Sosialliv ødelegges av irriterende sykdom

[ErLeiAvDette]

Heisann, jeg har tidligere skrevet i allmennmedisinforumet i et forsøk på å finne ut av sykdommen som plager meg. Jeg har brukt det samme kallenavnet der, i fall noen er interesserte. I korte trekk går sykdommen ut på at jeg i perioder på ca. en uke kan være kvalm, slapp, og får synsforstyrrelser og dårlig balanse. Tidligere var jeg en svært aktiv og livskraftig person, men dette har endret seg kraftig det siste året. Jeg har gått ned mange kilo pga. kvalme og dermed dårlig matlyst, og jeg klarer bare å trene i "gode" perioder.

Uansett, denne sykdommen som legene fortsatt jobber med å utrede har ført til at det sosiale livet mitt har begynnt å lide. Det har nå toppet seg frem mot påske da jeg *slettes* ikke har lyst hjem på ferie, da det slettes ikke ville blitt en ferie for meg, men heller en enorm belastning. Dette fordi jeg har familie og venner hjemme som alle har store planer for hva jeg skal drive med. Men jeg på min side er nå inne i en "dårlig" periode, og vet at jeg ikke vil være i stand til stort annet enn å sitte i ro og slappe av en eller annen plass.

Det som er det tragiske med alt dette er at jeg har prøvd å forklare tilstanden min flere ganger til venner og bekjente. Jeg har vært veldig åpen og ærlig, men tross i at jeg har sagt at jeg har hatt plagene i 2 måneder, 4 måneder, et halvt år, og så tre-kvart år, så tror likevel alle sammen at jeg er frisk igjen en uke senere.

Og det kan man jo ikke klandre dem for, men dette fører jo til at jeg blir regnet som "frisk" det meste av tiden. Dette igjen fører jo til at jeg blir sett på som en lat, uærlig avtalebryter, og jeg må virkelig anstrenge meg for å holde på vennskapene og familiebåndene.

Et eksempel: i går ringte bestekameraten min og spurte om han skulle kjøpe øl til festen i dag, som han regnet med at jeg kom til å være med på. Jeg sa til ham at jeg antakelig ikke kommer hjem i påskeferien fordi jeg er syk, men han lo det liksom vekk og sa at "klart du kommer, jeg kjøper 2 seksere med Ringnes jeg!". Og i sted ringte han for å spørre om når jeg kom, og han ble ganske irritert når jeg igjen sa at jeg neppe kommer hjem til påske, desto mindre i dag.

Og nå nettopp snakket jeg med min mor. Hun lurte på om jeg hadde bestemt meg for når jeg kom hjem, noe jeg ikke hadde. Hun tok dette svært personlig, og begynnte å kjefte på meg fordi jeg ikke satte pris på familien osv osv osv.

Jeg har prøvd diverse medisiner for å prøve å dempe kvalmen, men de eneste som er effektive fører til at jeg bare blir enda slappere, og ikke kan de kombineres med hverken bilkjøring eller alkohol heller.

Er det noen som vet hvordan jeg kan gå frem for å få venner og bekjente til å skjønne at: JEG ER IKKE FRISK, OG INNTIL VIDERE ER JEG IKKE I STAND TIL Å FUNGERE NORMALT! For pokker! Argh!"#¤

Men helst på en litt mer høflig måte :-)

Jeg skriver dette her på psykiatriforumet fordi dette er et sosial-relatert problem. Jeg tror ikke jeg har noen psykiatriske lidelser. Bortsett fra milde angstangrep når kameratgjengen spør om jeg vil være med på båttur, eller når familien vil ha meg med på smalahove-middag. Aiisj

[Mumlegåseegg]

Kjære deg,

Dette høres akkurat ut som meg for 4 år siden!

Jeg ble stadig værre, og kommenterte noen det, beit jeg nesten huet av dem!

Siste legen jeg var hos, tittet over brillekanten sin og sa; Er du sikker på at du ikke vil ha en henvisning til psykolog?

Men jeg var ikke PSYK. Basta. Helt til jeg begynte å tro at jeg hadde noen feilkoblinger oppi skolten selv, og nektet å gå til lege igjen.

Så ble det plutselig veldig akutt; med diarè, vekttap, og blod i oppkastet... Så måtte jeg til lege, da.

Først fant de ut at jeg hadde magesår. Medisiner på blå resept, og etter en uke var jeg fin. Så; uka etter; KRÆSHJ!

Dette stemte ikke, mente legen, og sendte meg til Aker Sykehus. Slange i magen (tynntarmsbiopsi) og hjem igjen.

To uker senere; Du har Cøliaki!

En lettelse å få en knagg å henge hatten på!

Streng diett.

Omlegging av kosthold tar tid, men er verdt det.

I dag; Full fres, energi tilbake, et nytt menneske!

Noe å tenke på?

[ErLeiAvDette]

Kjære deg,

Dette høres akkurat ut som meg for 4 år siden!

Jeg ble stadig værre, og kommenterte noen det, beit jeg nesten huet av dem!

Siste legen jeg var hos, tittet over brillekanten sin og sa; Er du sikker på at du ikke vil ha en henvisning til psykolog?

Men jeg var ikke PSYK. Basta. Helt til jeg begynte å tro at jeg hadde noen feilkoblinger oppi skolten selv, og nektet å gå til lege igjen.

Så ble det plutselig veldig akutt; med diarè, vekttap, og blod i oppkastet... Så måtte jeg til lege, da.

Først fant de ut at jeg hadde magesår. Medisiner på blå resept, og etter en uke var jeg fin. Så; uka etter; KRÆSHJ!

Dette stemte ikke, mente legen, og sendte meg til Aker Sykehus. Slange i magen (tynntarmsbiopsi) og hjem igjen.

To uker senere; Du har Cøliaki!

En lettelse å få en knagg å henge hatten på!

Streng diett.

Omlegging av kosthold tar tid, men er verdt det.

I dag; Full fres, energi tilbake, et nytt menneske!

Noe å tenke på?

Hm, jeg tok en blodprøve (eller kanskje det var en av avføringsprøvene) hos den forrige legen som visstnok skulle kunne påvise cøliaki, men det var absolutt ingen tegn til det, slik jeg forstod det.

Forøvrig har jeg *aldri* kastet opp pga. dette. Jeg blir bare kvalm. Og diare har jeg bare periodevis, for det meste bare hvis jeg drikker melk når jeg er i en "dårlig" periode.

Og jeg kan også nevne at en barndomskamerat av meg har akkurat de samme plagene. Vi fant til og med ut at sterk sprit (akkevitt o.l) fungerte positivt på begge to. Som kameraten min beskrev det: "et bittelite glass akkevitt, og det var som å skru av en bryter". Jeg er helt enig der, av en eller annen grunn forsvinner plagene fullstendig og så godt som umiddelbart med sterk sprit. Men man kan jo ikke begynne hver dag med et glass akkevitt ;-)

Forøvrig har jeg bare snakket med denne kameraten over internett, så hvis det er noe smittsomt, så er det ikke jeg som har smittet ham.

Men for å holde oss on-topic, hvordan taklet du sykdommen din sosialt før du begynnte på diett og fikk orden på livet?

[Mumlegåseegg]

Hm, jeg tok en blodprøve (eller kanskje det var en av avføringsprøvene) hos den forrige legen som visstnok skulle kunne påvise cøliaki, men det var absolutt ingen tegn til det, slik jeg forstod det.

Forøvrig har jeg *aldri* kastet opp pga. dette. Jeg blir bare kvalm. Og diare har jeg bare periodevis, for det meste bare hvis jeg drikker melk når jeg er i en "dårlig" periode.

Og jeg kan også nevne at en barndomskamerat av meg har akkurat de samme plagene. Vi fant til og med ut at sterk sprit (akkevitt o.l) fungerte positivt på begge to. Som kameraten min beskrev det: "et bittelite glass akkevitt, og det var som å skru av en bryter". Jeg er helt enig der, av en eller annen grunn forsvinner plagene fullstendig og så godt som umiddelbart med sterk sprit. Men man kan jo ikke begynne hver dag med et glass akkevitt ;-)

Forøvrig har jeg bare snakket med denne kameraten over internett, så hvis det er noe smittsomt, så er det ikke jeg som har smittet ham.

Men for å holde oss on-topic, hvordan taklet du sykdommen din sosialt før du begynnte på diett og fikk orden på livet?

Hmmm...

3 år før biopsien, tok jeg også blodprøver.

Negative, alle sammen.

Kastet heller aldri opp, før det kulminerte den gangen, like før kroppen kollapset.

Blodprøver gir kun indikasjon, eneste sikre diagnose får du ved biopsi. Dett er det mange leger som overser.

Poenget er; be om SKIKKELIG utredning, blodprøver duger ikke!

Taklet det greit, mente jeg selv, men var utslitt. Å være kvalm er utrolig invalidiserende, og få medisiner hjelper.

Stesolid hjalp noe, men jeg ble så sløv. (egentlig angstdempende, men hjelper godt på kvalme, faktisk)

Afipran Supp. (stikkpiller) ga mindre sløvhet.

Prøv også MIVITOTAL -et flytende kost-tilskudd.

En skikkelig diagnose er viktig. Jeg sier ikke at du har cøliaki, men du kan ikke la deg avspise med blodprøver, heller....

[ErLeiAvDette]

Hmmm...

3 år før biopsien, tok jeg også blodprøver.

Negative, alle sammen.

Kastet heller aldri opp, før det kulminerte den gangen, like før kroppen kollapset.

Blodprøver gir kun indikasjon, eneste sikre diagnose får du ved biopsi. Dett er det mange leger som overser.

Poenget er; be om SKIKKELIG utredning, blodprøver duger ikke!

Taklet det greit, mente jeg selv, men var utslitt. Å være kvalm er utrolig invalidiserende, og få medisiner hjelper.

Stesolid hjalp noe, men jeg ble så sløv. (egentlig angstdempende, men hjelper godt på kvalme, faktisk)

Afipran Supp. (stikkpiller) ga mindre sløvhet.

Prøv også MIVITOTAL -et flytende kost-tilskudd.

En skikkelig diagnose er viktig. Jeg sier ikke at du har cøliaki, men du kan ikke la deg avspise med blodprøver, heller....

Takker så mye for tipsene! Jeg ser slettes ikke bort fra at det er cøliaki, men jeg håper og tror at det er noe mindre "alvorlig", f.eks en standhaftig bakterie- eller virusinfeksjon eller lignende.

Et av halmstråene jeg klamrer meg til sånn sett er at plagene mine begynnte brått og plutselig i sommer, da jeg var på fisketur sammen med broren min. Jeg hadde vært litt småkvalm og "uggen" hele dagen, men plutselig der oppe ved vannet fikk jeg et så enormt behov for å lette trykket at jeg aldri har opplevd maken. Jeg trodde seriøst ikke at slik voldsom tarmaktivitet var mulig.

Etter det har det gått i bølgedaler i snart ett år, med periodevis kvalme. Jeg har gått opptil 1-2 måneder og trodd at jeg har blitt nesten helt frisk, for så bare å havne i en "dårlig" periode igjen.

Men hele tiden, i snart et helt år, har jeg kjent at noe ikke er som det skal.

Og det begynner unektelig å slite på psyken også dette, man får jo tanker om at man "aldri" blir frisk igjen, og tanker om at det kan være noe livsfarlig, med påfølgende hjertebank osv.

Men fortell litt om tynntarmsbiopsien. Er det ubehagelig? Hvor lang tid tar selve biopsien? Og hvor lang tid tar det før du får svar på prøven? Får man noen form for bedøvelse eller narkose?

Du skjønner, jeg får veldig lett brekninger (f.eks hos tannlegen, eller hos legen når han vil titte ned i halsen min), så jeg er litt bekymret for om jeg i det hele tatt vil klare å få ned en slange uten å brekke meg til bevisstløshet ;-(

[ErLeiAvDette]

Takker så mye for tipsene! Jeg ser slettes ikke bort fra at det er cøliaki, men jeg håper og tror at det er noe mindre "alvorlig", f.eks en standhaftig bakterie- eller virusinfeksjon eller lignende.

Et av halmstråene jeg klamrer meg til sånn sett er at plagene mine begynnte brått og plutselig i sommer, da jeg var på fisketur sammen med broren min. Jeg hadde vært litt småkvalm og "uggen" hele dagen, men plutselig der oppe ved vannet fikk jeg et så enormt behov for å lette trykket at jeg aldri har opplevd maken. Jeg trodde seriøst ikke at slik voldsom tarmaktivitet var mulig.

Etter det har det gått i bølgedaler i snart ett år, med periodevis kvalme. Jeg har gått opptil 1-2 måneder og trodd at jeg har blitt nesten helt frisk, for så bare å havne i en "dårlig" periode igjen.

Men hele tiden, i snart et helt år, har jeg kjent at noe ikke er som det skal.

Og det begynner unektelig å slite på psyken også dette, man får jo tanker om at man "aldri" blir frisk igjen, og tanker om at det kan være noe livsfarlig, med påfølgende hjertebank osv.

Men fortell litt om tynntarmsbiopsien. Er det ubehagelig? Hvor lang tid tar selve biopsien? Og hvor lang tid tar det før du får svar på prøven? Får man noen form for bedøvelse eller narkose?

Du skjønner, jeg får veldig lett brekninger (f.eks hos tannlegen, eller hos legen når han vil titte ned i halsen min), så jeg er litt bekymret for om jeg i det hele tatt vil klare å få ned en slange uten å brekke meg til bevisstløshet ;-(

Det skjedde noe ganske merkelig i sommer også.

En stund etter den episoden på fisketuren så fikk jeg en ganske voldsom influensa-lignende sykdom som varte i ca. en uke. Veldig kraftige saker med høy feber, hovne lymfekjertler osv osv. En måned etter "influensaen" igjen fikk jeg så et kraftig kvalmeangrep som satte meg ut i nesten en hel uke uten at jeg kastet opp. Jeg var bare rett og slett for kvalm til å gjøre noe som helst.

Og siden det har det gått il bølgedaler. Jeg har blitt litt bedre nå i forhold til i høst, men hvis jeg er på bedringens vei, så går det fryktelig tregt.

[Kizza1365380506]

Hei har lest hele tråden om cøliaki osv. Jeg mener også du bør få en skikkelig utredning av en indremedisiner, spesialist altså.

Jeg anbefaler deg også å skrive ned det du spiser og reaksjonene dine etterpå. Kanskje du i en periode skulle prøve å holde deg borte fra brød f.eks. Se om du reagerer forskjellig og hva du har spist den dagen eller dagen før anfallet begynner igjen. Det fører kanskje ikke til noe, men du vil iallefall ha noe mer konkret til spesialisten når du kommer så langt.

Reis hjem i påsken. Ta deg en skikkelig prat med foreldrene dine. Få dem til å forstå at du virkelig er syk og ta en liten hvit løgn om at du skal utredes. Du bør også få undersøkt om andre i familien har cøliaki eller matallergier. Jeg tenkte også på en tråd på ett annet forum her om en soppinfeksjon du kunne få i kroppen. Mener det var candida, kanskje verdt å sjekke deg også.

Stå på, den som ikke hjelper seg selv får aldri hjelp vet du. )

[ErLeiAvDette]

Hei har lest hele tråden om cøliaki osv. Jeg mener også du bør få en skikkelig utredning av en indremedisiner, spesialist altså.

Jeg anbefaler deg også å skrive ned det du spiser og reaksjonene dine etterpå. Kanskje du i en periode skulle prøve å holde deg borte fra brød f.eks. Se om du reagerer forskjellig og hva du har spist den dagen eller dagen før anfallet begynner igjen. Det fører kanskje ikke til noe, men du vil iallefall ha noe mer konkret til spesialisten når du kommer så langt.

Reis hjem i påsken. Ta deg en skikkelig prat med foreldrene dine. Få dem til å forstå at du virkelig er syk og ta en liten hvit løgn om at du skal utredes. Du bør også få undersøkt om andre i familien har cøliaki eller matallergier. Jeg tenkte også på en tråd på ett annet forum her om en soppinfeksjon du kunne få i kroppen. Mener det var candida, kanskje verdt å sjekke deg også.

Stå på, den som ikke hjelper seg selv får aldri hjelp vet du. )

Takker for oppmuntrende svar. Jeg er i såpass brukbar form i dag at jeg tar sjangsen på å reise hjem igjen. Og du har helt rett, jeg skal prøve å ta for meg familien og forklare situasjonen til dem nøye. Hvis jeg samler familien og forklarer sykdomsforløpet mitt så langt til dem i detalj, osv., så burde det gå opp form dem til slutt.

Når det gjelder selve sykdommen har jeg prøvd å kutte ut det meste bortsett fra grovbrød. Det eneste jeg har funnet ut ved hjelp av dette er at jeg ikke tåler melk så godt i de "dårlige" periodene, så nå har jeg ikke drukket vanlig melk på mange mange måneder. Ganske uvant for en som drakk en liter om dagen ;-)

Jeg har bestilt time (ennå ikke fastsatt), og da skal jeg se på de siste prøveresultatene, og om nødvendig (dvs. om det ikke fremkommer en åpenbar diagnose), be om henvisning til en indremedisiner.

Forresten så drømmer jeg svært mye i de dårlige periodene. Her snakker vi om drømmer som er svært lange, detaljerte, og som oftest veldig surrealistiske og urovekkende. Jeg har tidligere opplevd å ha "drømt" meg gjennom sykdommer, f.eks. influensa, men de drømmene her er som sagt nærmest ubehagelige. Og jeg pleier å sove i rundt 10 timer hver natt, og *hver* morgen våkner jeg med en følelse av at "det er noe som ikke stemmer i dag heller". Så går det ca. to timer før jeg tør å spise frokost, og hvis det går bra, så rusler jeg en tur bort på butikken og ser om jeg finner noe brukbart til middag.

I de periodene der jeg føler meg ganske frisk, så vil jeg av og til ha en liten stund der jeg plutselig kjenner igjen det gamle meg, der jeg er 100% frisk igjen, og "fit for fight".

Disse "øyeblikkene" varer ikke lenge, og jeg kan bli veldig deprimert av dem, for det minner meg så kraftig på hvor mye jeg strever nå får å fungere som om jeg var frisk.

Jeg tror forresten jeg har utviklet spiseforstyrrelse på grunn av dette også, jeg er jo faktisk REDD for å spise. Slike ting ville jeg ikke en gang TENKT på for 1-2 år siden. *sukk*

Jeg savner den gamle meg :-(

[frosken]

Takker for oppmuntrende svar. Jeg er i såpass brukbar form i dag at jeg tar sjangsen på å reise hjem igjen. Og du har helt rett, jeg skal prøve å ta for meg familien og forklare situasjonen til dem nøye. Hvis jeg samler familien og forklarer sykdomsforløpet mitt så langt til dem i detalj, osv., så burde det gå opp form dem til slutt.

Når det gjelder selve sykdommen har jeg prøvd å kutte ut det meste bortsett fra grovbrød. Det eneste jeg har funnet ut ved hjelp av dette er at jeg ikke tåler melk så godt i de "dårlige" periodene, så nå har jeg ikke drukket vanlig melk på mange mange måneder. Ganske uvant for en som drakk en liter om dagen ;-)

Jeg har bestilt time (ennå ikke fastsatt), og da skal jeg se på de siste prøveresultatene, og om nødvendig (dvs. om det ikke fremkommer en åpenbar diagnose), be om henvisning til en indremedisiner.

Forresten så drømmer jeg svært mye i de dårlige periodene. Her snakker vi om drømmer som er svært lange, detaljerte, og som oftest veldig surrealistiske og urovekkende. Jeg har tidligere opplevd å ha "drømt" meg gjennom sykdommer, f.eks. influensa, men de drømmene her er som sagt nærmest ubehagelige. Og jeg pleier å sove i rundt 10 timer hver natt, og *hver* morgen våkner jeg med en følelse av at "det er noe som ikke stemmer i dag heller". Så går det ca. to timer før jeg tør å spise frokost, og hvis det går bra, så rusler jeg en tur bort på butikken og ser om jeg finner noe brukbart til middag.

I de periodene der jeg føler meg ganske frisk, så vil jeg av og til ha en liten stund der jeg plutselig kjenner igjen det gamle meg, der jeg er 100% frisk igjen, og "fit for fight".

Disse "øyeblikkene" varer ikke lenge, og jeg kan bli veldig deprimert av dem, for det minner meg så kraftig på hvor mye jeg strever nå får å fungere som om jeg var frisk.

Jeg tror forresten jeg har utviklet spiseforstyrrelse på grunn av dette også, jeg er jo faktisk REDD for å spise. Slike ting ville jeg ikke en gang TENKT på for 1-2 år siden. *sukk*

Jeg savner den gamle meg :-(

Overskriften på innlegget ditt fokuserer på at ditt sosiale live ødelegges av sykdom. Jeg synes du virker svært opptatt av dine symptomer (noe som sikkert er forståelig) og tror at du dersom du ønsker å opprettholde et ok forhold til familie og venner, er nødt til å fokusere på andre ting også (noe du kanskje gjør, slik at det bare er i innlegget her at det blir litt overfokusert). Selv om du plages med kvalme ol, så har både familie og venner god grunn til å forvente at du deltar i felles aktiviteter når du ikke er altfor plaget.

Jeg ville ikke ha samlet familien og fortalt detaljene i sykdomsforløpet. Jeg ville nøyd meg med å si noe om at du tidvis plages mye med kvalme, og at det i slike perioder er vanskelig å fungere optimalt.

Du har valgt å poste innlegget ditt på forum for psykiatri. Jeg vet ikke om det er tilfeldig, eller om du lurer på om dine symptomer kan være uttrykk for psykiske problemer. Du bør selvfølgelig utredes ordentlig mht de fysiske symptomeme, men kanskje du i tillegg burde be om en vurdering med tanke på om dette kan være uttrykk for psykisk lidelse.

God påske!

[ErLeiAvDette]

Overskriften på innlegget ditt fokuserer på at ditt sosiale live ødelegges av sykdom. Jeg synes du virker svært opptatt av dine symptomer (noe som sikkert er forståelig) og tror at du dersom du ønsker å opprettholde et ok forhold til familie og venner, er nødt til å fokusere på andre ting også (noe du kanskje gjør, slik at det bare er i innlegget her at det blir litt overfokusert). Selv om du plages med kvalme ol, så har både familie og venner god grunn til å forvente at du deltar i felles aktiviteter når du ikke er altfor plaget.

Jeg ville ikke ha samlet familien og fortalt detaljene i sykdomsforløpet. Jeg ville nøyd meg med å si noe om at du tidvis plages mye med kvalme, og at det i slike perioder er vanskelig å fungere optimalt.

Du har valgt å poste innlegget ditt på forum for psykiatri. Jeg vet ikke om det er tilfeldig, eller om du lurer på om dine symptomer kan være uttrykk for psykiske problemer. Du bør selvfølgelig utredes ordentlig mht de fysiske symptomeme, men kanskje du i tillegg burde be om en vurdering med tanke på om dette kan være uttrykk for psykisk lidelse.

God påske!

Det var ikke tilfeldig at jeg postet det her nei, siden det opprinnelige innlegget var ment å spørre om råd når det gjalt de sosiale komplikasjonene jeg opplever. Men det fløt litt ut etterhvert, ser det ut som ;-)

Uansett, så *vet* jeg at min psykiske helse har tatt skade av dette. Men at sykdommen i utgangspunktet er et utløp for psykiske plager, har jeg litt vanskelig for å tro. Men det sier de vel alle ;-)

Men dersom man finner at jeg er tilsynelatende frisk som en fisk, så vil jeg være den første til å be om en psykologisk undersøkelse/evaluering.

[Dorthe]

Det er med en bismak i munnen jeg forteller det at du kommer ikke til å klare og få dem til å forstå. Ingen andre enn de som er dårlige sjøl, kan til fulle forstå hvordan andre har det og selv de har problemer med å forstå de forskjellige variasjonene.

Du kan prøve med en pårørendesamtale med legen hvor nærmeste familie kan få ting forklart. Ellers så må du nok forklare det til vennene dine og hvis de er heldige så vil noen av dem kanskje prøve å forstå

[Gjest urquell]

Det virker som om du holder veldig fokus paa at du er syk, og at andre ikke klarer og forholde seg til deg paa en maate du finner akseptabel. Jeg tviler ikke paa at du virkelig er sterkt fysisk plaget med din sykdom, men overfokusering hjelper ingenting.

Er selv bipolar, og selvom det er veldig anderledes, er jeg friskest naar jeg ikke fokuserer paa sykdommen og heller fokuserer paa andre ting. For min del ville det vaert skrekkelig om jeg skulle brette ut i detalj om sykdommen og hvordan den til tider invalidiserer meg til alle som ikke forstaar. Det beste venner og familie kan gjoere er jo nettopp og behandle deg normalt og la deg sette dine egne grenser for hva du orker/takler akuratt der og da. Det tjener ingen at du blir sykelig gjort og alle maa liste seg rundt deg i tillfellet du foeler det belastende.

Hvorfor har du saa stort behov for og brette ut din sykdom? Hvorfor er det viktig at venner og familie forstaar hver bidige detalj? Og hvorfor krever du ikke en biopsi for og finne ut en gang for alle om du har coelaki? Har du det ikke saa slipper du og tenke paa det mer, og er det det, saa er det jo en seier, for da blir du jo kvitt plagene dine. Har du proevd og foelge coelaki diett noen uker for og se om det har noen effekt?

[Kizza1365380506]

Takker for oppmuntrende svar. Jeg er i såpass brukbar form i dag at jeg tar sjangsen på å reise hjem igjen. Og du har helt rett, jeg skal prøve å ta for meg familien og forklare situasjonen til dem nøye. Hvis jeg samler familien og forklarer sykdomsforløpet mitt så langt til dem i detalj, osv., så burde det gå opp form dem til slutt.

Når det gjelder selve sykdommen har jeg prøvd å kutte ut det meste bortsett fra grovbrød. Det eneste jeg har funnet ut ved hjelp av dette er at jeg ikke tåler melk så godt i de "dårlige" periodene, så nå har jeg ikke drukket vanlig melk på mange mange måneder. Ganske uvant for en som drakk en liter om dagen ;-)

Jeg har bestilt time (ennå ikke fastsatt), og da skal jeg se på de siste prøveresultatene, og om nødvendig (dvs. om det ikke fremkommer en åpenbar diagnose), be om henvisning til en indremedisiner.

Forresten så drømmer jeg svært mye i de dårlige periodene. Her snakker vi om drømmer som er svært lange, detaljerte, og som oftest veldig surrealistiske og urovekkende. Jeg har tidligere opplevd å ha "drømt" meg gjennom sykdommer, f.eks. influensa, men de drømmene her er som sagt nærmest ubehagelige. Og jeg pleier å sove i rundt 10 timer hver natt, og *hver* morgen våkner jeg med en følelse av at "det er noe som ikke stemmer i dag heller". Så går det ca. to timer før jeg tør å spise frokost, og hvis det går bra, så rusler jeg en tur bort på butikken og ser om jeg finner noe brukbart til middag.

I de periodene der jeg føler meg ganske frisk, så vil jeg av og til ha en liten stund der jeg plutselig kjenner igjen det gamle meg, der jeg er 100% frisk igjen, og "fit for fight".

Disse "øyeblikkene" varer ikke lenge, og jeg kan bli veldig deprimert av dem, for det minner meg så kraftig på hvor mye jeg strever nå får å fungere som om jeg var frisk.

Jeg tror forresten jeg har utviklet spiseforstyrrelse på grunn av dette også, jeg er jo faktisk REDD for å spise. Slike ting ville jeg ikke en gang TENKT på for 1-2 år siden. *sukk*

Jeg savner den gamle meg :-(

Den følelsen av å ha mistet seg selv kjenner jeg igjen. Og det er en forferdelig følelse å se seg selv i noen få korte minutter.

Jeg kan godt skjønne at du har risiko for å utvikle spiseproblemer når du ikke vet hvordan dagen blir etterpå. Men du kan ikke tenke slik, du trenger å spise for å overleve. Spis det du vet pr.idag at du tåler. Da får du iallefall litt næring i deg.

Vet du det med å drømme? Jeg har hatt så utrolig livlige drømmer i det siste. Er så utrolig forvirret når jeg våkner for jeg er helt sikker at det er sant det jeg har drømt. Skremmende, ikke sant!

Vel, sett deg mål. Når du nå kommer til lege så er du på god vei. Og husk, ikke gi deg overfor legen om du ikke er fornøyd. Det er du som kjenner deg selv best.

God bedring.

Mvh

[khdf]

jeg kjenner meg igjen i symptomene du beskriver...jeg var kvalm og uvel i 4 måneder før jeg fikk diagnosen angst.. alle blodprøver var helt fine, så legen sa at det ikke var noe fysisk galt med meg. jeg hang meg sånn opp i kroppen min at jeg var sikker på jeg var alvorlig sjuk. har fått medisiner mot angsten og det har hjulpet noe, men har fortsatt dager der jeg er kvalm og uvel....jeg forstår ikke selv at det er angst..men av og til kan det være kroppens måte å reagere på...jeg sier ikke at du har det, men det å gå å bekymre seg hele tiden jæør ikke kvalmen bedre.....

[PieLill]

Overskriften på innlegget ditt fokuserer på at ditt sosiale live ødelegges av sykdom. Jeg synes du virker svært opptatt av dine symptomer (noe som sikkert er forståelig) og tror at du dersom du ønsker å opprettholde et ok forhold til familie og venner, er nødt til å fokusere på andre ting også (noe du kanskje gjør, slik at det bare er i innlegget her at det blir litt overfokusert). Selv om du plages med kvalme ol, så har både familie og venner god grunn til å forvente at du deltar i felles aktiviteter når du ikke er altfor plaget.

Jeg ville ikke ha samlet familien og fortalt detaljene i sykdomsforløpet. Jeg ville nøyd meg med å si noe om at du tidvis plages mye med kvalme, og at det i slike perioder er vanskelig å fungere optimalt.

Du har valgt å poste innlegget ditt på forum for psykiatri. Jeg vet ikke om det er tilfeldig, eller om du lurer på om dine symptomer kan være uttrykk for psykiske problemer. Du bør selvfølgelig utredes ordentlig mht de fysiske symptomeme, men kanskje du i tillegg burde be om en vurdering med tanke på om dette kan være uttrykk for psykisk lidelse.

God påske!

Jeg vil advare sterkt mot å be om en psykiatrisk utredning FØR en grundig somatisk utredning har blitt gjort hos spesialist.

Gastroskopi burde vært gjort for lenge siden.

Grunnen til dette er at mange leger har en tendens til å slutte å tenke somatisk det øyeblikket man nevner ordet psyke. Det kan gjøre det kule umulig å få en vettug utredning.

En psykisk forklaring på slike problemer er i alle fall en utelukkelsesdiagnose. Altså noe man ikke kommer fram til før alle somatsike muligheter er klarert.

mvh

[PieLill]

Du er ikke gravid i 12. mnd. ;-)

Er pessimist på dine vegner når det gjelder å møte forståelse. Når man ikke har en eller annen forferdelig diagnose å slå i bordet med, som kreft eller hjertetrøbbel, er det lite forståelse å hente. (Men da kan folk bli så redde at de trekker seg unna av den grunn.) Noe av det vanskeligste er å få folk til å akseptere en svingende formkurve. Man blir fort stemplet som hypokonder, unnasluntrer og sytepave.

Dilemmaet er at på den ene siden vil folk ha en forklaring på hvorfor du plutselig ikke kan stille opp. Eller gjør avtaler med et forbehold. På den andre siden avskyr de fleste sykdomssyt. Altså gir du de den forklaringen de ber om, blir de sure og vil ikke høre.

Ens trang til å forklare i detaljer blir ofte forsterket når man blir møtt med irritasjon og fordømmelse når man ikke klarer og leve opp til omgivelsenes forventninger. Ikke fall for fristelsen.

Tror det beste du kan gjøre er å slutte å prøve å forklare, slutte å be om unnskyldning, slutte å prøve å vinne aksept. Har du ikke klart det på ett år, er det lite sannsynlig at du noen gang klarer det.

De som forstår slike ting, trenger ikke lange utlegninger. Da holder det med noen enkle stikkord om årsak, forkurve og kan/kan-ikke.

Evnen til forståelse er ofte proposjonal med egne erfaringer med smerte og sykdom. Jo yngre, jo mindre erfaring, som regel.

Mitt råd er altså, slutt å forklare. Si bare at det kan eller kan du ikke være med på. Må du avlyse noe sier du bare at noe dessverre kom i veien. Folk vil ikke høre om dine plager og dine formsvingninger, riktig eller ikke. Trenger du å forklare, har du sikkert mye å gjøre på jobben.

Men hvorfor i hele vide verden er du ikke henvist til spesialist på indremedisin. Gastroskopi er obligatorisk. Rektoskopi kan være aktuelt. Ultralyd (f.eks lever & nyrer) eller røntgen. Det holder ikke å bare dille rundt å ta blodprøver.

Iblant kan slike plager la seg behandle ganske enkelt. Men det forutsetter jo at man har en riktig diagnose. Det har du tydeligvis ikke fått hos fastlegen.

God bedring.

mvh

[fivrelde]

Det var ikke tilfeldig at jeg postet det her nei, siden det opprinnelige innlegget var ment å spørre om råd når det gjalt de sosiale komplikasjonene jeg opplever. Men det fløt litt ut etterhvert, ser det ut som ;-)

Uansett, så *vet* jeg at min psykiske helse har tatt skade av dette. Men at sykdommen i utgangspunktet er et utløp for psykiske plager, har jeg litt vanskelig for å tro. Men det sier de vel alle ;-)

Men dersom man finner at jeg er tilsynelatende frisk som en fisk, så vil jeg være den første til å be om en psykologisk undersøkelse/evaluering.

Jeg har selv vært dårlig i flere år nå, og kan relatere til noe av det du skriver om omgivelsene dine. Man glir på en måte vekk fra de vennene som ikke forstår sykdommen, og da særlig hvis du ikke har en klar diagnose. Det er sårt å bli møtt med irritasjon når man allerede har det vondt! Mitt problem begynte med mageproblemer, ballet på seg med teorier om candida, allergi, struma og jeg vet ikke hva. Resultatet er at jeg ikke vet hva jeg skal spise (unngår hvete, havre, rug, bygg, mais...) føler meg mer dårlig og nedstemt enn før, og har utviklet angst med panikk. Det hele blir en ond sirkel. Jeg aner ikke hva som feiler deg, ettersom symptomer kan være generelle, men det er slett ikke ulogisk at denne kvalmen og fokuseringen har ført deg inn i "den onde sirkelen", der hvor psyken er med på å vedlikeholde de fysiske symptomene- psyken og somaen er en helhet. Forsøk å ta de undersøkelsene du makter, kanskje du ikke behøver å velge mellom leger og psykologer men kan supplere med begge? Hva med kognitiv terapi og endring av tankemønster? Kanskje vil du merke en bedring om du klarer å glede deg over andre ting og glemme noen av bekymringene. Ønsker deg i hvert fall lykke til!