hva gjøre dere?

[Gjest ikke navn nå!]

Eldstemann er seks år og har begynt på skolen. H*n har vært litt tankefull og lett for å gråte de siste dagene. I går kveld i sengen kom det: Hvorfor er noen født i Norge av mammaen sin og noen født i andre land av en annen mamma?

Hva sier dere? Vi har vært ærlige og klare hele tiden, men ikke "dyttet" på barnet info som h*n ikke er klar for.

Barnet er stolt av begge land men har vel ikke helt skjønt rekkevidden av det å være adoptert (selvfølgelig!).

Jeg vil bare at barnet skal føle at vi gir nok kjærlighet og informasjon. Jeg vil at barnet skal vite om sin historikk og være stolt av den, samtidig som barnet skal være trygg på at vi elsker h*n over alt på jord.

Har dere gode tips?

[Kinamamma 1]

Hei på deg!

Dette hørtes kjent ut ) ikke at det er noe å smile av hvis barnet er lei for dette men jeg har funnet ut at det er best å ta ting med godt humør.

Vi har to "kinadamer" og med 7 åringen har jeg ofte måttet trå til med alslagens forklaringer.

Som når lillesøster er litt plagsom og helst skal sendes tilbake til "kinamammaen"og når hun selv er sur på mamma og vil reise til sin andre mamma i Kina.

Vel vi må nok høre mye fra våre "poder" etterhvert tenker jeg:o))

Tilbake til det du lurer på,jeg pleier å si at det var en mamma som gjerne ville men av en trist grunn(som vi skal snakke om siden når hun blir større) ikke kunne beholde den lille sjønne jenta si måtte gi henne til noen andre som skulle finne en mor og en far som kunne passe på og ønsket seg så veldig en liten jente.

Her i Norge satt vi,mor,far og storebror og ønsket oss en liten herlig "kinajente" og bare ventet på at nettopp hun skulle bli født og komme til oss.

Så når du kom ut av magen i Kina så sprang du rett inn i våre hjerter!

Sånn er det med MANGE barn i verden,noen kan vokse opp med sin "magemamma" og andre vokser opp hos mammaer og pappaer som har ventet LENGE på nettopp at de skulle komme til dem.

5 åringen har ikke spurt så mye ennå men det kommer nok.

Hvordan du sier det er jo opp til hver enkelt men det viktigste er at barnet forstår at hvilken mamma (pappa) det vokser opp hos er uvesentlig men at det er ønsket og elsket er det viktigste,mener jeg!

Jeg rekner med at det vil dukke opp MANGE spørsmål her etterhvert så vi får bare svare så ærlig og godt vi kan og være glade for at barna spør å ikke grubler alene og ikke tør å ta ting opp med oss.

Vel dette var litt fra meg men det kommer nok mange gode og fornuftige råd etterhvert:o))

Klem fra en travel

[Mamta]

Vi snakker med barna om disse tingene etterhvert som de kommer opp i dagen. Tar frem biter av deres historie litt etter litt, ettersom de er klar for det.

Jeg har egentlig ikke noe annet tips enn å være der for barnet når han/ hun er trist og lei seg fordi h*n føler seg annerledes, samt å forsøke og gjøre barna stolt av sine egen bakgrunn og historie.

Hilsener fra

[Gjest kinamamsen]

Vil bare si at min datter også hadde en litt vanskelig og sårbar periode i forb. med skolestart. Det var en del fokus på "hvem er jeg" og "familien" som gjorde at hun i en periode følte veldig på at hun var annerledes enn de andre klassekameratene og hun tenkte mye på sine bio foreldre. Hun syntes det var vanskelig når hun skulle tegne sin fam. Hvem skulle være med på bildet o.s.v. En del av disse tingene gjorde at det ble mere fokus på adopsjon enn vanlig, men vi snakket om dette og etter noen uker gled det over igjen og hun fant sin plass i klassen og ble sitt gode, blide og trygge jeg.

Jeg har ingen gode råd, men snakk med barnet og vær åpen om adopsjonen uten at det skal overfokuseres på det.

Lykke til !

[Gjest ikke navn nå!]

Vil bare si at min datter også hadde en litt vanskelig og sårbar periode i forb. med skolestart. Det var en del fokus på "hvem er jeg" og "familien" som gjorde at hun i en periode følte veldig på at hun var annerledes enn de andre klassekameratene og hun tenkte mye på sine bio foreldre. Hun syntes det var vanskelig når hun skulle tegne sin fam. Hvem skulle være med på bildet o.s.v. En del av disse tingene gjorde at det ble mere fokus på adopsjon enn vanlig, men vi snakket om dette og etter noen uker gled det over igjen og hun fant sin plass i klassen og ble sitt gode, blide og trygge jeg.

Jeg har ingen gode råd, men snakk med barnet og vær åpen om adopsjonen uten at det skal overfokuseres på det.

Lykke til !

Selvfølgelig, det har de gjort hos oss også. Mye ligger nok her i temaet om familier. Takk!