Hold ut, Ulva

[hu']

Hei, Ulva!

Jeg har lest innleggene dine der du skriver at du må dø. Du må ikke det! Jeg har fulgt deg her på DOL lenge og jeg synes du er veldig tapper. Du har det beintøft og jeg forstår at det må være kjempevanskelig å holde ut. Men jeg håper alikevel at du gjør det.

Du er jo mor, og jeg håper du får oppleve å bli bestemor også! Om ikke annet, så hold ut av hensynet til ditt barn. Barn som opplever at en av foreldrene tar selvmord har veldig høy risiko for å selv prøve å ta livet av seg.

Jeg vet hva det vil si å være på bånn, og det kan føles håpløst å skulle leve bare for andres skyld, men sannsynligvis vil du også oppleve bedre dager en gang. Medisinen er i utvikling, oh en dag vil de finne noe som kan hjelpe deg.

Vis innleggene dine til din mann, så vil han kansje forstå litt mer?

Håper å høre fra deg, Ulva!

[ulva]

Jeg har vist innleggene mine både til psykiateren min og til mannen min. De sier bare hm, og jaha, og legger det vekk. Tror ikke de forstår hvor alvorlig det er med meg nå. Men jeg orker virkelig ikke mer. Ikke får jeg lov til å leve lenger heller, som du sikkert har skjønt. Det ble bestemt for lenge siden at jeg skulle dø, men jeg kjempet imot det. Nå gjør jeg ikke det lenger, for det gir mening at jeg aldri skulle ha vært født. Jeg hører ikke til her. Jeg ser på mannen min og sønnen min, og de er en liten familie som lever i en helt annen verden enn meg. Jeg deler ikke deres virkelighet, og klarer ikke å gjøre det med medisiner heller. Og jeg har virkelig prøvd ALT. Nå lengter jeg bare etter å få sovne inn, og slippe flere ensomme dager innestengt i leiligheten fordi de er der ute og truer meg.

Beklager, jeg vet at tapet av en mor vil gjøre sterkt inntrykk på sønnen min. Men jeg kan ikke fortsette å leve for andre. Og jeg klarer ikke å leve for meg selv. Det er ikke riktig å hale det ut lenger, det skulle ha vært gjort for lenge siden, før han ble så knyttet til meg.

I morgen skal jeg til legen for å få satt en ny depot sprøyte. Jeg har seriøst vurdert å be om aktiv dødshjelp, men regner med at det vil få meg temmelig raskt inn på lukket avdeling. Det er vanskelig å forstå smerte som ikke synes. Hvor mye skal vi holde ut? Når er grensen nådd? Når skal vi få lov til å slippe mer lidelse? Jeg vil ikke se sykdommen utvikle seg mer. Schizofrenien reduserer meg til ingenting. Jeg klarer ikke å kjempe imot det, og jeg får ikke den hjelpen jeg trenger. Tror ikke jeg holder ut stort mer. Tror det er slutt nå. Men takk for omtanken. Det er jo godt å vite at noen legger merke til meg.

[Gjest tod]

Jeg har vist innleggene mine både til psykiateren min og til mannen min. De sier bare hm, og jaha, og legger det vekk. Tror ikke de forstår hvor alvorlig det er med meg nå. Men jeg orker virkelig ikke mer. Ikke får jeg lov til å leve lenger heller, som du sikkert har skjønt. Det ble bestemt for lenge siden at jeg skulle dø, men jeg kjempet imot det. Nå gjør jeg ikke det lenger, for det gir mening at jeg aldri skulle ha vært født. Jeg hører ikke til her. Jeg ser på mannen min og sønnen min, og de er en liten familie som lever i en helt annen verden enn meg. Jeg deler ikke deres virkelighet, og klarer ikke å gjøre det med medisiner heller. Og jeg har virkelig prøvd ALT. Nå lengter jeg bare etter å få sovne inn, og slippe flere ensomme dager innestengt i leiligheten fordi de er der ute og truer meg.

Beklager, jeg vet at tapet av en mor vil gjøre sterkt inntrykk på sønnen min. Men jeg kan ikke fortsette å leve for andre. Og jeg klarer ikke å leve for meg selv. Det er ikke riktig å hale det ut lenger, det skulle ha vært gjort for lenge siden, før han ble så knyttet til meg.

I morgen skal jeg til legen for å få satt en ny depot sprøyte. Jeg har seriøst vurdert å be om aktiv dødshjelp, men regner med at det vil få meg temmelig raskt inn på lukket avdeling. Det er vanskelig å forstå smerte som ikke synes. Hvor mye skal vi holde ut? Når er grensen nådd? Når skal vi få lov til å slippe mer lidelse? Jeg vil ikke se sykdommen utvikle seg mer. Schizofrenien reduserer meg til ingenting. Jeg klarer ikke å kjempe imot det, og jeg får ikke den hjelpen jeg trenger. Tror ikke jeg holder ut stort mer. Tror det er slutt nå. Men takk for omtanken. Det er jo godt å vite at noen legger merke til meg.

Det er trist å lese innleggene dine for tida, ulva, jeg skulle virkelig ønske du ikke hadde det så vondt. Jeg tenker på deg og håper du får det bedre.

[forbrenner]

Jeg har vist innleggene mine både til psykiateren min og til mannen min. De sier bare hm, og jaha, og legger det vekk. Tror ikke de forstår hvor alvorlig det er med meg nå. Men jeg orker virkelig ikke mer. Ikke får jeg lov til å leve lenger heller, som du sikkert har skjønt. Det ble bestemt for lenge siden at jeg skulle dø, men jeg kjempet imot det. Nå gjør jeg ikke det lenger, for det gir mening at jeg aldri skulle ha vært født. Jeg hører ikke til her. Jeg ser på mannen min og sønnen min, og de er en liten familie som lever i en helt annen verden enn meg. Jeg deler ikke deres virkelighet, og klarer ikke å gjøre det med medisiner heller. Og jeg har virkelig prøvd ALT. Nå lengter jeg bare etter å få sovne inn, og slippe flere ensomme dager innestengt i leiligheten fordi de er der ute og truer meg.

Beklager, jeg vet at tapet av en mor vil gjøre sterkt inntrykk på sønnen min. Men jeg kan ikke fortsette å leve for andre. Og jeg klarer ikke å leve for meg selv. Det er ikke riktig å hale det ut lenger, det skulle ha vært gjort for lenge siden, før han ble så knyttet til meg.

I morgen skal jeg til legen for å få satt en ny depot sprøyte. Jeg har seriøst vurdert å be om aktiv dødshjelp, men regner med at det vil få meg temmelig raskt inn på lukket avdeling. Det er vanskelig å forstå smerte som ikke synes. Hvor mye skal vi holde ut? Når er grensen nådd? Når skal vi få lov til å slippe mer lidelse? Jeg vil ikke se sykdommen utvikle seg mer. Schizofrenien reduserer meg til ingenting. Jeg klarer ikke å kjempe imot det, og jeg får ikke den hjelpen jeg trenger. Tror ikke jeg holder ut stort mer. Tror det er slutt nå. Men takk for omtanken. Det er jo godt å vite at noen legger merke til meg.

Jeg leser også innleggene dine ulva.

Skulle ønske du kunne få slippe å ha det så vondt, og få et godt liv sammens med mannen og sønnen din.

Stor klem fra Ano

[hu']

Jeg har vist innleggene mine både til psykiateren min og til mannen min. De sier bare hm, og jaha, og legger det vekk. Tror ikke de forstår hvor alvorlig det er med meg nå. Men jeg orker virkelig ikke mer. Ikke får jeg lov til å leve lenger heller, som du sikkert har skjønt. Det ble bestemt for lenge siden at jeg skulle dø, men jeg kjempet imot det. Nå gjør jeg ikke det lenger, for det gir mening at jeg aldri skulle ha vært født. Jeg hører ikke til her. Jeg ser på mannen min og sønnen min, og de er en liten familie som lever i en helt annen verden enn meg. Jeg deler ikke deres virkelighet, og klarer ikke å gjøre det med medisiner heller. Og jeg har virkelig prøvd ALT. Nå lengter jeg bare etter å få sovne inn, og slippe flere ensomme dager innestengt i leiligheten fordi de er der ute og truer meg.

Beklager, jeg vet at tapet av en mor vil gjøre sterkt inntrykk på sønnen min. Men jeg kan ikke fortsette å leve for andre. Og jeg klarer ikke å leve for meg selv. Det er ikke riktig å hale det ut lenger, det skulle ha vært gjort for lenge siden, før han ble så knyttet til meg.

I morgen skal jeg til legen for å få satt en ny depot sprøyte. Jeg har seriøst vurdert å be om aktiv dødshjelp, men regner med at det vil få meg temmelig raskt inn på lukket avdeling. Det er vanskelig å forstå smerte som ikke synes. Hvor mye skal vi holde ut? Når er grensen nådd? Når skal vi få lov til å slippe mer lidelse? Jeg vil ikke se sykdommen utvikle seg mer. Schizofrenien reduserer meg til ingenting. Jeg klarer ikke å kjempe imot det, og jeg får ikke den hjelpen jeg trenger. Tror ikke jeg holder ut stort mer. Tror det er slutt nå. Men takk for omtanken. Det er jo godt å vite at noen legger merke til meg.

Kjære deg!

Du spør hvor mye lidelse du må tåle - og jeg kan ikke gi deg svar. Men alternativet er uansett verre - det gir deg ingen valg - det er absolutt!

Jeg har ikke samme diagnose som deg - men har desverre lang erfaring med å være suicidal. Det var veldig vondt og jeg følte av og til at jeg bare gjorde vondt verre ved å leve - jeg var en byrde for familien og følte meg fremmed i denne verden. Jeg gjorde flere forsøk, men har heldigvis overlevd - uten skader.....

Til slutt fant vi frem til den rette medisinen og jeg begynte sakte men sikkert å finne tilbake til livet. Det har vært jævlig, men verdt det!

Det er ingen mening i den smerten du har nå, men ved å fortsette å leve gir du deg selv en sjangse til å kunne oppleve noe annet. Jeg tror faktisk at livet vil kunne gi deg glede igjen. Du vet - dette livet er ikke for nybegynnere - og vi er jammen meg viderekomne!

[H2O1365380581]

Jeg har vist innleggene mine både til psykiateren min og til mannen min. De sier bare hm, og jaha, og legger det vekk. Tror ikke de forstår hvor alvorlig det er med meg nå. Men jeg orker virkelig ikke mer. Ikke får jeg lov til å leve lenger heller, som du sikkert har skjønt. Det ble bestemt for lenge siden at jeg skulle dø, men jeg kjempet imot det. Nå gjør jeg ikke det lenger, for det gir mening at jeg aldri skulle ha vært født. Jeg hører ikke til her. Jeg ser på mannen min og sønnen min, og de er en liten familie som lever i en helt annen verden enn meg. Jeg deler ikke deres virkelighet, og klarer ikke å gjøre det med medisiner heller. Og jeg har virkelig prøvd ALT. Nå lengter jeg bare etter å få sovne inn, og slippe flere ensomme dager innestengt i leiligheten fordi de er der ute og truer meg.

Beklager, jeg vet at tapet av en mor vil gjøre sterkt inntrykk på sønnen min. Men jeg kan ikke fortsette å leve for andre. Og jeg klarer ikke å leve for meg selv. Det er ikke riktig å hale det ut lenger, det skulle ha vært gjort for lenge siden, før han ble så knyttet til meg.

I morgen skal jeg til legen for å få satt en ny depot sprøyte. Jeg har seriøst vurdert å be om aktiv dødshjelp, men regner med at det vil få meg temmelig raskt inn på lukket avdeling. Det er vanskelig å forstå smerte som ikke synes. Hvor mye skal vi holde ut? Når er grensen nådd? Når skal vi få lov til å slippe mer lidelse? Jeg vil ikke se sykdommen utvikle seg mer. Schizofrenien reduserer meg til ingenting. Jeg klarer ikke å kjempe imot det, og jeg får ikke den hjelpen jeg trenger. Tror ikke jeg holder ut stort mer. Tror det er slutt nå. Men takk for omtanken. Det er jo godt å vite at noen legger merke til meg.

Ulva, jeg håper og ber for du skal kunne overleve krise du er oppi nå.

Med varme tanker.....

[Mimmy]

Jeg har vist innleggene mine både til psykiateren min og til mannen min. De sier bare hm, og jaha, og legger det vekk. Tror ikke de forstår hvor alvorlig det er med meg nå. Men jeg orker virkelig ikke mer. Ikke får jeg lov til å leve lenger heller, som du sikkert har skjønt. Det ble bestemt for lenge siden at jeg skulle dø, men jeg kjempet imot det. Nå gjør jeg ikke det lenger, for det gir mening at jeg aldri skulle ha vært født. Jeg hører ikke til her. Jeg ser på mannen min og sønnen min, og de er en liten familie som lever i en helt annen verden enn meg. Jeg deler ikke deres virkelighet, og klarer ikke å gjøre det med medisiner heller. Og jeg har virkelig prøvd ALT. Nå lengter jeg bare etter å få sovne inn, og slippe flere ensomme dager innestengt i leiligheten fordi de er der ute og truer meg.

Beklager, jeg vet at tapet av en mor vil gjøre sterkt inntrykk på sønnen min. Men jeg kan ikke fortsette å leve for andre. Og jeg klarer ikke å leve for meg selv. Det er ikke riktig å hale det ut lenger, det skulle ha vært gjort for lenge siden, før han ble så knyttet til meg.

I morgen skal jeg til legen for å få satt en ny depot sprøyte. Jeg har seriøst vurdert å be om aktiv dødshjelp, men regner med at det vil få meg temmelig raskt inn på lukket avdeling. Det er vanskelig å forstå smerte som ikke synes. Hvor mye skal vi holde ut? Når er grensen nådd? Når skal vi få lov til å slippe mer lidelse? Jeg vil ikke se sykdommen utvikle seg mer. Schizofrenien reduserer meg til ingenting. Jeg klarer ikke å kjempe imot det, og jeg får ikke den hjelpen jeg trenger. Tror ikke jeg holder ut stort mer. Tror det er slutt nå. Men takk for omtanken. Det er jo godt å vite at noen legger merke til meg.

Det er vondt å lese hvordan du har det nå, men jeg har hatt det virkelig ille selv, også, (selv om det ikke går an å sammenligne direkte), så jeg vet det er mulig å få det bedre. Jeg etterlyste i et svar til deg, om du hadde ansvarsgruppe rundt deg.

Det er noe jeg håper kan komme istand for deg, sånn at du får tjenester som gjør livet litt mer utholdelig. Kanskje du til og med vil klare å glede deg over ting igjen. F.eks. ved at du kommer deg ut på ting, som du kan glede deg over. Og som ganske sikkert vil hjelpe barnet ditt og mannen din også. Kanskje du kan be mannen din om hjelp, til å få satt igang dette, eller legen din, eller psykiateren din. Slik at mørket, og sykdommen, ikke vinner.

[ulva]

Det er vondt å lese hvordan du har det nå, men jeg har hatt det virkelig ille selv, også, (selv om det ikke går an å sammenligne direkte), så jeg vet det er mulig å få det bedre. Jeg etterlyste i et svar til deg, om du hadde ansvarsgruppe rundt deg.

Det er noe jeg håper kan komme istand for deg, sånn at du får tjenester som gjør livet litt mer utholdelig. Kanskje du til og med vil klare å glede deg over ting igjen. F.eks. ved at du kommer deg ut på ting, som du kan glede deg over. Og som ganske sikkert vil hjelpe barnet ditt og mannen din også. Kanskje du kan be mannen din om hjelp, til å få satt igang dette, eller legen din, eller psykiateren din. Slik at mørket, og sykdommen, ikke vinner.

Hva vil det si å ha en ansvarsgruppe? Hva innebærer det av praktiske tiltak?

[ulva]

Kjære deg!

Du spør hvor mye lidelse du må tåle - og jeg kan ikke gi deg svar. Men alternativet er uansett verre - det gir deg ingen valg - det er absolutt!

Jeg har ikke samme diagnose som deg - men har desverre lang erfaring med å være suicidal. Det var veldig vondt og jeg følte av og til at jeg bare gjorde vondt verre ved å leve - jeg var en byrde for familien og følte meg fremmed i denne verden. Jeg gjorde flere forsøk, men har heldigvis overlevd - uten skader.....

Til slutt fant vi frem til den rette medisinen og jeg begynte sakte men sikkert å finne tilbake til livet. Det har vært jævlig, men verdt det!

Det er ingen mening i den smerten du har nå, men ved å fortsette å leve gir du deg selv en sjangse til å kunne oppleve noe annet. Jeg tror faktisk at livet vil kunne gi deg glede igjen. Du vet - dette livet er ikke for nybegynnere - og vi er jammen meg viderekomne!

Men vi har prøvd alle medisiner som er å oppdrive... Risperdal virket første gang, men ikke nå. Alt bare preller av. Jeg blir stadig mer deprimert og forvirret. Jeg vet ikke lenger om jeg tør å gå til legen i morgen, for jeg er redd jeg kommer til å si eller gjøre noe som får meg innlagt. Jeg har lyst til å skrive til ham om hvordan jeg har det, men så tenker jeg på det ekle psykehuset og mister lysten til det. Jeg vil ikke dit! Blir ikke bedre av å være der! De bare oppbevarer meg til jeg presser dem til å skrive meg ut. Nei, jeg har ingen valgmuligheter lenger. Jeg har slitt med dette i mange år, og blir langsomt verre, selv med medisiner. Nå vil jeg ikke være med på karusellen mer, jeg vil av. Føler meg fysisk utmattet etter alt jeg har vært igjennom. Trenger å hvile. Trenger ro og fred.

[Gjest trrrish]

Men vi har prøvd alle medisiner som er å oppdrive... Risperdal virket første gang, men ikke nå. Alt bare preller av. Jeg blir stadig mer deprimert og forvirret. Jeg vet ikke lenger om jeg tør å gå til legen i morgen, for jeg er redd jeg kommer til å si eller gjøre noe som får meg innlagt. Jeg har lyst til å skrive til ham om hvordan jeg har det, men så tenker jeg på det ekle psykehuset og mister lysten til det. Jeg vil ikke dit! Blir ikke bedre av å være der! De bare oppbevarer meg til jeg presser dem til å skrive meg ut. Nei, jeg har ingen valgmuligheter lenger. Jeg har slitt med dette i mange år, og blir langsomt verre, selv med medisiner. Nå vil jeg ikke være med på karusellen mer, jeg vil av. Føler meg fysisk utmattet etter alt jeg har vært igjennom. Trenger å hvile. Trenger ro og fred.

har du prøvd LEPONEX? det får de schizofrene her jeg er innlagt når annen antipsykotika ikke virker...

[Gjest å få hvile]

Men vi har prøvd alle medisiner som er å oppdrive... Risperdal virket første gang, men ikke nå. Alt bare preller av. Jeg blir stadig mer deprimert og forvirret. Jeg vet ikke lenger om jeg tør å gå til legen i morgen, for jeg er redd jeg kommer til å si eller gjøre noe som får meg innlagt. Jeg har lyst til å skrive til ham om hvordan jeg har det, men så tenker jeg på det ekle psykehuset og mister lysten til det. Jeg vil ikke dit! Blir ikke bedre av å være der! De bare oppbevarer meg til jeg presser dem til å skrive meg ut. Nei, jeg har ingen valgmuligheter lenger. Jeg har slitt med dette i mange år, og blir langsomt verre, selv med medisiner. Nå vil jeg ikke være med på karusellen mer, jeg vil av. Føler meg fysisk utmattet etter alt jeg har vært igjennom. Trenger å hvile. Trenger ro og fred.

Kjære Ulva,

Jeg vet ikke hva som hjelper ved schizofreni, jeg har andre typer plager.

Men jeg vet hvordan det er å være helt utslitt, å MÅ ha hvile!! For meg hjelper det med en dobbel dose valium, så jeg bare går inn i en døs/hvile etpar dager. Kommer så tilbake med helt nye krefter.

Når man føler seg halvdød av smerter og utmattelse er det ikke lett for noen å se løsninger.

Jeg aner ikke om dette kan hjelpe deg, men kan du ikke spørre legene dine om hva som kan gi deg skikkelig hvile.

Noen andre her som har erfaringer?

[Mimmy]

Hva vil det si å ha en ansvarsgruppe? Hva innebærer det av praktiske tiltak?

En pasient, som har behov for langvarige tiltak fra forskjellige steder i kommunen, f.eks. støttekontakt, hjemmehjelp, psyk. sykepleier osv, har krav på en individuell plan, og koordinering av tjenestene som vedkommende mottar.

Ifølge lov om pasientrettigheter og kommunehelseloven.

I den forbindelse er det fint å ha en ansvarsgruppe, som rett og slett består i å samle disse menneskene i et møte, der du (og eventuelt mannen din, du har rett til å ha med deg en person), møter alle disse menneskene som har med deg å gjøre. Og der det blir satt opp en slik individuell plan, som omfatter de tiltakene som du er i behov av.

Det er ikke alle kommuner som benytter seg av ansvarsgrupper, men det finner du fort ut av hvis du spør en psykiater/psykolog der du bor.

Men du har som sagt rett til en individuell plan. Og kommunen har plikt til å koordinere den og de tjenestene du mottar, m. eller uten ansvarsgrupper.

I mange tilfeller, så er det aktuelt, i slike ansvarsgruppemøter, å ha med en representant fra aetat, en fra trygdekontor/sosialkontor, en fra psykiatrien (psykiater/psykolog), legen din

og eventuelt andre som har med saken din å gjøre.

Hensikten med ansvarsgrupper, er å møtes med jevne mellomrom, slik at man sikrer kontinuitet og flyt i tjenestene som mottas. I det hele tatt at det er godt koordinert, noe både kommunen og du selv har igjen for. Og at du faktisk søker om, og mottar de tjenester som du har rett til, og som kan gi deg god livskvalitet, selv om du har en kronisk sykdom.