Ranglerforum:ett bra sted eller ikke?

[Sør]

Fins det bare et sted å chatte for suicidale og det er der andre suicidale er?

Nei, men du ser jo ikke de andre!

Noen orker ikke snakke med "vanlige" mennesker - det er jo nettopp derfor de er isolerte.

Alternativet for mange er IKKE "nå ringer jeg psyken min, hurra", men ensomhet og isolasjon.

Med vennlig hilsen

[soleil]

Nei, men du ser jo ikke de andre!

Noen orker ikke snakke med "vanlige" mennesker - det er jo nettopp derfor de er isolerte.

Alternativet for mange er IKKE "nå ringer jeg psyken min, hurra", men ensomhet og isolasjon.

Med vennlig hilsen

Så du mener at de som er på "suicid-chat" er de som faller utenfor både et "friskt" nettverk og behandlingsapparat?

Det er i så fall ikke oppløftende i forhold til at det skal være et sted å få omsorg og hjelp og ikke et dytt i feil retning.

[Singularity]

Internett er gjenstand for trykke- og talefrihet med samme begrensninger som er gjeldende for andre former for kommunikasjon.

Forskjellen på internett og eldre kommunikasjonsformerer er først og fremst tilgjengeligheten. Med søkeverktøy og et elementært kunnskapsnivå kan de som ønsker det finne frem til personer med samme interesser, synspunkter eller problemer.

#ranglere har sin opprinnelse i personer fra de gamle "Småprat - Åpent Forum" og "Småprat - Psykiatri på DOL, samt en javachat som en periode søkte å fungere som avløser for "Småprat - Psykiatri". Etter hvert har en del gamle falt fra og en del nye - med ganske forskjellige utgangspunkter - har kommet til. Miljø og normer har endret seg litt frem og tilbake.

Andelen av personer med tyngre psykiske problemer på #ranglere er langt høyere enn i befolkningen som helhet. Når man så tar utgangspunkt i at så å si alle selvmord foretas av personer med tyngre psykiske problemer skal det ikke de helt store matematiske evnene for å komme frem til at selvmordsfrekvensen i en slik gruppe er langt høyere enn i et snitt av befolkningen.

Ingen kan hindre to (eller for den saks skyld flere) personer i å gå sammen om å trekke hverandre ned om de virkelig er innstilt på det. I et velfungerende miljø vil størstedelen av påvirkningen være i stikk motsatt retning. Personer som involverer seg blir kjent med hverandre, etablerer vennskapsbånd og prøver å hjelpe hverandre.

Du refererer videre til to tragiske hendelser, hvorav jeg kjenner den ene personen langt bedre enn den andre.

Tunge og vedvarende pyskiske problemer kan ha en svært ødeleggende virkning på de som opplever det. Det er lett å komme dithen at man føler at man rett og slett ikke orker mer. Motivasjonen til likevel å prøve litt til selv om prosessen man er inne i kan synes uutheoldelig treg, kan komme som følge av følelsen av at man møter forståelse og medfølelse fra de man kommuniserer med. Dette kan være nok til at man utsetter et valg man ikke kan gå tilbake på littegrann. Gjerne opptil flere ganger.

Med terapi og evt. medisinering blir så å si alle bedre på lengre sikt. Prosessen kan synes uutholdelig treg, men etterhvert kommer man dit hvor det irreversible valget ikke lenger er noe man vurderer som et alternativ.

Dessverre er det ingen måte man kan sikre seg å fange opp alle fullt ut. Noen vil ha gjort det fatale valget på tross av all innsats fra fagpersoner såvel som miljøet rundt en for å unngå dette.

I et idealsamfunn ville psykiatrien hatt langt større ressurser til å følge opp såvel enkeltpersoner som sliter med tyngre psykiske problemer som små og store grupperinger som engasjerer seg, og gi råd og støtte til de. I virkelighetens verden har imidlertid psykiatrien altfor små ressurser til sine primæroppgaver, og det å engasjere seg i slike problemstillinger blir mer enn bare litt urealistisk.

Stengningen av DOLs chattekanaler var imidlertid forøvrig uansett en feilvurdering av DOL sin ledelse.