeland,osv. Lag vin party kveld for jenter eller finn på noe morsomt.

Nevnte du at det ble slutt mellom deg og kjæresten, stemmer det? Hvis det er slutt. Når kvinnfolka krever mye av menn så vil menn helst ha fred ei stund og vil være alene fordi menn er sånn, og typisk menn er usikker når det gjelder forhold, f.eks gifte seg eller barn..La menn være alene/fred selv om man er i et forhold. Det er lurt når kvinnfolka skal prøve å være smart så må kvinnene være stille og prater som vanlig til menn dukker opp følelsene sine og vil gjerne fortelle,f.eks glad i deg, hvorfor går du ut en kveld og hvorfor kan du ikke kose med meg i kveld sier menn. Typisk menn forteller ikke så åpent og skjuler følelsene sine. De vil være mer sikre når det gjelder kvinnfolka, selvstendig,bestemt og omsorgsfull. Du har mange sjanser til å finne en mann som du kan være glad i. Det fins masse fisker i sjøen, ikke sant? Jeg er 27 år, og har fantastisk opplevd så mye som jeg har lært av mange forskjellige menn som jeg har vært sammen. Jeg har samboer og ei colliehund som"lassie".Hun heter Trudi:-)

Det spørs om du tør å fortelle om hvilken årsak fikk du problemer for 10 år siden? Det spørs om "Kirkens sos" telefon har disse erfaringene så lar dem hjelpe deg gjennom telefon når du har behov for å snakke med hvis du vil når du har lyst:-)

Jeg skulle ønske vi kunne ha mer kontakt. Her er emailadressen min...om du er interessert, skriv gjerne og jeg forteller mer:

[email protected]

[katten1365380398]

Jeg skulle ønske vi kunne ha mer kontakt. Her er emailadressen min...om du er interessert, skriv gjerne og jeg forteller mer:

[email protected]

Jeg har sendt e-mailen til deg om du har fått den fra meg?

Er det riktig adr:

[email protected]????

[Lenora]

Jeg har sendt e-mailen til deg om du har fått den fra meg?

Er det riktig adr:

[email protected]????

jepp...svarer snart

[Gjest lillyt]

Jeg har også hatt perioder i livet med slike tanker.

En gang jeg hadde en slik periode, traff jeg en gutt/mann ,på 28 år.

Han var en meget livsglad gutt,og hadde tydeligvis opplevd noe som gjorde at han satte mer pris på livet enn de fleste andre.

Jeg fikk greie på etter hvert at han hadde hatt kreft,og var da når jeg traff han foreløbig frisk.

Han hadde en veldig bra evne til å få meg til å sette pris på livet,og se mer positivt på ting.

Han måtte faktisk minne meg på at jeg hadde alle forutsetninger for å være glad(uten at jeg var det)

Jeg var frisk og sunn,hadde en familie som brydde seg om meg,venner, og et bra ytre,som jeg hadde store forutsetninger for å gjøre det beste ute av.

Jeg hadde nettopp kommet inn på en skole og hadde utdanningsmuligheter,noe som for mange ikke er en selvfølgelighet.

Han fikk meg til å fokusere på disse positive tingene,istedenfor å henge meg opp i årsakene til at jeg var langt nede.

Jeg hadde en del motgang på andre områder på denne tiden,og hadde lav selvfølelse med en del angst.

Peroder med depresjon ,akkurat som deg.Jeg opplevde å bo sammen med en mann som gikk inn for å gjøre tilværelsen sin best mulig på alle måter ,fordi han visste at tiden på jorden kunne bli kort.

Han hadde mange gode venner, var alltid blid og positiv.

Og ikke minst klagde aldri over noe.

Han presiserte gang på gang at det var svært viktig å ikke se seg for mye bak skulderen, og ikke bruke for mye energi på fortiden og det vonde som hadde vært før.

At det var svært viktig å tillgi ,og ikke være bitter .

At all energi burde brukes på en konstruktiv måte,nemlig på fremtiden.

Han var vel nesten som en slags psykolog for meg.

Nå ti år etter er han bare et minne for meg,men han lærte meg mye.

Han døde desverre to år ettepå i en alder av 30 år,og det var ingenting han heller ønsket enn livet selv.

Husk at det er kun så lenge det er liv det er håp.

Jeg tror dette håpet er sterkt, for det vil helt sikkert komme bedre tider, hvor man ikke kunne skjønne at man hadde slike tanker.

[Gjest ingen sign nå]

Pappa gikk fra oss da æ va rundt ni år gammel. Foreldrene mine hadde aldri kranglet, jeg trudde at jeg hadde ei perfekt familie og siden jeg var mist i familien var jeg bortsjemt av pappa. Jeg har lite minne om mamma fra barndommen min for jeg var med pappa hele tiden. Så gikk han fra oss. Og til meg hadde han sagt at mamma kastet han ut. Gud vet hvor jeg hatet mamma da...det tok meg lang tid å forstå hva som virkelig skjedde...Pappa hadde funnet en ny familie, også med to barn, som ikke var hans, og ei annen kvinne. Jeg fikk ikke vite det på noen måneder. Og jeg turte ikke å spørre han om han skal noen gang flytte tilbake til oss... Så begynte han å ta sin nye dame å hennes barn med hver helg vi skulle være sammen. Jeg var veldig glad i slalåm, pappa lærte meg det, men nu hadde han de fremmede folk med seg og hver søndag da jeg kom hjem, pleide jeg å gjømme meg i skapet å gråte i timesvis. Hvis du lurer på hvor mamma hadde vært da så kan jeg fortelle litt om henne. Dem giftet seg da de va 18, pappa var mammas første og eneste kjærlighet, hun trudde å stolte fullstendig på han. Som sagt de kranglet ikke, for mamma forgudet han, han hadde alltid rett. Så da han gikk fra oss, var hun ganske dypt inne i sin egen verden...jeg kan forstå det, 20 år av lykkeli ekteskap betydde plutselig ingen ting. Hun hadde det vanskelig da og jeg gjor det bare verre. Jeg hatet henne. Jeg var liten og dum og stolte så klart på alt pappa sa.

Jeg kommer aldri til å tilgi han. For jeg har aldri kommet over det grusomme opplevelse. Og takket være han kan jeg ikke stole på noen i det hele tatt.

Jeg har ikke så mye kontakt med han. Han ringer meg på bursdagen å sender email, og jeg pleier å besøke han noen dager hver sommer.

Jeg hadde prøvd å snakke til han, men han sa at det var mamma som prøvde å få meg imot han. Jeg hadde skrevet brev som han hevder at han aldri har fått. Men jeg har aldri turt å si han rett i ansiktet hva jeg føler.

Vet du hvorfor? Fordi jeg synes synd på han....hver gang jeg møter han, tenker jeg bare på at han er gammel og ganske så ulykkeli i den nye familien...og selv om jeg ikke kan tilgi han, er jeg glad i han....

Og hver gang lover jeg meg selv at jeg skal snakke med han...men han unngår det på alle måter....

Herav gikk de få forholdt jeg har hatt rett i vasken.

Kjære deg Lenora,

Jeg leser ditt innlegg og kjenner meg mye igjen i det du skriver.. Min far forlot min mor da jeg var ni .- for å leve sammen med en ny dame og hennes barn. Som ni-åring forstår en ikke så mye, og jeg ser tilbake på årene fra vi ble introdusert for henne til nå, som vanskelige og såre. Verst var det for min søster, som er 3 år eldre enn meg. Hun fikk angst og depresjoner og har nå, gjennom mange års terapi, sakte men sikkert bearbeidet sorgen, savnet og fortvilelsen. Selv er jeg helt sikkert merket av det på min måte, men jeg har ikke fått behandling på noen måte.

Jeg vil si til deg - det er IKKE rart at du er deprimert og lei deg. Du har all rett til å føle deg sveket og lurt av din far. - Jeg leser mellom linjene at du har dårlig samvittighet ovenfor mamman din, fordi du i starten la skylden på henne.. Ikke la denne dårlige samvittigheten gjøre deg deprimert. Hun er mamman din og forstår helt sikkert hvor vanskelig det har vært for deg.

Det at foreldrene skiller seg, er i de fleste tilfeller, veldig vondt for barna. Hvor åpen og ærlig foreldrene er mot barna sine i prosessen, er kjempeviktig i forhold til hvordan de skal takle sorgen og savnet etter den som ikke er der.. (savner mamma og synes synd på henne når en er hos pappa og motsatt).

Jeg tror du har opplevd å komme i en konflikt og blitt en mellom-mann mellom dine foreldre. Det skal ikke et barn belemres med. Du hadde rett til å være barn, og rett til å være lei deg og forvilet. Faren din burde stilt opp for deg, og forstått at du hadde/har det vanskelig.

Noen ganger gjør de voksne ikke helt kloke ting, men jeg er helt sikker på at faren din har konstant dårlig samvittighet for at kontakten dere i mellom er blitt så dårlig. Kanskje har han nye kone problemer med å takle at han har et barn fra før, og at han lar være å gjøre noe for å holde kontakt med deg, for å slippe bråk hos henne. Det er feigt av han, og det er ikke din feil.

Jeg tror som flere andre har skrevet her, at du vil ha veldig godt av å snakke med en psykolog. Få litt hjelp til å bli kvitt skyldfølelsen din, og hjelpe deg til å komme videre.

Jeg vet ikke hvor i landet du bor, men det finnes helt sikkert et hjelpeapparat som du kan kontakte...

[Lenora]

Kjære deg Lenora,

Jeg leser ditt innlegg og kjenner meg mye igjen i det du skriver.. Min far forlot min mor da jeg var ni .- for å leve sammen med en ny dame og hennes barn. Som ni-åring forstår en ikke så mye, og jeg ser tilbake på årene fra vi ble introdusert for henne til nå, som vanskelige og såre. Verst var det for min søster, som er 3 år eldre enn meg. Hun fikk angst og depresjoner og har nå, gjennom mange års terapi, sakte men sikkert bearbeidet sorgen, savnet og fortvilelsen. Selv er jeg helt sikkert merket av det på min måte, men jeg har ikke fått behandling på noen måte.

Jeg vil si til deg - det er IKKE rart at du er deprimert og lei deg. Du har all rett til å føle deg sveket og lurt av din far. - Jeg leser mellom linjene at du har dårlig samvittighet ovenfor mamman din, fordi du i starten la skylden på henne.. Ikke la denne dårlige samvittigheten gjøre deg deprimert. Hun er mamman din og forstår helt sikkert hvor vanskelig det har vært for deg.

Det at foreldrene skiller seg, er i de fleste tilfeller, veldig vondt for barna. Hvor åpen og ærlig foreldrene er mot barna sine i prosessen, er kjempeviktig i forhold til hvordan de skal takle sorgen og savnet etter den som ikke er der.. (savner mamma og synes synd på henne når en er hos pappa og motsatt).

Jeg tror du har opplevd å komme i en konflikt og blitt en mellom-mann mellom dine foreldre. Det skal ikke et barn belemres med. Du hadde rett til å være barn, og rett til å være lei deg og forvilet. Faren din burde stilt opp for deg, og forstått at du hadde/har det vanskelig.

Noen ganger gjør de voksne ikke helt kloke ting, men jeg er helt sikker på at faren din har konstant dårlig samvittighet for at kontakten dere i mellom er blitt så dårlig. Kanskje har han nye kone problemer med å takle at han har et barn fra før, og at han lar være å gjøre noe for å holde kontakt med deg, for å slippe bråk hos henne. Det er feigt av han, og det er ikke din feil.

Jeg tror som flere andre har skrevet her, at du vil ha veldig godt av å snakke med en psykolog. Få litt hjelp til å bli kvitt skyldfølelsen din, og hjelpe deg til å komme videre.

Jeg vet ikke hvor i landet du bor, men det finnes helt sikkert et hjelpeapparat som du kan kontakte...

Vel...jeg har vært hos lege idag og fikk henvisning til psykolog som skal kontakte meg snarest mulig. Legen var veldig grei å ville gjerne hjelpe meg. Jeg fikk også nødnummere jeg kan ringe om det blir for ille.

Problemet er ikke bare pappa. Har ikke vært så heldig med stefaren heller. Han kastet meg ut da jeg ble 18.

Poenget er at jeg klarer å få orden på ting, på den materielle siden klarer jeg meg fint alene. Men den psykiske siden svikter meg helt. Jeg har også skjønt at jeg ikke kan være i lag med noen på grunn av dette.

Vel, jeg har fått litt perspektiv til fremtiden, og ser frem til å snakke med psykolog og håper at det vil hjelpe meg. Også føler jeg meg bedre. Depresjonen er der men jeg føler at den avtar denne gangen også...og da er det jo håp på at ting skal bli bedre.

[Gjest ikke sign]

Vel...jeg har vært hos lege idag og fikk henvisning til psykolog som skal kontakte meg snarest mulig. Legen var veldig grei å ville gjerne hjelpe meg. Jeg fikk også nødnummere jeg kan ringe om det blir for ille.

Problemet er ikke bare pappa. Har ikke vært så heldig med stefaren heller. Han kastet meg ut da jeg ble 18.

Poenget er at jeg klarer å få orden på ting, på den materielle siden klarer jeg meg fint alene. Men den psykiske siden svikter meg helt. Jeg har også skjønt at jeg ikke kan være i lag med noen på grunn av dette.

Vel, jeg har fått litt perspektiv til fremtiden, og ser frem til å snakke med psykolog og håper at det vil hjelpe meg. Også føler jeg meg bedre. Depresjonen er der men jeg føler at den avtar denne gangen også...og da er det jo håp på at ting skal bli bedre.

Ja, lykke til på den kronglete veien! Håper din sti går sakte men sikkert oppover!

Klem