Gå til innhold

Hvor lenge, før en gir opp


Gjest Nina, 41
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest Nina, 41

Jeg og mannen min har hatt samlivsproblemer i 13 år, dvs fra vi fikk barn. Vi har en dårlig virkning på hverandre, han blir mye deprimert og jeg lar meg rive med ned, hvilket igjen har en dårlig virkning på han. Vi deler ikke interesser, men samtidig er vi veldig selvstendige mennesker.

Jeg synes det er trist, veldig

trist, at han er lite sosial, og aldri vil ha venner inn i huset. Føler at vi blir ensomme i et hus fylt av en tung atmosfære. Seksuallivet har vært nedlagt i årevis.Ingen

av oss har lyst.

Jeg er stadig ved å gi opp, men tanken på barna holder meg hele tiden tilbake. Samtidig har jeg en sterk følelse av at både han og jeg ville fått det bedre, om vi splittet opp. Vi har prøvd og prøvd å få det til, i korte perioder blir det bedre, men så faller vi inn i vante, tunge spor.

Vi har også søkt hjelp, men det hjalp ikke. Kan undre skje? Har noen opplevd at årelange problemer en gang har gått over? Eller har jeg bare for høye forventninger til hva et samliv skal være? Jeg merker at jeg begynner å miste vurderingsevnen. Hvordan har egentlig ektepar det? Bak fasaden?

Har noen erfaringer å dele med meg? Bør vi gi oss nå? Det hører med til histroien, at vi ikke lenger kan snakke om dette. Det har blitt tabu.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest isholdeskald

Er i samme situasjon som deg. Snakker ikke om problemene lenger. Bor i samme hus, men uten samliv. Der er ganske grusomt, og livet går til spille! Hva en skal gjøre med slikt? Det er i hvert fall ikke jeg den rette til å svare på.

Men jeg har venner som lever godt sammen. De fleste innrømmer, når jeg går dem skikkelig inn på klingen, at det har vært problemer, men at de har overvunnet dem - sammen. Men noen synes bare å få det bedre og bedre. Det er vel noe med den matchen, å treffe den rette. Du vet, det er et helt eksistensielt valg dette med livsledsager. Den prosessen er tillagt altfor lite vekt, ja, nesten ikke i det hele tatt. Idag er det bare snakk om sex, teknisk sex og xxx. Det holder ikke i det hele tatt. Det å finne den rette er tusen ganger viktigere enn sex. Det kommer på plass av seg selv når den rette er på plass. Jeg valgte feil, det veit jeg nå, men det er litt seint, med unger og alt. Men jeg innså det også før jeg innledet forholdet, men var ung og hadde ikke vett! Og en jernvilje, dette skulle jeg bare! Jenta var pen, ja, men hadde store problemer, som påførte meg problemer, som har påført henne store problemer osv. Ingen god syklus, nei!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Nina, 41

Er i samme situasjon som deg. Snakker ikke om problemene lenger. Bor i samme hus, men uten samliv. Der er ganske grusomt, og livet går til spille! Hva en skal gjøre med slikt? Det er i hvert fall ikke jeg den rette til å svare på.

Men jeg har venner som lever godt sammen. De fleste innrømmer, når jeg går dem skikkelig inn på klingen, at det har vært problemer, men at de har overvunnet dem - sammen. Men noen synes bare å få det bedre og bedre. Det er vel noe med den matchen, å treffe den rette. Du vet, det er et helt eksistensielt valg dette med livsledsager. Den prosessen er tillagt altfor lite vekt, ja, nesten ikke i det hele tatt. Idag er det bare snakk om sex, teknisk sex og xxx. Det holder ikke i det hele tatt. Det å finne den rette er tusen ganger viktigere enn sex. Det kommer på plass av seg selv når den rette er på plass. Jeg valgte feil, det veit jeg nå, men det er litt seint, med unger og alt. Men jeg innså det også før jeg innledet forholdet, men var ung og hadde ikke vett! Og en jernvilje, dette skulle jeg bare! Jenta var pen, ja, men hadde store problemer, som påførte meg problemer, som har påført henne store problemer osv. Ingen god syklus, nei!

Takk for svar, isholdeskald (Isholde? Skald?)Vi er vel flere som har det sånn, selv om det ikke føles slik, vanligsvis. Og selv om det kanskje er en mager trøst at du har det som meg, er det en trøst, tross alt. At andre også "velger" å bli i et dårlig ekteskap, gjør det på ett vis lettere å være i den situasjonen selv. At du synes livet går til spille, håper jeg er en uttrykksmåte. Hvis det virkelig gjør det, er du verre stilt enn meg. Jeg føler at jeg har et kraftfullt liv på mange måter, så snart jeg er ute av huset, eller han er ute av huset. På jobben tror jeg folk opplever meg som glad og selvsikker. Men det gjør at ekteskapet mitt settes enda mer i relieff. Jeg er et relativt "lett" menneske, og kunne hatt det godt med livet, og kunne, ikke minst, hatt det veldig godt i det rette ekteskapet. Men kanskje jeg får være glad for at jeg tross alt har mine frisoner?

Jeg synes diskusjoner om vanskelige samliv, slik de framstår i aviser etc, ofte er så altfor enkle. For meg føles problematikken veldig sammensatt: Hvis vi skilles, vinner vi begge noe, og taper masse. Å se barna annenhver uke kjennes ulidelig. For dem vil det være et hardt slag, men de vil også slippe unna "trøkkinga" hjemme. Man vet ikke før det er prøvd, hvordan en skilsmisse vil virke. Og da er det stort sett for sent å gjøre om, hvis konsekvensene føles for dramatiske. I hvert fall ville retretten være umulig for oss, mannen min ville lukke alle muligheter. Det er disse avveiningene som får meg til å holde ut og holde ut, som i påvente av et slags mirakel. Som jeg egentlig innser ikke kommer.

Lykke til med framtida, hva du/dere enn bestemmer dere for. Jeg føler at min egen framtid er nokså uviss. En langsom modning skal føre ett eller annet sted hen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Nina, 41

Er i samme situasjon som deg. Snakker ikke om problemene lenger. Bor i samme hus, men uten samliv. Der er ganske grusomt, og livet går til spille! Hva en skal gjøre med slikt? Det er i hvert fall ikke jeg den rette til å svare på.

Men jeg har venner som lever godt sammen. De fleste innrømmer, når jeg går dem skikkelig inn på klingen, at det har vært problemer, men at de har overvunnet dem - sammen. Men noen synes bare å få det bedre og bedre. Det er vel noe med den matchen, å treffe den rette. Du vet, det er et helt eksistensielt valg dette med livsledsager. Den prosessen er tillagt altfor lite vekt, ja, nesten ikke i det hele tatt. Idag er det bare snakk om sex, teknisk sex og xxx. Det holder ikke i det hele tatt. Det å finne den rette er tusen ganger viktigere enn sex. Det kommer på plass av seg selv når den rette er på plass. Jeg valgte feil, det veit jeg nå, men det er litt seint, med unger og alt. Men jeg innså det også før jeg innledet forholdet, men var ung og hadde ikke vett! Og en jernvilje, dette skulle jeg bare! Jenta var pen, ja, men hadde store problemer, som påførte meg problemer, som har påført henne store problemer osv. Ingen god syklus, nei!

Takk for svar, isholdeskald (Isholde? Skald?)Vi er vel flere som har det sånn, selv om det ikke føles slik, vanligsvis. Og selv om det kanskje er en mager trøst at du har det som meg, er det en trøst, tross alt. At andre også "velger" å bli i et dårlig ekteskap, gjør det på ett vis lettere å være i den situasjonen selv. At du synes livet går til spille, håper jeg er en uttrykksmåte. Hvis det virkelig gjør det, er du verre stilt enn meg. Jeg føler at jeg har et kraftfullt liv på mange måter, så snart jeg er ute av huset, eller han er ute av huset. På jobben tror jeg folk opplever meg som glad og selvsikker. Men det gjør at ekteskapet mitt settes enda mer i relieff. Jeg er et relativt "lett" menneske, og kunne hatt det godt med livet, og kunne, ikke minst, hatt det veldig godt i det rette ekteskapet. Men kanskje jeg får være glad for at jeg tross alt har mine frisoner?

Jeg synes diskusjoner om vanskelige samliv, slik de framstår i aviser etc, ofte er så altfor enkle. For meg føles problematikken veldig sammensatt: Hvis vi skilles, vinner vi begge noe, og taper masse. Å se barna annenhver uke kjennes ulidelig. For dem vil det være et hardt slag, men de vil også slippe unna "trøkkinga" hjemme. Man vet ikke før det er prøvd, hvordan en skilsmisse vil virke. Og da er det stort sett for sent å gjøre om, hvis konsekvensene føles for dramatiske. I hvert fall ville retretten være umulig for oss, mannen min ville lukke alle muligheter. Det er disse avveiningene som får meg til å holde ut og holde ut, som i påvente av et slags mirakel. Som jeg egentlig innser ikke kommer.

Lykke til med framtida, hva du/dere enn bestemmer dere for. Jeg føler at min egen framtid er nokså uviss. En langsom modning skal føre ett eller annet sted hen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

favn

Takk for svar, isholdeskald (Isholde? Skald?)Vi er vel flere som har det sånn, selv om det ikke føles slik, vanligsvis. Og selv om det kanskje er en mager trøst at du har det som meg, er det en trøst, tross alt. At andre også "velger" å bli i et dårlig ekteskap, gjør det på ett vis lettere å være i den situasjonen selv. At du synes livet går til spille, håper jeg er en uttrykksmåte. Hvis det virkelig gjør det, er du verre stilt enn meg. Jeg føler at jeg har et kraftfullt liv på mange måter, så snart jeg er ute av huset, eller han er ute av huset. På jobben tror jeg folk opplever meg som glad og selvsikker. Men det gjør at ekteskapet mitt settes enda mer i relieff. Jeg er et relativt "lett" menneske, og kunne hatt det godt med livet, og kunne, ikke minst, hatt det veldig godt i det rette ekteskapet. Men kanskje jeg får være glad for at jeg tross alt har mine frisoner?

Jeg synes diskusjoner om vanskelige samliv, slik de framstår i aviser etc, ofte er så altfor enkle. For meg føles problematikken veldig sammensatt: Hvis vi skilles, vinner vi begge noe, og taper masse. Å se barna annenhver uke kjennes ulidelig. For dem vil det være et hardt slag, men de vil også slippe unna "trøkkinga" hjemme. Man vet ikke før det er prøvd, hvordan en skilsmisse vil virke. Og da er det stort sett for sent å gjøre om, hvis konsekvensene føles for dramatiske. I hvert fall ville retretten være umulig for oss, mannen min ville lukke alle muligheter. Det er disse avveiningene som får meg til å holde ut og holde ut, som i påvente av et slags mirakel. Som jeg egentlig innser ikke kommer.

Lykke til med framtida, hva du/dere enn bestemmer dere for. Jeg føler at min egen framtid er nokså uviss. En langsom modning skal føre ett eller annet sted hen...

Bare et kort innspill: Jeg har vært borte i tilfeller der partene med et nødrop har holdt ut med hverandre pga barna, skilt seg idet barna har flyttet hjemmefra og vært dumme nok til å fortelle barna om dette.

Gjett om det var et grusomt slag i magen... å vite at foreldrene har lidd og lidd pga dem!!?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

punkyB

Bare et kort innspill: Jeg har vært borte i tilfeller der partene med et nødrop har holdt ut med hverandre pga barna, skilt seg idet barna har flyttet hjemmefra og vært dumme nok til å fortelle barna om dette.

Gjett om det var et grusomt slag i magen... å vite at foreldrene har lidd og lidd pga dem!!?

Her kunne jeg ikke ha vært mer enig med deg favn.

Montro om ikke mange bruker barna som en unnskyldning fordi de ikke har guts nok til å gå ut for sin egen del.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

favn

Her kunne jeg ikke ha vært mer enig med deg favn.

Montro om ikke mange bruker barna som en unnskyldning fordi de ikke har guts nok til å gå ut for sin egen del.

Spørs det, ja.

Jeg anser barn for å ha høyt utviklet intuisjon og innsikt - selv om de ikke alltid kan uttrykke det de føler / 'tenker'. Da er det nærliggende å tenke seg at de godt 'vet' at noe er galt mellom foreldrene, men når det aldri snakkes om... uff og uff, ikke bra å gå der og lure og lure, kanskje i årevis, på om det er hos _dem_ feilen eller problemet ligger. Alle, og kanskje spesielt barn, som absorberer dårlige ting og uhygge vil nok før eller siden spørre seg om det.

Men på den annen side, noen har bare pokerfjes og kan skjule _alt_. Da kan det jo gå 'bra', sånn fasademessig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

punkyB

Spørs det, ja.

Jeg anser barn for å ha høyt utviklet intuisjon og innsikt - selv om de ikke alltid kan uttrykke det de føler / 'tenker'. Da er det nærliggende å tenke seg at de godt 'vet' at noe er galt mellom foreldrene, men når det aldri snakkes om... uff og uff, ikke bra å gå der og lure og lure, kanskje i årevis, på om det er hos _dem_ feilen eller problemet ligger. Alle, og kanskje spesielt barn, som absorberer dårlige ting og uhygge vil nok før eller siden spørre seg om det.

Men på den annen side, noen har bare pokerfjes og kan skjule _alt_. Da kan det jo gå 'bra', sånn fasademessig.

Det er jo greit nok at man ikke krangler - men man vil ikke kunne klare å late som om man er glad i hverandre , dvs. være kjærlige mot hverandre - og i et slikt hjem tror jeg ikke barn har godt av å vokse opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

favn

Det er jo greit nok at man ikke krangler - men man vil ikke kunne klare å late som om man er glad i hverandre , dvs. være kjærlige mot hverandre - og i et slikt hjem tror jeg ikke barn har godt av å vokse opp.

Nei, kan man greie å medforme lykkelige barn dersom man selv er ulykkelig? Jeg tviler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest isholdeskald

Takk for svar, isholdeskald (Isholde? Skald?)Vi er vel flere som har det sånn, selv om det ikke føles slik, vanligsvis. Og selv om det kanskje er en mager trøst at du har det som meg, er det en trøst, tross alt. At andre også "velger" å bli i et dårlig ekteskap, gjør det på ett vis lettere å være i den situasjonen selv. At du synes livet går til spille, håper jeg er en uttrykksmåte. Hvis det virkelig gjør det, er du verre stilt enn meg. Jeg føler at jeg har et kraftfullt liv på mange måter, så snart jeg er ute av huset, eller han er ute av huset. På jobben tror jeg folk opplever meg som glad og selvsikker. Men det gjør at ekteskapet mitt settes enda mer i relieff. Jeg er et relativt "lett" menneske, og kunne hatt det godt med livet, og kunne, ikke minst, hatt det veldig godt i det rette ekteskapet. Men kanskje jeg får være glad for at jeg tross alt har mine frisoner?

Jeg synes diskusjoner om vanskelige samliv, slik de framstår i aviser etc, ofte er så altfor enkle. For meg føles problematikken veldig sammensatt: Hvis vi skilles, vinner vi begge noe, og taper masse. Å se barna annenhver uke kjennes ulidelig. For dem vil det være et hardt slag, men de vil også slippe unna "trøkkinga" hjemme. Man vet ikke før det er prøvd, hvordan en skilsmisse vil virke. Og da er det stort sett for sent å gjøre om, hvis konsekvensene føles for dramatiske. I hvert fall ville retretten være umulig for oss, mannen min ville lukke alle muligheter. Det er disse avveiningene som får meg til å holde ut og holde ut, som i påvente av et slags mirakel. Som jeg egentlig innser ikke kommer.

Lykke til med framtida, hva du/dere enn bestemmer dere for. Jeg føler at min egen framtid er nokså uviss. En langsom modning skal føre ett eller annet sted hen...

Helt riktig gjettet! Isholdeskald - helt korrekt. Du skjønner, jeg er visst en nokså potent skald, ifølge mine venner, og div. forlagsredaktører.. Is må jo koldes kald, men egentlig er jeg jo Tristan jeg da, og det er ganske trist, men jeg har da Isolde, men hvordan det ender.. det endte i hvert fall ikke godt for dem to:(?

Dette var et klokt innlegg! Ja, jeg har hatt det på samme måte, venter på et mirakel. Ei jente, en fryktelig, grusomt skjønn dame, først og fremst sjela, men det ytre fører også til at hun har en sverm av mannfolk rundt seg med "nyttige spørsmål" - meget aktiv dame, som jeg har fått meget god og varm kontakt med, har spasert like gjennom sms- og mailvegger og vunnet hjertet mitt fullt og helt. Og i samyaler ute i det fri! Men hun vil (helst??) ikke mere enn det, hun vil bare være god venn. Og det er hun!! Det har løftet livet mitt in i en ny dimensjon av tårer og glede, gitt meg masse. Vi har mailet og smset en roman tykk som et uvær på et års tid (ca. 150.000 ord - de er lagret), og vi har en utrolig god kontakt.

Men innad i ekteskapet er kontakten vært null i flere år, og hun har forlengst flyttet ut av ektesengen, enda jeg er både fyrig, atletisk, og såkalt vakker i kroppen - iflg. utsagn fra andre. "Good looking man" meldte en som ville møte meg på kurs.. Men jeg er ikke av den utro typen, det skjer ikke uten at det er veloverveid og helt forbi, hadde nemlig ikke rørt ei jente med det ytterste av min lilletå før jeg traff henne jeg er gift med.

Men det er nok som du sier at man bør vurdere å bryte. Min drøm av ei venninne har faktisk rådet meg til det.. Hadde HUN sagt: Ok, jeg kommer, hadde jeg slept alt og løpt. Har drømt om akkurat henne hele livet. Det vil si hennes vesen, stil - og hennes ytre spiser jeg uten sukker på.

Så vi får se det an litt, vel?

Eller hva?!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Nina, 41

Her kunne jeg ikke ha vært mer enig med deg favn.

Montro om ikke mange bruker barna som en unnskyldning fordi de ikke har guts nok til å gå ut for sin egen del.

Dere har sikkert rett, favn og punkyB, Det er seg selv en forsvarer. Det er meg selv jeg forsvarer. Ikke barna. De merker så klart alt. Ikke gjennom abstrakt forståelse, men gjennom å ta atmosfæren opp i sitt eget følelsesliv. Men så svak en sjel er jeg. Jeg synes det skulle være helvete å ikke se dem hver dag. Likevel bra med påminnelsen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Nina, 41

Helt riktig gjettet! Isholdeskald - helt korrekt. Du skjønner, jeg er visst en nokså potent skald, ifølge mine venner, og div. forlagsredaktører.. Is må jo koldes kald, men egentlig er jeg jo Tristan jeg da, og det er ganske trist, men jeg har da Isolde, men hvordan det ender.. det endte i hvert fall ikke godt for dem to:(?

Dette var et klokt innlegg! Ja, jeg har hatt det på samme måte, venter på et mirakel. Ei jente, en fryktelig, grusomt skjønn dame, først og fremst sjela, men det ytre fører også til at hun har en sverm av mannfolk rundt seg med "nyttige spørsmål" - meget aktiv dame, som jeg har fått meget god og varm kontakt med, har spasert like gjennom sms- og mailvegger og vunnet hjertet mitt fullt og helt. Og i samyaler ute i det fri! Men hun vil (helst??) ikke mere enn det, hun vil bare være god venn. Og det er hun!! Det har løftet livet mitt in i en ny dimensjon av tårer og glede, gitt meg masse. Vi har mailet og smset en roman tykk som et uvær på et års tid (ca. 150.000 ord - de er lagret), og vi har en utrolig god kontakt.

Men innad i ekteskapet er kontakten vært null i flere år, og hun har forlengst flyttet ut av ektesengen, enda jeg er både fyrig, atletisk, og såkalt vakker i kroppen - iflg. utsagn fra andre. "Good looking man" meldte en som ville møte meg på kurs.. Men jeg er ikke av den utro typen, det skjer ikke uten at det er veloverveid og helt forbi, hadde nemlig ikke rørt ei jente med det ytterste av min lilletå før jeg traff henne jeg er gift med.

Men det er nok som du sier at man bør vurdere å bryte. Min drøm av ei venninne har faktisk rådet meg til det.. Hadde HUN sagt: Ok, jeg kommer, hadde jeg slept alt og løpt. Har drømt om akkurat henne hele livet. Det vil si hennes vesen, stil - og hennes ytre spiser jeg uten sukker på.

Så vi får se det an litt, vel?

Eller hva?!!

Jeg vet ikke hvor mye din skjønne venninne har innvirket på problemene du har med kona/samboeren din? Disse stakkels ektefeller blekner jo raskt, sammeliknet med de frie Quinder og Mænd derute. At du holder deg trofast, tror jeg er lurt, inntil du eventuelt pakker.

Jeg drømmer ikke i ørska om en ny mann, jeg hadde nær sagt, dessverre. Men jeg blir så følelsesmessig spist opp av arbeidet med å holde eksteskapet gående, at jeg ikke skjønner åssen jeg skulle orke en ny runde. Det er vel også et problem i det totale bildet? Ny mann med x antall barn på slep, jeg selv med x antall barn på slep, - betingelsene er ikke de beste.

Siden du omgir deg med diverse forlagsredaktører, forstår jeg at du har et kreativt yrke, Skriver litteratur, formodentlig. Jeg har selv et kreativt yrke, og lurer på:

Hvordan klarer du å holde inspirasjonen oppe, når samlivet suger såvidt mye kraft?

Hele mitt yrkesliv står og faller med at jeg holder meg levende, i følelser og intellekt, og jeg frykter at skaperevnen sakte skal moses ned og forsvinne. Å stå opp, møtes på kjøkkenet, puste anstrengt luft, det er en mindre god start på en dag der "nytt liv" skal skapes. Det er nok et dilemma oppi det hele. Men jeg kommer aldri til å tilhøre den delen av kunstnermassen, som setter sitt eget, ofte pompøst opphøyede, produksjonsliv, foran det meste annet.

Vel, råd til deg har jeg så åpenbart ikke. Jeg synes det er trist for samboeren/kona di, som sover på i en seng for seg selv. det ser tristere ut når en ser for seg at andre har det sånn, - som om smerten framtrer med større tydelighet. Og så er det slik en selv har det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest isholdeskald

Jeg vet ikke hvor mye din skjønne venninne har innvirket på problemene du har med kona/samboeren din? Disse stakkels ektefeller blekner jo raskt, sammeliknet med de frie Quinder og Mænd derute. At du holder deg trofast, tror jeg er lurt, inntil du eventuelt pakker.

Jeg drømmer ikke i ørska om en ny mann, jeg hadde nær sagt, dessverre. Men jeg blir så følelsesmessig spist opp av arbeidet med å holde eksteskapet gående, at jeg ikke skjønner åssen jeg skulle orke en ny runde. Det er vel også et problem i det totale bildet? Ny mann med x antall barn på slep, jeg selv med x antall barn på slep, - betingelsene er ikke de beste.

Siden du omgir deg med diverse forlagsredaktører, forstår jeg at du har et kreativt yrke, Skriver litteratur, formodentlig. Jeg har selv et kreativt yrke, og lurer på:

Hvordan klarer du å holde inspirasjonen oppe, når samlivet suger såvidt mye kraft?

Hele mitt yrkesliv står og faller med at jeg holder meg levende, i følelser og intellekt, og jeg frykter at skaperevnen sakte skal moses ned og forsvinne. Å stå opp, møtes på kjøkkenet, puste anstrengt luft, det er en mindre god start på en dag der "nytt liv" skal skapes. Det er nok et dilemma oppi det hele. Men jeg kommer aldri til å tilhøre den delen av kunstnermassen, som setter sitt eget, ofte pompøst opphøyede, produksjonsliv, foran det meste annet.

Vel, råd til deg har jeg så åpenbart ikke. Jeg synes det er trist for samboeren/kona di, som sover på i en seng for seg selv. det ser tristere ut når en ser for seg at andre har det sånn, - som om smerten framtrer med større tydelighet. Og så er det slik en selv har det...

Hei Nina

Hadde ikke sett innlegget ditt.. Anatgelig ikke klikket i svarruta under.

Ja, jeg både skriver og er kreativ på en annen måte.. Den som kan skrive, kan også.. I våres skrev jeg innpå 50 dikt. Sendte en del av dem til min gode venn fordi de inkluderte eller handlet direkte om henne. Det er ei jente som ikke gråter så lett (klengenavnet mitt til henne er kaldklumpen), men hun tørket tårer mere enn en gang over det jeg skrev og ba meg utgi det. Vi får se, akkurat nå måtte jeg i så fall brukt pseudonym!!

Så - som du sier, det må være inspirasjon. Idag var jeg hos legen og gikk en tur ned til vannet. Studerte litt blåskjell, vissent og gulnet løv, sand - farger, skygger og nyanser. Så denne jenta har gitt enorm inspirasjon - i perioder. Slik er det med inspirasjon, den bølger, så er den ikke tilstede, bør man ikke forsøke å få til noe. Da bør man heller jobbe i team kanskje. Sånn er det vel også i et hjem. Er samarbeidet helt ute, visner initiativet vekk, sånn det har gjort for meg. Må nesten sjekke meg selv av og til, om jeg blir impotent av det alt sammen, men sånn er det i hvert fall ikke!!

Huff og huff!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Nina,41

Hei Nina

Hadde ikke sett innlegget ditt.. Anatgelig ikke klikket i svarruta under.

Ja, jeg både skriver og er kreativ på en annen måte.. Den som kan skrive, kan også.. I våres skrev jeg innpå 50 dikt. Sendte en del av dem til min gode venn fordi de inkluderte eller handlet direkte om henne. Det er ei jente som ikke gråter så lett (klengenavnet mitt til henne er kaldklumpen), men hun tørket tårer mere enn en gang over det jeg skrev og ba meg utgi det. Vi får se, akkurat nå måtte jeg i så fall brukt pseudonym!!

Så - som du sier, det må være inspirasjon. Idag var jeg hos legen og gikk en tur ned til vannet. Studerte litt blåskjell, vissent og gulnet løv, sand - farger, skygger og nyanser. Så denne jenta har gitt enorm inspirasjon - i perioder. Slik er det med inspirasjon, den bølger, så er den ikke tilstede, bør man ikke forsøke å få til noe. Da bør man heller jobbe i team kanskje. Sånn er det vel også i et hjem. Er samarbeidet helt ute, visner initiativet vekk, sånn det har gjort for meg. Må nesten sjekke meg selv av og til, om jeg blir impotent av det alt sammen, men sånn er det i hvert fall ikke!!

Huff og huff!!

Høres fint ut å ha en sjø å gå ned til. Inspirasjon finnes heldigvis i natur, i musikk, i litteratur, i øyeblikk av noe.

Nå er mannen min på vei ned i en dyp bølgedal, det er svartsynet som innhenter han, jeg synes synd på han og vet samtidig at det ikke hjelper. Jeg kjemper som en bjørn for ikke å bli med på nedturen. Det føles vondt å ikke kunne støtte et menneske med problemer.Jeg tror han tror at han ikke ville fått disse depresjonene om vi hadde hatt det bedre. Kanskje noe i det, men kjenner jeg ikke kan bære ansvaret for hans nedturer. Hvis han synes hans problem er oss, burde han ikke da ta konsekvensen? Og selv tre ut av ekteskapet? Men det vil han ikke. Jeg opplever snarere at han klamrer seg fast. Vel vel, jeg skal heller ikke begynne å forenkle. Merker at jeg i det hele tatt er fed up av alle forenklinger rundt samhold og skilsmisser.

Nå skal jeg jobbe.

God dag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest isholdeskald

Høres fint ut å ha en sjø å gå ned til. Inspirasjon finnes heldigvis i natur, i musikk, i litteratur, i øyeblikk av noe.

Nå er mannen min på vei ned i en dyp bølgedal, det er svartsynet som innhenter han, jeg synes synd på han og vet samtidig at det ikke hjelper. Jeg kjemper som en bjørn for ikke å bli med på nedturen. Det føles vondt å ikke kunne støtte et menneske med problemer.Jeg tror han tror at han ikke ville fått disse depresjonene om vi hadde hatt det bedre. Kanskje noe i det, men kjenner jeg ikke kan bære ansvaret for hans nedturer. Hvis han synes hans problem er oss, burde han ikke da ta konsekvensen? Og selv tre ut av ekteskapet? Men det vil han ikke. Jeg opplever snarere at han klamrer seg fast. Vel vel, jeg skal heller ikke begynne å forenkle. Merker at jeg i det hele tatt er fed up av alle forenklinger rundt samhold og skilsmisser.

Nå skal jeg jobbe.

God dag.

Hei Nina

Når du sier han er på vei inn i en bølgedal, er han da patologisk, dvs. manisk-depressiv eller har en dypere depresjon å slite med? Eller er han rett og slett bare i dårlig humør? Hvorfor stuper han ned i et mørke, hvis ikke det er noe grunnleggende som plager ham? Er det tidligere opplevelser? Er det noe dette bunner i? Det gjør nok det vil jeg anta, hvis han da ikke er arvelig belastet - hvordan var/er f.eks. hans far/mor

- visse likhetstrekk?

Kan du si litt om dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Nina, 41

Hei Nina

Når du sier han er på vei inn i en bølgedal, er han da patologisk, dvs. manisk-depressiv eller har en dypere depresjon å slite med? Eller er han rett og slett bare i dårlig humør? Hvorfor stuper han ned i et mørke, hvis ikke det er noe grunnleggende som plager ham? Er det tidligere opplevelser? Er det noe dette bunner i? Det gjør nok det vil jeg anta, hvis han da ikke er arvelig belastet - hvordan var/er f.eks. hans far/mor

- visse likhetstrekk?

Kan du si litt om dette?

Han har tidvise depresjoner, ikke på noe måte manisk-depressiv, men rett og slett tungsindig, dyster, svart, kraftløs, med lav selvtillit. Jeg merker når det kommer snikende, og da lar han bare livet gå og gå, uten å orke stort annet enn de aller nødvendigste. Han får ikke utrettet noe. Han vil være i fred, og ikke snakke. Mitt liv virker uvedkommende for han. Men han klarer å stille opp for barna, selv om de nok reagerer på hans tause vesen.

Jeg vet ikke hva det bunner i. Men det har vært der bestandig, og tar over oftere og oftere, i stadig lengre perioder. Han vil ikke ha hjelp, og det begynner å gjøre meg forbannet. Rett og slett. Er det legitimt å ikke gjøre noe med en slik sinnstilstand? Jeg er usikker. Hjelpeapparatet er heller ikke særlig godt. Og han fungerer jo, på et vis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest isholdeskald

Han har tidvise depresjoner, ikke på noe måte manisk-depressiv, men rett og slett tungsindig, dyster, svart, kraftløs, med lav selvtillit. Jeg merker når det kommer snikende, og da lar han bare livet gå og gå, uten å orke stort annet enn de aller nødvendigste. Han får ikke utrettet noe. Han vil være i fred, og ikke snakke. Mitt liv virker uvedkommende for han. Men han klarer å stille opp for barna, selv om de nok reagerer på hans tause vesen.

Jeg vet ikke hva det bunner i. Men det har vært der bestandig, og tar over oftere og oftere, i stadig lengre perioder. Han vil ikke ha hjelp, og det begynner å gjøre meg forbannet. Rett og slett. Er det legitimt å ikke gjøre noe med en slik sinnstilstand? Jeg er usikker. Hjelpeapparatet er heller ikke særlig godt. Og han fungerer jo, på et vis.

Hold deg godt fast:

Som du antyder i din signatur er du 41. Statistisk sett er mannen din 43. Denne gjentagende depresjonen bunner helt sikkert i "noe" som han ikke har fått ryddet opp i, og mannen trenger garantert hjelp. Kan garantere deg at denne depresjonen, selv om han kommer seg litt ovenpå også denne gangen, vil konvertere i en dyp og varig, tragisk depresjon av meget alvorlig karakter, hvis han nå ikke får tatt tak i det. Slå til før alt raser, eller la humla suse, så ender han nok i fronten på en trailer til slutt. Brutalt sagt dette, men du må forstå alvoret: Dette bærer galt avsted.

For noen år siden snakket en kollega til meg. Han ville fortelle meg noe han ikke hadde fortalt til et eneste menneske. Da han var ferdig gråt jeg faktisk! Det var sterke saker! Det hadde nok ført til en og annen depresjon, men denne mannen jobbet aktivt med å bearbeide egne tanker og har det etter forholdene meget bra, tror jeg. Traff ham for ikke lenge siden, og da så det bra ut.

Håper ikke jeg tok for hardt i nå! Det jeg ønsker for deg og mannen er at han enten må komme bort fra tungsinnet, eller så må du bort fra ham. Gjelder også barna. Si det til ham - at nå er grensen nådd, nå skal du ta imot hjelp. Ta initiativet du, ring, snakk med psykiatritjenesten i din kommune og spør om hva slags hjelp du kan forvente der osv. Tror du ikke dette er en mulighet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Nina, 41

Hold deg godt fast:

Som du antyder i din signatur er du 41. Statistisk sett er mannen din 43. Denne gjentagende depresjonen bunner helt sikkert i "noe" som han ikke har fått ryddet opp i, og mannen trenger garantert hjelp. Kan garantere deg at denne depresjonen, selv om han kommer seg litt ovenpå også denne gangen, vil konvertere i en dyp og varig, tragisk depresjon av meget alvorlig karakter, hvis han nå ikke får tatt tak i det. Slå til før alt raser, eller la humla suse, så ender han nok i fronten på en trailer til slutt. Brutalt sagt dette, men du må forstå alvoret: Dette bærer galt avsted.

For noen år siden snakket en kollega til meg. Han ville fortelle meg noe han ikke hadde fortalt til et eneste menneske. Da han var ferdig gråt jeg faktisk! Det var sterke saker! Det hadde nok ført til en og annen depresjon, men denne mannen jobbet aktivt med å bearbeide egne tanker og har det etter forholdene meget bra, tror jeg. Traff ham for ikke lenge siden, og da så det bra ut.

Håper ikke jeg tok for hardt i nå! Det jeg ønsker for deg og mannen er at han enten må komme bort fra tungsinnet, eller så må du bort fra ham. Gjelder også barna. Si det til ham - at nå er grensen nådd, nå skal du ta imot hjelp. Ta initiativet du, ring, snakk med psykiatritjenesten i din kommune og spør om hva slags hjelp du kan forvente der osv. Tror du ikke dette er en mulighet?

Jo, det var sterke ord, men det er ikke sikkert det er dumt for meg å se hva andre tenker. Jeg blir jo gående å "pakke" meg inn i denne tilstanden, og på ett vis venne meg til at han er sånn.

For et par år siden krevde jeg faktisk at han skulle oppsøke hjelp. Det var et absolutt krav. Han fikk komme til en meget anerkjent psykiater, flaks som bare det. Han gikk motvillig, et dårlig utgangspunkt, for såvidt. Men etter en stund med samtaler, skjedde det noe positivt. Brått var han på vei opp, og sluttet med det samme hos psykiateren.

Dermed var det ned igjen, etter kort tid. Han hadde bare fått overflatisk hjelp, og ikke tatt seg tid til å gå prosessen skikkelig igjennom. Når jeg nå ymter om ytterligere hjelp, blir han innbitt rasende. Tror han synes at dette har jeg ikke noe med å fikle meg borti.

Du har rett i at han ikke kommer til å greie det på egen hånd. Jeg vil vurdere å ta det opp igjen med han på nytt, men det er ikke lett. Om han er troendes til å ta sitt eget liv, tviler jeg på. Rett og slett fordi han ikke kunne gjøre noe sånt mot barna. Han har en jernmoral, litt for mye egentlig, han kunne godt slappet litt mer av ift livets krav. Han pisker seg gjennom ting, uten å nyte.

Takk for din rørende omtenksomhet per nett. Jeg merker at det fungerer å få slike innspill. Jeg tolker av din skrivemåte, språk og orientering at du er en del yngre enn meg, på midten/begynnelsen av trettitallet et sted (ja, jeg er ikke den 41. Nina, men 41 år. Mannen faktisk litt yngre enn meg). Men det hindrer ikke at utvekslingen er fruktbar. Du sa at din samboer hadde problemer da dere traff hverandre, og har det fortsatt? Jeg vet ikke om problemene minner om min manns, og at du henter erfaringer derfra? Uansett kjens det ikke bra ut å svikte mennesker som er i trøbbel, gjør det vel? Samtidig er det faktisk lite en kan gjøre med andre menneskers problemer, uansett hvor nær de står.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest isholdeskald

Jo, det var sterke ord, men det er ikke sikkert det er dumt for meg å se hva andre tenker. Jeg blir jo gående å "pakke" meg inn i denne tilstanden, og på ett vis venne meg til at han er sånn.

For et par år siden krevde jeg faktisk at han skulle oppsøke hjelp. Det var et absolutt krav. Han fikk komme til en meget anerkjent psykiater, flaks som bare det. Han gikk motvillig, et dårlig utgangspunkt, for såvidt. Men etter en stund med samtaler, skjedde det noe positivt. Brått var han på vei opp, og sluttet med det samme hos psykiateren.

Dermed var det ned igjen, etter kort tid. Han hadde bare fått overflatisk hjelp, og ikke tatt seg tid til å gå prosessen skikkelig igjennom. Når jeg nå ymter om ytterligere hjelp, blir han innbitt rasende. Tror han synes at dette har jeg ikke noe med å fikle meg borti.

Du har rett i at han ikke kommer til å greie det på egen hånd. Jeg vil vurdere å ta det opp igjen med han på nytt, men det er ikke lett. Om han er troendes til å ta sitt eget liv, tviler jeg på. Rett og slett fordi han ikke kunne gjøre noe sånt mot barna. Han har en jernmoral, litt for mye egentlig, han kunne godt slappet litt mer av ift livets krav. Han pisker seg gjennom ting, uten å nyte.

Takk for din rørende omtenksomhet per nett. Jeg merker at det fungerer å få slike innspill. Jeg tolker av din skrivemåte, språk og orientering at du er en del yngre enn meg, på midten/begynnelsen av trettitallet et sted (ja, jeg er ikke den 41. Nina, men 41 år. Mannen faktisk litt yngre enn meg). Men det hindrer ikke at utvekslingen er fruktbar. Du sa at din samboer hadde problemer da dere traff hverandre, og har det fortsatt? Jeg vet ikke om problemene minner om min manns, og at du henter erfaringer derfra? Uansett kjens det ikke bra ut å svikte mennesker som er i trøbbel, gjør det vel? Samtidig er det faktisk lite en kan gjøre med andre menneskers problemer, uansett hvor nær de står.

Neida, jeg er ikke yngre, men noen få år eldre!! Folk tipper som regel litt over 40, noen 35, he, he!!

Ja, det er som du sier verdt at han virkelig gjør noe med sin tilstand. Fortell ham at han etter alle solemerker kommer til å gå inn i en dyp depresjon om ganske få år hvis han ikke er villig til å gjøre noe nå. Sånn er det bare. (Har litt fagkunnskaper om dette!)

Du virker absolutt innstilt på å fortsette, så da vil du også være tjenet med det! Vær litt egoistisk nå, gjør noe som du selv kan være tjent med og ha glede av i fremtiden!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Nina, 41

Neida, jeg er ikke yngre, men noen få år eldre!! Folk tipper som regel litt over 40, noen 35, he, he!!

Ja, det er som du sier verdt at han virkelig gjør noe med sin tilstand. Fortell ham at han etter alle solemerker kommer til å gå inn i en dyp depresjon om ganske få år hvis han ikke er villig til å gjøre noe nå. Sånn er det bare. (Har litt fagkunnskaper om dette!)

Du virker absolutt innstilt på å fortsette, så da vil du også være tjenet med det! Vær litt egoistisk nå, gjør noe som du selv kan være tjent med og ha glede av i fremtiden!!

Da holder du deg visst godt, båda uttapå og inni...

Jeg ser det du sier, og jeg tenker.Bra det.

Så det ser ut som jeg absolutt tenker å fortsette? Interessant. At det ser sånn ut. Jeg vet ikke helt om det er det jeg tenker. Er vel mer på vippen enn noen gang. Tror de nærmeste ukene blir viktige.

Hils sjøen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...