For lenge siden

[Billy Strøm]

når jeg var barn hadde jeg en periode (jeg kan ha vært 4-8 år husker ikke helt)som kanskje varte i 1-2 år hvor jeg innbilte meg at jeg så nifse ansikter om natten når jeg lukket øynene. Dette var veldig slitsomt og jeg snakket ikke med noen om det tror jeg. Etter en stund sa jeg til meg selv at disse ansiktene var bare fantasi. I løpet av kort tid var problemet borte. Det løste seg. Jeg løste det.

Men pga angst i voksen alder har jeg begynt å tenke med bekymring på hva slags fenomen det der var? Jeg var et engstelig barn og ble mobbet endel. Jeg er 35 nå og har altså kjent en ekkel følelse når jeg tenker på dette. Hadde jeg angst allerede som lite barn? Og hva med de nifse ansiktene. Føltes som jeg delvs skapte dem slev med fantasien min når jeg lukket øynene om natten.

Noen som har hørt om noe slikt?

[Gjest maiblomsten]

Hei Billy S.! Virker som om du tenker mye på dette med ansiktene? Hva er det som plager deg - selve minnene av ansiktene eller redsel for at du hadde angst allerede den gang?

Ikke for å undergrave din redsel, men det er da en del barn med monstre under senga og udyr i skapet - som de innerst inne vet ikke eksisterer!

Mitt tips til deg er å ikke uroe deg så mye med destruktive tanker. Fortid er fortid uansett. Det er nå og fremover som gjelder!

Lykke til.

[Gjest enda et nick]

Jeg hadde som barn et fælt standard-mareritt som jeg ikke skjønte. De voksne sa at det var noe jeg ville vokse av meg, ikke noe å ta på vei for.

Som voksen, i terapi, skjønte jeg raskt at drømmene fortalte om veldig ubehagelige ting som jeg som barn ikke kunne sette ord på.

Det er vel ikke så rart at du hadde slike drømmer hvis du ble mobbet, særlig ikke hvis du ikke ble skikkelig beskyttet av foreldre eller lærere?

Jeg ser på slikt ikke som "sykt", mer som kroppens varsel a la en hevelse eller smerte.

[soleil]

Noen har plager under søvn. Kan det ha vært en form for søvnforstyrrelse?

Søvnterror?

[Billy Strøm]

Hei Billy S.! Virker som om du tenker mye på dette med ansiktene? Hva er det som plager deg - selve minnene av ansiktene eller redsel for at du hadde angst allerede den gang?

Ikke for å undergrave din redsel, men det er da en del barn med monstre under senga og udyr i skapet - som de innerst inne vet ikke eksisterer!

Mitt tips til deg er å ikke uroe deg så mye med destruktive tanker. Fortid er fortid uansett. Det er nå og fremover som gjelder!

Lykke til.

Takk alle dere tre for svar*s*

tror jeg vil følge maiblomstens råd om å la det det være. Har nå i over to år tvunget meg selv i prosess, lest psykologi og artikler og diskutert. Har ikke hatt ikke hatt en dags pause fra dette. Kanskje på tide å vende blikket utover.

hilsen sliten