Hissig mamma trenger hjelp

[Gjest Hissigpepper]

Jeg er blitt ganske bekymret nå, på grunn av min oppførsel overfor datteren min. Hun er en skjønn jente på 5 år, men går meg på nervene innimellom. Slik alle barn gjør til til tider, det er jeg klar over. Det er ikke det som er problemet. Men det er mine egne reaksjoner.

Sist for en halv time siden skrek jeg til henne i raseri. Det er som noe som bobler og brenner i meg, og jeg blir sint av den minste fillesak! Denne gangen pga hun skulle ut å leke, og stakk av hele tiden da jeg skulle hjelpe henne med klærne. Når jeg er sint, sier jeg så forferdelige ting! Som f.eks at hun bare prøver å gjøre livet mitt vanskelig mens jeg gjør alt for henne, og at hun er lat og at hun er så tynn pga hun ikke spiser nok. Helt grusomt å si noe sånt til en jente som skal utvikle seg til en sunn person! Jeg sier ofte unnskyld og prøver å snakke mye med henne. Dette er jo riktig, ikke sant? Men hvordan skal jeg få tak i min sinne, slik at frustrasjonene ikke går utover min skjønne lille jente? Jeg vet jo at jeg skal være tålmodig og fokusere på alt det som er positivt. Men likevel skjer det flere ganger i uken at jeg plutselig blir helt oversvømt av raseri. Jeg slår ikke. men dette er jo like ille...

Håper på svar!

[Kizza1365380506]

Jeg synes du skal begynne med behandlig for sinne ditt. Det er fint at du reagerer det vil si at du er motivert for å endre deg. Du ødelegger jo selvtilliten hennes om dette fortsetter. Kanskje en psykolog hadde vært løsningen, men det er jo så lang ventetid. Snakk med fastlegen din om hvilken behandlig som kan være den beste.

Mvh

[Gjest 5hhhj]

Det kan virke som at du har problemer som er så dyptliggende at du trenger profesjonell hjelp.Selv får jeg også det fordi jeg ønsker å vite om meg selv at jeg har gjort mitt for å bli en best mulig mamma for min sønn og dessuten få det bedre med meg selv. En slik terapi kan ta tid men det virker. lykke til

[Gjest pålandsvind]

Datteren din tar skade av dette, derfor er det viktig at du gjør noe med dette raskt. Be fastlegen om henvisning til psykolog. Hvis ventetiden blir lang, og du ikke klarer å kontrollere sinnet, kan du vurdere å begynne på et SSRI for minske aggresjonen i mellomtiden.

[dette er mitt nick]

Datteren din tar skade av dette, derfor er det viktig at du gjør noe med dette raskt. Be fastlegen om henvisning til psykolog. Hvis ventetiden blir lang, og du ikke klarer å kontrollere sinnet, kan du vurdere å begynne på et SSRI for minske aggresjonen i mellomtiden.

Minsker ssri vikelig aggresjon? På meg gjorde det omvendt faktisk, og det har jeg hørt fra flere andre også..Bare lurer.

[Gjest også litt sint mamma av og til]

hei.

jeg tror du beskriver en ganske vanlig situasjon i småbarnsfamilier. Leste svarene du har fått og ble litt sjokkert. Jeg er også mamma til en jente på 3, og kjenner meg godt igjen. Jeg blir også fort sint, og skriker nok litt av og til.

Jeg tror du skal prøve å snakke med noen, kanskje din mann eller din mor, eller en god veninne. Det hender faktisk at man kommer inn i en vond sirkel med irritasjon og sinne. Da kan det være nok å få snakket med andre voksne. Forklare hva man føler - og faktisk få høre at andre har det slik og.

Så blir det å prøve å stresse ned litt i hverdagen, og være mer tålmodig med både seg selv og barnet.

JEg vet hvordan du har det, og jeg tror det er mange mammaer som oss rundt omkring. Men det er ikke noe kjekt å føle seg som en sinnatagg!

[Gjest 5hhhj]

Det kan virke som at du har problemer som er så dyptliggende at du trenger profesjonell hjelp.Selv får jeg også det fordi jeg ønsker å vite om meg selv at jeg har gjort mitt for å bli en best mulig mamma for min sønn og dessuten få det bedre med meg selv. En slik terapi kan ta tid men det virker. lykke til

Har lyst til å presisere at jeg selvfølgelig mener at det er helt normalt å bli både rasende og urimeig i forhold til barnet sitt.Det jeg reagerte mest på var kanskje innholdet i det du sier til datteren din og din egen opplevelse av å ofte måtte si unnskyld til henne.Det virker på meg som at du selv føler du trenger hjelp. Det er ikke bare datteren din som skal ha det bra. Du er også viktig. Hvis du ikke trenger profesjonell hjelp vil det sikkert vise seg raskt,og da er jo ingen skade skjedd.

[the far side]

Datteren din tar skade av dette, derfor er det viktig at du gjør noe med dette raskt. Be fastlegen om henvisning til psykolog. Hvis ventetiden blir lang, og du ikke klarer å kontrollere sinnet, kan du vurdere å begynne på et SSRI for minske aggresjonen i mellomtiden.

SSRI hjelper i hvertfall ikke på sinne/personlighet/innestengt sinne

[Gjest trrrish]

SSRI hjelper i hvertfall ikke på sinne/personlighet/innestengt sinne

jo SSRi hjelper godt på sinne. hilsen en som har sluttet å knuse tallerkener og hive glassflasker ut av vinduet.:-)

[PieLill]

Fra mitt ståsted er ikke det verste at du blir sint, men det du sier når du er sint. En unge som gjør alt mulig annet enn akkurat det som er nødvendig er vanvittig irriterende og frustrerende. De fleste kan smelle kraftig av til slutt.

Slik du beskriver det virker det på meg som du blander omsorg og oppdragelse. En slik sammenblanding kan i lengden være skadelig.

Omsorg er mat, klær, kos, trøst, oppmerksomhet, lek, moro, samtale osv. Det som skal til for å flylle barnas følelsesmessige, fysiske og mentale behov. Man gir barna omsorg fordi de trenger det. Fordi det er vårt ansvar etter som vi har satt de til verden. Det er vår simple plikt som foreldre og vi har ingen krav på takknemlighet.

Det er helt galt å forvente at et barn skal oppføre seg bra fordi de har fått en god frokost eller en ny bukse. Heller ikke fordi man har lest for de og lekt med de i flere timer. Omsorgen som barn mottar skal ikke behøve å betale for med god oppførsel. Vi får mat fordi kroppen trenger det, ikke fordi vi er snille eller slemme. Det har ingen ting med saken å gjøre.

En annen sak er at barn som mangler omsorg og ikke har fått dekket primære behov som et resultat ofte vil oppføre seg dårlig.

Oppdragelse er å lære barna å bli personer som vi selv liker å være i nærheten av. Det er å la dem få vite at det er dårlig gjort å la andre stå å vente mens du tuller rundt. Det er å la dem erfare at det finnes absolutte grenser som det kommer til å koste deg dyrt å trosse. Det er å la dem erfare at visse typer adferd skaper god stemning og hyggelig samvær, mens annen adferd skaper det motsatte. Det er å lære dem selvdisiplin. At for å oppnå noe må du si nei til noe annet. Det er å lære dem behovsutsettelse.

Dette er viktig lærdom. Men det blir helt galt som vi bruker omsorg som sanksjonsmiddel. Omsorg er en selvfølge. På samme måte må barna lære seg at god oppførsel er noe som forventes enten man har fått noe spesielt eller ikke. Det følger ingen belønning med å ikke svare mamma frekt. Det er en ren selvfølge.

Når vi går av hengslene i forhold til våre barn er det som regel fordi vi har mistet KONTROLLEN. Kontroll skal vi som foreldre ha. Det er vår oppgave og plikt og vinne maktkampen mot de søte små. Barn som får makt over foreldrene sine har det ikke godt.

Tenk deg om; Du er stor, strek, voksen dame. Hun er bare en liten jente. Det er du som har makten. Det er du som har midlene til å ta kontroll. Du skal være sjef, iblant diktator. Du er ikke forpliktet til å overtale barnet og få henne til å like det du bestemmer. Du har rett og plikt til å skjære gjennom og si at slik blir det. Du har maktmiddel du kan bruke på en fornuftig måte.

Det er ofte skremmende å bruke makt overfor barn, fordi man er redd for å bli upoppulær. Men faktum er at barn liker dem som setter seg i respekt. Ikke mens det står på, men etterpå. Har sett det gjentatte ganger hos mine egne barn. Etter gedigne bruduljer der jeg har vært steinhard er jeg verdens beste mamma. Når jeg går en hel dag å småkjefter er jeg derimot ikke like populær.

Jeg tror det er viktig å forklare for barn. Å snakke med dem, høre på og ta hensyn til barnas ideer og meninger. Men det er også viktig i en del situasjoner å bare være sjef. Og ikke godta uendelige diskusjoner som ikke leder noen steds hen. "Slik blir det, enten du liker det eller ikke."

Når vi tar kontrollen som foreldre blir barna roligere og mindre kranglete og ikke minst mye tryggere. Som foreldre blir vi tryggere, stødigere og mer fornøyde. (Det å ta kontrollen er noe man må gjøre på nytt og på nytt. Og det kan være steinhardt mens det står på.)

Slik du beskriver dine problemer oppfatter jeg det ikke som et spørsmål om et temperamet på avvier. Du låter for meg som en mamma som har mistet kontrollen og bruker dårlige midler i dine forsøk på å gjenvinne den.

Jeg kan ta feil, men jeg misstenker at du kvier deg for å ta kontroll. Du ønsker at mor-barnrelasjonen skal fungere uten at du må bruke makt og demonstere hvem som er sjef? Føler du deg nærmest slem når du må krosse barnets vilje? Jeg har aldri truffet et barn som jeg ikke har måttet markere min voskenrolle for i større eller mindre grad. Med mine skjønne små her hjemme er det helt umulig å få de til å ville det samme som jeg hele tiden. Det betyr at jeg iblant må tvinge dem til ting de ikke vil. Og da blir de lei seg. Men i lengden har alle det bedre.

Nå jeg snakker om å bruke makt mener jeg selvsagt ikke å skamslå barnet. Men du kan løfte henne opp, holde henne fast, ta henne på rommet. Du kan også si at nå har du tullet så mye at det blir ingen tur. Har du noen til å hjelpe deg kan du dra avgårde uten henne. Dessuten er du den som er flinkest til å snakke.

Vil det være en ide å tenke ut nye strategier for å takle de typiske konfliktpunktene. Det er ikke galt at du iblant blir sint. Barn møter en hel verden der folk blir sinte når man ikke oppfører seg. Men det gjelder å finne en logisk sammenheng mellom handling og konsekvens. "Når du bråker og ikke tar hensyn til oss andre får du gå på rommet ditt og ikke være i stuen." Å holde tilbake omsorg eller kjærlighet eller å spille på skyldfølelse og takknemlighetsgjeld er ikke logisk.

Min konklusjon er altså at du har rett og PLIKT til å ta kontroll. Sinne innenfor visse grenser er ikke så farlig. Du må bruke andre maktmiddel i din kamp for kontrollen enn barnets avhengighet av deg som omsorgsperson. Du tar kontroll rett og slett ved å være størst, sterkest, mest utholden og standhaftig i maktkamper og i kraft av at det er du som er voksen og vet best.

Gir noe av dette noen mening for deg?

Ønsker deg gode dager som mor.

mvh

[Gjest moremo]

Fra mitt ståsted er ikke det verste at du blir sint, men det du sier når du er sint. En unge som gjør alt mulig annet enn akkurat det som er nødvendig er vanvittig irriterende og frustrerende. De fleste kan smelle kraftig av til slutt.

Slik du beskriver det virker det på meg som du blander omsorg og oppdragelse. En slik sammenblanding kan i lengden være skadelig.

Omsorg er mat, klær, kos, trøst, oppmerksomhet, lek, moro, samtale osv. Det som skal til for å flylle barnas følelsesmessige, fysiske og mentale behov. Man gir barna omsorg fordi de trenger det. Fordi det er vårt ansvar etter som vi har satt de til verden. Det er vår simple plikt som foreldre og vi har ingen krav på takknemlighet.

Det er helt galt å forvente at et barn skal oppføre seg bra fordi de har fått en god frokost eller en ny bukse. Heller ikke fordi man har lest for de og lekt med de i flere timer. Omsorgen som barn mottar skal ikke behøve å betale for med god oppførsel. Vi får mat fordi kroppen trenger det, ikke fordi vi er snille eller slemme. Det har ingen ting med saken å gjøre.

En annen sak er at barn som mangler omsorg og ikke har fått dekket primære behov som et resultat ofte vil oppføre seg dårlig.

Oppdragelse er å lære barna å bli personer som vi selv liker å være i nærheten av. Det er å la dem få vite at det er dårlig gjort å la andre stå å vente mens du tuller rundt. Det er å la dem erfare at det finnes absolutte grenser som det kommer til å koste deg dyrt å trosse. Det er å la dem erfare at visse typer adferd skaper god stemning og hyggelig samvær, mens annen adferd skaper det motsatte. Det er å lære dem selvdisiplin. At for å oppnå noe må du si nei til noe annet. Det er å lære dem behovsutsettelse.

Dette er viktig lærdom. Men det blir helt galt som vi bruker omsorg som sanksjonsmiddel. Omsorg er en selvfølge. På samme måte må barna lære seg at god oppførsel er noe som forventes enten man har fått noe spesielt eller ikke. Det følger ingen belønning med å ikke svare mamma frekt. Det er en ren selvfølge.

Når vi går av hengslene i forhold til våre barn er det som regel fordi vi har mistet KONTROLLEN. Kontroll skal vi som foreldre ha. Det er vår oppgave og plikt og vinne maktkampen mot de søte små. Barn som får makt over foreldrene sine har det ikke godt.

Tenk deg om; Du er stor, strek, voksen dame. Hun er bare en liten jente. Det er du som har makten. Det er du som har midlene til å ta kontroll. Du skal være sjef, iblant diktator. Du er ikke forpliktet til å overtale barnet og få henne til å like det du bestemmer. Du har rett og plikt til å skjære gjennom og si at slik blir det. Du har maktmiddel du kan bruke på en fornuftig måte.

Det er ofte skremmende å bruke makt overfor barn, fordi man er redd for å bli upoppulær. Men faktum er at barn liker dem som setter seg i respekt. Ikke mens det står på, men etterpå. Har sett det gjentatte ganger hos mine egne barn. Etter gedigne bruduljer der jeg har vært steinhard er jeg verdens beste mamma. Når jeg går en hel dag å småkjefter er jeg derimot ikke like populær.

Jeg tror det er viktig å forklare for barn. Å snakke med dem, høre på og ta hensyn til barnas ideer og meninger. Men det er også viktig i en del situasjoner å bare være sjef. Og ikke godta uendelige diskusjoner som ikke leder noen steds hen. "Slik blir det, enten du liker det eller ikke."

Når vi tar kontrollen som foreldre blir barna roligere og mindre kranglete og ikke minst mye tryggere. Som foreldre blir vi tryggere, stødigere og mer fornøyde. (Det å ta kontrollen er noe man må gjøre på nytt og på nytt. Og det kan være steinhardt mens det står på.)

Slik du beskriver dine problemer oppfatter jeg det ikke som et spørsmål om et temperamet på avvier. Du låter for meg som en mamma som har mistet kontrollen og bruker dårlige midler i dine forsøk på å gjenvinne den.

Jeg kan ta feil, men jeg misstenker at du kvier deg for å ta kontroll. Du ønsker at mor-barnrelasjonen skal fungere uten at du må bruke makt og demonstere hvem som er sjef? Føler du deg nærmest slem når du må krosse barnets vilje? Jeg har aldri truffet et barn som jeg ikke har måttet markere min voskenrolle for i større eller mindre grad. Med mine skjønne små her hjemme er det helt umulig å få de til å ville det samme som jeg hele tiden. Det betyr at jeg iblant må tvinge dem til ting de ikke vil. Og da blir de lei seg. Men i lengden har alle det bedre.

Nå jeg snakker om å bruke makt mener jeg selvsagt ikke å skamslå barnet. Men du kan løfte henne opp, holde henne fast, ta henne på rommet. Du kan også si at nå har du tullet så mye at det blir ingen tur. Har du noen til å hjelpe deg kan du dra avgårde uten henne. Dessuten er du den som er flinkest til å snakke.

Vil det være en ide å tenke ut nye strategier for å takle de typiske konfliktpunktene. Det er ikke galt at du iblant blir sint. Barn møter en hel verden der folk blir sinte når man ikke oppfører seg. Men det gjelder å finne en logisk sammenheng mellom handling og konsekvens. "Når du bråker og ikke tar hensyn til oss andre får du gå på rommet ditt og ikke være i stuen." Å holde tilbake omsorg eller kjærlighet eller å spille på skyldfølelse og takknemlighetsgjeld er ikke logisk.

Min konklusjon er altså at du har rett og PLIKT til å ta kontroll. Sinne innenfor visse grenser er ikke så farlig. Du må bruke andre maktmiddel i din kamp for kontrollen enn barnets avhengighet av deg som omsorgsperson. Du tar kontroll rett og slett ved å være størst, sterkest, mest utholden og standhaftig i maktkamper og i kraft av at det er du som er voksen og vet best.

Gir noe av dette noen mening for deg?

Ønsker deg gode dager som mor.

mvh

Veldig enig i det du skriver.

Viktig at ungene vet at det er den voksne som til syvende og sist bestemmer.

Jeg sier ofte til mine unger, når jeg har tatt en upopulær avgjørelse (i deres øyne): "Når jeg tar denne avgjørelsen, så er det for det at jeg vet at den er bra for deg".

Jeg vil jo hele tida ungenes beste, og gjør faktisk det jeg tror er bra for dem.