Alene

[ulva]

Jeg har omsider innsett at jeg ikke kan jobbe mer, heller. Det var det siste nederlaget. Hva er livet mitt verdt nå? Jeg eksisterer knapt, bare sover bort dagene og ser på tv hele kvelden. Føler ingenting lenger, er så dempet av medisiner. Livet har ingen mening. Dette er ikke depresjon, det er noe dypere. Det er som om all livkraften min er brukt opp. Kommer aldri til å få den tilbake. Det gjenstår vel bare å gjøre slutt på alt. Vil ikke ha flere innleggelser, mer behandling. Jeg vil bare slippe mer lidelse, flere ensomme dager, flere nederlag. Selvmordsraten er visst høy blant schizofrene, og jeg forstår hvorfor. Føler meg så alene.

[Jake1365380469]

Har du ingen rundt deg?

Nooen som kan støtte deg?

Det er utrolig trist hvis du skal være alene i jula. Er du alene, eller føler du deg alene?

[frosken]

Hei ulva:-)

Det er vondt å lese innleggene dine - og jeg får meg aldri til å "bagatellisere" den smerten du beskriver... Jeg tror at det å oppleve tilværelsen slik du gjør er noe av det vondeste man kan oppleve. Samtidig tenker jeg at du er i samme situasjon som andre mennesker med alvorlig sykdom eller skade, og at jeg håper du vil gi deg selv mye tid til gradvis finne ut av hvordan leve med sykdommen. Det kan ta svært lang tid å tilpasse seg en så endret livssituasjon som det du har fått.

Er du sikker på at det ikke er godt for deg å jobbe litt? Noen timer noen dager i uken?

[ulva]

Har du ingen rundt deg?

Nooen som kan støtte deg?

Det er utrolig trist hvis du skal være alene i jula. Er du alene, eller føler du deg alene?

Jeg har mann og barn, samt veldig hyggelige svigerforeldre. Det er ikke problemet. Egentlig burde jeg være lykkelig, for jeg har det meste. Alt jeg trenger. Men jeg er alene i min egen virkelighet allikevel. Ingen ser og opplever det samme som meg. Dersom jeg forteller om det, blir jeg stemplet som psykotisk. Jeg har avfunnet meg med at det bare er min verden, som jeg ikke kan dele med andre. Men det isolerer meg jo helt. Vet ikke hvor lenge jeg holder ut å skulle late som om alt er bra, og leve normalt.

[ulva]

Hei ulva:-)

Det er vondt å lese innleggene dine - og jeg får meg aldri til å "bagatellisere" den smerten du beskriver... Jeg tror at det å oppleve tilværelsen slik du gjør er noe av det vondeste man kan oppleve. Samtidig tenker jeg at du er i samme situasjon som andre mennesker med alvorlig sykdom eller skade, og at jeg håper du vil gi deg selv mye tid til gradvis finne ut av hvordan leve med sykdommen. Det kan ta svært lang tid å tilpasse seg en så endret livssituasjon som det du har fått.

Er du sikker på at det ikke er godt for deg å jobbe litt? Noen timer noen dager i uken?

Jeg har prøvd å jobbe noen timer i uka (50%), men det går ikke. Jeg klarer ikke å konsentrere meg og gjøre en skikkelig jobb, for stemmene setter tanker i hodet på meg og forstyrrer meg. Dessuten har jeg problemer med å holde kontakten med virkeligheten. Alt blir liksom bare borte for meg, og da stopper alt opp. Skulle fryktelig gjerne jobbe, men jeg får det altså ikke til. Men jeg skal begynne å studere til våren, og det er bare 3 vekttall. Håper jeg klarer det, i det minste, og får ferdig utdannelsen min.

Jeg klarer ikke å venne meg til et liv med sykdommen. Men så har jeg heller ikke fått så mye hjelp, for alle har ment noe forskjellig om hva som feiler meg. Det er først nå de er enige om schizofreni-diagnosen. Så jeg skal få begynne på DPS og kanskje et spesialsenter for unge schizofrene. Håper det vil løse noen av flokene i livet mitt.

[frosken]

Jeg har prøvd å jobbe noen timer i uka (50%), men det går ikke. Jeg klarer ikke å konsentrere meg og gjøre en skikkelig jobb, for stemmene setter tanker i hodet på meg og forstyrrer meg. Dessuten har jeg problemer med å holde kontakten med virkeligheten. Alt blir liksom bare borte for meg, og da stopper alt opp. Skulle fryktelig gjerne jobbe, men jeg får det altså ikke til. Men jeg skal begynne å studere til våren, og det er bare 3 vekttall. Håper jeg klarer det, i det minste, og får ferdig utdannelsen min.

Jeg klarer ikke å venne meg til et liv med sykdommen. Men så har jeg heller ikke fått så mye hjelp, for alle har ment noe forskjellig om hva som feiler meg. Det er først nå de er enige om schizofreni-diagnosen. Så jeg skal få begynne på DPS og kanskje et spesialsenter for unge schizofrene. Håper det vil løse noen av flokene i livet mitt.

Siden det har vært så mye usikkerhet om diagnosen, er du jo egentlig nå i samme situasjon som de som er "nyskadet" etter ulykker ol. Du må lære om sykdommen din, finne ut hvilke muligheter og begrensninger som kommer til å gjelde for deg i fremtiden.

Bra om du evt. kommer i kontakt med et sted som har spesialisert seg på å hjelpe unge med schizofreni. Det har etterhvert blitt mye kunnskap om sykdommen, og man har vel også sett at det er mye å vinne på "opplæring" av både pasienter og pårørende.

Ulempen ved et slikt senter, er selvfølgelig at du sannsynligvis vil møte mange som er en del dårligere enn deg, og som ikke har dine ressurser. Noen ganger kan det være deprimerende å møte andre som sliter så mye, og man kan komme til å identifisere seg mer enn det egentlig er grunnlag for.

(Det blir som en bekjent av meg som fikk diagnosen MS. Han meldte seg inn i MS-foreningen og brukte det første året omtrent bare på å omgås andre MS-pasienter, de fleste svært dårlige. Dette er nå 15 år siden, og han har stort sett vært symptomfri hele tiden, så han brukte mye tid på å ta absolutt alle sorger på forskudd uten at noe av det fryktede skjedde - heldigvis!)

Håper at du etterhvert får det bedre, ulva!

[Gjest Magna]

Jeg har mann og barn, samt veldig hyggelige svigerforeldre. Det er ikke problemet. Egentlig burde jeg være lykkelig, for jeg har det meste. Alt jeg trenger. Men jeg er alene i min egen virkelighet allikevel. Ingen ser og opplever det samme som meg. Dersom jeg forteller om det, blir jeg stemplet som psykotisk. Jeg har avfunnet meg med at det bare er min verden, som jeg ikke kan dele med andre. Men det isolerer meg jo helt. Vet ikke hvor lenge jeg holder ut å skulle late som om alt er bra, og leve normalt.

Min verden har også endret seg mye, ulva. Jeg har det sosiale som deg, men jeg har det ikke godt med meg selv.

Jeg har det heller ikke godt ift. andre mennesker. Jeg har hatt det vondt som barn og det gjør vondt enda selv om jeg er en dame på femti år.

Jeg har alt jeg kan ønske meg. Jeg har mann, barn og gode venner. Jeg har en god utdanning som jeg ikke får brukt. Jeg klarer så vidt det er å jobbe 50%.

Da jobber jeg mest alene for jeg klarer ikke kolleger. Jeg er nattevakt pluss at jeg jobber litt på dagtid.

Jeg er egentlig alene jeg også med mine greier. det er vanskelig å formidler til andre min verden. Min verden er også en trist verden.

Jeg blir stadig fortalt at jeg må se framover og leve i nuet og nyte livet. Det er ikke så enkelt.

Jeg tenker egentlig at jeg må avfinne meg med det som er, jeg kunne vært psykere. Jeg er fysisk kjempefrisk.

Jeg forstår deg forferdelig godt. Du er ung og utålmodig.

Jeg tror heller jeg for min del må være glad for det jeg klarer og ikke tenke så mye på det jeg ikke klarer. Men så sammenligner jeg meg med mine venner og da blir jeg fortvila.

Jeg bare fortalte litt. Jeg vet ikke om min historie er noe trøst for deg. Liker du å mosjonere, forresten?

Jeg ønsker deg god jul.