Jeg sliter..vær så snill å hjelp meg...

[Gjest misfosteret..]

***Hey***

Jeg er en jente på 16år..og jeg må innrømme at jeg sliter en del..

Det hele begynte vel i fjor vår. Jeg bestemte meg for å bli TYNNERE. (veide 41kg. og er 1.61 høy) jeg hvet at det egentlig ikke er så mye..så langt bak alle tankene mine skjønte jeg at det måtte være noe psykisk som var galt!

Men uanz..jg spiste ikke..og gikk ned til ca.38kg. og jeg elsket det.. Men det var faktisk ingen som merket noe (er vel flink til å skjule det) kanskje fordi jeg ikke var tjukk fra begynnelsen av(selvom jeg følte meg som en stor ekkel "ting").

Men etterhvert klarte jeg ikke å la være å spise, så jeg spiste, men enten kastet opp eller brukte avføringstabletter etterpå.

Men når sommeren kom gadd jeg bare ikke lenger. Det gikk fint, jeg sluttet bare, uten problemer.

Men når høsten kom, kom alle "tenk om jeg blir tjukk" tankene tilbake..og det hele begynte igjen. Jeg laget tilomme en bok med bilder av tynne modeller, og skrev en hel del regler jeg måtte følge. Men så brakk det sammen igjen, måtte ha mat..og jeg fikk ikke til å spy..da knakk jeg rett og slett sammen...gråt så mye at jeg nesten ikke hadde flere tårer igjen.

Så i jul så jeg en film om en som skadet seg selv, og tenkte at det kunne hjelpe.

Og det gjør det..nå kutter/risper/brenner jeg meg selv så og si nesten hele tiden hvor jeg har sjansen.

Trenger ikke å være lei meg, det gjør alltid humøret litt bedre. Tanker om arr osv.gjør meg ingen ting..det føles som en befrielse.

Men bak alle tankene om hvor godt det er, så hvet jeg at noe er galt med meg..

Hva skal jeg gjøre?

Tanken om å fortelle det til noen skremmer livet av meg.

Har snakket med helsesøster om spiseforstyrrelsene mine, men jeg føler at hun ikke forstår, liker virkelig ikke å prate med henne.

Og det siste jeg vil er at foreldrene mine skal finne det, da hadde virkelig helvetet bryti løs, og da hvet jeg ikke om jeg hadde holdt ut. Har ikke akuratt det beste forholdet med foreldrene mine..

Så..hva skal jeg gjøre? Hva kommer til å skje? Er hele livet mitt er stort psykisk problem?

Hilsen "misfosteret"...

[Kizza1365380506]

Du trenger hjelp ja, det er helt sikkert. Jeg vil anbefale deg å kontakte lege som igjen kan henvise deg til de rette instanser. Husk at legen har taushetsplikt så lenge du har fylt 16 år. Det eneste du kan få "problemer" med er at du må betale legen.

Det er også en annen løsning. Dersom du bor i en by er det veldig ofte helsestasjon for ungdom. Der har de helsesøstre som har spesialisert seg på nettopp ungdom samtidig som de har lege der også. En annen ting som er supert er at det er gratis. Dermed kan du bare møte opp, få hjelp og slippe å gå gjennom foreldrene dine.

Bruk denne muligheten. Hvor i landet bor du?

Klem fra

[soleil]

Du trenger hjelp ja, det er helt sikkert. Jeg vil anbefale deg å kontakte lege som igjen kan henvise deg til de rette instanser. Husk at legen har taushetsplikt så lenge du har fylt 16 år. Det eneste du kan få "problemer" med er at du må betale legen.

Det er også en annen løsning. Dersom du bor i en by er det veldig ofte helsestasjon for ungdom. Der har de helsesøstre som har spesialisert seg på nettopp ungdom samtidig som de har lege der også. En annen ting som er supert er at det er gratis. Dermed kan du bare møte opp, få hjelp og slippe å gå gjennom foreldrene dine.

Bruk denne muligheten. Hvor i landet bor du?

Klem fra

Det er ikke bare i byene det er helsestasjon for ungdom. Om en er usikker på om tilbudet fins så spør helsesøster på skolen.

[Gjest bella bulimi]

Hei!

Tro det eller ei, men at du forteller det til foreldrene dine kan gjøre at du får et bedre forhold til dem.

Når man sliter med maten, skader seg selv, er misfornøyd med seg selv og lignende så er man i dårlig humør. Dårlig humør gjør at man lettere krangler med foreldrene. Krangel med foreldre gjør at man føler at forholdet til dem ikke er så godt. Vil du ha et bedre forhold til foreldrene dine? Har de vært snille mot deg (av og til)? Tror du de vil ha et bedre forhold til deg, selv om dere krangler?

Hvis du ser på http://www.iks.no sine sider finner du et telefonnummer som du kan ringe til. Der kan du prate med noen, og du kan være helt anonym.

Du har allerede tatt noen flotte steg for å komme deg ut av dette. Det er FLOTT at du har kontaktet helsesøster! (selv om du føler at hun ikke forstår deg så er det kjempeflott at du i det hele tatt har tatt kontakt). Det er også FLOTT at du skriver inn her!

Håper at du en dag ønsker å kunne fortelle dette til foreldrene dine. Det nok ikke tatt ille opp, og sikkert ikke så ille som du tror. Jeg har fått et bedre forhold til mine foreldre etter at jeg fortalte om min spiseforstyrrelse.

*klem*

[frosken]

Synes du skal gjøre som Kizza sier og enten oppsøke fastlegen din eller helsestasjon for ungdom. Du kan godt si der at du ikke føler at helsesøster forstår deg.

Siden du ikke vil snakke med foreldrene dine, så kan du kanskje snakke med en av lærerne dine dersom du synes det er vanskelig å gå til legen. (Du kan også be om å få snakke med noen fra PP-tjenesten dersom det er lettere for deg.)

Det er viktig at du får hjelp til å finne bedre løsninger på problemene dine :-)

Lykke til! Skriv gjerne mer her om hvordan det går med å oppsøke hjelp.

[Prozak]

Førse skritt: bytt ut nicket ditt. Det er selvundergravende, selvdestruktivt, og helt poengløst :-)

"................."

[Gjest Svar til misfosteret]

Mora mi tok i mot ei jente en gang på sykehuset som hadde skadet seg selv..Hun hadde sette dem gjøre det på tv...

Mora mi mente på at hun var en manipulerende jentunge, og syntes ikke noe om henne i det hele tatt...

Men over til noe bedre, så hvorfor ikke ta kontakt med noen i stedet for å ty til selvskadning... Prøv og prat med noen om de vonde følelsene dine...

Har selv drevet med selvskadning før og fant ut at det var en dårlig løsning på å takle problemene.. Hver gang jeg hadde lyst eller fikk trang til å skade meg selv, sa jeg til meg selv at det skulle jeg klare å motstå... selvfølgelig er det vanskelig i førsten men det går bedre etter hvert....

Forresten vil jeg også si til deg at du ikke er et misfoster slik du skriver om deg selv når det gjelder nicket, men du kan fort se ut som et misfoster på armene hvis du kutter deg for dypt og får dype arr...

Lykke til!