Noen kan være litt tankeløse....

[ban]

Sønnen vår på seks går i 1. klasse og på SFO. Dette har foreløpig ikke vært noe problem. Tvert i mot, han vil ikke hjem fra SFO )

I forrige uke begynte det en ny ansatt der. Da jeg skulle hente gutten vår hadde jeg med lillesøsteren hans.

Da spurte vedkommende:

Er de ordentlige søsken? (Det var mange barn igjen på SFO i tillegg til sønnen min som overhørte dette.)

Jeg sa at ja, de er søsken, fra hvert sitt land.

"Åja, så de er ikke ordentlig søsken da!" sa voksne mannen.

Jo sa jeg, de er adoptert.

Da sa han.

"Å det må være helt forferdelig å ikke få egne barn altså"... også fortsatte det men da var jeg blitt stum for noen sekunder.

Når jeg hadde samlet meg sa jeg at hvis han ville vite mer om våre adopsjoner så er det kjempefint og jeg kan gjerne gi han det når det kun er voksne til stede...

Han holdt i hvertfall kjeft.

Hun andre på SFO var helt rødi ansiktet og fortvilet.

Det er ganske ufint å snakke sånn med sønnen min og ikke minst andre barn tilstede. Jeg ble litt satt ut.

Har tatt det opp på sjefen for SFO, en utrolig oppegående dame, så det skjer nok ikke i fremtiden.

Det blir vel ikke siste gangen vi opplever noe sånt. Jeg har ikke problemer med å takle folks rare spørsmål og holdninger så lenge det skjer uten at barna til stede.

De forsvarer jeg med nebb og klør og elsker dem høyest av alt på jord!!!

jaja, så fikk jeg sagt det )

hilsen

[favn]

Leit for barn og leit for voksne. Men mennesker uten alminnelig gangsyn og sosiale antenner møter vi alle på... Glem tosken.

[Gjest linjoh]

Det var nok som du skriver i overskriften - tankeløshet. Feil ordvalg.

Med "ordentlige" søsken mente han selvsagt biologiske søsken. Det skjønte du sikkert. Kanskje du bare skulle svart på det? F.eks. "De er ordentlige søsken, selvsagt, men ikke biologiske, hvis det var det du mente." Så hadde du forhåpentligvis sporet han på rett vei.

Det hender jo at noen adopterer søsken også. Altså biologiske søsken.

[serendipity]

Det var helt tåpelig. Det finnes jo så mange adoperte i dette landet. Med sånne "lavpanna" kommentarer skulle en jo tro han ikke hadde vært ute på gata før.

[Gjest Usikker akkurat nå]

Leit for barn og leit for voksne. Men mennesker uten alminnelig gangsyn og sosiale antenner møter vi alle på... Glem tosken.

Man kan bli forbauset over hva folk kan få seg til å si.

Opplevde selv en gang hvor vi var flere samlet med adoptivbarn fra forskjellige land. Noen lyse og vårt barn er ganske mørkt.(og nydligst av alle) Da kommer bestemoren til det ene (adoptiv)barnet inn og ser vårt barn og utbryter "Oh.. han var jammen meg mørk han".....

Da ble jeg bare sittende å måpe. Hva så, tenkte jeg?

Heldigvis var vårt barn så lite at det ikke oppfattet dette, men hva med fremtiden??

Skal vi kommentere sånne utsang hver gang eller skal vi la noen passere?

Er veldig usikker på dette. Selv innad i nærmeste vennekrets har jeg fått beskjed om at jeg er altfor hårsår. Javel, men hva med våre barn?

[Gjest linjoh]

Man kan bli forbauset over hva folk kan få seg til å si.

Opplevde selv en gang hvor vi var flere samlet med adoptivbarn fra forskjellige land. Noen lyse og vårt barn er ganske mørkt.(og nydligst av alle) Da kommer bestemoren til det ene (adoptiv)barnet inn og ser vårt barn og utbryter "Oh.. han var jammen meg mørk han".....

Da ble jeg bare sittende å måpe. Hva så, tenkte jeg?

Heldigvis var vårt barn så lite at det ikke oppfattet dette, men hva med fremtiden??

Skal vi kommentere sånne utsang hver gang eller skal vi la noen passere?

Er veldig usikker på dette. Selv innad i nærmeste vennekrets har jeg fått beskjed om at jeg er altfor hårsår. Javel, men hva med våre barn?

Du er faktisk litt hårsår. For sånne kommentarer får ALLE.

"ÅÅ så masse rødt hår"

"ÅÅ her var det ikke mye hår"

"ÅÅ så store øyne hun har"

"ÅÅ det var en skikkelig kraftplugg"

"ÅÅ hun må nå være liten for alderen"

Osv, osv, osv

Har ikke noe med adopsjon å gjøre - tro meg!

[tromsmamma]

en bekjent med to nydelige kinaprinsesser fikk høre dette: hva! har du dem enda?... Eller som spørsmålet vi fikk fra BUFA;er dere klar over at ungen kan være svart!!!(vi er annengangssøker og oppegående enda) Æ sei ikke mer..

[Betty]

Det er nok som du sier: ikke siste gang man opplever noe sånt :-/ mye rart som kommer ut av munnen på folk ja.

Ei på jobben min (hun er 55 år gammel) lurte på "hvor mye vi måtte gi for en sånn" Dumme meg ble så paff at jeg ikke sa noe, kom selvfølgelig på mye lurt å si etterpå...

[ban]

Det var nok som du skriver i overskriften - tankeløshet. Feil ordvalg.

Med "ordentlige" søsken mente han selvsagt biologiske søsken. Det skjønte du sikkert. Kanskje du bare skulle svart på det? F.eks. "De er ordentlige søsken, selvsagt, men ikke biologiske, hvis det var det du mente." Så hadde du forhåpentligvis sporet han på rett vei.

Det hender jo at noen adopterer søsken også. Altså biologiske søsken.

Ja, jegskjønte hva han mente og han skjønte hva jeg mente.

Prøvde å forklare at de var fra hvert sitt land og adoptivbarn - ganske klart synes nå jeg!!

Skjønte fort at han ikke hørte på hva jeg sa, men kun hørte seg selv.

Greit nok det, men for de to som er adoptivsøsken og ikke har vært det så kjempelenge heller, så trenger de jo ikke å få det utbrodert av andre voksne at de ikke er søsken på ordentlig.

Det var mitt egentlige poeng. Det er heller ikke noe hyggelig for dem at andre barn får det fra voksne at de ikke er "ekte" søsken.

Det at vi voksne får kommentarer er en helt annen sak, men at barna blir en del av det på denne måten er ikke bra.

[nanchang]

Den der var ikke bra. Vi som har flere barn møter dette spørsmålet noen ganger, spurt på en både hyggelig og interessert måte, det er ikke det, om "de er ordentlige søsken" og da er det jo biologi de spør om, dette skjønner jo vi, men ikke barn. Så jeg mener at når barna overhører slike spørsmål, da har mor lov å være litt brysk? arrogant? og bare smelle til med at åjaaa de er søsken, selvsagt er de det (underforstått er du teit eller? + underforstått: forstår hva du spør om, men svarer ikke på sånt når barna hører på). For det har jeg faktisk ingen plikt til.

[ahg]

Man kan bli forbauset over hva folk kan få seg til å si.

Opplevde selv en gang hvor vi var flere samlet med adoptivbarn fra forskjellige land. Noen lyse og vårt barn er ganske mørkt.(og nydligst av alle) Da kommer bestemoren til det ene (adoptiv)barnet inn og ser vårt barn og utbryter "Oh.. han var jammen meg mørk han".....

Da ble jeg bare sittende å måpe. Hva så, tenkte jeg?

Heldigvis var vårt barn så lite at det ikke oppfattet dette, men hva med fremtiden??

Skal vi kommentere sånne utsang hver gang eller skal vi la noen passere?

Er veldig usikker på dette. Selv innad i nærmeste vennekrets har jeg fått beskjed om at jeg er altfor hårsår. Javel, men hva med våre barn?

Er det ikke en 'menneskerett' å være litt hårsår når man er mamma, da? Vi ønsker jo å verne om gullene våre så godt vi kan :-) (adopterte eller ei).

Forslag til svar: 'Ja, vi synes han er helt nydelig. Ikke sant?'

Det er vel sant som linjoh sier at alle barn kan oppleve å få uheldige kommentarer. For min del tenker jeg at da er det min oppgave som mamma å komme på banen og støtte barnet mitt. Jeg tror det er veldig godt for barnet å få positive bekreftelser fra egne foreldre i slike tilfeller. (Feks: 'Du har sånn nydelig mørk hud - jeg synes du er så fin og god at du er til å spise opp!' Nuss og god klem.) Fordi vi er foreldrene, tror jeg hva vi sier veier tyngre enn hva andre sier.

Om dette forandrer seg når barna blir større, vet jeg ikke. Har ikke kommet så langt ennå. Men merker på mine små at det mamma og pappa sier, det er det som gjelder.

[Noraførr]

Ja, det er ikke grense for hva folk - i ubetenksomme øyeblikk - kan finne på å si.

Likevel tror jeg ikke at folk er ondskapsfulle, men bare uvitende og ubetenksomme.

Vi hadde to episoder på samme dag, og da måtte vi bare le:

1) traff søskenbarnet til min mann, som vi ikke har truffet siden vi kom hjem med LilleLan. Han gratulerte oss og var oppriktig interessert. Spurte bl.a. hvor lenge vi hadde hatt henne og vi svarte at det nærmet seg 15 mnd. Litt etter sier han; "Hun forstår vel ikke norsk ennå?!". Da svarte jeg: "Hvilket språk skal hun da forstå?!" mens jeg smilte litt lurt. Da gikk det opp for ham hvor dumt han hadde spurt - og han slo seg for panna og ba oss om unnskyldning for at han hadde spurt så dumt.

2) senere på dagen traff vi en bekjent (mann i 70-årene) av min mann på en butikk. Han syntes vi hadde ei så flott jente. Etter en stund ble han tydlig litt i tvil om hun var "vår" - og han spurte litt forsiktig om det. Vi svarte at ja hun er vår og vi har adoprtert henne. Da kom kommentaren; "Åja, dåkker har skaffa dåkker en sånn en!"

----

Kan tro vi lo godt etterpå)) I disse situasjonene var de ubetenksomme uten at det var ment som ondskap - og overfor slike situasjoner blir ikke jeg/vi hårsåre. Noe annet er det helt klart hvis man føler at folk her noe vondt i seg og i de kommentarene de gir.

hilsen

[ban]

Ja, det er ikke grense for hva folk - i ubetenksomme øyeblikk - kan finne på å si.

Likevel tror jeg ikke at folk er ondskapsfulle, men bare uvitende og ubetenksomme.

Vi hadde to episoder på samme dag, og da måtte vi bare le:

1) traff søskenbarnet til min mann, som vi ikke har truffet siden vi kom hjem med LilleLan. Han gratulerte oss og var oppriktig interessert. Spurte bl.a. hvor lenge vi hadde hatt henne og vi svarte at det nærmet seg 15 mnd. Litt etter sier han; "Hun forstår vel ikke norsk ennå?!". Da svarte jeg: "Hvilket språk skal hun da forstå?!" mens jeg smilte litt lurt. Da gikk det opp for ham hvor dumt han hadde spurt - og han slo seg for panna og ba oss om unnskyldning for at han hadde spurt så dumt.

2) senere på dagen traff vi en bekjent (mann i 70-årene) av min mann på en butikk. Han syntes vi hadde ei så flott jente. Etter en stund ble han tydlig litt i tvil om hun var "vår" - og han spurte litt forsiktig om det. Vi svarte at ja hun er vår og vi har adoprtert henne. Da kom kommentaren; "Åja, dåkker har skaffa dåkker en sånn en!"

----

Kan tro vi lo godt etterpå)) I disse situasjonene var de ubetenksomme uten at det var ment som ondskap - og overfor slike situasjoner blir ikke jeg/vi hårsåre. Noe annet er det helt klart hvis man føler at folk her noe vondt i seg og i de kommentarene de gir.

hilsen

Hei Noraførr!

Joda vi hever oss stort sett over det eller ler godt vi også, men når det går utover barna da er det vanskeligere.

Sønnen vår er en sart liten sjel i ett litt tøffere ytre. Vi vet at ting kan sveve inne i hodet hans i lange tider før det kommer ut som en reaksjon.

Fordi han er såpass stor og det ble pratet over hodet på han så ble det så veldig feil.

Jeg har jo fått mange kommentarer ellers om hvor snille vi er som har "tatt til oss" to stykker. De skulle bare visst hvor egoistiske vi egentlig er ) Det er jo vi som er de heldigste som får være foreldre til disse nydelig barna. Da er det jo bare og smile!

MEN når min sønn står i fare for å bli såret - da er mammaen der vet du!

Neida, jeg er ikke hønemor. ikke i det hele tatt - aldri! Alltid objektiv i alle situasjoner - hehehe

Går det ellers bra? Minsten vår skal gjøre alt selv! Hun går på potte og skreller klementiner og kler på seg - og da har vel egentlig dagen godt! hehe

klem fra

klem fra

[Gjest kinamamsen]

Jeg forstår godt at du ble sint og fortvilet over at en voksen kan være så ubetenksom; ikke minst med barn i nærheten. Vi har også hatt flere episoder etter at jenta vår begynte på skolen om at andre barn har sagt at hun ikke har en "ordentlige" mamma og pappa. Hun har også "oppdaget" at ikke lillesøster er hennes "ordentlige" søster. Vi hadde selvfølgelig snakket om det på forhånd, men det var allikevel ikke noen hyggelig opplevelse for henne da de andre barna sa det til henne fordi hun selv oppfatter at de er søsken. Jeg er forresten ikke noe glad i utrykket "ordentlig" i denne sammenhengen. Vi har snakket en god del i det siste om familien vår og hvilket forhold vi har til hverandre, og vi har også snakket om kinamor og kinafar. Huff; det er så mange begreper å holde orden på for små barn, og vanskelig er det for oss voksne å forklare det på en ordentlig måte også.

Enda verre er det når voksne snakker over hodet på barn sånn som i ditt tilfelle. Fint at du snakket med SFO-leder om dette og vi får håpe den nyansatte vokter sin tunge og tenker seg om en annen gang!

[ban]

Jeg forstår godt at du ble sint og fortvilet over at en voksen kan være så ubetenksom; ikke minst med barn i nærheten. Vi har også hatt flere episoder etter at jenta vår begynte på skolen om at andre barn har sagt at hun ikke har en "ordentlige" mamma og pappa. Hun har også "oppdaget" at ikke lillesøster er hennes "ordentlige" søster. Vi hadde selvfølgelig snakket om det på forhånd, men det var allikevel ikke noen hyggelig opplevelse for henne da de andre barna sa det til henne fordi hun selv oppfatter at de er søsken. Jeg er forresten ikke noe glad i utrykket "ordentlig" i denne sammenhengen. Vi har snakket en god del i det siste om familien vår og hvilket forhold vi har til hverandre, og vi har også snakket om kinamor og kinafar. Huff; det er så mange begreper å holde orden på for små barn, og vanskelig er det for oss voksne å forklare det på en ordentlig måte også.

Enda verre er det når voksne snakker over hodet på barn sånn som i ditt tilfelle. Fint at du snakket med SFO-leder om dette og vi får håpe den nyansatte vokter sin tunge og tenker seg om en annen gang!

Vi bør jo kunne treffes en gang kinamamsen - vi bor ikke langt unna hverandre. Og vi har jo barn i ganske lik alder. Har ikke hatt anledning til å være med på de treffene som har vært arrangert.

Har ikke mailen din akkurat nå, kanskje du har min?

hilsen

[fei1365380229]

Jeg forstår godt at du ble sint og fortvilet over at en voksen kan være så ubetenksom; ikke minst med barn i nærheten. Vi har også hatt flere episoder etter at jenta vår begynte på skolen om at andre barn har sagt at hun ikke har en "ordentlige" mamma og pappa. Hun har også "oppdaget" at ikke lillesøster er hennes "ordentlige" søster. Vi hadde selvfølgelig snakket om det på forhånd, men det var allikevel ikke noen hyggelig opplevelse for henne da de andre barna sa det til henne fordi hun selv oppfatter at de er søsken. Jeg er forresten ikke noe glad i utrykket "ordentlig" i denne sammenhengen. Vi har snakket en god del i det siste om familien vår og hvilket forhold vi har til hverandre, og vi har også snakket om kinamor og kinafar. Huff; det er så mange begreper å holde orden på for små barn, og vanskelig er det for oss voksne å forklare det på en ordentlig måte også.

Enda verre er det når voksne snakker over hodet på barn sånn som i ditt tilfelle. Fint at du snakket med SFO-leder om dette og vi får håpe den nyansatte vokter sin tunge og tenker seg om en annen gang!

At barn kan bli litt begrepsforvirret har jeg ihvertfall oppdaget med min datter på 6 år. Hun har akkurat blitt veldig opptatt av at lillesøster er adoptert fra Kina.

Det begynte faktisk med at hun kom med slike utsagn som: "når vi kjøpte xx" og vi har garantert ikke brukt det ordet i vår munn i det hele tatt. Jeg tenkte selvfølgelig at dette var noe som hun hadde hørt fra andre unger, men hun står hardnakket på at det har hun ikke.

Vi fortalte henne da at vi har ikke kjøpt xx, og at man ikke kan kjøpe barn, men at hun er adoptert fordi mammaen og pappaen ikke hadde noen mulighet til å ta seg av henne selv osv.....og at vi er hennes ordentlige mamma og pappa og at hun er hennes ordentlige søster.

Her om dagen spurte hun: "hun mammaen som vi har arvet xx fra......" Da måtte jeg egentlig le litt, jeg tror ikke hun visste hva arvet var for noe.

Jeg syns det er utrolig vanskelig akkurat det her med forklaringer for barn spør jo når vi har med oss xx og da vil jo hun høre det etterhvert.

Sånn som når jeg skulle forklare min 6 åring litt mer og xx da øyeblikkelig når jeg nevnte Kina sa: "hva sa du mamma", men da forklarte jeg bare henne også selvom hun bare er 2 år og 4 mnd. Greit at hun får det inn med "morsmelken" tenker jeg.

[ahg]

Jeg forstår godt at du ble sint og fortvilet over at en voksen kan være så ubetenksom; ikke minst med barn i nærheten. Vi har også hatt flere episoder etter at jenta vår begynte på skolen om at andre barn har sagt at hun ikke har en "ordentlige" mamma og pappa. Hun har også "oppdaget" at ikke lillesøster er hennes "ordentlige" søster. Vi hadde selvfølgelig snakket om det på forhånd, men det var allikevel ikke noen hyggelig opplevelse for henne da de andre barna sa det til henne fordi hun selv oppfatter at de er søsken. Jeg er forresten ikke noe glad i utrykket "ordentlig" i denne sammenhengen. Vi har snakket en god del i det siste om familien vår og hvilket forhold vi har til hverandre, og vi har også snakket om kinamor og kinafar. Huff; det er så mange begreper å holde orden på for små barn, og vanskelig er det for oss voksne å forklare det på en ordentlig måte også.

Enda verre er det når voksne snakker over hodet på barn sånn som i ditt tilfelle. Fint at du snakket med SFO-leder om dette og vi får håpe den nyansatte vokter sin tunge og tenker seg om en annen gang!

Hei kinamamsen.

Jeg valgte nylig å si litt om dette på foreldremøte i klassen til min seksåring. Det ble veldig godt mottatt. Mange ble rørt.

Jeg sørget for at det ble skrevet følgende om saken i referatet fra møtet (uten navn for anledningen):

---------------------

«Er adoptivforeldre ordentlige foreldre? (ved Xxx's mamma ahg)

Xxx får av og til høre: «Mamma’n og pappa’n din er ikke den ordentlige mamma’n og pappa’n din.» Selv om Xxx vet godt at hun er adoptert, er dette vondt å høre.

Det er vanlig å mene at ordentlige foreldre = biologiske foreldre.

ahg foreslår en annen vinkling. Xxx har to ordentlige mammaer og pappaer: En magemamma og magepappa i Kina, som er hennes biologiske foreldre. Og så ahg-mannen og ahg, som er hennes nye ordentlige foreldre for resten av livet.

Xxx ble skilt fra sine biologiske foreldre som nyfødt, og har aldri kjent noen andre foreldre enn ahg-mannen og ahg.

Å adoptere betyr «å ta til seg som sin egen». ahg-mannen og ahg har med glede sagt ja til å være Xxx's foreldre fullt og helt – praktisk, omsorgsmessig, følelsesmessig og juridisk – på livstid. De synes det er å være ordentlige foreldre!»

------------------

Jeg fortalte også litt om ettbarnspolitikken i Kina, og at vi kan gjette på årsaken til at datteren vår ble skilt fra sine biologiske foreldre, men at vi strengt tatt ikke vet.

Jeg nevnte også kort at våre to barn ikke er biologiske søsken. Det hadde tydeligvis mange lurt på, men ikke tort å spørre om. (Tenkte ikke på å si noe mer om den biten.)

En pappa syntes at det var genialt å bruke begrepene magemamma og magepappa. Det hadde han ikke tenkt på før, og han noterte det ned.

Jeg er glad for at jeg tok det opp. Var spent på reaksjonene på forhånd, men det gikk altså over all forventning.

[ban]

Hei kinamamsen.

Jeg valgte nylig å si litt om dette på foreldremøte i klassen til min seksåring. Det ble veldig godt mottatt. Mange ble rørt.

Jeg sørget for at det ble skrevet følgende om saken i referatet fra møtet (uten navn for anledningen):

---------------------

«Er adoptivforeldre ordentlige foreldre? (ved Xxx's mamma ahg)

Xxx får av og til høre: «Mamma’n og pappa’n din er ikke den ordentlige mamma’n og pappa’n din.» Selv om Xxx vet godt at hun er adoptert, er dette vondt å høre.

Det er vanlig å mene at ordentlige foreldre = biologiske foreldre.

ahg foreslår en annen vinkling. Xxx har to ordentlige mammaer og pappaer: En magemamma og magepappa i Kina, som er hennes biologiske foreldre. Og så ahg-mannen og ahg, som er hennes nye ordentlige foreldre for resten av livet.

Xxx ble skilt fra sine biologiske foreldre som nyfødt, og har aldri kjent noen andre foreldre enn ahg-mannen og ahg.

Å adoptere betyr «å ta til seg som sin egen». ahg-mannen og ahg har med glede sagt ja til å være Xxx's foreldre fullt og helt – praktisk, omsorgsmessig, følelsesmessig og juridisk – på livstid. De synes det er å være ordentlige foreldre!»

------------------

Jeg fortalte også litt om ettbarnspolitikken i Kina, og at vi kan gjette på årsaken til at datteren vår ble skilt fra sine biologiske foreldre, men at vi strengt tatt ikke vet.

Jeg nevnte også kort at våre to barn ikke er biologiske søsken. Det hadde tydeligvis mange lurt på, men ikke tort å spørre om. (Tenkte ikke på å si noe mer om den biten.)

En pappa syntes at det var genialt å bruke begrepene magemamma og magepappa. Det hadde han ikke tenkt på før, og han noterte det ned.

Jeg er glad for at jeg tok det opp. Var spent på reaksjonene på forhånd, men det gikk altså over all forventning.

Dette var kjempefin info! Jeg skal ta det med meg og prøve å få det til på neste foreldremøte. Det er jo så viktig å gi informasjon til foreldre og andre barn før de lager sine egne historier.

Dette var fint - takk skal du ha!

hilsen

[ahg]

Dette var kjempefin info! Jeg skal ta det med meg og prøve å få det til på neste foreldremøte. Det er jo så viktig å gi informasjon til foreldre og andre barn før de lager sine egne historier.

Dette var fint - takk skal du ha!

hilsen

Flott at du kan bruke noe av det jeg har beskrevet.

Begynte allerede tidlig i høst å tenke på at jeg ville si noe om dette på høstens foreldremøte. Gikk runde på runde på runde med meg selv om hva jeg skulle si (hvor mye), og på hvilken måte. På et tidspunkt sviktet motet nesten (for jeg blir så emosjonell selv), men den andre klassekontakten (jeg er også klassekontakt) insisterte på at jeg skulle ta det opp.

Selv om det ikke var fritt for at jeg hadde tårer i øynene til tider mens jeg snakket, synes jeg det var veldig godt å få sagt det.

Jeg innledet forresten med å si at når andre barn ser på barna våre, legger de selvfølgelig merke til at de ikke likner på oss foreldre i det hele tatt. Det er helt naturlig at de da undrer seg.

For min egen del (dette sa jeg ikke høyt), tenker jeg at barna går hjem til sine foreldre og spør. Foreldrene svarer kanskje noe slikt som at det stemmer at vi ikke er de ordentlige foreldrene, og så prøver de kanskje å forklare hva det vil si å være adoptert. Ergo går barna tilbake til våre barn og sier at 'mammaen og pappaen din er ikke den ordentlige mammaen og pappaen din.'

Ved å gi foreldrene en ny vinkling og et par nye ord de kan bruke hvis de vil (feks magemamma og magepappa), så kanskje de vil velge å forklare det hele på en litt annen måte hvis barna deres kommer og spør.

Det er i hvert fall mitt håp.

[ban]

Flott at du kan bruke noe av det jeg har beskrevet.

Begynte allerede tidlig i høst å tenke på at jeg ville si noe om dette på høstens foreldremøte. Gikk runde på runde på runde med meg selv om hva jeg skulle si (hvor mye), og på hvilken måte. På et tidspunkt sviktet motet nesten (for jeg blir så emosjonell selv), men den andre klassekontakten (jeg er også klassekontakt) insisterte på at jeg skulle ta det opp.

Selv om det ikke var fritt for at jeg hadde tårer i øynene til tider mens jeg snakket, synes jeg det var veldig godt å få sagt det.

Jeg innledet forresten med å si at når andre barn ser på barna våre, legger de selvfølgelig merke til at de ikke likner på oss foreldre i det hele tatt. Det er helt naturlig at de da undrer seg.

For min egen del (dette sa jeg ikke høyt), tenker jeg at barna går hjem til sine foreldre og spør. Foreldrene svarer kanskje noe slikt som at det stemmer at vi ikke er de ordentlige foreldrene, og så prøver de kanskje å forklare hva det vil si å være adoptert. Ergo går barna tilbake til våre barn og sier at 'mammaen og pappaen din er ikke den ordentlige mammaen og pappaen din.'

Ved å gi foreldrene en ny vinkling og et par nye ord de kan bruke hvis de vil (feks magemamma og magepappa), så kanskje de vil velge å forklare det hele på en litt annen måte hvis barna deres kommer og spør.

Det er i hvert fall mitt håp.

Det er bra, men jeg må nok ogsågå noen runder med meg selv og mine egne følelser. Dette er jo så viktig og jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse av deg selv )

Klumpen i halsen kommer.

Har fin klasse og skal snakke med klassekontaktene jeg også. (Er i FAU jeg da!)

Har liksom tenkt at jeg ikke skal lage storm i ett vannglass, men vi vet jo at dette med opprinnelse og "ordentlige" foreldre kommer opp på en eller annen måte. Så jeg skal ta det opp nå.

hilsen