Om redsel og hudfarge

[frø]

Jeg ser at mange i dette forumet blir mektig provosert når noen som er i startfasen av en adopsjonsprosess utbasunerer at de ikke ønsker et farget barn og begrunner sitt syn med at et mørkt barn vil skille seg ut i Norge.

Hvis jeg lar være å bli provosert og forsøker å se hva som ligger bakenfor ønsket om et barn med nordiske trekk, finner jeg redsel. Redsel for at mitt barn skal bli funnet i Sogndalselva eller lignende slik Arve Beheim Karlsen ble.

(«Drep ham, drep den lille negeren,» skal vitner ha hørt dem rope, mens de løp, på vei fra rutebilstasjonen til broen, og under den, der Arve altså skal ha «falt» i elven. Likevel, rasisme var det ikke vedtok retten.)

Er det flere som har kjent denne redselen?

[Gjest snart tre?]

for andre menneskers rasisme?

Og når har man krysset en grense hvor man må si at man på grunn av sin redsel har akseptert disse fordommene?

[hix]

Jeg tror du har veldig rett i det du skriver. Det er for de fleste mer snakk om redsel enn om rasisme. Men det finnes både rasjonell og irasjonell redsel (fobi).

I begynnelsen av adopsjonsprosessen må vi ta stilling til spørsmål vi ikke har luftet med oss selv tidligere. Vi må tenke igjennom hvordan vi vil oppleve å ha et barn som ser anderledes ut og som kanskje vil bli plaget av andre. Det er ikke rart at man blir litt redd når man tenker på slikt. Men husk at alle foreldre har slike tanker. Det er gjennom å lufte tankene sine for andre, snakke med adopterte, bli kjent med barn som ser anderledes ut at vi kan finne ut om vår frykt er irasjonell. Hvis vi ser oss litt rundt, vil vi kunne oppdage at disse barna slett ikke blir tapere. Da vil også frykten vår forsvinne. Det er akkurat som med edderkopper. Det er ved å la dem krype over deg at du kan bekjempe den irasjonelle frykten. Derfor er det heller ikke rart at foreldre som har adoptert mørkhudede barn, og som har hatt dem "krypende" over seg en stund, reagerer på at andre har en slik redsel. Desverre har de en ubehagelig tendens til å fordømme disse tankene hos andre og til å glemme at de en gang tenkte slik selv.

Min oppfatning er at det er andre parametere som er vesentlig viktigere enn hudfarge. I valget mellom et mørkt barn som har opplevd omsorg i sine første leveår, og et som til forveksling ligner meg selv, men som har blitt forsømt, er det liten tvil i mine øyne. Forholdet til egen hudfarge kan man bearbeide og styrke. Skader som følge av en tøff start på livet kan være uopprettelige og noe man må slite med alltid. _Det_ er skremmende tanker.

[Gjest meivi]

skal ikke kaste meg inn i denne diskusjonen igjen, men vil bare si at det må få være lov i et forum for adopsjon å diskutere dette tema...det er helt naturlig det.

God helg

[Gjest ChiengMai]

skal ikke kaste meg inn i denne diskusjonen igjen, men vil bare si at det må få være lov i et forum for adopsjon å diskutere dette tema...det er helt naturlig det.

God helg

Selvfølgelig må du kunne ta opp et slikt tema her på DOL! Men så lenge vi er flest foreldre til små kinesere, thaier, colombianere i alle regnbuens farger, indere osv, så må du også regne med uenighet i din tankerekke. Regner med det var fordi du regna med nettopp uenige motsvar at du ikke ville stå frem med nick i innlegget ditt, at du ikke regna innlegget for 100% stuerent?

Jeg har alltid lurt på hvorfor så mange som velger å adoptere fra land der det er større sjans for at barna skal "ligne oss" på død og liv må understreke at de ikke er rasister eller lider av fremmedfrykt.

Det er dessuten naivt å tro at barna ikke blir utsatt for mobbing fordi de glir inn i massen. Av de voksne adopterte jeg kjenner er en blitt skikkelig mobbet i oppveksten. Ho ble adoptert fra Norge til en helblond familie tidlig på 70-tallet. Jeg har selv blitt mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskola og jeg skilte meg ikke på noen måte ut utseendemessig.

En annen ting (mest til frø, kanskje); Da Benjamin Hermansen ble drept ble for første gang rasismeparagrafen brukt i en mordsak. Hvor mange foreldre tror dere har opplevd å få barna sine drept _uten_ at de hadde en annen hudfarge? Når vi krisemaksimerer har vi en dendens til å glemme realitetene.

[Gjest lei av slike påstander som pakkes inn rundt om]

Jeg tror du har veldig rett i det du skriver. Det er for de fleste mer snakk om redsel enn om rasisme. Men det finnes både rasjonell og irasjonell redsel (fobi).

I begynnelsen av adopsjonsprosessen må vi ta stilling til spørsmål vi ikke har luftet med oss selv tidligere. Vi må tenke igjennom hvordan vi vil oppleve å ha et barn som ser anderledes ut og som kanskje vil bli plaget av andre. Det er ikke rart at man blir litt redd når man tenker på slikt. Men husk at alle foreldre har slike tanker. Det er gjennom å lufte tankene sine for andre, snakke med adopterte, bli kjent med barn som ser anderledes ut at vi kan finne ut om vår frykt er irasjonell. Hvis vi ser oss litt rundt, vil vi kunne oppdage at disse barna slett ikke blir tapere. Da vil også frykten vår forsvinne. Det er akkurat som med edderkopper. Det er ved å la dem krype over deg at du kan bekjempe den irasjonelle frykten. Derfor er det heller ikke rart at foreldre som har adoptert mørkhudede barn, og som har hatt dem "krypende" over seg en stund, reagerer på at andre har en slik redsel. Desverre har de en ubehagelig tendens til å fordømme disse tankene hos andre og til å glemme at de en gang tenkte slik selv.

Min oppfatning er at det er andre parametere som er vesentlig viktigere enn hudfarge. I valget mellom et mørkt barn som har opplevd omsorg i sine første leveår, og et som til forveksling ligner meg selv, men som har blitt forsømt, er det liten tvil i mine øyne. Forholdet til egen hudfarge kan man bearbeide og styrke. Skader som følge av en tøff start på livet kan være uopprettelige og noe man må slite med alltid. _Det_ er skremmende tanker.

Igjen oppstår det en tråd der det kommer påstander som jeg oppfatter som rasistiske overfor europa-adopterte - og da er det liksom tillatt her på forumet. Hix kommer med utsang om at europa-barn ikke har fått omsorg og er blitt forsømt - og antyder senskader av dimensjoner (selvfølgelig påpeker hun/han at det er en opppfattning slik at det ikke skal være lett å "ta han/hun" i forhold til utsagnet)

FORKASTELIG Å FORHERLIGE ADOPTERTE FRA ULIKE VERDENSDELER PÅ BEKOSTNING AV ANDRE ADOPTERTE.

Jeg gremmes. Her er forresten hix oppfatning:

Hix skriver:

"I valget mellom et mørkt barn som har opplevd omsorg i sine første leveår, og et som til forveksling ligner meg selv, men som har blitt forsømt, er det liten tvil i mine øyne. Forholdet til egen hudfarge kan man bearbeide og styrke. Skader som følge av en tøff start på livet kan være uopprettelige og noe man må slite med alltid. _Det_ er skremmende tanker. "

[Gjest 3D]

Igjen oppstår det en tråd der det kommer påstander som jeg oppfatter som rasistiske overfor europa-adopterte - og da er det liksom tillatt her på forumet. Hix kommer med utsang om at europa-barn ikke har fått omsorg og er blitt forsømt - og antyder senskader av dimensjoner (selvfølgelig påpeker hun/han at det er en opppfattning slik at det ikke skal være lett å "ta han/hun" i forhold til utsagnet)

FORKASTELIG Å FORHERLIGE ADOPTERTE FRA ULIKE VERDENSDELER PÅ BEKOSTNING AV ANDRE ADOPTERTE.

Jeg gremmes. Her er forresten hix oppfatning:

Hix skriver:

"I valget mellom et mørkt barn som har opplevd omsorg i sine første leveår, og et som til forveksling ligner meg selv, men som har blitt forsømt, er det liten tvil i mine øyne. Forholdet til egen hudfarge kan man bearbeide og styrke. Skader som følge av en tøff start på livet kan være uopprettelige og noe man må slite med alltid. _Det_ er skremmende tanker. "

Flott innlegg!!!

Hvorfor det skal være mer høyverdig å adoptere ikke-hvite barn av hvite adoptanter, har jeg ikke forstått før jeg leste de holdninger og synspunkter som kommer frem her på DOL!

[Gjest meivi]

Selvfølgelig må du kunne ta opp et slikt tema her på DOL! Men så lenge vi er flest foreldre til små kinesere, thaier, colombianere i alle regnbuens farger, indere osv, så må du også regne med uenighet i din tankerekke. Regner med det var fordi du regna med nettopp uenige motsvar at du ikke ville stå frem med nick i innlegget ditt, at du ikke regna innlegget for 100% stuerent?

Jeg har alltid lurt på hvorfor så mange som velger å adoptere fra land der det er større sjans for at barna skal "ligne oss" på død og liv må understreke at de ikke er rasister eller lider av fremmedfrykt.

Det er dessuten naivt å tro at barna ikke blir utsatt for mobbing fordi de glir inn i massen. Av de voksne adopterte jeg kjenner er en blitt skikkelig mobbet i oppveksten. Ho ble adoptert fra Norge til en helblond familie tidlig på 70-tallet. Jeg har selv blitt mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskola og jeg skilte meg ikke på noen måte ut utseendemessig.

En annen ting (mest til frø, kanskje); Da Benjamin Hermansen ble drept ble for første gang rasismeparagrafen brukt i en mordsak. Hvor mange foreldre tror dere har opplevd å få barna sine drept _uten_ at de hadde en annen hudfarge? Når vi krisemaksimerer har vi en dendens til å glemme realitetene.

Uenighet er HELT greit, bare vi kan være saklige....noe som ikke alltid er så lett her inne når dette tema kommer opp, dessverre.

GOD HELG :-)

[monique1365380367]

Selvfølgelig må du kunne ta opp et slikt tema her på DOL! Men så lenge vi er flest foreldre til små kinesere, thaier, colombianere i alle regnbuens farger, indere osv, så må du også regne med uenighet i din tankerekke. Regner med det var fordi du regna med nettopp uenige motsvar at du ikke ville stå frem med nick i innlegget ditt, at du ikke regna innlegget for 100% stuerent?

Jeg har alltid lurt på hvorfor så mange som velger å adoptere fra land der det er større sjans for at barna skal "ligne oss" på død og liv må understreke at de ikke er rasister eller lider av fremmedfrykt.

Det er dessuten naivt å tro at barna ikke blir utsatt for mobbing fordi de glir inn i massen. Av de voksne adopterte jeg kjenner er en blitt skikkelig mobbet i oppveksten. Ho ble adoptert fra Norge til en helblond familie tidlig på 70-tallet. Jeg har selv blitt mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskola og jeg skilte meg ikke på noen måte ut utseendemessig.

En annen ting (mest til frø, kanskje); Da Benjamin Hermansen ble drept ble for første gang rasismeparagrafen brukt i en mordsak. Hvor mange foreldre tror dere har opplevd å få barna sine drept _uten_ at de hadde en annen hudfarge? Når vi krisemaksimerer har vi en dendens til å glemme realitetene.

Hei på deg!!

Pleier bare og bla fort igjennom denne siden,for jeg har ikke og skal ikke adoptere et barn men da jeg leste innlegget ditt fikk jeg lyst til og komme med litt innspill!!

Du kjenner redsel pga hudfarge, og det skjønner jeg godt.. Nordmenn kan være ganske fjerne og redd når det gjelder hudfarge!!

Jeg har en sønn på snart 11 år, han er mulatt. Faren hans kommer fra afrika.. Og en penere gutt skal man lete lenge etter..Fine farger, brune øyne, ja osv. Han har ennå ikke opplevd noe rasisme, jeg sier ennå, fordi jeg er smertlig klar over at det sannsynligvis vil komme.Han er veldig stolt over bakgrunnen sin, selv om han ikke har kontakt med sin biologiske far. stolt over fargen sin, over seg selv. Han har massavis av venner, og har allerede hatt en to tre kjærester.

Det er kanskje sundt at en litt engstlig, bare ikke la barnet merke det...lær det at man skal være stolt over seg selv, fortell alt du vet om bakrunnen, og svar ellers på spørsmål som kommer...

Lykke til

[Gjest ChiengMai]

Hei på deg!!

Pleier bare og bla fort igjennom denne siden,for jeg har ikke og skal ikke adoptere et barn men da jeg leste innlegget ditt fikk jeg lyst til og komme med litt innspill!!

Du kjenner redsel pga hudfarge, og det skjønner jeg godt.. Nordmenn kan være ganske fjerne og redd når det gjelder hudfarge!!

Jeg har en sønn på snart 11 år, han er mulatt. Faren hans kommer fra afrika.. Og en penere gutt skal man lete lenge etter..Fine farger, brune øyne, ja osv. Han har ennå ikke opplevd noe rasisme, jeg sier ennå, fordi jeg er smertlig klar over at det sannsynligvis vil komme.Han er veldig stolt over bakgrunnen sin, selv om han ikke har kontakt med sin biologiske far. stolt over fargen sin, over seg selv. Han har massavis av venner, og har allerede hatt en to tre kjærester.

Det er kanskje sundt at en litt engstlig, bare ikke la barnet merke det...lær det at man skal være stolt over seg selv, fortell alt du vet om bakrunnen, og svar ellers på spørsmål som kommer...

Lykke til

Barna våre kommer helt sikkert til å oppleve rasisme før eller senere, men å bekymre seg på forhånd hjelper sjelden. Det er viktigere å gi barna selvfølelse, forberede dem på det som kan komme enn å engste seg for dem.

Ikke for det, det ligger nok til oss foreldre å engste seg litt for barna våre enten vi har født dem selv eller adoptert dem.

Det vi skal være klar over er at barn med sine antenner nok merker engstelsen selv om vi prøver skjule den, og at de da kan bli engstelige selv også.

[Mamta]

for andre menneskers rasisme?

Og når har man krysset en grense hvor man må si at man på grunn av sin redsel har akseptert disse fordommene?

Et godt spørsmål!

synes

[frø]

Selvfølgelig må du kunne ta opp et slikt tema her på DOL! Men så lenge vi er flest foreldre til små kinesere, thaier, colombianere i alle regnbuens farger, indere osv, så må du også regne med uenighet i din tankerekke. Regner med det var fordi du regna med nettopp uenige motsvar at du ikke ville stå frem med nick i innlegget ditt, at du ikke regna innlegget for 100% stuerent?

Jeg har alltid lurt på hvorfor så mange som velger å adoptere fra land der det er større sjans for at barna skal "ligne oss" på død og liv må understreke at de ikke er rasister eller lider av fremmedfrykt.

Det er dessuten naivt å tro at barna ikke blir utsatt for mobbing fordi de glir inn i massen. Av de voksne adopterte jeg kjenner er en blitt skikkelig mobbet i oppveksten. Ho ble adoptert fra Norge til en helblond familie tidlig på 70-tallet. Jeg har selv blitt mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskola og jeg skilte meg ikke på noen måte ut utseendemessig.

En annen ting (mest til frø, kanskje); Da Benjamin Hermansen ble drept ble for første gang rasismeparagrafen brukt i en mordsak. Hvor mange foreldre tror dere har opplevd å få barna sine drept _uten_ at de hadde en annen hudfarge? Når vi krisemaksimerer har vi en dendens til å glemme realitetene.

Jeg krise maksimerer ikke. Jeg bare forteller at jeg har vært redd og tar et utdrag fra Benjamin rettsaken som speiler hvorfor jeg ble redd, og lurer på om ikke andre også kan bli redde av slikt?

Ellers kan jeg berolige deg og andre med at jeg ikke går rundt og er ustanselig engstelig for at min datter skal bli utsatt for rasisme eller mobbing.

Jeg reagerte på et innlegg på dette forumet (som nå er slettet) som mange ble provosert av. Jeg ønsket en mer nyansert debatt hvor vi ikke bare krangler med provokatører som har som mål å distrahere oss fra å snakke ærlig og åpent om viktige saker som angår oss (sammensatte) adopsjonsforeldre.

OK?

[hix]

Igjen oppstår det en tråd der det kommer påstander som jeg oppfatter som rasistiske overfor europa-adopterte - og da er det liksom tillatt her på forumet. Hix kommer med utsang om at europa-barn ikke har fått omsorg og er blitt forsømt - og antyder senskader av dimensjoner (selvfølgelig påpeker hun/han at det er en opppfattning slik at det ikke skal være lett å "ta han/hun" i forhold til utsagnet)

FORKASTELIG Å FORHERLIGE ADOPTERTE FRA ULIKE VERDENSDELER PÅ BEKOSTNING AV ANDRE ADOPTERTE.

Jeg gremmes. Her er forresten hix oppfatning:

Hix skriver:

"I valget mellom et mørkt barn som har opplevd omsorg i sine første leveår, og et som til forveksling ligner meg selv, men som har blitt forsømt, er det liten tvil i mine øyne. Forholdet til egen hudfarge kan man bearbeide og styrke. Skader som følge av en tøff start på livet kan være uopprettelige og noe man må slite med alltid. _Det_ er skremmende tanker. "

Sukk...

Dessverre finnes det ingen måte å uttrykke en mening på som ikke gir rom for at leseren kan tolke den som han vil.

Du skriver:

[Hix kommer med utsang om at europa-barn ikke har fått omsorg og er blitt forsømt - og antyder senskader av dimensjoner]

Hvor i all verden har har jeg skrevet noe sånt? Om du tolker meg slik, så kan jeg forsikre deg om at den vinklingen ikke har vært i mine tanker. Jeg ante ikke at denne "anderledes rasismen" du henviser til var et ømt punkt i det hele tatt. Når jeg skriver det jeg gjør, så er det kun for å fortelle om hvordan jeg selv, i løpet av min egen adopsjonsprosess, har endret min oppfatning om hva som betyr noe. Det jeg skriver er at det som virker skremmende på meg nå er å få et barn som f.eks har en alvorlig tilknytningsforstyrrelse eller rusmiddelskader. Hva har dette med europeiske adoptivbarn spesielt å gjøre!? Sannsyneligheten for å få et barn som har fått rusmiddelskader i forbindelse med svangerskapet er ikke akkurat ubetydelig i f.eks Colombia. Sannsyneligheten for å få et understimulert barn fra Kina er vel ikke heller ubetydelig. Hvis du tolker meg dithen at jeg forherliger mørkhudede adoptivbarn på en måte som du opplever som rasistisk overfor europeiske adoptivbarn, så har du ikke forstått en døyt av budskapet mitt. Det var nemlig det stikk motsatte. Jeg har heller aldri verken ment, sagt eller skrevet noe som helst om hyppigheten av senskader hos hos europeiske adoptivbarn i forhold til de fra andre verdensdeler.

Hvis jeg nå har tråkket Colombia-adoptanter eller Kina-adoptanter på tærne med dette innlegget, så beklager jeg. Det var i tilfelle heller ikke meningen. Mitt budskap var enkelt. Ikke kompliser det mer enn nødvendig.