Pleier å være sterk-laaangt

[Gjest fremdeles i sjokk]

Jeg er av den typen som "takler alt" og svarer "det går bra" uansett. Og jeg har taklet utrolig mye og det går jo bra, i det store og hele.

Nå har jeg imidlertid fått meg en knekk. For et år siden ble mannen min operert for hjernesvulst. Den var ondartet, men av den snille typen og alt har gått bra så langt. Svulsten ble oppdaget pga en nesten-ulykke i bil, der mannen min ble borte i et mildt epilepsi-anfall. Vi trodde han hadde sovnet bak rattet, men siden han hadde hatt flere "angstanfall" med bevissthetstap (han pratet med meg men husket ingenting etterpå) over flere måneder, nektet jeg han å kjøre bil før han hadde vært hos legen og sjekket tingene ut. Han måtte gi seg og det var på høy tid at svulsten ble oppdaget. Den var stor og blokkerte delvis for spinalvæsketilførselen til sentralnervesystemet.

Dette skjedde i oktober/november i fjor og jeg ble alene med en treåring, som nesten var døv pga ørebetennelser på den tiden og som forøvrig fikk både omgangssyke og øyekatarr mens mannen min lå på sykehuset. Jeg måtte kjøre rundt med begge to til diverse leger og tilstelninger (lysfesten i barnehagen var en påkjenning). I tillegg til disse praktiske stressmomentene, kom den psykisk påkjenningen: "er svulsten operabel", "kommer han til å dø", "må han ta cellegift", "hvordan skal jeg forklare dette til min datter"?

Jeg holdt meg sterk for min datter. Fikk ti dager velferspermisjon, men tok kun ut fem som jeg trengte for å dekke inn avspasering som jeg hadde brukt til å frakte mann og barn rundt om kring, og for å få barnehageleveringskabalen til å gå opp. Det gikk jo bra med meg, så jeg følte ikke at jeg kunne ta ut de siste fem... Jeg var sliten, ja, men det gikk helt fint! Dette er meg i et nøtteskall.

Vi har engstet oss foran hver kontroll, men så langt har alt sett fint ut. Men så falt bomben. Vi hadde lagt oss mandag kveld og slukket lyset og sagt god natt. Mannen min begynte å svelge og uffe seg, så jeg spurte hva det var. Først ikke noe svar, så fikk jeg til svar at alt var bra, men at han ikke hadde merket at jeg hadde tatt på han. Jeg fikk en skremmende deja vu-følelse, men slo den fra meg. Plutselig snudde han seg over på ryggen, men svarte ikke da jeg snakket til han. Jeg slo på lyset og fikk se mannen min ligge der omtrent i bro, med øynene langt opp i panna og helt fjern. Forestill deg at du våkner av et mareritt og slår på lyset for å berolige deg selv og våkne fra marerittet, bare for å oppdaget at marerittet er virkelighet!

Jeg spratt opp for å ringe legevakta, men fikk opptattsignal. Imens begynte mannen min å få kramper og skremmende strupelyder. Jeg løp over til naboen og fikk med meg dem og ringte 113. Samtidig var jeg livredd for at vår datter på 3 år skulle våkne. Jeg hadde aldri sett et generalisert epilepsianfall før, og jeg trodde mannen min ble kvalt foran øynene mine uten at jeg kunne hjelpe for det. Han hadde kramper i 15 minutter. Når han roet seg, kledde jeg på han (det var som å kle på en baby, han var helt borte) og han så på meg med store forundrede barneøyne. Han husket ingenting og skjønte knapt hvor han var.

Han ble kjørt til sykehuset og den mest nærliggende skremmende tanken var:"har svulsten kommet tilbake?" Nå ser det lovende ut, men skrekken sitter igjen i meg. Jeg har søvnproblemer og hver gang jeg hører mannen min endre pustemønster, stivner jeg til i skrekk. Jeg har fått det litt på avstand og greier nå å sovne når han har sovnet ordentlig, men jeg merker at jeg har lite å gå på. Tårene er ikke langt unna (men jeg er selvbeherskelsen selv, så få får se det), og jeg føler meg tømt for energi. I tillegg går vi og venter på at han skal bli grundigere undersøkt uti desember en gang.

Føler at jeg må ta meg sammen og komme tilbake til hverdagen. Jeg må jo bare lære å leve med dette, men jeg er så utrolig sliten! Sliten av å være sterk hele tiden. Er på jobb igjen i dag, for jeg sover tross alt nesten 6 timer om natten nå, og er jo ellers frisk. Skrekken sitter i meg og må sikkert ha tid på å blekne og det kan jeg jo ikke vente på. Jobben og hverdagen kaller. Jeg vil ikke kunne la mannen være alene med datteren vår, så nå har vi ett førerkort og en barnevakt. Jeg har rett og slett ikke tid til være svak nå......

Det praktiske helt håndterbart, men jeg sliter med at jeg ikke kan komme over dette fort nok, og at mannen min, som ikke husker det hele, har vanskelig for å virkelig skjønne min side av saken. Han prøver, men alt er litt fjernt for han. Og han er jo vant til at jeg er klippen....

Jeg er redd for at mannen min skal bli for sliten, få for lite søvn og bli stresset psykisk og fysisk, for det kan utløse et nytt anfall.....

Jeg føler meg helt fanget og vil helst glemme alt! Er jeg normal, vil dette gå over? Vil jeg kunne slappe av igjen? Er jeg hysterisk? Jeg klarer ikke la være å engste meg for at han kan få et nytt anfall heller!

[Kizza1365380506]

Jeg synes du er til de grader helt normal. Det skulle da bare mangle at du ikke får en reaksjon etter alt det du har gått igjennom og så helt alene. Du har jo klart det tidligere men da har du kunnet be mannen din gjøre diverse ting.

Jeg lurer, er det ikke mulig for deg å få redusert stillingen din. Kanskje en sykemelding til du kommer deg ovenpå igjen.

Har du ingen du kan be om hjelp. Familie eller venner. Har du kanskje en niese du kan be om å hente datteren din i barnehagen eller passe henne når du skal gjøre noe for deg selv. Det er jo viktig at du ikke glemmer deg selv opp i dette. Husk at du kan ikke strekke deg lenger enn så...

Mvh

[Gjest Kamel]

Pårørende har det nesten verre enn den syke selv. Alle forstår at den syke har det vondt, men hva med de pårørende?

I de fleste kommuner i landet vårt er det kreftsykepleiere. Du trenger noen å snakke med om din situasjon som forstår deg.

Jeg har kjente som har vært på Monte Bello senteret.Det er kreftforeningen sitt.

Der er familien med på et opphold. Dere kan få plass der.Der snakker de om hvordan sykdommen påvirker familien.

Ta kontakt med kreftforeningen.

Det er mange som opplever livet sitt dom du beskriver ved alvorlig sykdom.

Slik var min ungdomstid. Jeg hadde sterk angst for min far som var alvorlig syk skulle få et anfall og måtte ha øyeblikkelig hjelp.

Min mor var psykisk syk og ikke til noen hjelp. Tvert imot hun var den verste eksemplaret av arten.

Alt ansvar lå på mine unge skuldre som eldste jente.

Det var et mareritt. Jeg vet hvordan du har det. Du sitter på en måte i saksa. Du kan ikke stikke av, du må være i denne situasjonen.

-Og så er det i tillegg slik at omverden ikke forstår eller skygger unna. Jeg måtte være der og passe på min pappa.

Du må få deg avlastning.

Jeg tenker også på min reaksjon. Jeg tenkte at liv og død avhang av meg. Det var en kjempebeslastning.

I voksen alder har jeg slitt utrolig mye, pga. dette som skjedde den gang. Men belastningen ble forsterketav at min mor var slem mot sine barn. Så det ble en tilleggsbelastning.

Disse forholdene har ført til mye psykisk smerte.

[Gjest fremdeles i sjokk]

Pårørende har det nesten verre enn den syke selv. Alle forstår at den syke har det vondt, men hva med de pårørende?

I de fleste kommuner i landet vårt er det kreftsykepleiere. Du trenger noen å snakke med om din situasjon som forstår deg.

Jeg har kjente som har vært på Monte Bello senteret.Det er kreftforeningen sitt.

Der er familien med på et opphold. Dere kan få plass der.Der snakker de om hvordan sykdommen påvirker familien.

Ta kontakt med kreftforeningen.

Det er mange som opplever livet sitt dom du beskriver ved alvorlig sykdom.

Slik var min ungdomstid. Jeg hadde sterk angst for min far som var alvorlig syk skulle få et anfall og måtte ha øyeblikkelig hjelp.

Min mor var psykisk syk og ikke til noen hjelp. Tvert imot hun var den verste eksemplaret av arten.

Alt ansvar lå på mine unge skuldre som eldste jente.

Det var et mareritt. Jeg vet hvordan du har det. Du sitter på en måte i saksa. Du kan ikke stikke av, du må være i denne situasjonen.

-Og så er det i tillegg slik at omverden ikke forstår eller skygger unna. Jeg måtte være der og passe på min pappa.

Du må få deg avlastning.

Jeg tenker også på min reaksjon. Jeg tenkte at liv og død avhang av meg. Det var en kjempebeslastning.

I voksen alder har jeg slitt utrolig mye, pga. dette som skjedde den gang. Men belastningen ble forsterketav at min mor var slem mot sine barn. Så det ble en tilleggsbelastning.

Disse forholdene har ført til mye psykisk smerte.

Tusen takk for råd! Du er et fint menneske som finner rom for å hjelpe andre når du så absolutt har/har hatt det ille nok selv.

Kreften er en liten del av sykdomsbildet akkurat nå (håper jeg - vi får nærmere svar i desember en gang). Sjokket etter anfallet og redselen for at det skal skje igjen er mest påtrengende. Jeg skal huske det du sier og prøve å ta imot hjelp.

[Gjest fremdeles i sjokk]

Jeg synes du er til de grader helt normal. Det skulle da bare mangle at du ikke får en reaksjon etter alt det du har gått igjennom og så helt alene. Du har jo klart det tidligere men da har du kunnet be mannen din gjøre diverse ting.

Jeg lurer, er det ikke mulig for deg å få redusert stillingen din. Kanskje en sykemelding til du kommer deg ovenpå igjen.

Har du ingen du kan be om hjelp. Familie eller venner. Har du kanskje en niese du kan be om å hente datteren din i barnehagen eller passe henne når du skal gjøre noe for deg selv. Det er jo viktig at du ikke glemmer deg selv opp i dette. Husk at du kan ikke strekke deg lenger enn så...

Mvh

Tusen takk for støttende ord! Jeg er temmelig pumpet etter en dag på jobb og sykemelding hadde nok vært på sin plass. Jeg har bare så vanskelig for å slippe ansvaret som ligger på meg på jobb. Jeg skal ta denne uken, så får jeg se hva jeg gjør (jobber bare 75%).

[Kizza1365380506]

Tusen takk for støttende ord! Jeg er temmelig pumpet etter en dag på jobb og sykemelding hadde nok vært på sin plass. Jeg har bare så vanskelig for å slippe ansvaret som ligger på meg på jobb. Jeg skal ta denne uken, så får jeg se hva jeg gjør (jobber bare 75%).

Du får tenke at det ikke er ditt problem. Jeg vet det er vanskelig, vi jenter er nå engang født med en forbasket dårlig samvittighet for alt. Dessuten om du går på akkord med deg selv så klarer du kanskje ikke gjøre jobben skikkelig heller. Bedre å være 100% i jobb 50% enn 50% i jobb på 100%. Og så skal du ha overskudd når du kommer hjem også vet du.

Mvh