Det må være lov å gi seg?

[halmballen]

Uff. Føler meg ganske håpløs i dag. Atter en gang er kona innlagt på psykiatrisk for selvmordsforsøk. Dette er syvende eller åttende gangen hun prøver å gjøre slutt på seg selv, etter ca 7 år som psykiatrisk pasient.

Men nå orker jeg ikke mer. Og jeg har gitt både psykehuset og henne beskjed om at hun ikke er velkommen hjem igjen, at jeg vil skilles før jeg også ender opp som pasient.

Jeg føler at jeg har gjort det jeg kan, at jeg har forsøkt alle de virkemidler jeg har kunnet for å hjelpe situasjonen. Men alikevel har hun blitt værre og værre.

Det som virkelig forværrer situasjonen ennå mer er at vi har et felles barn på 3,5 år, som også begynner å merke mammas noe ustabile mentale helse. Jeg vet ikke hvor mange ganger han har spurt meg om når mamma kommer hjem, hvor mamma er, og hvorfor mamma er syk.

Det er vel det at vi har felles barn som har holdt meg igjen i forholdet de to siste årene. Jeg vil jo helst ikke bli alenepappa, men det føles som om hun ikke gir meg noe valg.

Hvor langt skal en egentlig strekke seg? Hvor lenge skal en holde det gående før man kaster inn håndkleet og sier at nok er nok?

Jeg har kastet inn håndkleet, og jeg føler meg helt for j.... Hjernen min sprenges med tanker om at det er for tidlig, at man kanskje skulle prøve en gang til for sønnens skyld, at kanskje går det bedre denne gangen, at man ikke skal forlate mennesker som er psyke.

På den annen side så vil jeg leve, jeg har lyst til å kunne puste igjen, kanskje etter hvert til og med møte noen jeg kan føle at jeg kan skape en fremtid med.

Er det noen som har opplevd noe lignende, eller som har tanker rundt en slik oppløsning av ekteskapet. Jeg føler meg rett og slett som en drittsekk, men jeg forsøker bare å ta vare på meg selv og sønnen vår.

[Flows]

Hei

Leste innlegget ditt og vet nesten ikke hva jeg skal skrive til deg. Jeg forstår din fortvilte situasjon.

Det finnes forskjellige pårørende foreninger for psykiatriske pasienter, kanskje kunne du oppsøke noen av de, for om ikke annet å få satt ord på tingene og oppleve å trefe noen i samme situasjon som deg selv.

Det er ikke mulig for meg å vurdere din situasjon da jeg ikke vet noe om din kones sykdom og prognose. Men det er klart det er viktig for barnet deres og oppleve stabilitet og trygghet.

Selv om du nå bryter ut så sørg for gode besøksordninger for barnet ditt med sin mor når hun er frisk nok til det.

Kanskje er det riktig å bryte ut nå, før ungen blir større og begynner og stille for mange og vanskelige spm.. Barn fanger opp mer enn hva man tror, og føler ofte også skyld for vanskelige situasjoner.

Men slike brudd synes jeg er så trist at jeg vil absolutt råde deg til å å rådføre deg med fagfolk på området. Din kone vil nok også trolig oppleve en forverrelse av sin sykdom like etter bruddet.

Du går en tøff tid i møte, sørg for å passe på deg selv også.

mvh

[frosken]

Ja, det må være lov å gi seg...

Det var trist å lese innlegget ditt. Det minner om noe en annen mann har skrevet om her før, og hvis du er den samme så har du vel en kone som er svært syk. Enkelte ting finnes det ikke noen gode løsninger på, og kanskje er din situasjon slik. Kanskje er det for tøft for deg og sønnen din å leve sammen med en som lider så sterkt som din kone.

Jeg håper dere kan fortsette å være venner, at du vil fortsette å legge til rette for at hun får være sammen med sønnen sin i den grad hun orker. Og så håper jeg hun får den hjelp det er mulig å få i forhold til sykdommen sin...

Lykke til fremover for dere alle tre:-)

[tiliti]

Det er vel med livet som med barneoppdragelse.

Noen ganger er man bare nødt å være litt drittsekk. Det kan faktisk vise seg å være det eneste riktige.

[Gjest moremo]

Det er lov til å gi seg. Du må tenke på deg selv og på sønnen din.

Tror ikke du slutter å bry seg om kona di om du velger skillsmisse. Høres ut som du har stor omsorg for henne.

Kanskje gagner det henne, også, at du går ut av forholdet? Tror noen psyke trenger en vekker. De må også til syvende å sist ta ansvaret for eget liv. Når du ikke lenger hjelper til å ta vare på henne, må hun kanskje trø til sjøl?

Kanskje naiv tenking fra min side!

Uansett: Ønsker deg, sønnen din og hu som ennå er kona di alt godt!

[frosken]

Det er lov til å gi seg. Du må tenke på deg selv og på sønnen din.

Tror ikke du slutter å bry seg om kona di om du velger skillsmisse. Høres ut som du har stor omsorg for henne.

Kanskje gagner det henne, også, at du går ut av forholdet? Tror noen psyke trenger en vekker. De må også til syvende å sist ta ansvaret for eget liv. Når du ikke lenger hjelper til å ta vare på henne, må hun kanskje trø til sjøl?

Kanskje naiv tenking fra min side!

Uansett: Ønsker deg, sønnen din og hu som ennå er kona di alt godt!

Ikke alle psykiske lidelser er av det slaget at det hjelper med "en vekker". I de mest alvorlige tilfeller, tror jeg det kan være nyttig å sammenligne sykdommen med f.eks. kreft for å minne om at dette er sykdom man ikke kan "ta seg sammen" i forhold til eller ansvarliggjøres i forhold slik man i en del tilfeller kan ved lettere psykiske lidelser.

[HaloVera]

Hei!

Jeg vokste opp med en mamma som antakelig burde vært lagt inn på Modum Nervesanatorium lenge før jeg ble født. Resultatet av å vokse opp med en sånn person som daglig forsørger, er at jeg selv sliter psykisk. Livet raste sammen med en gang jeg flyttet derfra, først da reagerte jeg på alle opplevelsene jeg hadde hatt. Hadde jeg vært gammel nok til å velge selv, ville jeg ha bodd hos faren min fra de skiltes da jeg var 10-11 år.

Jeg syns grensa går når man blir bekymret for sin egen helse. Og tenk på at sønnen din KAN bli varig merket av å bo sånn. Er det verdt å ta sjansen?

[Gjest moremo]

Ikke alle psykiske lidelser er av det slaget at det hjelper med "en vekker". I de mest alvorlige tilfeller, tror jeg det kan være nyttig å sammenligne sykdommen med f.eks. kreft for å minne om at dette er sykdom man ikke kan "ta seg sammen" i forhold til eller ansvarliggjøres i forhold slik man i en del tilfeller kan ved lettere psykiske lidelser.

Sa jo at det kanskje var naiv tenking fra min side.

Vet som mor til en med borderline at en ikke blir frisk ved å "ta seg sammen". Men å få tankene over på noe annet enn seg selv, kan av og til gi en slags pause fra psykdommen.

Å sammenligne psykiske lidelser med kreft er egentlig ikke så dumt.

[frosken]

Sa jo at det kanskje var naiv tenking fra min side.

Vet som mor til en med borderline at en ikke blir frisk ved å "ta seg sammen". Men å få tankene over på noe annet enn seg selv, kan av og til gi en slags pause fra psykdommen.

Å sammenligne psykiske lidelser med kreft er egentlig ikke så dumt.

På dette området er det vel relativt store ulikheter mellom det å ha en personlighetsforstyrrelse og f.eks. schizofreni. Egen vilje og innsats (og noen påminnelser utenfra) vil normalt ha stor betydning i forhold til personlighetsforstyrrelsene, men ikke alltid like stor betydning ved de alvorligste psykiske lidelsene.

[Flows]

På dette området er det vel relativt store ulikheter mellom det å ha en personlighetsforstyrrelse og f.eks. schizofreni. Egen vilje og innsats (og noen påminnelser utenfra) vil normalt ha stor betydning i forhold til personlighetsforstyrrelsene, men ikke alltid like stor betydning ved de alvorligste psykiske lidelsene.

Du har selvsagt rett i at enkelte diagnoser er vanskeligere og behandle enn andre. Noen kan ha rent biologiske grunner slik som bipolare lidelser.

Men jeg mener du tar feil i dine vurderinger når du mener at de tyngste lidelsene skal prioriteres på bekostning av de lettere.

Lidelse er subjektivt for hver enkelt, det vil også være slik at til tidligere hjelpen settes inn til større er sjangsene for å forebygge alvorligere utvikling.

Viss en skulle videreføre tankegangen/ sammenligningen din fra somatikken, vile man da kanskje si at de med magesår/ onde behandler vi ikke fordi det finnes andre som er sykere, har kreft f.eks. Eller vi får i allefall vente til pas. blir syk nok.

Dette blir for meg helt feil og er å sette grupper opp mot hverandre, og hvem skal være dommer og bestemme hva som er "sykt" nok?

mvh

[Gjest lov å håpe]

Huff, dette ble veldig trist. Skjønner deg godt, og er lei meg på deres vegne. Men regner med at det er din kone som har skrevet endel om sin situasjon her tidligere. Så har stort sett sett det meste fra hennes side.

[frosken]

Du har selvsagt rett i at enkelte diagnoser er vanskeligere og behandle enn andre. Noen kan ha rent biologiske grunner slik som bipolare lidelser.

Men jeg mener du tar feil i dine vurderinger når du mener at de tyngste lidelsene skal prioriteres på bekostning av de lettere.

Lidelse er subjektivt for hver enkelt, det vil også være slik at til tidligere hjelpen settes inn til større er sjangsene for å forebygge alvorligere utvikling.

Viss en skulle videreføre tankegangen/ sammenligningen din fra somatikken, vile man da kanskje si at de med magesår/ onde behandler vi ikke fordi det finnes andre som er sykere, har kreft f.eks. Eller vi får i allefall vente til pas. blir syk nok.

Dette blir for meg helt feil og er å sette grupper opp mot hverandre, og hvem skal være dommer og bestemme hva som er "sykt" nok?

mvh

Jeg kan ikke helt se at jeg har hevdet at de tyngste lidelsene skal prioriteres?

Min kommentar tok utgangspunkt i moremos utsagn : "Kanskje gagner det henne, også, at du går ut av forholdet? Tror noen psyke trenger en vekker. De må også til syvende å sist ta ansvaret for eget liv. Når du ikke lenger hjelper til å ta vare på henne, må hun kanskje trø til sjøl?"

Det hun skriver her tror jeg er riktig i forhold til f.eks. mennesker som har en personlighetsforstyrrelse, men mindre riktig i forhold til f.eks. de som har schizofreni.

Hvem som skal prioriteres i forhold til behandling er vel en helt annen diskusjon?

[Flows]

Jeg kan ikke helt se at jeg har hevdet at de tyngste lidelsene skal prioriteres?

Min kommentar tok utgangspunkt i moremos utsagn : "Kanskje gagner det henne, også, at du går ut av forholdet? Tror noen psyke trenger en vekker. De må også til syvende å sist ta ansvaret for eget liv. Når du ikke lenger hjelper til å ta vare på henne, må hun kanskje trø til sjøl?"

Det hun skriver her tror jeg er riktig i forhold til f.eks. mennesker som har en personlighetsforstyrrelse, men mindre riktig i forhold til f.eks. de som har schizofreni.

Hvem som skal prioriteres i forhold til behandling er vel en helt annen diskusjon?

Mulig jeg dro litt forhastede konklusjoner her, jeg koblet kanskje svaret ditt opp mot en diskusjon om dette temaet for lengre tid tilbake.

Det var/er ikke meningen å tillegge deg meninger, men jeg liker liksom ikke disse ta seg sammen holdningen som av og til kommer til uttrykk.

Men siden det var jeg som tok frem behandlingsprioriteringen vil jeg bare si at at jeg synes alle sykdommer og plager må prioriteres.

Selvsagt har enkeltindividet ansvar for eget liv, men jeg tror ikke det er så veldig enkelt for personer med personlighetsforstyrrelser å bare "ta seg sammen", problemene er tross alt knytt til selve være og fungeringsmåten.

mvh

[ragne1365380627]

Ja, det må være lov å gi seg.

Det høres ut som om du har gjort ditt, du kan ikke hjelpe henne. Men enda kan du hjelpe deg sjøl, og din sønn til å få et godt liv. Så må faktisk hun bare jobbe videre for at hennes liv skal bli bedre.

Jeg er oppe i noe som ligner, og jeg har nå gjort det. Valgt mitt liv. Det kjennes godt.