Ekspertsvar Hvilken diagnose?

[kikkii]

Jeg er en ensom jente på 23 år som sliter mye med isolasjon og ensomhet. Har ingen venner og heller ingen kjæreste. Men det er min egen skyld siden jeg ikke tør å ta kontakt med andre og å prate. Jeg ser bare rett i bakken og da sier det seg selv at ingen gidder å ta kontakt med meg. Det er ikke noe lett å få seg venner heller siden jeg har null selvtillitt og mindreverdighetskomplekser pluss sliter med angst og depresjoner. Og er alltid anspent og nervøs. Føler meg som en stor taper i samfunnet. Samfunnet har ikke bruk for dumme meg. Føler meg som en dum, gal, slem, ekkelt, grusomt, fryktelig, ensomt, misslykket, redd monster.

Har hatt en vanskelig oppvekst fult av mobbing og et vanskelig familieforhold. Jeg hadde heller ingen venner fordi jeg var veldig redd og klarte ikkke å snakke og å være sosial. Satt mye for meg selv.

Jeg går nå til behandling en dag i uka, men egentlig så tror jeg at jeg trenger mer. Psykiateren min har sagt at hun mener jeg bør bli innlagt, men jeg tør ikke. Også når jeg sier til foreldrene mine at jeg kanskje blir innlagt så sier de at jeg ikke trenger det siden jeg ikke er gal. Men jeg er gal, og jeg trenger masse hjelp tror jeg. Jeg er så veldig opptatt av hva andre mener om meg og når foreldrene mine sier dette tør jeg heller ikke å bli innlagt. Føler det som et nederlag.

Jeg er alltid redd og nervøs. Går alltdi rundt å gruer meg til et eller annet. Gruer meg til hver eneste dag. Hver dag er et grusomt mareritt å komme seg gjennom. Jeg gruer meg så mye at jeg alltid er kvalm og uvel. Skjelver av redsel. Er veldig redd for å dumme meg ut og og føler meg alltid dum og teit. Har også masse spenninger i kroppen , kanskje pga. at jeg ikke klarer å slappe av. Er i helspenn hver eneste dag. Har mye vondt i nakken og skuldrene.

Går også veldig ofte på do. Føler en trang til å gå på do hele tiden. Spesielt vanskelig er det når jeg gruer ekstra til noe og det gjør jeg innmari ofte. Da må jeg på do hele tiden. Og hvis jeg feks. sitter i bilkø og vet at jeg ikke kan gå på do så må jeg ivertfall på do. Plagsomt. Er også alltid tørr i munnen og tygger mye tyggegummi fordi jeg tror det hjelper litt kanskje.

Har også mye hjertebank. Hjertet mitt banker veldig fort hele tiden. Dunk. Det er akkurat som en galoppterende hest inne i magen min. Har også en vond, trist klump inne i magen full av angst og depresjoner, redsel og nervøsitet. Magefølelsen min er grusom vond. Hvordan skal jeg kunne klare å føle noe glede når mangfølelsen min bare er vond?

Jeg har mistet all glede og lykke. Klarer ikke å føle meg noe glad og lykkelig. Bare trist og nedstemt. Er alltid trøtt og sliten. Er så trøtt av å leve at jeg ikke orker mere nå. Kan godt sove i ti, tolv timer fordi jeg er så sliten og lei. Også gjesper jeg støtt. Flaut. Føler meg helt utslitt av alle spenningene og redselen er grusom. Gruer meg til framtiden, Den ser bare svart ut. Når sola skinner så føler jeg meg alltid mørkt inne i meg. Føler meg som en mørk, kald stein som ikke klarer å føle glede.

Liker ikke jobben min heller, føler meg så utenfor at jeg bare vil hjem. Går rundt å føler meg fryktelig dum og har bare lyst til å krype meg sammen og gjemme meg i et bortgjemt hjørne. Klarer ikke å snakke med de andre og trekker meg alltid unna alle sosiale sammenkomster og sånn. Klarer heller ikke å si meningen min eller å ta avgjørelser. Hvis noen spør meg om noe blir jeg helt stum og klarer ikke å få fram et eneste ord. Hjelp. Begynner å stamme av redsel og føler meg som en tulling.

Det er også fryktelig vanskelig for meg å sitte i kantinen å spise sammen med de andre. Også tenker jeg på hva de andre tenker om misslykkede meg. Jeg orker ikke å jobbe mere nå. Klarer ikke. Gruer meg til jobben hver eneste dag. Føler at jeg snart får sparken siden jeg ikke klarer noe. Er et null. Jobben tar så mye krefter for meg. Den minste ting gjør meg helt sliten og utslitt. Jeg har mest lyst til å bare å slutte på jobben. Kanskje jeg skal si opp i morra?

Til sommeren så har jeg ingen jobb mere, og jeg klarer ikke å gå til jobbintervju og sånn selv. Jeg er så bekymret for hvordan økonomien min blir da. Og før da jeg var på jobbintervju satt jeg hele tiden og tenkte at de ikke skulle velge meg fordi jeg ikke kunne noe, og at jeg er udugelig og dum. Jeg skalv av skrekk. Klarte ikke å sitte stille. Flaut. Det var bare flaks på at jeg fikk denne jobben fordi hun som hadde fått den trakk seg to dager før. Og de trengte noen fort. Dessverre fikk de meg. Stakkar.

Klarer heller ikke å kjøpe en ny Tv, komfyr, bil, telefon sykkel osv. selv. Fordi jeg ikke tør og ikke klarer å spørre og å prate med andre. Blir bare helt stum av skrekk og klarer bare å stamme ut noe tull ut av meg. Dette gjør meg helt avhengig av andre, men jeg har ingen andre som kan hjelpe meg. Har ingen venner. Foreldrene mine gjør noe men det er alltid masse diskusjoner og krangel før de gjør noe for meg. Føler meg i veien og at jeg plager foreldrene mine altfor mye med problemene mine siden jeg er så gammel. Stakkars foreldrene mine som har fått misslykkete meg. Jeg er så sint på meg selv fordi jeg ikke klarer ting som andre klarer. Jeg har så innmari lyst til å klare å kjøpe en ny Tv ol. alene.

Jeg bor fortsatt hjemme fordi jeg ikke tør å flytte til leiligheten min. Har hatt leiligheten min i et år og tør fortsatt ikke å flytte dit helt. Presser meg til å være der litt i helgene og sånn, men jeg er så redd for å være der. Skjelver av skrekk og er livredd. Er så redd noen ringer på døra eller at noen bryter seg inn. Hvis noen ringer på døra tør jeg ikke å åpne den. Jeg føler meg så spesielt fanget når jeg er i leiligheten. Siden jeg ikke klarer noe selv.

Det er ikke noe lett å bo alene når jeg er så redd som jeg er. Men jeg orker ikke å bo hjemme sammen med foreldrene mine heller siden det alltid er så mye krangling og kjefting. Pluss at foreldrene mine er veldig sinte på meg fordi jeg ikke flytter til leiligheten min. Hmm. Også maser de bare om at jeg må gjøre masse husarbeid hjemme. Men jeg orker ikke å støvsuge, eller sette i oppvaskmaskinen og sånn. Alt er et ork. Jeg er så tiltaksløs. Orker ingenting. Det er jo ingenting som gir meg glede heller så hva er vitsen da? Hmm.. Hvor skal jeg bo da? Kanskje jeg kan bo under jorda.. Hmmm.

Livet er ikke verdt å leve....

Vet du hvilken diagnose du mener jeg har for noe NHD? Hvilken angstlidelse og hvor stor grad av depresjoner o.s.v.?

Tusen takk for svar....

[Flows]

Det høres ut som du har kommet inn i et veldig uheldig spor.

Det tar gjerne tid og komme seg ut av slike fastlåste mønstre.

Det kan ofte være vanskelig og stille diagnoser, men jeg synes det kan virke som at du lider av sosial angst og depresjoner. Mulig også agorafobi med panikkanfall.

Det er klart foreldrene dine spiller en viktig rolle i livet ditt, og det er naturlig at man lytter til foreldres råd. Men i denne situasjonen tror jeg det ville vært lurt og fulgt psykiaterens råd om innleggelse.

Ønsker deg alt godt og lykke til :-)

mvh

[PieLill]

Hva med et opphold på Modum?

De har mange gode tilbud.

mvh

[Gjest johnny deppa]

Jeg kjenner meg igjen, er 3 år eldre enn deg og har hatt det sånn hele livet.. Isolert meg veldig mye fra omverdenen, kanskje mer enn hva du har, jeg har stort sett bare noen få tvilsomme venner jeg snakker med 1-2 ganger i uka, stort sett bare på telefon. Å høre deg beskrive ditt liv er omtrent som å høre meg selv, kanskje ikke så mye angst som deg og mer orientert mot depresjoner og destruktivitet, men jeg har definitivt sosial angst, dvs jeg har ikke så mye angst for "kriminelle" folk, folk jeg egentlig burde vært skeptisk mot, eller sykepleiere/leger, jeg har ett slags profesjonellt forhold til dem, og i forhold til kriminelle så føler jeg at jeg har litt til felles med dem siden de har opplevd mye dritt slik som jeg. Men jeg har veldig angst for "vanlige" mennesker fordi jeg føler jeg lever i en totalt annen verden, vet ikke hva jeg skal si, har ikke noen normale interesser om jeg har noen interesser i det heletatt. De er lykkelige, smiler hele tiden osv. Jeg føler de har hatt det så bra, mens jeg har hatt ett sånt drittliv. Jeg føler meg fryktelig gammel, som om jeg var 80 år. Spesielt ille var det på skole/jobb. Går på rehabilitering og har søkt midlertidig ufør. Har vært sånn siden jeg var barn, mer eller mindre.

Føler jeg ser "tegn" som viser at jeg snart skal dø. Det er akkuratt som jeg har levd dette livet før og "husker" ting. Jeg er ekstremt ustabil, kan være i godt humør noen minutter også skifter jeg om til å bli helt apatisk deprimert eller rasende pga. en kommentar eller noe som har skjedd. Dette kan sitte lenge i meg, eller det kan skifte om like fort. Jeg er egentlig veldig empatisk av meg og er ikke istand til å hate eller skade dyr eller små barn, jeg elsker dem fordi de er enkle følelsesvesner, ikke utspekulerte og onde som voksne mennesker kan være. Men jeg føler at jeg kan være farlig og at det bikker over for meg snart, det er ikke så mye som skal til nå før noen kommer til å bli alvorlig skadet eller drept om de plager meg i denne tilstanden jeg er i.

Jeg er veldig enten eller person. Jeg klarer heller ikke å utrykke følelser, jeg pleier alltid å glatte over følelsene mine og sitte og smile eller ha poker fjes men kan egentlig være rasende eller på nippet til å gråte, men noen ganger knekker jeg sammen for legen min. Men jeg vet det ikke hjelper å sutre for ingen vil hjelpe/trøste en voksen mann, det ser bare dumt ut å sitte og hyle som en liten unge. Jeg føler det er under min verdighet å vise meg sånn for folk.

Innleggelse har ikke hjulpet meg noe. Jeg blir bare enda dårligere, "ankerpunktet" som skulle få meg på beina er som å leve i ett fengsel og jeg vil aldri legges inn igjen, selv om jeg vet jeg kommer til å ende opp bak "murene" igjen snart, det er ingen annen vei dette kan gå, enten ender jeg opp der eller i en lik kiste. Det eneste som hjelper er å prøve å få noen venner, man er nødt til å gjøre noe med livet sitt selv for sånn som vi lever så kommer ingen dalende ned fra himmelen for å hjelpe oss. Jeg prøver å trene når jeg ikke er alt for dårlig, det hjelper merker jeg. Ett annet tips er å fortsette å skrive, jeg føler det er veldig godt å diskutere, samme hva. Enten her eller på diverse debattforumer osv. Det hjelper deg å få tingene på noe annet og du føler at du blir hørt av noen der ute. Jeg har ivertfall lest hva du skriver og jeg kommer til å huske deg, og jeg ønsker deg alt godt.

[Flows]

Jeg kjenner meg igjen, er 3 år eldre enn deg og har hatt det sånn hele livet.. Isolert meg veldig mye fra omverdenen, kanskje mer enn hva du har, jeg har stort sett bare noen få tvilsomme venner jeg snakker med 1-2 ganger i uka, stort sett bare på telefon. Å høre deg beskrive ditt liv er omtrent som å høre meg selv, kanskje ikke så mye angst som deg og mer orientert mot depresjoner og destruktivitet, men jeg har definitivt sosial angst, dvs jeg har ikke så mye angst for "kriminelle" folk, folk jeg egentlig burde vært skeptisk mot, eller sykepleiere/leger, jeg har ett slags profesjonellt forhold til dem, og i forhold til kriminelle så føler jeg at jeg har litt til felles med dem siden de har opplevd mye dritt slik som jeg. Men jeg har veldig angst for "vanlige" mennesker fordi jeg føler jeg lever i en totalt annen verden, vet ikke hva jeg skal si, har ikke noen normale interesser om jeg har noen interesser i det heletatt. De er lykkelige, smiler hele tiden osv. Jeg føler de har hatt det så bra, mens jeg har hatt ett sånt drittliv. Jeg føler meg fryktelig gammel, som om jeg var 80 år. Spesielt ille var det på skole/jobb. Går på rehabilitering og har søkt midlertidig ufør. Har vært sånn siden jeg var barn, mer eller mindre.

Føler jeg ser "tegn" som viser at jeg snart skal dø. Det er akkuratt som jeg har levd dette livet før og "husker" ting. Jeg er ekstremt ustabil, kan være i godt humør noen minutter også skifter jeg om til å bli helt apatisk deprimert eller rasende pga. en kommentar eller noe som har skjedd. Dette kan sitte lenge i meg, eller det kan skifte om like fort. Jeg er egentlig veldig empatisk av meg og er ikke istand til å hate eller skade dyr eller små barn, jeg elsker dem fordi de er enkle følelsesvesner, ikke utspekulerte og onde som voksne mennesker kan være. Men jeg føler at jeg kan være farlig og at det bikker over for meg snart, det er ikke så mye som skal til nå før noen kommer til å bli alvorlig skadet eller drept om de plager meg i denne tilstanden jeg er i.

Jeg er veldig enten eller person. Jeg klarer heller ikke å utrykke følelser, jeg pleier alltid å glatte over følelsene mine og sitte og smile eller ha poker fjes men kan egentlig være rasende eller på nippet til å gråte, men noen ganger knekker jeg sammen for legen min. Men jeg vet det ikke hjelper å sutre for ingen vil hjelpe/trøste en voksen mann, det ser bare dumt ut å sitte og hyle som en liten unge. Jeg føler det er under min verdighet å vise meg sånn for folk.

Innleggelse har ikke hjulpet meg noe. Jeg blir bare enda dårligere, "ankerpunktet" som skulle få meg på beina er som å leve i ett fengsel og jeg vil aldri legges inn igjen, selv om jeg vet jeg kommer til å ende opp bak "murene" igjen snart, det er ingen annen vei dette kan gå, enten ender jeg opp der eller i en lik kiste. Det eneste som hjelper er å prøve å få noen venner, man er nødt til å gjøre noe med livet sitt selv for sånn som vi lever så kommer ingen dalende ned fra himmelen for å hjelpe oss. Jeg prøver å trene når jeg ikke er alt for dårlig, det hjelper merker jeg. Ett annet tips er å fortsette å skrive, jeg føler det er veldig godt å diskutere, samme hva. Enten her eller på diverse debattforumer osv. Det hjelper deg å få tingene på noe annet og du føler at du blir hørt av noen der ute. Jeg har ivertfall lest hva du skriver og jeg kommer til å huske deg, og jeg ønsker deg alt godt.

Jeg synes du klarer og sette ord på din opplevelse av livet på en insiktsfull måte.

Det kan ikke være greit og ha det slik. Du skriver at andre "vanlige" mennesker virker så glade og smiler, det er masse skjulte problemer blant folk som ikke synes. Akkurat som deg prøver de også å holde det skjult.

Som et helhetinntryk av innlegget ditt så sitter jeg igjen med en følelse av at du kanskje kan ha emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Får du noe behandling/ medisiner?

Håper du etterhvert kan få det bedre, og så vil jeg råde deg til å fortsette og trene, det kan ha en utrolig positiv effekt på den psykiske helsen.

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har nok i hovedsak en angstlidelse. Mest tydelig er din sosiale fobi. Du har også elementer av generalisert angstlidelse. I tillegg er jeg ganske sikker på at du har en depresjon.

Den beste behandlingen for deg tror jeg er en kombinasjon av gruppeterapi, gjerne på en dagavdeling, og medisiner av typen SSRI som Cipralex, Seroxat eller Zoloft.

[Gjest twisted83]

Hva med et opphold på Modum?

De har mange gode tilbud.

mvh

er det ikke urtolig vanskelig å få plass der?

[Gjest twisted83]

Huff, dette høres kjempevanskelig ut! Har du fortalt alt dette til psykiateren din? I så fall burde du det, slik at hun vet hvor tungt du har det. Har du forresten like vanskelig for å prate med psykiateren din som du har for å prate med andre mennesker?

God klem fra

[Gjest zz]

Jeg ble så rørt av inlegget ditt. (kjenner meg igjen i noe).

Jeg syns absolutt at du burde kommet i kontakt med andre mennesker som sliter med lignende problem. Håper du får tilbud om gruppeterapi og at du kanskje får være med i en aktivitetsgruppe også. Det kan være fint å gjøre noe sammen andre som også har det vanskelig. Gjør man noe sammen, trenger man ikke anstrenge seg så mye for å finne ut hva man skal snakke om. Man kan snakke litt løst rundt det en gjør (kino, hekling, kakebaking, hagearbeid, fotografering, maling, spille spill, trening...) og ettersom en blir mer kjent, får en kanskje behov for å åpne seg.

Jeg synes ikke du skal bekymre deg så mye for jobben. Tror du trenger en pause fra plikter og følelsen av å ikke mestre hverdagen. Du er bare 23 år. Kanskje du skal begynne på et studie?

Prøv å kvitt deg med noe av den dårlige samvittigheten du bærer på, gi deg selv en klapp på skuldra i steden. Vet det er lett for meg å si! Det virker som du har hatt et tøfft liv. Gi deg selv ros for at du har klart det du har gjort til nå. Det bor mye styrke i deg. Når du kommer deg litt ovenpå kan du bruke den til noe positivt. Dette kan høres latterlig ut nå? Da jeg var alvorlig deprimert klarte jeg ikke å forstå noe annet enn at jeg var fortapt. Men medisin, aktivitet og terapi har gjort underverker for meg.

Tror det beste for deg må være å komme i kontakt med andre som har det vanskelig. Det gjør godt å vite at man ikke er alene om "å tenke slik" og "å gjøre slik".

Jeg tenker på deg og ønsker deg alt godt!

[PieLill]

er det ikke urtolig vanskelig å få plass der?

Det er vanskelig å få plass der etter hva jeg har lest andre skrive.

Det kan tyde på at det er et godt og attraktivt tilbud.

Det er helt umulig å få plass om man ikke søker. ;-)

mvh

[kikkii]

Tusen takk for alle svarene jeg har fått. Men jeg tør ikke å gå i gruppeterapi eller bli innlagt. Er så redd for andre mennesker og trekker meg alltid unna også er jeg så redd om jeg kjenner noen og hva andre tenker om meg og sånn. Det hadde liksom vært vanskelig om noen andre hadde visst om problemene mine. Jeg er så lukket. Liker ikke å snakke om meg selv. Hmmm. Dette ble mye dumt. Unnskyld. Men igjen; tusen takk for alle svar.

[Gjest zz]

Tusen takk for alle svarene jeg har fått. Men jeg tør ikke å gå i gruppeterapi eller bli innlagt. Er så redd for andre mennesker og trekker meg alltid unna også er jeg så redd om jeg kjenner noen og hva andre tenker om meg og sånn. Det hadde liksom vært vanskelig om noen andre hadde visst om problemene mine. Jeg er så lukket. Liker ikke å snakke om meg selv. Hmmm. Dette ble mye dumt. Unnskyld. Men igjen; tusen takk for alle svar.

Tørr du å la være å prøve gruppeterapi/ inleggelse da?

En reise på tusen mil starter med et lite skritt.

Jeg fikk et dikt en gang som gjorde intrykk på meg. Jeg vet ikke om dette diktet er noe for deg, men jeg fant det på nettet og jeg tar sjansen på å lime det inn her. Jeg tror du kan klare mye mer enn du aner,men du forstår det kanskje ikke nå. Det gjelder å ikke presse seg for hardt og ta et skritt av gangen når man er langt nede og veldig sårbar. Det er mange andre som har dårlig selvtilitt og sliter med lignende problemer og skammer seg over det... Har du ikke lyst å bli kjent med disse?

Uff, jeg er absolutt ikke noen profesjonell.. så jeg ber deg ikke høre på meg.. men jeg synes du skal lytte til behandleren din og prøve å tenke på hva som kan gjøre ting lettere for deg.

Jeg ønsker deg alt godt og håper du klarer å finne ut hvor du skal begynne..

Her er diktet... har du hørt det før kanskje? Jeg mener ikke at man hele tiden skal ta "big risks", men noen små her og der.. også belønne seg selv etterpå.

Ok, her er det.. (men det er litt bombastisk.. men poenget mener jeg, er at uansett hva man gjør, så må man risikere litt hele tiden...eller hva?)

RISK

(Author unknown)

To laugh is to risk appearing the fool

To weep is to risk appearing sentimental

To reach out to others is to risk involvement

To expose feelings is to risk exposing your true self

To place your ideas, your dreams before a crowd is to risk their loss

To love is to risk not being loved in return

To live is to risk dying

To hope is to risk despair

To try is to risk failure

But risks must be taken,

because the greatest hazard in life is to do nothing.

The person who risks nothing,

does nothing, has nothing, and is nothing.

They may avoid suffering and sorrow,

but they cannot learn, feel, change, grow, love, live.

Chained by their attitudes, they are a slave,

they forfeited their freedom.

Only the person who risks can be free

[Gjest z253]

Har ikke noe gode svar på alt du skriver om annet enn at jeg kjenner meg litt igjen. Synes absolutt at du skal ta imot tilbudet om innleggelse dersom du får det, har ikke vært innlagt selv, men det er jo mange som ønsker å bli det så litt givende må det da være. Det kan bli en start på en forandring, dersom du vil riktignok.

Synes ikke at du skal isolere deg mer ihvertfall, så dersom du sier opp arbeidet, pass på at du får vært sammen med mennesker i andre situasjoner, slik at du ikke blir redd for å gå ut døra. Tenker også at dersom en har vært på en arbeidsplass lenge og har vært stille er det vanskelig å plutselig begynne å si mer, etter egen er faring kan det være lettere med total miljøforandring, at det da blir lettere å ta kontakt når de andre ikke vet at du er "stille" ifra før. Uansett du være motivert for å gjøre det.

Synes ihvertfall du skal ta imot den hjelpen du kan få, det kan være vanskeligere en annen gang.

[Gjest z253]

Har ikke noe gode svar på alt du skriver om annet enn at jeg kjenner meg litt igjen. Synes absolutt at du skal ta imot tilbudet om innleggelse dersom du får det, har ikke vært innlagt selv, men det er jo mange som ønsker å bli det så litt givende må det da være. Det kan bli en start på en forandring, dersom du vil riktignok.

Synes ikke at du skal isolere deg mer ihvertfall, så dersom du sier opp arbeidet, pass på at du får vært sammen med mennesker i andre situasjoner, slik at du ikke blir redd for å gå ut døra. Tenker også at dersom en har vært på en arbeidsplass lenge og har vært stille er det vanskelig å plutselig begynne å si mer, etter egen er faring kan det være lettere med total miljøforandring, at det da blir lettere å ta kontakt når de andre ikke vet at du er "stille" ifra før. Uansett du være motivert for å gjøre det.

Synes ihvertfall du skal ta imot den hjelpen du kan få, det kan være vanskeligere en annen gang.

Noen ting til som jeg kom på. Du kan starte med å si til deg selv, og jeg vet det er vanskelig, at du er pen, smart og at du har noe å gi andre mennesker.

En annen ting er at du kan øve deg på å se folk i øynene f.eks. på TV, eller på bilder, så på og kansje det etterhvert blir lettere i virkeligheten. Du trenger ikke fokusere på øynene en gang, bare se på munnen eller noe annet i ansiktet dersom øynene blir for skummelt.

[Gjest anouschka78]

Hei!

Har du hatt det sånn hele livet? Eller bare en periode nå? Blir forundret over at legen aldri nevner noe om nevrologiske sykdommer. Følgetilstander kan være alt fra depresjoner, angst pluss pluss. Jeg har hatt psykiske problemer siden barndommen men fikk diagnosen adhd først som 25 åring. Hva med en utredning for dette??

Klem fra meg