Gidder noen?

[Gjest Helt normal!]

Prøver igjen jeg.. Ja, jeg er litt desperat Synes det er så mange herlige, erfarne folk her inne...

Det er vel noen som vet litt om meg nå... 27 år og sliter med en rekke saker om dagen. Jeg er altså ute etter tips til selvhjelp!! Hva kan jeg selv gjøre for å komme videre og slippe følelsenj av å stange hodet i veggen?

Litt rart at jeg skriver her inne ettersom jeg er så imot psykologer, men jeg lurer på om noen som har vært hos psykolog vil dele det de opplevde der slik at jeg kan dra nytte av det.

JA, jeg er litt rar *ler*

[Gjest eval]

Jeg synes pielills neglesprett-bilde var bra. Hva ville du gjort hvis du sto ute i kulda og frøs, men tvilte på at du taklet smertene når du kom inn? Fins det noen smertefri løsning på dette? I tilfelle, klarer du å gjøre dette alene?

Skriv gjerne konkret hva du da ville gjort!

Kanskje du også skulle forandre litt på nick-et ditt. :-) De som ikke tydelig viser selvinnsikt, får etter hvert ingen eller dårlige svar. Med litt vrangvilje kan man tolke deg som at vi som utholdt ubehaget med å gå til psykolog, vi var IKKE helt normale. Likevel vil du ha hjelp fra oss. Skjønner?

Et lite sukk: Hvorfor spør du oss om igjen etter smertefrie løsninger når vi har sagt at vi ikke vet om noen?

[Gjest Helt normal!]

Jeg synes pielills neglesprett-bilde var bra. Hva ville du gjort hvis du sto ute i kulda og frøs, men tvilte på at du taklet smertene når du kom inn? Fins det noen smertefri løsning på dette? I tilfelle, klarer du å gjøre dette alene?

Skriv gjerne konkret hva du da ville gjort!

Kanskje du også skulle forandre litt på nick-et ditt. :-) De som ikke tydelig viser selvinnsikt, får etter hvert ingen eller dårlige svar. Med litt vrangvilje kan man tolke deg som at vi som utholdt ubehaget med å gå til psykolog, vi var IKKE helt normale. Likevel vil du ha hjelp fra oss. Skjønner?

Et lite sukk: Hvorfor spør du oss om igjen etter smertefrie løsninger når vi har sagt at vi ikke vet om noen?

Det kan godt gjøre vondt det er ikke det det går på, men jeg må ha kontrollen ikke en psykolog! Jeg vil selv kunne bearbeide det jeg opplever i det tempoet som er naturlig for meg. Med tips til selvhjelp kan jeg hente frem det jeg orker.

Synes jeg er et godt stykke på vei allerede og har ikke tenkt til å gi meg. Dessuten har jeg som sagt ikke tid til å miste kontrollen nå.

Jegt vet jeg er sterk nok til å komme gjennom dette!!

Takk for svar

Ang nicket mitt: Det oppsto etter et innlegg jeg skrev for lenge siden, det er ikke ment som noe annet...

Når det gjelder dere som oppsøker psykolog, all ære til dere! Jeg klarte det ikke. Det krever MOT og VILJE...

Ha en god dag!

[Gjest Helt normal!]

Jeg synes pielills neglesprett-bilde var bra. Hva ville du gjort hvis du sto ute i kulda og frøs, men tvilte på at du taklet smertene når du kom inn? Fins det noen smertefri løsning på dette? I tilfelle, klarer du å gjøre dette alene?

Skriv gjerne konkret hva du da ville gjort!

Kanskje du også skulle forandre litt på nick-et ditt. :-) De som ikke tydelig viser selvinnsikt, får etter hvert ingen eller dårlige svar. Med litt vrangvilje kan man tolke deg som at vi som utholdt ubehaget med å gå til psykolog, vi var IKKE helt normale. Likevel vil du ha hjelp fra oss. Skjønner?

Et lite sukk: Hvorfor spør du oss om igjen etter smertefrie løsninger når vi har sagt at vi ikke vet om noen?

Ja, det hadde nok gjort vondt... Men hadde det vært MINDRE vondt hvis jeg ikke hadde vært alene?? Det tror ikke jeg!

[Gjest tjohooo]

Du er I MOT psykologer? Hvorfor? Det finnes like mange forskjellige psykologer som det finnes folk, og de jobber ut fra forskjellige metoder! Noen vil grave i barndommen din, andre vil ta i bruk diverse triks (EMDR, TFT), andre vil fokusere på nåværende adferd... det er så mye forskjellig, hvorfor sperre ut "alle"? Psykologer utretter noe. Prøv å studer litt psykologi så skjønner du at det ikke er åndelig svevende tørrprat de holder på med.

Videre vil du ha en enkel og smertefri løsning. Hvorfor? Fordi det er det letteste? Du vil altså sveve avgårde på en rosa sky resten av livet, og sånn har noen fortalt deg at livet er? Eller tror du at det er det du har fortjent? Det er bare for alle oss andre det skal være vanskelig?

Hvis det er sånn du føler det, så har du gått deg bort. Og finner du tilbake, så er du på rett vei.

Livet er ikke bare glede, det er også smerte og læring. Du er ikke unntatt fra dette.

Normal eller ikke, poenget er at du plages med noe og du trenger å ta ansvar for deg selv med å gjøre det du må gjøre for å få det bra. Du har nå prøvd her med å spørre etter lettvinte løsninger. En lettvint løsning ville være å fortsette å lukke seg inn i troen på at psykologer ikke hjelper, og å tro at andre kan gjøre drittarbeidet for en. Blir du et herlig, bra menneske av det? Nei. Så da vil du fortsette å trenge folk rundt deg i større grad enn andre, og føle at du stenger hodet i veggen når det ikke går som du ønsker.

[Gjest tjohooo]

Det kan godt gjøre vondt det er ikke det det går på, men jeg må ha kontrollen ikke en psykolog! Jeg vil selv kunne bearbeide det jeg opplever i det tempoet som er naturlig for meg. Med tips til selvhjelp kan jeg hente frem det jeg orker.

Synes jeg er et godt stykke på vei allerede og har ikke tenkt til å gi meg. Dessuten har jeg som sagt ikke tid til å miste kontrollen nå.

Jegt vet jeg er sterk nok til å komme gjennom dette!!

Takk for svar

Ang nicket mitt: Det oppsto etter et innlegg jeg skrev for lenge siden, det er ikke ment som noe annet...

Når det gjelder dere som oppsøker psykolog, all ære til dere! Jeg klarte det ikke. Det krever MOT og VILJE...

Ha en god dag!

Får inntrykket av at det å miste kontrollen er skremmende for deg, kanskje det å måtte stole på noen også er skremmende.

Slikt er psykologer klare over, og en erfaren psykolog legger ikke mer på deg enn han merker at du klarer. Husk, de har lang erfaring! "Men enn om han presser meg lenger" tenker du kanskje da, det tar du når det kommer og så sier du i fra!

Det er jo nettopp blant annet slike ting folk som trenger psykolog sliter med, det å tore å slippe psykologen inn på seg og stole på han. De vil ha kontrollen selv. Gradvis løsner dette forhåpentligvis opp, et tillitsforhold opprettes, og helingen begynner. Mange er da så skjøre at det skal svært lite til før de dropper ut. Men man må tore!

[Gjest Voff!]

Da jeg begynte i psykoterapi fikk jeg i oppgave å skrive livshistorien min. Det gjorde at jeg skjønte mer av meg selv og hvordan jeg har blitt.

Det kan være en start til selvhjelp. Om du velger å dele den med en behandler eller ikke er opp til deg.

[Gjest Helt normal!]

Får inntrykket av at det å miste kontrollen er skremmende for deg, kanskje det å måtte stole på noen også er skremmende.

Slikt er psykologer klare over, og en erfaren psykolog legger ikke mer på deg enn han merker at du klarer. Husk, de har lang erfaring! "Men enn om han presser meg lenger" tenker du kanskje da, det tar du når det kommer og så sier du i fra!

Det er jo nettopp blant annet slike ting folk som trenger psykolog sliter med, det å tore å slippe psykologen inn på seg og stole på han. De vil ha kontrollen selv. Gradvis løsner dette forhåpentligvis opp, et tillitsforhold opprettes, og helingen begynner. Mange er da så skjøre at det skal svært lite til før de dropper ut. Men man må tore!

Det betyr mer enn dere aner... Det som er så godt med å skrive her er at jeg kan velge å ta til meg det jeg vil, resten bryr jeg meg ikke om.

Tjohooo det første svaret provoserte meg og jeg tenkte straks at du vet ikke hva du snakker om, du kjenner ikke meg. Merker jeg blir lett sint hvis noen mener noe om meg. Skjønner faktisk noe av det skriver, men er ikke enig i alt.

[Gjest eval]

Ja, det hadde nok gjort vondt... Men hadde det vært MINDRE vondt hvis jeg ikke hadde vært alene?? Det tror ikke jeg!

Jeg mener det blir mindre vondt fordi:

- En flink psykolog vet nøyaktig hvor langsomt det må gå for at smerten skal bli minst mulig. Dette er det vanskelig å holde kontrollen med selv.

- Smerten oppleves svakere når man blir oppbacket, som andre smerter

[Gjest eval]

Det kan godt gjøre vondt det er ikke det det går på, men jeg må ha kontrollen ikke en psykolog! Jeg vil selv kunne bearbeide det jeg opplever i det tempoet som er naturlig for meg. Med tips til selvhjelp kan jeg hente frem det jeg orker.

Synes jeg er et godt stykke på vei allerede og har ikke tenkt til å gi meg. Dessuten har jeg som sagt ikke tid til å miste kontrollen nå.

Jegt vet jeg er sterk nok til å komme gjennom dette!!

Takk for svar

Ang nicket mitt: Det oppsto etter et innlegg jeg skrev for lenge siden, det er ikke ment som noe annet...

Når det gjelder dere som oppsøker psykolog, all ære til dere! Jeg klarte det ikke. Det krever MOT og VILJE...

Ha en god dag!

Jeg hadde forstått deg bedre hvis du for eksempel hadde skrevet:

"Jeg klarer ikke gå til psykolog nå. Men for å psyke meg opp til å evt gå senere, hadde det vært fint om jeg kunne begynne å se for meg mer i detalj hvordan det fungerer i bra terapi" (og så noen mer konkrete spm)

Når vi sier at vi ikke tror du kommer noen vei alene, og du allikevel vil ha selvhjelpstips, da virker det ikke som du leser det vi skriver, og da blir det ikke så fristende å svare mer. Skjønner?

"Det kan godt gjøre vondt det er ikke det det går på, men jeg må ha kontrollen ikke en psykolog!" Se tjohoos svar - dette vil skje hos den rette psykolog, du vil oppleve henne som din hjelper, ikke din sjef.

"Dessuten har jeg som sagt ikke tid til å miste kontrollen nå." Ja, da kan ikke jeg hjelpe deg, sorry, jeg fikk det i alle fall ikke til alene. Og det sto ikke på innsatsen.

Ang nicket ditt: Jeg mente at du kunne kalle deg "Helt normal, med store behov" e.l., så vi kjente deg igjen, men likevel uten at du provoserte oss. Ikke alle skjønner sammenhengen du forteller.

Krev litt mindre tilpasning av oss, litt mer av deg selv, så går dette glattere!:-)

[Gjest tjohooo]

Det betyr mer enn dere aner... Det som er så godt med å skrive her er at jeg kan velge å ta til meg det jeg vil, resten bryr jeg meg ikke om.

Tjohooo det første svaret provoserte meg og jeg tenkte straks at du vet ikke hva du snakker om, du kjenner ikke meg. Merker jeg blir lett sint hvis noen mener noe om meg. Skjønner faktisk noe av det skriver, men er ikke enig i alt.

Ofte er det ting en blir provosert av som man trenger å høre og å ta til etteretning. Du kan selvfølgelig overhøre det, men da lurer du ingen andre enn deg selv.

Hvis det er oppmerksomhet du vil ha, så er ikke jeg rett person.

[Gjest tjohooo]

1. Hva vil du forandre deg til, og hvorfor?

2. Hvilke forventninger hadde du til psykologen den gangen?

3. Hvordan føler du det når du ikke får oppmerksomhet, ikke har noen innvirkning på folk?

4. Hvilke forventninger har du til livet?

5. Hvordan tror du at du skiller deg fra andre?

[PieLill]

Det finnes ingen pen og pyntelig og KOTROLLERT måte å forandre på dette på. Enten du går gjennom det alene, eller slipper et eller flere mennesker inn på deg, kommer det i en periode til å bli en himla røre. Du kommer til å minste kontroll. Både den kontrollen du behøver og den kontrollen du bare tror du behøver.

I pressede situasjoner der man ikke greier å beholde kontrollen selv, kan det være en stor betryggelse å ha folk med tilstrkkelig vett og avstand til å holde litt i tømmene.

Hvorfor tror du det finnes begravelsesbyråer. For at folk som nettopp har mistet en de er glad i trenger noen som sjefer over dem og tar kontroll over dem? Nei!!! Fordi mennesker i en vanskelig å uvant situasjon trenger å ønsker at noen overtar kontroll over del av situasjonen slik at ting kan bli nettopp som de pårørende ønsker. En begravelsesagent IVARETAR begravelsen og det rundt den på vegne av de pårørende.

En god psykolog IVARETAR sin klient gjennom en vanskelig periode med mange uvante situasjoner, nye avgjørelser og kanskje mye smerte. En psykolog er ikke din sjef eller kontrollør. H*n er din turguide, assistent, rådgiver og støtte. H*n får ingen større kontroll over deg enn du bestemmer.

Det finnes psykologer som er så gale og rare at jeg ikke ville vært på samme tog som dem. Men det finnes også meget dyktige, behagelige og habile behandlere. Iblant er det dessverre slik at man må prøve og feile litt for å finne den rette.... For å finne drømmeprinsen må du kysse forbasket mange frosker! ;-) Uten sammenligning for øvrig.

Du har flere valg. Du kan i en kortere periode eller resten av livet tivholde på den ytre kontrollen du nå bestitter. Du vil sikkert få utrette mye bra og du kan sikkert også få mange gode dager. Samtidig bærer du med deg en udetornert bombe som du hele tiden må bruke tid og krefter på å unngå å smelle av. Krefter du kunne brukt til noe hyggeligere.

Du kan gjøre et delvis oppryddingsarbeid. Det vil koste en del, men ikke all verden. Det vil hjelpe en del, men ikke all verden. Bomben vil fortsatt være der, men med mindre fare for eksplosjon.

Begge disse alternativene innebærer at du løper en risiko for at bomben likevel går av. Og alt du prøvde å unngå skjer helt utenfor din kontroll.

Alternativ tre er å demotere bomben og uskadeliggjøre den. Jeg ville ikke gjort det uten autorisert hjelp av en bombekspert.

Slik du skriver får jeg inntrykk av at du tviholder på en ytre kontroll, mens den indre kontrollen mer og mer går i oppløsning. Jeg vet ikke, men jeg tror ikke du klarer å nøste opp i alt på egenhånd.

En av grunnene til det er at problemene er så tett knyttet opp i ditt forhold til dine medmennesker. Slikt får man ikke ordnet opp i uten en relasjon og speile seg i.

Et av problemene slik jeg ser det er at du gjerne er sterk for hele verden, men ingen i hele verden får være sterk for deg. Du tar gjerne kontroll over andres situasjon, men måtte ingen få kontroll over deg. Er du redd for å bli sviktet og skuffet? Er du redd for å gi fra deg kontoll til noen som ikke greier å ivareta den, og så går alt i stå? Er du redd for at tilliten skal missbrukes?

Du kan leve livet ditt med andre på tilstrekkelig avstand til å aldri bli nevneverdig såret eller skuffet. Men du vil også gå glipp av mange gleder og gode overraskelser.

Skal du få til en forandring i livet ditt er noe av det grunnleggende og slippe mennesker inn på deg og våge å være sårbar. Det sier seg selv at dette er en umulig øvelse på egenhånd.

Selv ville jeg i så ukjent terreng følt meg mye mer vel med en proffesjonell utenforstående, enn å dumme meg ut for folk jeg kanskje må forholde meg til resten av livet.

Mennesker kommer til å skuffe deg, svikte deg og til og med skade deg. Like sikkert som godværet på fjellet plutselig kan bli en storm. Men mange velger å være i fjellet likevel. Og dyktige fjellfolk ser stormen komme og søker ly i tide.

Det virker som du ønsker å bli varm, uten å varme deg. Å ha venner uten å ha relasjoner. Å bli hel, uten å ta inn reservedeler til reperasjonen. Å hoppe over en avgrunn, samtidig som du har begge føttene plantet i bakken. Det er en utopi. Like enkelt som å dusje seg ren uten å bli våt.

Jeg kan godt forstå om du velger å ikke gå inn i en tøff prosess akkurat nå. Det kan være et fornuftig valg. Men av det du skriver får jeg en følelse av at du forsøker å få resultatene av prosessen uten prosess. Det kommer ikke til å gå. Da er det bedre å skrinlegge prosjektet.

Ønsker deg gode dager!

mvh

[Gjest lege-skrekken]

Jeg fikk PTSD etter svært grov feilbehandling i det somatiske helsevesnet.

Var så sint på alle som gikk med hvit frakk at det tok flere år og en psykisk kolaps før jeg kom meg til lege. Ble da møtt på en veldig fin måte. Ble henvist til psykolog.

Etter første møte med psykologen erklærte jeg til legen at jeg ALDRI ville dit igjen. Legen utfordret meg til å ta opp det som skar seg og prøve litt til. Resultatet ble forståelse og respekt for mine synspunkter og et behandlingsopplegg som fungerte utmerket.

Underveis var det selvsagt iblant noen knuter på tråden, men det gikk det alltid an å ordne opp i på en fornuftig måte.

Lykke til!

[Ritva]

Det finnes ingen pen og pyntelig og KOTROLLERT måte å forandre på dette på. Enten du går gjennom det alene, eller slipper et eller flere mennesker inn på deg, kommer det i en periode til å bli en himla røre. Du kommer til å minste kontroll. Både den kontrollen du behøver og den kontrollen du bare tror du behøver.

I pressede situasjoner der man ikke greier å beholde kontrollen selv, kan det være en stor betryggelse å ha folk med tilstrkkelig vett og avstand til å holde litt i tømmene.

Hvorfor tror du det finnes begravelsesbyråer. For at folk som nettopp har mistet en de er glad i trenger noen som sjefer over dem og tar kontroll over dem? Nei!!! Fordi mennesker i en vanskelig å uvant situasjon trenger å ønsker at noen overtar kontroll over del av situasjonen slik at ting kan bli nettopp som de pårørende ønsker. En begravelsesagent IVARETAR begravelsen og det rundt den på vegne av de pårørende.

En god psykolog IVARETAR sin klient gjennom en vanskelig periode med mange uvante situasjoner, nye avgjørelser og kanskje mye smerte. En psykolog er ikke din sjef eller kontrollør. H*n er din turguide, assistent, rådgiver og støtte. H*n får ingen større kontroll over deg enn du bestemmer.

Det finnes psykologer som er så gale og rare at jeg ikke ville vært på samme tog som dem. Men det finnes også meget dyktige, behagelige og habile behandlere. Iblant er det dessverre slik at man må prøve og feile litt for å finne den rette.... For å finne drømmeprinsen må du kysse forbasket mange frosker! ;-) Uten sammenligning for øvrig.

Du har flere valg. Du kan i en kortere periode eller resten av livet tivholde på den ytre kontrollen du nå bestitter. Du vil sikkert få utrette mye bra og du kan sikkert også få mange gode dager. Samtidig bærer du med deg en udetornert bombe som du hele tiden må bruke tid og krefter på å unngå å smelle av. Krefter du kunne brukt til noe hyggeligere.

Du kan gjøre et delvis oppryddingsarbeid. Det vil koste en del, men ikke all verden. Det vil hjelpe en del, men ikke all verden. Bomben vil fortsatt være der, men med mindre fare for eksplosjon.

Begge disse alternativene innebærer at du løper en risiko for at bomben likevel går av. Og alt du prøvde å unngå skjer helt utenfor din kontroll.

Alternativ tre er å demotere bomben og uskadeliggjøre den. Jeg ville ikke gjort det uten autorisert hjelp av en bombekspert.

Slik du skriver får jeg inntrykk av at du tviholder på en ytre kontroll, mens den indre kontrollen mer og mer går i oppløsning. Jeg vet ikke, men jeg tror ikke du klarer å nøste opp i alt på egenhånd.

En av grunnene til det er at problemene er så tett knyttet opp i ditt forhold til dine medmennesker. Slikt får man ikke ordnet opp i uten en relasjon og speile seg i.

Et av problemene slik jeg ser det er at du gjerne er sterk for hele verden, men ingen i hele verden får være sterk for deg. Du tar gjerne kontroll over andres situasjon, men måtte ingen få kontroll over deg. Er du redd for å bli sviktet og skuffet? Er du redd for å gi fra deg kontoll til noen som ikke greier å ivareta den, og så går alt i stå? Er du redd for at tilliten skal missbrukes?

Du kan leve livet ditt med andre på tilstrekkelig avstand til å aldri bli nevneverdig såret eller skuffet. Men du vil også gå glipp av mange gleder og gode overraskelser.

Skal du få til en forandring i livet ditt er noe av det grunnleggende og slippe mennesker inn på deg og våge å være sårbar. Det sier seg selv at dette er en umulig øvelse på egenhånd.

Selv ville jeg i så ukjent terreng følt meg mye mer vel med en proffesjonell utenforstående, enn å dumme meg ut for folk jeg kanskje må forholde meg til resten av livet.

Mennesker kommer til å skuffe deg, svikte deg og til og med skade deg. Like sikkert som godværet på fjellet plutselig kan bli en storm. Men mange velger å være i fjellet likevel. Og dyktige fjellfolk ser stormen komme og søker ly i tide.

Det virker som du ønsker å bli varm, uten å varme deg. Å ha venner uten å ha relasjoner. Å bli hel, uten å ta inn reservedeler til reperasjonen. Å hoppe over en avgrunn, samtidig som du har begge føttene plantet i bakken. Det er en utopi. Like enkelt som å dusje seg ren uten å bli våt.

Jeg kan godt forstå om du velger å ikke gå inn i en tøff prosess akkurat nå. Det kan være et fornuftig valg. Men av det du skriver får jeg en følelse av at du forsøker å få resultatene av prosessen uten prosess. Det kommer ikke til å gå. Da er det bedre å skrinlegge prosjektet.

Ønsker deg gode dager!

mvh

et meget godt skrevet innlegg!

[frosken]

Hei:-)

Jeg diskuterte en gang med en psykiater som behandlet studenter hvordan han fant ut av hvem han skulle anbefale å begynne i terapi. Hans svar var at han ALDRI tok stilling til hvorvidt noen "burde" begynne i terapi, - derimot ga han gjerne råd til mennesker som selv ønsket å gå i terapi mht hvorvidt det var sannsynlig at terapi ville ha virkning i forhold til det de opplevde som vanskelig. Jeg liker den holdningen han eksponerte, og synes det blir feil dersom man bombastisk uttrykker at du må begynne i terapi for å få det bedre i forhold til deg selv.

En helt annen ting er at du vel eksponerer en viss ambivalens i det du skriver - du vil gjerne vite hvordan andre har opplevd det å gå i terapi, og det er nærliggende å tolke deg som om du både ønsker og ikke ønsker å gå til psykolog.

Når det gjelder selvhjelp, så tror jeg det er viktig at du skaper nok rom rundt deg selv til at følelser kan få lov til å komme og gå som de vil. Kanskje er det godt for deg å ha noen helger hvor du ikke skal gjøre noe som helst, annet enn evt. gå deg noen turer ol. Det å skrive om følelsene dine her inne tror jeg også kan være nyttig.

I tillegg har jeg tro på trening.

Er forøvrig enig med det en annen sa om at bytte av nick kan være ok :-)

[frosken]

Jeg synes pielills neglesprett-bilde var bra. Hva ville du gjort hvis du sto ute i kulda og frøs, men tvilte på at du taklet smertene når du kom inn? Fins det noen smertefri løsning på dette? I tilfelle, klarer du å gjøre dette alene?

Skriv gjerne konkret hva du da ville gjort!

Kanskje du også skulle forandre litt på nick-et ditt. :-) De som ikke tydelig viser selvinnsikt, får etter hvert ingen eller dårlige svar. Med litt vrangvilje kan man tolke deg som at vi som utholdt ubehaget med å gå til psykolog, vi var IKKE helt normale. Likevel vil du ha hjelp fra oss. Skjønner?

Et lite sukk: Hvorfor spør du oss om igjen etter smertefrie løsninger når vi har sagt at vi ikke vet om noen?

Hei eval:-)

Jeg synes at folk må få lov til å spørre om det samme maaaange ganger uten at andre skal kreve forandring. Dessuten er det vel sundt å ikke svelge våre råd sånn helt uten videre?

[Gjest eval]

Hei eval:-)

Jeg synes at folk må få lov til å spørre om det samme maaaange ganger uten at andre skal kreve forandring. Dessuten er det vel sundt å ikke svelge våre råd sånn helt uten videre?

Hei frosken,

Jeg aner en kobling til andre tråder her...

I de andre trådene vi har diskutert dette , har det gjeldt å glemme bort ting som har vært sagt mange ganger før, men for en god stund siden. Da kan jeg være enig med deg, da forstår jeg mer at man kan glemme, selv om det ideelle da også er at man gjør oppmerksom på at man er klar over at man spør om igjen om det samme. (Og det har jo den personen uttrykkelig gjort, så den saken trodde jeg var oppe og avgjort.)

I dette tilfellet synes jeg innsender gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å ikke kommentere svar h*n har fått helt nylig, men nærmest bare spørre om det samme om igjen. Det er ikke særlig lurt hvis man vil hjelpe svarerne, synes jeg.

Jeg blir i alle fall forvirret hvis noen spør: Kan noen av dere veien til Rena? Og jeg og 5 andre svarer nei. Og samme person kommer tilbake 10 minutter senere og spør om det samme til samme gruppe mennesker. Kommer personen derimot andre gang med "dere visste ikke Rena, men det ligger i Østerdalen, kan dere hjelpe meg da?" e.l.så har jeg mer følelsen av at det kan nytte å hjelpe.

Når man har psykiske plager, kan man ha blinde flekker - man spør om det samme om og om igjen, uten å se det selv. Det vet jeg, jeg har vært der selv. Personlig satte jeg da pris på å få klarlagt at "dette er et mønster hos deg, du spør om dette om og om igjen, det kan tyde på at dette er et ømt punkt hos deg".

Det kan se ut til at vi er litt uenige på når man bør presse folk vennlig og når man ikke bør gjøre det. Jeg har kommentert på noen typer press fra deg som jeg har syntes var over streken, du gjør det samme på meg på andre typer press. Men det er jo ingen ting i veien for at du og jeg er uenige om dette.

[Ritva]

Hei eval:-)

Jeg synes at folk må få lov til å spørre om det samme maaaange ganger uten at andre skal kreve forandring. Dessuten er det vel sundt å ikke svelge våre råd sånn helt uten videre?

Fullstendig enig..Spør så mange ganger man vil...snakk om det samme så mange ganger man vil..til du blir dritalei:)...man trenger det som oftest til man selv blir helt bevisst. Det er sunt! Svelge alle rådene her inne uten videre...er heller ikke sunt..men de rådene som treffer hjerte- og sjelsrota, som føles riktig for enselv...ja da har man en begynnelse:)

[frosken]

Hei frosken,

Jeg aner en kobling til andre tråder her...

I de andre trådene vi har diskutert dette , har det gjeldt å glemme bort ting som har vært sagt mange ganger før, men for en god stund siden. Da kan jeg være enig med deg, da forstår jeg mer at man kan glemme, selv om det ideelle da også er at man gjør oppmerksom på at man er klar over at man spør om igjen om det samme. (Og det har jo den personen uttrykkelig gjort, så den saken trodde jeg var oppe og avgjort.)

I dette tilfellet synes jeg innsender gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å ikke kommentere svar h*n har fått helt nylig, men nærmest bare spørre om det samme om igjen. Det er ikke særlig lurt hvis man vil hjelpe svarerne, synes jeg.

Jeg blir i alle fall forvirret hvis noen spør: Kan noen av dere veien til Rena? Og jeg og 5 andre svarer nei. Og samme person kommer tilbake 10 minutter senere og spør om det samme til samme gruppe mennesker. Kommer personen derimot andre gang med "dere visste ikke Rena, men det ligger i Østerdalen, kan dere hjelpe meg da?" e.l.så har jeg mer følelsen av at det kan nytte å hjelpe.

Når man har psykiske plager, kan man ha blinde flekker - man spør om det samme om og om igjen, uten å se det selv. Det vet jeg, jeg har vært der selv. Personlig satte jeg da pris på å få klarlagt at "dette er et mønster hos deg, du spør om dette om og om igjen, det kan tyde på at dette er et ømt punkt hos deg".

Det kan se ut til at vi er litt uenige på når man bør presse folk vennlig og når man ikke bør gjøre det. Jeg har kommentert på noen typer press fra deg som jeg har syntes var over streken, du gjør det samme på meg på andre typer press. Men det er jo ingen ting i veien for at du og jeg er uenige om dette.

En ørliten kobling til en annen tråd er det vel :-)

Hvis man har gått lenge i terapi, så er det etterhvert en del ting som kan fremtre som selvinnlysende. Som f.eks. betydningen av å snakke om vanskelige ting. Det blir for meg feil å regne med at slike ting skal være selvinnlysende for andre - tvert om kan det motsatte være det mest logiske (og i tillegg finnes det etterhvert forskningsmessige resultater som rokker noe ved den etablerte sannheten innen visse psykoterapeutiske miljøer...)

Det blir feil å sammenligne problemstillingene i denne tråden med å spørre etter veien til Rema. Veien til Rema-spørsmålet finnes det enkle og abslutte svar på - det gjør det neppe på det andre spørsmålet.

Vi har i tidligere diskusjoner oppdaget at uenighet kan gi ny innsikt til oss begge - så jeg synes det er ok at vi ikke tenker likt om alle problemstillinger :-)