aqngst, livet og skolegang.

[Gjest quex]

Hei.

Begynte mitt første år på høgskole i fjor. Dette var et hardt år.Men var en livsglad jente helt frem til jul-02. Rett etter å ha tatt 5 examener, kollapset jeg. Diagnose; Stressanfall. Håpet det bare var et engangstilfelle, men det ble bare værre. Altså det utviklet seg til angst. Skjønner det rett og slett ikke. var aldri redd for noe før,og tenkte aldri en negativ tanke! Så i løpet av vinterhalvåret 03 ble jeg nervevrak, med masse angst. Fikk medisin. Men nekta å ta de. Har jo angst mot alt! utrolig nok klarte jeg å fullføre året, med noenlunde karakterer. Det beynte å bedre seg mentalt og, faktisk! Gikk bra om sommeren. Hadde en enkel og lite stressfull jobb. Men tørte meg fortsatt ikke ut blant folk. Venner begynte det å skrante med og. Sier alltid nei. Tenkte å klare 2 året på skolen og, så jeg begynte i høst. Men nå er det blitt værre igjen, og det har vært den værste høsten min ever.Deppa og lite med venner. En type som bare er ute på sjøn i ukesvis. Kjenner det holder på å bygge seg opp igjen ( har det noe med årstida eller?.Er fra ei bygd, men bor i by, kansje det er bystresset jeg ikke tåler? Vertfall. Er begynt å gi opp det meste nå. Vurderer å slutte på skolen, og gjør det slutt med kjæresten, og venner ellers.Alt er rett og slett et ork, og jeg går bare å tenker på at jeg kommer til å dø snart (dødsangst). og vanlige angstanfall har jeg hatt ca 2 av i høst. Er mest frykt nå. Så lurer på om du har noe råd? Har tenkt å gå til legen denne uken å få legereklæring på at jeg slutter.Uansett så er livet mitt ødelagt. Alt nå består av angst og død. Er takknemmlig for råd

[Gjest uten signatur]

Livet ditt er ikke ødelagt!

Det skal mere til!

Gå til legen som du sa, og be om hjelp. Medisiner eller samtaleterapi, eller begge deler.

[Gjest av egen erfaring]

I en bok jeg hadde sto det at angst skyldes at det er "for varmt" eller "for kaldt" i livet ens. Litt diffust, men egentlig godt sagt, synes jeg. Gir det noe gjenklang?

Min egen høyst private teori er at angst kommer av følelser i klem, når fornuften skal overkjøre følelser, eller når man har sterke motstridende følelser for noe, eventuelt er under krysspress fra ulike mennesker. Så er det den meget kloke underbevisstheten som roper: "nei, ærlig talt, dette går ikke!"

Er det noe du har lyst til som du ikke gir deg lov til? Hva ville du gjøre hvis du hadde fritt valg?

[Gjest quex]

I en bok jeg hadde sto det at angst skyldes at det er "for varmt" eller "for kaldt" i livet ens. Litt diffust, men egentlig godt sagt, synes jeg. Gir det noe gjenklang?

Min egen høyst private teori er at angst kommer av følelser i klem, når fornuften skal overkjøre følelser, eller når man har sterke motstridende følelser for noe, eventuelt er under krysspress fra ulike mennesker. Så er det den meget kloke underbevisstheten som roper: "nei, ærlig talt, dette går ikke!"

Er det noe du har lyst til som du ikke gir deg lov til? Hva ville du gjøre hvis du hadde fritt valg?

takk for svar! kan godt stemme at livet mitt er for varmt eller kaldt. Mest sannsynlig for varmt! Har veldig lyst på en god, høy utdannelse.Men kan hende jeg presser for hardt på. Er begynt å bli skole lei og. Tenker hele tiden på om dette er riktig linje? Og hva jeg skal bli? har lyst å bli så masse! Ellers har jeg veldig lyst å reise masse, å oppleve. men som sagt hindrer angsten... Håper hele tiden på å bli bedre!

[Gjest av egen erfaring]

takk for svar! kan godt stemme at livet mitt er for varmt eller kaldt. Mest sannsynlig for varmt! Har veldig lyst på en god, høy utdannelse.Men kan hende jeg presser for hardt på. Er begynt å bli skole lei og. Tenker hele tiden på om dette er riktig linje? Og hva jeg skal bli? har lyst å bli så masse! Ellers har jeg veldig lyst å reise masse, å oppleve. men som sagt hindrer angsten... Håper hele tiden på å bli bedre!

Du minner meg om meg selv for noen år siden. Jeg sitter og lurer på hvordan jeg skal skrive for at jeg selv skulle skjønt poenget dengang.

Jeg så på angsten som en fiende, noe jeg skulle overvinnes med disiplin og hard jobbing. Hadde noen sagt til meg at angsten er en venn, så hadde jeg mistet enhver tiltro til personen. "Ingen legger seg til så ubehagelige venner, du aner ikke hva du snakker om".

Da jeg til slutt kom til psykolog, mente hun at angsten sa ting jeg ikke turde si selv. Ting som var altfor forbudte til at hjernen ville slippe dem inn. Jeg burde lytte til angsten, som om den var et lite barn som sa uforfalskede sannheter.

"Barnet" kunne si ting som "jeg hater byfolk og deres stil, jeg vil ikke være her" mens hjernen lynraskt ville legge til: "men hjem til bygda er enda verre, så her skal jeg bare være. Jeg SKAL ha en utdannelse" (oversatt til det som kanskje er din situasjon)

Psykologen min mente at jeg var nødt til å lytte til det barnet sa for at angsten skulle gå bort. Jeg tror sannelig hun fikk rett, jeg, selv om det var en stor jobb å måtte "høre på" så mye uforfalsket ærlighet.

Skal du slutte på studiet? Jeg aner ikke, men jeg tror det vil hjelpe deg å finne svaret å lytte til "barnet".

Var dette begripelig?