Gidder noen?

[Gjest eval]

En ørliten kobling til en annen tråd er det vel :-)

Hvis man har gått lenge i terapi, så er det etterhvert en del ting som kan fremtre som selvinnlysende. Som f.eks. betydningen av å snakke om vanskelige ting. Det blir for meg feil å regne med at slike ting skal være selvinnlysende for andre - tvert om kan det motsatte være det mest logiske (og i tillegg finnes det etterhvert forskningsmessige resultater som rokker noe ved den etablerte sannheten innen visse psykoterapeutiske miljøer...)

Det blir feil å sammenligne problemstillingene i denne tråden med å spørre etter veien til Rema. Veien til Rema-spørsmålet finnes det enkle og abslutte svar på - det gjør det neppe på det andre spørsmålet.

Vi har i tidligere diskusjoner oppdaget at uenighet kan gi ny innsikt til oss begge - så jeg synes det er ok at vi ikke tenker likt om alle problemstillinger :-)

"Hvis man har gått lenge i terapi, så er det etterhvert en del ting som kan fremtre som selvinnlysende. Som f.eks. betydningen av å snakke om vanskelige ting. Det blir for meg feil å regne med at slike ting skal være selvinnlysende for andre - tvert om kan det motsatte være det mest logiske"

Kan ikke være mer enig. Men som jeg skrev i en annen tråd (ble slettet?) så synes jeg selv at min psykolog lot meg gå i tåkeheimen FOR lenge, å finne ut alt selv syntes jeg ble for mye å finne opp hjulet selv. Jeg følte hun kastet bort masse tid og krefter for meg, men det var altså min smak. Jeg vet om folk som har gått i terapi i over 10 år!! før de fikk en a-ha, psykologen sier da at "jeg ville du skulle finne det ut selv". Dette synes jeg ikke er bra.

"Det blir feil å sammenligne problemstillingene i denne tråden med å spørre etter veien til Rema."

Stusser litt på formuleringen "Det blir feil å" - nå synes jeg kanskje det er du som er litt storesøster:-) Til innholdet: Enig og uenig. Psykiske plager er mye verre å sortere enn en kjørerute, selvsagt. Men også når man ber om slik hjelp, synes jeg det er betimelig å påpeke at "dette har du spurt om tre ganger nå, kan du si noe om hva som var utilfredsstillende med de forrige svarene, så kan vi hjelpe deg bedre?" En annen sak er at jeg sikkert sa dette i en for brå og ukonstruktiv tone.

"Vi har i tidligere diskusjoner oppdaget at uenighet kan gi ny innsikt til oss begge - så jeg synes det er ok at vi ikke tenker likt om alle problemstillinger :-)"

Ja, enig. En morsom historie i den anledning:

På medisinstudiet et sted i Norge lar de en "pasient" gå til legen foran et auditorium med legestudenter. Deretter går samme "pasient" med akkurat samme plage til en annen lege, med en helt annen kommunikasjonsstil. Så skal studentene stemme over hvem av disse legene de selv ville likt å gå til.

Det morsomme da er at de fleste studentene mener at den ene legen er klart dyktigere enn den andre - men salen er delt temmelig på midten!

Så vidt jeg forsto var legene ulike på empati - distanse, fokus på fakta vs fokus på følelser , direkthet vs indirekthet og lignende faktorer.

Så dette betyr vel at folk foretrekker svært ulik stil, og vi ikke-leger som har lyst til å hjelpe folk bør også prøve å lukte oss frem til den stilen som den enkelte liker best.

[cathlin]

"Hvis man har gått lenge i terapi, så er det etterhvert en del ting som kan fremtre som selvinnlysende. Som f.eks. betydningen av å snakke om vanskelige ting. Det blir for meg feil å regne med at slike ting skal være selvinnlysende for andre - tvert om kan det motsatte være det mest logiske"

Kan ikke være mer enig. Men som jeg skrev i en annen tråd (ble slettet?) så synes jeg selv at min psykolog lot meg gå i tåkeheimen FOR lenge, å finne ut alt selv syntes jeg ble for mye å finne opp hjulet selv. Jeg følte hun kastet bort masse tid og krefter for meg, men det var altså min smak. Jeg vet om folk som har gått i terapi i over 10 år!! før de fikk en a-ha, psykologen sier da at "jeg ville du skulle finne det ut selv". Dette synes jeg ikke er bra.

"Det blir feil å sammenligne problemstillingene i denne tråden med å spørre etter veien til Rema."

Stusser litt på formuleringen "Det blir feil å" - nå synes jeg kanskje det er du som er litt storesøster:-) Til innholdet: Enig og uenig. Psykiske plager er mye verre å sortere enn en kjørerute, selvsagt. Men også når man ber om slik hjelp, synes jeg det er betimelig å påpeke at "dette har du spurt om tre ganger nå, kan du si noe om hva som var utilfredsstillende med de forrige svarene, så kan vi hjelpe deg bedre?" En annen sak er at jeg sikkert sa dette i en for brå og ukonstruktiv tone.

"Vi har i tidligere diskusjoner oppdaget at uenighet kan gi ny innsikt til oss begge - så jeg synes det er ok at vi ikke tenker likt om alle problemstillinger :-)"

Ja, enig. En morsom historie i den anledning:

På medisinstudiet et sted i Norge lar de en "pasient" gå til legen foran et auditorium med legestudenter. Deretter går samme "pasient" med akkurat samme plage til en annen lege, med en helt annen kommunikasjonsstil. Så skal studentene stemme over hvem av disse legene de selv ville likt å gå til.

Det morsomme da er at de fleste studentene mener at den ene legen er klart dyktigere enn den andre - men salen er delt temmelig på midten!

Så vidt jeg forsto var legene ulike på empati - distanse, fokus på fakta vs fokus på følelser , direkthet vs indirekthet og lignende faktorer.

Så dette betyr vel at folk foretrekker svært ulik stil, og vi ikke-leger som har lyst til å hjelpe folk bør også prøve å lukte oss frem til den stilen som den enkelte liker best.

Det fine med å finne ut ting selv er at da skjønner en det på en helt anne måte, enn hvis noen har fortalt deg det.

Psykologen viser en sterk og nødvendig tiltro til deg som klient hvis h*n lar deg få den tiden du trenger til å finne ut ting selv, i ditt eget tempo, istedet for å si "hallo, skjønner du ingenting, er du dum??"-type utsagn.

Det bygger opp selvfølelse hvis du føler at psykologen har tro på at du skal klare det, og at det er ok at du ikke skjønner alt med en gang. Du slipper også å føle deg presset til å prestere noe, og føle deg dum hvis du ikke forstår.

Jeg tror til syvede og sist at vi har våre egen svar i oss selv. Vi trenger bare de rette spørsmålene, selvtillitt og en stor dose tålmodighet for å finne ut hva som er rett for oss.

mvh

[Gjest eval]

Det fine med å finne ut ting selv er at da skjønner en det på en helt anne måte, enn hvis noen har fortalt deg det.

Psykologen viser en sterk og nødvendig tiltro til deg som klient hvis h*n lar deg få den tiden du trenger til å finne ut ting selv, i ditt eget tempo, istedet for å si "hallo, skjønner du ingenting, er du dum??"-type utsagn.

Det bygger opp selvfølelse hvis du føler at psykologen har tro på at du skal klare det, og at det er ok at du ikke skjønner alt med en gang. Du slipper også å føle deg presset til å prestere noe, og føle deg dum hvis du ikke forstår.

Jeg tror til syvede og sist at vi har våre egen svar i oss selv. Vi trenger bare de rette spørsmålene, selvtillitt og en stor dose tålmodighet for å finne ut hva som er rett for oss.

mvh

Jeg synes dette er en veldig interessant diskusjon. La meg først begynne med å si at jeg tror jeg selv har vært litt for belærende noen ganger her inne. Når det er sagt:

Etter å ha tenkt på dette i flere år, har jeg kommet til at å bli frisk av psykiske plager er en prosess med elementer fra ulike hold:

1) Noe ligner mye på ren læring, som å lære å regne brøk, lære å bruke internett eller å lære å sykle. Man kan trekke mye veksler på det man har erfart fra annen læring før i livet. Kunnskapene som skal læres her er felles for de fleste mennesker.

2) Noe kan best sammenlignes med sårgroing, organismen må styre det helt alene og få masse tid uten innblanding. Mas vil bare forsinke og ødelegge. Mosjon, moro, sunn kost, tenke på noe helt annet, gjøre ingenting kan være beste medisin.

3) Noe ligner mest på vanlig menneskelig modning, en prosess der man trenger å erfare og diskutere og snu og vende på ting flere ganger for å se personlige sammenhenger og utlede sin egen personlige løsning på sitt eget liv.

Hvis man blander seg for mye inn i det som er 2) og 3), blir det feil og helt mot sin hensikt, tenker jeg. Derimot tror jeg faktisk på at mye under 1) er felles for alle. Når psykologer e.l. lar folk finne ut også dette selv, synes jeg det er helt misforstått og direkte feil.

Eksempel 1: La oss si at du har mye selvmordstanker, som tar alle krefter over uker og måneder. Dette skaper kaos og voldsom smerte i livet ditt. Skal da psykologen la deg snakke om dette til du finner ut av det selv, eller skal han si f.eks: "det er vanlig at selvmordstanker blir mer intense i perioder med store belastninger, for eksempel der man har blitt dårlig behandlet" - og så la vedk selv tenke på hva som kan ha utløst dette? Jeg mener klart det siste.

Eksempel 2: La oss si du har kraftige anfall av panikkangst. Skal man da få prate løst og fast om dette til man finner ut av det selv, eller skal psykologen lære bort det som er felles for alle ved panikkangst: hva som skjer i kroppen, hva som er felles i livshistorien hos folk som får det osv? Jeg mener klart det siste.

Til slutt noe om læring: Psykiske plager har gjerne et skam-stempel, man vil derfor i det lengste finne ut av det selv. Man stiller derfor med en veldig blandet motivasjon når man ber om hjelp - man vil lære, men man vil ikke snakke om at man trenger å lære. Dette krever at lærer/hjelper/psykolog tilpasser seg denne spesielle formen for læremotivasjon.

Og en ting til: De leger jeg har vært borti , har i (for) stor grad lagt vekt på pkt 1) Psykologene synes jeg legger (for) stor vekt på 2) og 3)

[PieLill]

Hei frosken,

Jeg aner en kobling til andre tråder her...

I de andre trådene vi har diskutert dette , har det gjeldt å glemme bort ting som har vært sagt mange ganger før, men for en god stund siden. Da kan jeg være enig med deg, da forstår jeg mer at man kan glemme, selv om det ideelle da også er at man gjør oppmerksom på at man er klar over at man spør om igjen om det samme. (Og det har jo den personen uttrykkelig gjort, så den saken trodde jeg var oppe og avgjort.)

I dette tilfellet synes jeg innsender gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å ikke kommentere svar h*n har fått helt nylig, men nærmest bare spørre om det samme om igjen. Det er ikke særlig lurt hvis man vil hjelpe svarerne, synes jeg.

Jeg blir i alle fall forvirret hvis noen spør: Kan noen av dere veien til Rena? Og jeg og 5 andre svarer nei. Og samme person kommer tilbake 10 minutter senere og spør om det samme til samme gruppe mennesker. Kommer personen derimot andre gang med "dere visste ikke Rena, men det ligger i Østerdalen, kan dere hjelpe meg da?" e.l.så har jeg mer følelsen av at det kan nytte å hjelpe.

Når man har psykiske plager, kan man ha blinde flekker - man spør om det samme om og om igjen, uten å se det selv. Det vet jeg, jeg har vært der selv. Personlig satte jeg da pris på å få klarlagt at "dette er et mønster hos deg, du spør om dette om og om igjen, det kan tyde på at dette er et ømt punkt hos deg".

Det kan se ut til at vi er litt uenige på når man bør presse folk vennlig og når man ikke bør gjøre det. Jeg har kommentert på noen typer press fra deg som jeg har syntes var over streken, du gjør det samme på meg på andre typer press. Men det er jo ingen ting i veien for at du og jeg er uenige om dette.

Jeg oppfatter ikke Helt normal!s forholdsvis like spørsmål som at hun spørr om det samme på nytt og på nytt uten å høre på svarene.

Jeg opplever det som en fornuftig og konstruktiv måte å bearbeide og nærme seg et vanskelig og sårbart tema. Små nyanser som for noen kan være uvesentlig, kan utgjøre en stor forskjell for andre. Et spørmål stilt med en litt annen vri, kan gi et svar man ellers aldri ville fått.

Selv opplever jeg ofte at det å lytte til temaene en person stadig kommer tilbake til, hjelper meg å forstå kjernen i problemet.

En måte å bearbeide ting på er å snakke om det samme temaet mange ganger med en litt forskjellig vinkling. For mange fungerer det godt. For andre er det ikke så meningsfylt. Det gjelder å gi hverandre frihet.

Vi er mange som slenger ut og inn av forum. Og vi er på ingen måte en homogen gruppe. Jeg kjenner meg sjeldent igjen i "vi-på-forum-mener..." utsagnene.

Fordelen her er at man kan delta i en diskusjon så lenge man gidder. Slik trenger ikke noen være redd for å tråkke på noen ved å bli for masete. Når ingen lengre gidder å svare, vet man at det ikke er mer å hente. ;-)

mvh

[Gjest eval]

Jeg oppfatter ikke Helt normal!s forholdsvis like spørsmål som at hun spørr om det samme på nytt og på nytt uten å høre på svarene.

Jeg opplever det som en fornuftig og konstruktiv måte å bearbeide og nærme seg et vanskelig og sårbart tema. Små nyanser som for noen kan være uvesentlig, kan utgjøre en stor forskjell for andre. Et spørmål stilt med en litt annen vri, kan gi et svar man ellers aldri ville fått.

Selv opplever jeg ofte at det å lytte til temaene en person stadig kommer tilbake til, hjelper meg å forstå kjernen i problemet.

En måte å bearbeide ting på er å snakke om det samme temaet mange ganger med en litt forskjellig vinkling. For mange fungerer det godt. For andre er det ikke så meningsfylt. Det gjelder å gi hverandre frihet.

Vi er mange som slenger ut og inn av forum. Og vi er på ingen måte en homogen gruppe. Jeg kjenner meg sjeldent igjen i "vi-på-forum-mener..." utsagnene.

Fordelen her er at man kan delta i en diskusjon så lenge man gidder. Slik trenger ikke noen være redd for å tråkke på noen ved å bli for masete. Når ingen lengre gidder å svare, vet man at det ikke er mer å hente. ;-)

mvh

Hei Pielill,

"Jeg oppfatter ikke Helt normal!s forholdsvis like spørsmål som at hun spørr om det samme på nytt og på nytt uten å høre på svarene."

Dette har jeg skjønt ut fra svaret du ga henne. Men ikke forstått likevel, som du åpenbart har skjønt av svarene jeg ga. Og nettopp dette er jo det springende punktet.

Hvis du har masse tid og energi til overs - har du lyst til å forklare meg hva du ser som ulikt?

Såvidt jeg husker pleier du å skrive i tråder der jeg ikke ser så klart hva jeg kan bidra med. Det kan tyde på at du lytter til og oppfanger på andre bølgelengder enn meg, noe som kanskje ikke så lett endres. Men har du lyst til å forklare meg, hadde det vært lærerikt.

Hvis du synes det er utrivelig at noen diskuterer dette, Helt normal, så be oss evt om å stoppe.

[PieLill]

Hei Pielill,

"Jeg oppfatter ikke Helt normal!s forholdsvis like spørsmål som at hun spørr om det samme på nytt og på nytt uten å høre på svarene."

Dette har jeg skjønt ut fra svaret du ga henne. Men ikke forstått likevel, som du åpenbart har skjønt av svarene jeg ga. Og nettopp dette er jo det springende punktet.

Hvis du har masse tid og energi til overs - har du lyst til å forklare meg hva du ser som ulikt?

Såvidt jeg husker pleier du å skrive i tråder der jeg ikke ser så klart hva jeg kan bidra med. Det kan tyde på at du lytter til og oppfanger på andre bølgelengder enn meg, noe som kanskje ikke så lett endres. Men har du lyst til å forklare meg, hadde det vært lærerikt.

Hvis du synes det er utrivelig at noen diskuterer dette, Helt normal, så be oss evt om å stoppe.

Som deg opplever jeg at i noen av trådene jeg leser her har jeg over hodet ingen ting å bidra med. Da kan det ofte være interessant og ikke minst lærerikt å se hva andre svarer.

Litt vanskelig å si hvordan jeg tenker og lytter, for stort sett gjør jeg det bare. Iblant hender det da at jeg glimter til å oppfatter noe riktig og greier å si noe vettugt om det.

Anser det at vi ser verden fra forskjellige vinkler og med ulike filtre som en berikelse.

mvh