Juleminner

[Gjest nostaligisk]

Jeg synes litt synd på barn i dag, for de får aldri oppleve den gleden ved jula som vi som vokste opp på 50-60 tallet fikk.

Det var obligatorisk med sånne rosa og lyseblå underbukser med strikk som gikk ned på låret fra bestemor.

Fra foreldrene fikk vi sjelden noe utenom nyttige klær, men minnene fra den julen de hadde råd til å kjøpe en dukke til oss jentene sitter ennå fast. Gleden vi følte da det gikk opp for oss at det ikke var myke pakker under juletreet fra mamma og pappa var helt ubeskrivelig. Vi har et gammelt sort-hvitt foto av fem barn pyntet i sin fineste stas (hjemmestrikkede kjoler) hvor jentene holder hver sin dukke i armene, gleden som lyser ut av øynene på oss som var barn den gangen ser jeg ikke i mine barns øyne selv på julaften med ny rekord på antall julegaver.

For ikke å snakke om den julen hvor mitt høyeste ønske var en egen kasettspiller. Min rike venninne hadde fått en sånn, og jeg ønsket selvsagt ikke å være dårligere. Ønsket ble formidlet, og jeg ønsket det så hardt at jeg til slutt var overbevist om at jeg ville få en sånn spiller. Julaften kom, og pakken fra mamma og pappa var myk. Den inneholdt en rød strikket genser, og min skuffelse var enorm da jeg åpnet pakken. Likevel er den røde genseren noe av det jeg husker best fra min barndom, den står for meg som det fineste klesplagget jeg eide på den tiden.

For ikke å snakke om den julen, jeg var vel kanskje 5 år, og min velstående tante hadde revet i et helt flunkende nytt kopp-sett med bittesmå kopper, skåler og tekanne i porselen. Denne ville jeg selvsagt ha med meg i senga når jeg la meg om kvelden, og i det jeg løftet eska høyt opp gikk lokket av og alle koppene falt i gulvet og ble knust. Jeg tror jeg gråt i timevis over dette, tenk at jeg bare skulle få eie noe så fint i bare et par timer. Det var selvsagt ikke aktuelt å kjøpe nytt sett, det som var tapt var tapt.

Jeg tenker mye på hvordan det var før, hvor lite som skulle til for å glede oss, hvor stor pris vi satte på det vi fikk og det vi eide.

Når jeg ser på barna i dag, myke pakker blir bare slengt til side, de pakker opp gave på gave men er de riktig glad og fornøyd likevel når alle pakkene er åpnet? Vi foreldre graver dypere og dypere i pengepungen og tror sikkert at en dag vil mitt barn oppleve den samme juleglenden jeg selv opplevde, men sant og si har jeg mistet troen på at barna noen gang vil oppleve det som jeg selv opplevde som barn.

Den tanken gir meg svart samvittighet, jeg har skjemt bort barna mine, de har så mye leker og spill og dyre ting at det ikke finnes en ting i verden som kan gi de tilbake den store gleden over de små ting i livet.

Jeg er selvfølgelig glad for at vi slipper å oppleve den fattigdommen som var i min barndom, hvor selv det å få penger til mat var et evig problem. Jeg synes likevel at det har tippet for mye den andre veien, vi har tatt fra barna våre noe vesentlig i vår streben etter å gjøre de lykkelig.

[Gjest brusa]

Enig med deg, men det er bare vi selv som kan gjøre noe med det.

Start idag )