Er det angst?

[Gjest kjæresten hans]

Jeg håper noen kan hjelpe meg med dette, for jeg vil så gjerne kunne forstå den gutten jeg er sammen med.

Ble altså sammen med en gutt for noen uker siden. Vi snakker veldig åpent og ærlig sammen, og han fortalte meg nokså tidlig at han til tider kjente seg svært anspent, urolig og litt fryktsom.

Jeg spurte ham om det dreide seg om hans tanker om vårt forhold. Han har gang på gang forklart meg at det ikke dreier seg om det, men om den fortiden han har med seg.

Han har hatt en del angstfremkallende episoder i oppveksten. Angsten har så hengt med ham videre og vært nokså sterk i en del forhold. Han sier at han har hatt sterl angst i forhold, fordi det ikke har vært de rette jentene for ham. Han hart gått inn i forhold og håpet at de rette følelsene ville komme etterhvert og hatt tro på at ting ville bli bra. Men angsten har vært der, han har ikke slappet av,og det har endt med at han har gjort det slutt.

Dette har gjentatt seg mange ganger. Forhold er blitt ødelagt og han slutett til slutt å tro at han ville finne den store kjærligheten.

Så møter han meg, og han sier han aldri har hatt så sterke følelser, aldri følt det så rett noengang. Han er blitt veldig veldig gla i meg, og det merker jeg i alt han sier og gjør.

Likevel har han altså snev av uro/anspenthet som han sier. Han sier at det ikke lenger er angst, men anspenthet som går på det at han nok en ganger redd for at dette vil gå i vasken og han er redd for å miste meg. Det er en blanding av dette.

Selv har jeg hatt dager der jheg har slitt med å forstå at dette ikke gjelder meg og ham,men at det faktisk er pga sår han har med seg og en frykt for å mislykkes.

Jeg opplever dette som en slags angst. Men er det det? Og hva kan han evt gjøre med dette?

han blir til tider så "lammet" følelsesmessig at det eneste han klarer er å be meg holde rundt ham og si at jeg ikke vil gå fra ham. Jeg pørver forstå dette, og forstår iallefall såpass at han har hatt det vondt tidligere. Nå sier han at han har funnet det han har lett etter i alle år...

Det samme har jeg.

Men hvordan skal jeg takle dette for min egen del? Vil tid og trygghet roe ham ,mon tro? Bør han snakke med noen i en slag terapi?

Hva kan JEg gjøre når han har det slik?

Jeg er ekstremt gla i denne gutten og vil at vi skal få det til, men han sliter litt altså.

Jeg blir også påvirket og tror av og til at det har med meg å gjøre, men han protesterer hele tiden. Han ber meg innstendig om å tro ham på at han kun er redd for å mislykkes igjen, og redd for å miste.

Hva kan gjøres?

Alle råd mottas med takk. Og takk for at du orket lese dette. Vanskelig å forklare skriftlig, men håper det er forståelig likevel.

Takk.

[cathlin]

Det er sikkert greit at dere har avklart at det ikke har noe med deg å gjøre, så du slipper å få skyldfølelse. Det høres ut som angst. Kanskje du bare må gi han tid, og ta ting rolig og ikke presse han for mye. Tro på det han sier. Men hvis du føler at han krever noe av deg som du ikke kan gi, hvis han går over streken, og dere lever sammen kun på hans premisser, må du si i fra. Han må også godta at du ikke alltid kan være der og holde rundt han. Det var de tankene jeg gjorde meg.