Jeg har gravd litt...

[Gjest Helt normal!]

Ettersom jeg ikke har blitt bedre den siste tiden, har jeg gravd i fortiden min for å finne svar på hvorfor jeg opplever det jeg gjør...

Les den som finner det interessant, hvis ikke la være

Når jeg var 12 år hadde moren min en fæl ulykke. Pga aneurisme i hjernen falt hun ned en steintrapp. Jeg fant henne, og hun så ille ut. De fant ut at hun måtte hjerneopereres og det var en lang og dramatisk prosess. Faren min jobbet mye og hadde hatt et anfall på jobb en dag. Ikke lenge etter min mors ulykke, falt han om på kjøkkenet hjemme og vi ringte ambulanse.

Etter dette var jeg stort sett inne med foreldrene mine og spiste.. Jeg spiste og spiste og la på meg som bidro til at jeg ikke ville være andre steder enn med mamma og pappa. De lot meg ta del i deres engstelser som gjeldsslaver og hvis mamma ble sint klagde hun på nerver og at hun kjente at hun fikk vondt der hun var operert og at hun var redd for at det skulle skje noe igjen. Og redd...det ble jeg også.

Faren min gikk på medisin. Moren min ble av og til sint på han og skrek ut at legene hadde rett...han var psykisk ustabil. Jeg tok det til meg... psykisk ustabil var det farlig tro...?

8 år senere blir mor alvorlig skadet som følge av legetabbe. Jeg går inn og trøster de andre ifamilien mens det står på. Faren min fungerer ikke. Jeg har et barn på 6 mnd og vet ikke hvem jeg skal ta meg av først. Når mor kommer fra sykehuset etter lang tid blir hun aldri seg selv igjen.

Faren min får hjertetrøbbel.De bestemmer seg for å flytte utenlands for en periode, men ringer stadig. De er ut og inn på sykehus ca hver 3 uke. Jeg er sterk for dem på tlf men er SLITEN inni meg.

Hvis noen gir meg oppmerksomhet blir jeg dårlig og må kaste opp. Hva skal jeg gjøre? Psykolog fungerte ikke, jeg har ingen venninne jeg kan fortelle dette om. Hadde en men hun trakk seg. Er redd for utviklingen. Tips??

[frosken]

Grunnen til at du reagerer så sterkt på oppmerksomhet er vel at du har et stort udekket behov på dette området - og at det oppleves som farlig å vekke dette behovet?

[Gjest Halt normal!]

Grunnen til at du reagerer så sterkt på oppmerksomhet er vel at du har et stort udekket behov på dette området - og at det oppleves som farlig å vekke dette behovet?

Jeg vet du har rett. Men hva gjør jeg med det nå som jeg har funnet det ut?

Er så sliten og forvirret

[frosken]

Jeg vet du har rett. Men hva gjør jeg med det nå som jeg har funnet det ut?

Er så sliten og forvirret

Du trenger sannsynligvis en samtalepartner slik at du både kan få snakket om det som skjer samt få hjelp til å sette mer grenser i forhold til hva som er "dine" problemer og hva som er andres. Kanskje du skulle gjøre et nytt forsøk med psykologen? Du trenger ikke ha så mye tillit til vedkommende i utgangspunktet,- men nå husker jeg ikke hva som gjorde at du ikke gikk tilbake etter den første timen.

Har du noen andre du kan drøfte dette med, forresten?

[Gjest Helt normal!]

Du trenger sannsynligvis en samtalepartner slik at du både kan få snakket om det som skjer samt få hjelp til å sette mer grenser i forhold til hva som er "dine" problemer og hva som er andres. Kanskje du skulle gjøre et nytt forsøk med psykologen? Du trenger ikke ha så mye tillit til vedkommende i utgangspunktet,- men nå husker jeg ikke hva som gjorde at du ikke gikk tilbake etter den første timen.

Har du noen andre du kan drøfte dette med, forresten?

Jeg hadde en venninne som viste stor interesse og hjalp meg underveis. Så ble det kanskje litt mye og hun trakk seg samtidig som moren min flyttet til utlandet. Det var vondt at de ble borte for meg på likt.

Mine nærmeste venner og familie kjenner meg som den sterke og positive jenta jeg gir meg ut for å være. Jeg liker den rollen og holder på den.

Jeg kommer ikke til kontakte psykologen igjen. Orker ikke prosessen dessuten er jeg fast bestemt på at jeg skal klare meg på egenhånd. Trenger bare litt rettledning, men ikke av den psykologdama jeg hadde. Kjemien stemte IKKE!

[Gjest eval]

Jeg er enig med frosken (og deg) i hva som er årsaken.

Noen skader er veldig vanskelige å "reparere" selv. Tenk gjerne på benbrudd osv. Det er gjerne slik at når man har måttet klare altfor mye, ser man ikke så godt at det var for mye, at skaden er like ille som et benbrudd osv.

En psykolog vil hjelpe deg til å gradvis se og støtte deg på at behovene dine er rettferdige. I denne prosessen vil det gjerne komme ut veldig sterke følelser, og det vil bli vanskelig å holde fast på det man finner, det er derfor det er fordel med en støtteperson, gjerne en fagutdannet.

Hvis du spør oss her inne om vi har prøvd å få til dette selv, og om vi fikk det til med/uten hjelp, så tror jeg alle her inne vil si ja, vi har prøvd, og nei, vi fikk det bare til med hjelp.

[PieLill]

Når vi er ute å fryser fingre og tær av oss ønsker vi oss bare en ting. Komme inn og få varmet oss.

Men hva skjer når vi kommer inn? Jo, de frosne fingrene og tærne værker som bare rakkern når de får litt varme. Det er nesten så vi vil ut å fryse igjen. Det gjør så forferdelig vondt.

Tror man kan få "psykisk neglebitt" også. Det er noe som vi har manglet så desperat og lengtet etter så intenst. Når det så er der, om så bare en flik, gjør det så forferdelig vondt. Smerten, tapet og savnet blir så uutholdelig tydelig.

Skal man tine seg opp må man tåle at det blir vondere i en periode. Ofte blir det kaos en stund. Man vil også mest sansynlig miste fotfeste. Slik du beskriver din situasjon kommer det sikkert til å handle mye om identitet også. Å endre på hva du oppfatter som din identitet.

Du bør ikke gå på en arkeologisk utgravning i fortiden din, uten en habil turguide. Det er for risikabelt.

Tror du det vil være mulig for deg å finne en psykolog, psykiatrisk sykepleier, prest (spør sykehuspresten om noen å anbefale) eller en eller annen som kan stå med deg i denne prosessen. Det er synd om en negativ erfaring med en psykolog skal kunne frarøve deg den positive støtten som er mulig å få.

mvh

[Gjest Helt normal!]

Når vi er ute å fryser fingre og tær av oss ønsker vi oss bare en ting. Komme inn og få varmet oss.

Men hva skjer når vi kommer inn? Jo, de frosne fingrene og tærne værker som bare rakkern når de får litt varme. Det er nesten så vi vil ut å fryse igjen. Det gjør så forferdelig vondt.

Tror man kan få "psykisk neglebitt" også. Det er noe som vi har manglet så desperat og lengtet etter så intenst. Når det så er der, om så bare en flik, gjør det så forferdelig vondt. Smerten, tapet og savnet blir så uutholdelig tydelig.

Skal man tine seg opp må man tåle at det blir vondere i en periode. Ofte blir det kaos en stund. Man vil også mest sansynlig miste fotfeste. Slik du beskriver din situasjon kommer det sikkert til å handle mye om identitet også. Å endre på hva du oppfatter som din identitet.

Du bør ikke gå på en arkeologisk utgravning i fortiden din, uten en habil turguide. Det er for risikabelt.

Tror du det vil være mulig for deg å finne en psykolog, psykiatrisk sykepleier, prest (spør sykehuspresten om noen å anbefale) eller en eller annen som kan stå med deg i denne prosessen. Det er synd om en negativ erfaring med en psykolog skal kunne frarøve deg den positive støtten som er mulig å få.

mvh

Takk for at dere orker å svare på det jeg lurer på.Som sagt VIL jeg klare dette selv!! Det er tøft, men i livet mitt er det ikke ROM for at jeg går inn og mister kontrollen for en periode.

Jeg trengs på jobb og i familiesammenheng, og jeg tror ærlig talt ingen vinner på at jeg søker hjelp nå. Men takk for synspunkter. Innerst inne vet jeg dere har rett, men det kostet meg så utrolig mye å oppsøke psykolog og jeg orker ikke tanken på at det kan gå like ille igjen.

Takk!

[Gjest Helt normal!]

Når vi er ute å fryser fingre og tær av oss ønsker vi oss bare en ting. Komme inn og få varmet oss.

Men hva skjer når vi kommer inn? Jo, de frosne fingrene og tærne værker som bare rakkern når de får litt varme. Det er nesten så vi vil ut å fryse igjen. Det gjør så forferdelig vondt.

Tror man kan få "psykisk neglebitt" også. Det er noe som vi har manglet så desperat og lengtet etter så intenst. Når det så er der, om så bare en flik, gjør det så forferdelig vondt. Smerten, tapet og savnet blir så uutholdelig tydelig.

Skal man tine seg opp må man tåle at det blir vondere i en periode. Ofte blir det kaos en stund. Man vil også mest sansynlig miste fotfeste. Slik du beskriver din situasjon kommer det sikkert til å handle mye om identitet også. Å endre på hva du oppfatter som din identitet.

Du bør ikke gå på en arkeologisk utgravning i fortiden din, uten en habil turguide. Det er for risikabelt.

Tror du det vil være mulig for deg å finne en psykolog, psykiatrisk sykepleier, prest (spør sykehuspresten om noen å anbefale) eller en eller annen som kan stå med deg i denne prosessen. Det er synd om en negativ erfaring med en psykolog skal kunne frarøve deg den positive støtten som er mulig å få.

mvh

Takk for at dere orker å svare på det jeg lurer på.Som sagt VIL jeg klare dette selv!! Det er tøft, men i livet mitt er det ikke ROM for at jeg går inn og mister kontrollen for en periode.

Jeg trengs på jobb og i familiesammenheng, og jeg tror ærlig talt ingen vinner på at jeg søker hjelp nå. Men takk for synspunkter. Innerst inne vet jeg dere har rett, men det kostet meg så utrolig mye å oppsøke psykolog og jeg orker ikke tanken på at det kan gå like ille igjen.

Takk!