er det mulig

[Gjest cerruti 1881]

Jeg er så forbanna lei av å ha det på denne måten. Alt er bare helt uutholdbart. Har bare lyst til å komme meg bort i fra alt. Skulle ønske jeg kunne vært et sted en tid, uten at familie måtte vite. Men så er det jo eksamen om en mnd da... Jeg har ikke gjort en dritt dette semesteret. Har en stor semesteroppg. jeg ikke har begynt på. Skjønner ikke hvordan dette skal gå nå... Må bare greie det i år, måtte slutte i fjor... For flaut å mislykkes igjen- da er det jo bare å gi opp for alltid. Tredje gang med det samme blir for dumt.

Er uten behandler nå og. Har prøvd å ringe en ny, men ikke fått svar ennå. Føler meg så fryktelig dårlig. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det beste er å sove... Slippe tankens vrede.

[Gjest trassasa]

Skjønner utrolig godt din frustrasjon. Er i nesten samme situasjon selv.

Livet skulle hatt en pause-knapp akkurat som videoen.

Hold ut! Snakk med venner, gå tur, ring mental helses hjelpetelefon. Ta en tur i kirken. Er ikke religiøs selv, men av og til er det bare deilig å sitte i et rom med mennesker som bare er opptatt av å være i det rommet akkurat da.

Det er faktisk lov å "mislykkes" også. Godt = godt nok. Tenk litt på det. Bedre å innse sin begrensning og stanse litt enn å kjøre på felgene og ødelegge bilen.

Søvn og hvile er et skjevfordelt gode i dagens samfunn. Forsyn deg grådig når det først er tilgjengelig.

Familien må tåle at du ikke er verdensmester i alt hele tiden og det må du også. Håper du kommer til behandling snart, at du får sove og at du klarer eksamen. (håper det samme for meg selv også)

Lykke til!

Dette skal vi klare.

[christof]

Skjønner utrolig godt din frustrasjon. Er i nesten samme situasjon selv.

Livet skulle hatt en pause-knapp akkurat som videoen.

Hold ut! Snakk med venner, gå tur, ring mental helses hjelpetelefon. Ta en tur i kirken. Er ikke religiøs selv, men av og til er det bare deilig å sitte i et rom med mennesker som bare er opptatt av å være i det rommet akkurat da.

Det er faktisk lov å "mislykkes" også. Godt = godt nok. Tenk litt på det. Bedre å innse sin begrensning og stanse litt enn å kjøre på felgene og ødelegge bilen.

Søvn og hvile er et skjevfordelt gode i dagens samfunn. Forsyn deg grådig når det først er tilgjengelig.

Familien må tåle at du ikke er verdensmester i alt hele tiden og det må du også. Håper du kommer til behandling snart, at du får sove og at du klarer eksamen. (håper det samme for meg selv også)

Lykke til!

Dette skal vi klare.

Jeg har hatt det forferdelig med meg selv så lenge jeg kan huske. Har hatt selvmordstanker siden jeg var liten. Hvor liten jeg var kan jeg ikke huske men jeg hadde det ille når jeg var 14-15 år og til og med til for ca 3-4 år siden. Jeg er nå 33 år.

Mye av grunnen til at det er flere unge som har problemer i dag er at samfunnet krever så mye av oss. Det er så mye forventninger.

Selv så hadde jeg press på meg til å gå på skole etter at jeg sluttet på grunnskolen. Og jeg ble da nødt til å gå, enda jeg var skole lei. Jeg var den i klassen som kanskje la ned mest timer i leksene men det jeg leste gikk rett ut av hode. Så jeg fikk altid dårligst karakterer. Og dette var noe jeg syntes var så leit at jeg til slutt dreit i hele skolen.Det var jo ikke noe vits for meg å lese alikevel for jeg gjorde det altid dårlig.

Jeg var også mye plaget av vondt i magen, og det er noe som kan komme av stress og når man er i situasjoner man ikke liker. Og jeg likte ikke å begynne på vidregående.

Jeg gikk et år på vidregående og startet på et mekanisk fag andre året men ble kastet ut av skolen da jeg og læreren føyk i tottene på hverandre.

Dermed så var det en del i familien som så ned på meg.

Etter et fri år hvor min mor sendte meg ut til forskjellige bedrifter for å spørre om de hadde noen stilling ledig. Følte meg ikke noe særlig teit når jeg ble sendt inn på et møte rom hvor direktøren spurte hva jeg ville og jeg spurte om de hadde noen ledig jobb. Møte rommet var fult og alle lo av meg. Etter det så kan man si at jeg var veldig deprimert og hadde masse hat i meg som fikk komme ut på hver trening siden jeg trente kampsport.

Så fikk jeg jobb i samme firmaet som faren min jobbet i og det var greit nok bortsett fra at jeg hatet jobben og at hver gang faren min hadde en dårlig dag så gikk det ut over meg. Jobbet der et år og så måtte jeg ut i militæret. Hadde gledet meg til det men ikke nå lenger for jeg hadde fått meg min første dame. Og jeg kunne sikkert fått dame før men jeg er veldig skjenert så jeg har ikke så lett for å prate med jenter. Føler at alt jeg sier bare blir teit.

I tiden før jeg dro inn i militæret så var jeg veldig nede. Endelig dame men nå skulle jeg altså langt bort fra henne, hvordan skulle dette gå. Hun var vel like nærvøs som meg siden hun hadde sett meg fra den depresive siden. Og det er sikkert ikke noe pent syn.

Tiden i militæret gikk ganske greit bortsett fra at jeg startet med selvskading i form av å skjere meg opp. Var hos feltpresten for å bli sendt nærmere dama mi som etter en stund var blitt gravid på en av permisjonene mine. Men det skulle ikke gå.

Vet ikke hvor mye blod og tårer jeg la igjen i brakka i militæret men det er ikke få.

Før jeg var ferdig med militæret så var jeg stresset igjen for jeg hadde ikke hatt noen fast kontrakt på den jobben jeg jobbet på og noen særlig utdannelse å skryte av hadde jeg heller ikke så var den en unge på vei. Og jeg følte da at jeg måtte skaffe oss et sted og bo osv. Ikke lett når man er 19 år og far for første gang. :-)

Men jeg fikk heldig vis jobbe tilbake og jobbet der i tilsammen 7 år. Det er 7 bortkastede år av livet mitt som jeg ikke får igjen. 7 år hvor jeg gruet meg hver lørdag for da viste jeg at det bare var 2 dager igjen til jeg skulle på jobb. Og det er ikke bra å ha det slik. Men slik det er i dag så forventer samfunnet at man har jobb. Men det er ikke altid at man får den jobben man passer til for man har kanskje ikke de rette karakterene til å komme inn på de skolene/fagene. Så da tar man det man får.

Jeg byttet til slutt jobb men innen den samme bransjen og jobbet i et annet firma i 2 år. Og da hadde jeg fått nok. Jeg hadde alerede hatt en sterk depresjon som holdt meg borte fra jobben i over 2 uker. Jeg gjorde ikke noe annet i de 2 ukene en å gråte og ringe til alt som var av hjelpe telefoner for å høre hva de hadde å si. Angst for å dusje eller for å være i leiligheten min hadde jeg også fått. Holdt på å hoppe fra balkongen som er veldig høyt oppe og rett på asfalten fordi jeg følte meg innestengt i leiligheten. Hadde ikke kona mi holdt meg i beina så hadde jeg nok hoppet, og da hadde jeg ikke kunne skrevet dette. Og jeg har mange slike tilfeller hvor jeg heldigvis manglet det siste for å klare det. Det jeg tenker mest på er hva ungene mine hvil tro om meg og om det er deres skyld. Og den følelsen vil jeg ikke gi dem.

Etter å jobbet i 9 år med det samme så sa kona mi at jeg kunne få lov å slutte av henne og finne på noe annet å drive med. Jeg satset og sa opp uten å ha noe å gå til. Starte så med noe helt annet som jeg trivdes veldig godt med men jeg hadde fremdeles problemr i livet mitt jeg ikke viste hva var.

Til slutt gikk det ikke lenger og jeg ble lagt inn på psykriatisk i 6 uker. Der fikk jeg medisiner i alle mulige farver og de tok masse prøver av meg, men ikke en eneste kognitiv samtale med en psykolog eller noen som jobbet der.

Det enste som skjedde der var at de fant ut at jeg manglet B12 vitamin og folinsyre.

Så fikk jeg masse apedop og elektrosjokk behandlig.

Ved ekstra dårlige dager så fikk jeg en fin plass i en reimseng som de spant meg fast til og gav meg litt ekstra medisiner.

Etter at jeg slapp ut var jeg ikke noe bedre men jeg ble en levende zombi som gikk rundt og ikke hadde noen egene meninger om noen ting. Medisinene gjorde også så jeg gikk opp 40 kilo i vekt. Noe som var med på å gjøre meg enda mer deprimert. Strekkmerker fikk jeg også for 40 kg på et halvt år er veldig mye.

Jeg fikk så utdannelse av aetat som virket som om det var viktigst mulig for meg å få skole en å bli behandlet for depresjonene mine. Depresjonene mine forsvant gradvis for nå hadde jeg ikke noe forventnings press på meg. Jeg gikk på skole og trivdes med det.Men det de ikke hadde sjekket på aetat var hva jeg ville bli. De var mer interesert i å få meg på skole fortest mulig. Så jeg valgt noe helt galt som jeg ikke kan tenke meg å jobbe med i det hele tatt.

Men 3 år på skole kommer godt med uansett.

Så det jeg egnetlig har brukt så lang tid å komme fram til er at jeg jeg analysert meg selv.

Jeg har satt meg ned og tenkt på hvor livet mitt var godt og jeg var lykkelig og hvem jeg var sammen med på den tiden. Og det samme har jeg gjort med de negative tingene. Når var det det negative startet og hvem var jeg sammen med da. For det er mange mennesker som har formet meg i negativ og positiv rettning. Og jeg har funnet ut at jeg skal stoppe og si ja til alle som vil ha noe av meg uten å gi noe tilbake. For jeg har blitt utnyttet for mye siden jeg skjelden sier nei.

Jeg har startet å trene 4-6 ganger i uken, og gått ned 30 kg. Så tar jeg meg mere av ungene mine og prioriterer dem mere en jeg noen sinne har gjort.

Jeg har funnet ut hva jeg vil og da spiller det ingen rolle hva alle andre vil. Jeg må leve slik jeg vil ikke slik alle andre forventer av meg. Hvis ikke jeg er lykkelig med meg selv hvordan kan andre være lykkelige med meg da?

Så nå går jeg rundt og smiler til verden og den ser ut til å smile tilbake mot meg.

Håper dere andre her også for oppleve å ha det slik.

Ca 15 år med depresjoner er nok, så det var på tide at jeg fikk tid til meg selv og de jeg er glad i. Heretter så er det ingen som for utnyttet meg. Nå klarer jeg å si nei uten dårlig samvitighet.

Og jeg skal prøve å ta grunnfag i psykologi ved NKI.

Drømmen min er å hjelpe andre mennesker i samme situasjon som jeg selv har vært i.

Vet det er mange som er skeptiske til at mennesker som har hatt psykiske problemer starter å studere psykologi. Men en som har brekt beinet eller har vært forkjølet må da få lov til å bli lege? :-)

Mvh