Hva kan jeg gjøre...?

[Gjest tanker fra en som vil være normal]

Jeg har hatt angst siden barneskolen. Det begynte med angst for å snakke i forsamling (på skolen). Jeg er nå 23 år og det er så og si umulig for meg å f.eks. ta t-banen, gå på jobb-intervju, møter osv. Jeg unngår det bare og det er til å leve med. Men redselen ligger alltid der for at det skal utvikle seg videre. At jeg ikke skal klare å møte venner, familie osv. Prøver så godt jeg kan å ikke tenke på dette. Bare prøver å unngå hele angsten og tanken på den.

Kan også bli veldig opphengt i mitt eget utseende til tider. Står og studerer meg selv i evigheter og henger meg opp i småfeil som jeg finner. Liker også å spise for lite fordi jeg føler at jeg fortjener det. Ikke sånn at jeg med vilje ikke spiser meg mett, men om jeg ikke rekker, eller glemmer å spise (hender jeg gjør det), føler jeg bare at det er bra for meg.

Er veldig glad i å drikke alkohol. Gjør det ikke så ofte, men når jeg gjør det blir det ofte for mye. Klarer ikke å stoppe. Føler at det gjør godt for kroppen min. Har skjært meg selv, mest når jeg har vært full, hvis jeg har blitt sint,frustrert, deppa...

Ble utsatt for incest som liten ved ett tilfelle, ikke så alvorlig, men skremmende nok for et barn på 9 år. Senere i livet har jeg blitt utnyttet på forskjellige måter av menn, noe som har gjort at jeg bærer på et hat til menn som ofte kommer frem når jeg drikker. Det går noen ganger utover mannen min. Jeg misliker det sterkt hvis jeg føler at han fikk mere ut av sexen enn meg, og hvis han masturberer på meg føler jeg meg brukt og nedverdiget. Dette, selv om jeg elsker han.

Jeg vil bare være normal! Tenker og føler så mye. Et virvar av tanker og følelser hver dag. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe meg selv? Føler at utviklingen går feil vei...

[Gjest alternativer]

Jeg tror du ville kunne få det mye bedre hvis du fikk snakket om disse tingene med en psykolog du fikk tillit til.

Overgrep er ikke å spøke med! Det kan sette dype spor, men dette kan du likevel bli bedre av!

Tenk om noen brakk beinet ditt da du var liten, så ble det aldri gipset, derfor hadde du som 23-åring stadig smerter og plager fra beinet. Ville du ikke da gått og fått rettet opp det gamle bruddet? Ville du da ha sagt: "Nei, jeg vil ikke gjøre noe med beinet, jeg vil bare være normal"?