Jeg er grusom.....

[kikkii]

Det er så vondt å være ensom. Jeg er så fryktelig ensom. Men jeg klarer ikke å gjøre noe med det selv. Jeg klarer ikke å gå å prate med folk. Klarer ikke å ta kontakt. Det er ikke noe synd på meg. Det er min egen skyld. Bare min egen skyld.

Jeg har lyst på venner. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg. Vet bare at jeg blir så nærvøs at jeg flyr på do hele tiden. Og det er flaut. Derfor isolerer jeg meg. Derfor har jeg ingen venner. Jeg er livredd når det er mange folk.

Også er jeg livredd når jeg er alene også. Går alltid rundt å er bekymret. Også er jeg så fryktelig opptatt av hva andre mener om meg selv. Jeg tror at alle andre synes jeg er fryktelig dum. At jeg er et misslykket monster. Et fryktelig ensomt monster.

Hjertet mitt hopper så fort. Det er akkurat som en galloppterende hest. Den galloppterer så hardt og fort. Jeg skjønner ikke hvorfor hesten aldri blir sliten og trøtt. Men resten av kroppen min er ivertfall helt utslitt. Det er så slitsomt å ha hjertebank hele tiden. På jobben klarer jeg ikke å konsentrere meg heller. Jeg er så opptatt av det galloppterede hesten at jeg er så sliten på jobb. Jeg gjesper hele tiden. Flere ganger hver dag. Flaut. Det er så vondt å ha det hjertet. Pluss at jeg har en ekkel vond klump i magen. Og at jeg alltid er kvalm og flyr på do hele tiden. Slitsomt. Jeg klarer ikke å styre den hesten. Har lyst til at hesten skal sove litt. At hesten roer seg ned. Men det gjør den aldri. Kanskje hesten er en villhest? Det virker ivertfall som en villhest bare enda mere vill. Den sover jo aldri. Uff. Hjertet mitt galloppterer og løper fort. Fortere enn fortest. Nå løper hesten inne i meg som bare det. Dunk.. Dunk.. Dunk.. Dunk.. Dunk.. Dunk.. Dunk.. Dunk.. Dunk.. Dunk.. Gallopp... Hjertet mitt er så slitsomt å ha at jeg har lyst til å kaste hele hjertet i elva....

Jeg føler meg grusom. Jeg hater meg selv. Hater meg selv fordi jeg er så misslykket. Misslykket og dum.

Jeg kan ikke si et eneste positivt ord om meg selv. Det klarer jeg ikke. Fordi det er ikke noe positivt i meg.

Jeg sitter bare inne og isolerer meg. Fordi jeg er for feig til å gå ut blandt andre mennesker. Hjelp.

Jeg er så redd for andre mennesker. Bare hvis en prater til meg blir jeg helt stiv av skrekk og besvimer nesten.

Bare hvis en på toget spør meg:" Stopper dette toget i Oslo?" Blir jeg helt dum og stum og rar. Og blir så overrasket siden noen snakker med dumme stygge meg. Også nikker jeg. Klarer ikke å få ut et eneste ord. Bedre å nikke enn å snakke høyt slik at mange hører. Også føler jeg meg dum. Og etterpå tenker jeg på hva personen tenker om dumme meg. Også blir jeg så flau at jeg har mest lyst til å synke gjennom setet.

Jeg har månedskort på toget. Fordi da slipper jeg å fortelle billetøren hvor jeg skal hen. Det klarer jeg ikke. Da bare stammer jeg og ikke klarer å få fram et eneste ord. Og da ser den andre personen billettøren som et spørsmålstegn? På meg. Og det er kjempeflaut.

Hver eneste lille ting er et stort problem for meg. Det andre tar som en selvfølge kreves så mye av meg. Derfor er jeg så sliten. Helt utslitt av alle problemene jeg møter hver eneste dag, hvert eneste minnutt, hvert eneste sekund. Jeg er grusom siden jeg ikke klarer det som andre klarer. En misslykket person.

Jeg er et null. Klarer ingenting. Jeg klarer bla. ikke å: * glede meg over livet * prate sammen med andre mennesker * få venner * få kjæreste * gå ut på byen * ta telefonen hvis den ringer * ringe til noen i telefonen * åpne ytterdøra hvis noen ringer på utenfor der jeg bor * flytte hjemmefra * dempe hjertebanken min * slippe å være redd * unngå å gå på do hele tiden * glede meg til framtiden. * slippe å være nærvøs * kjøre bil, har ikke nærver til det * gå ut av døra * prate foran mange folk * si meningen min, er så usikker * få bedre selvtillitt, den er på bunn * leve etnormalt liv * være sosial * si et eneste positivt ord om meg selv * å leve * å ta livet av meg selv ,selv om jeg ønsker det * * * * * o.s.v.....

Jeg er så redd. Redd når jeg er på jobb. Redd når jeg er hjemme. Alltid sitter frykten der. Livredd.

Det er så slitsomt å være redd uten at det er grunn for å være redd. De andre menneskene er ikke redde der jeg skjelver av skrekk.

På jobben, i pausen så sitter alle sammen å spiser. Jeg skjelver, har hjertebank, er nærvøs, svimmel, føler at jeg må på do og er livredd. Også sitter jeg å tenker på alle de perfekte kollegaene mine. De ler, prater og forteller om det fine livet deres. Om turer de har vært med på, om det perfekte liv. Mens jeg har nok problemer med å klare å sitte oppreist. Også er jeg muse stille.

Jeg er så lei av å smile. Og å late som om jeg er glad. Siden jeg jobber i barnehage så må jeg liksom smile til foreldre og sånn. Men egentlig vil jeg bare gjemme meg bort å gråte. Gråte over det nedstemte fryktlige livet jeg har.

Jeg vil ikke late som at jeg har det bra. Jeg har det helt fryktelig. Jeg orker ikke å jobbe mere. Men jeg klarer ikke å fortelle behandleren min hvor ille jeg har det. Og når jeg forteller at jeg er livredd på jobben så hare hører hun på. Sier ingenting. Også er jeg så redd for å bli sykemeldt. Føler kanskje at det er best, men allikevell så får jeg så dårlig samvittighet ovenfor kollegaene mine at jeg unnskylder meg for at jeg har blitt sykemeldt. Flaut.

Men jeg bare presser meg på jobb. Jeg står opp hver morgen, presser meg på bussen. Går inn "smilende" på jobben, men innerst inne har jeg det grusomt. Tar bussen tilbake. Er helt utslitt. Også spiser jeg litt før jeg går å legger meg. Jeg legger meg altfor tidlig. Er så trøtt og sliten.

Jobben tapper meg for alle de få kreftene jeg har. Jeg klarer ikke mere. Jeg orker ikke å være skuespiller mere. Hvorfor skal jeg alltid late som om jeg har det bra? Kanskje fordi det er lettest å la være å fortelle kollegane om det. Da hadde de tenkt at jeg er så dum, enda dummere enn før jeg sa noe. Derfor må jeg late som. Late som at jeg har det bra.

Nå orker jeg ikke mere. Nå er jeg utslitt. Utslitt og trøtt av livet i tyveårene. Vil bare dø.... Forsvinne bort fra hele verden. DØ DØ DØ DØ DØ... Slippe all lidelsen. Bare sove under jorda. Død og begravet. Vekk fra alle problemene.

Unnskyld meg for all sytingen min. Unnskyld meg for at jeg er så dum, rar, stygg, ekkel, grusom, fryktelig, fæl, motbygelig og slem.....

Nå orker jeg ikke alle problemene mine. Nå vil jeg bare død? Hva skal jeg gjøre? Har jeg noen speseill diagnose? Jeg vet ikke jeg da. Hilsen dumme meg...

Unnskyld for at dette innlegget var altfor lang. Unnskyld meg. Tusen takk for at du gadd å lese dette dumme innlegget. Tusen takk. Jeg håper på svar. Tusen takk..

[Cilien]

Har lest det du har skrevet, og det er trist å lese at du har det så fælt. Jeg tror du hadde hatt godt av å snakket med en psykolog eller noen andre som kunne hjulpet deg litt på veg - legen din i første omgang kanskje. Det virker som om du har en form for angst, kanskje sosialangst, og kanskje depressive tendenser også. Det finnes god hjelp for dette, hvis man orker å ta imot og ta de første stegene

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver - og du er definitivt ikke alene om å ha slike tanker.

Husk å ikke være så streng mot deg selv!Det er viktig å gi seg selv omsorg når en har det vondt.

Mange klemmer en lørdagskveld!