Oppmerksomhetssyk

[Gjest Tuvajenta]

Jeg er en jente på 22 år. Jeg har et problem. Så lenge jeg får prate og alle har oppmerksomheten sin rettet mot meg, er jeg glad. Så snart de rette oppmerksomheten mot noen andre så mistrives jeg og kjeder meg. Jeg synes det er kjempeviktig å være pen, og det viktigste for meg er at folk synse jeg er pen og fin. Om jeg ikke får oppmerksomhet på at jeg har bra utseendet blir jeg deppa og føler meg stygg. Jeg blir så deprimert når jeg ikke får oppmerksomhet. Jeg snakker ekstra høyt så alle skal høre. Særlig vilt fremmede. Når jeg er alene med en person er det ubehagelig, men så lenge det er er mange fremmede der som i en butikk eller på bussen, så legger jeg ut om all slags intime detaljer. Jeg prater åpentlyst om sex og avslører alt, som f.eks at jeg er upulpar, jeg er så trang at ingen noensinne har klart å få den inn, bare en som påstod han fikk den inn, men det var ikke mye ass...

Hvorfor blir jeg så deprimert når jeg ikke får oppmerksomhet? Jeg har laget sår på armene bare for at folk skal se. Når jeg har vært deppa har jeg stormet ut av bilen og fått kompisen til å følge etter meg så jeg ikke skal gjøre meg noe. Jeg får vondt inni meg fordi jeg er så oppmerksomhetssyk. Jeg er overdramatisk og teatralsk og finner på all slags rare ting å si, er såååå lykkelig når jeg er lykkelig og lager deeet ulykkelige fjeset når jeg ikke er det, for at folk skal legge merke til det. Jeg begynner å gråte og le kjempelett, kan gå fra det ene til det andre på kort tid. Så føler jeg at følelsene ligger utenpå. Jeg snakker alltid om sykdommene og vondtene mine. Alle skal høre på. Hvis ikke blir jeg deprimert og har det kjett.

Jeg har ikke kontroll over følelsene mine og ansiktsuttrykkende mine i det hele tatt. Jeg gliser bredt noe som ikke er bra, da jeg ikke er noe pen lenger når jeg gjør det, og jeg begynner å gråte og ser sur ut bare jeg ikke sier noe.

Noen ganger tror jeg at jeg prater helt uskyldig med menn, men så blir venninna mi dritflau for hun sier jeg har flørta åpentlyst.

Er det noe galt med meg eller?

[frosken]

Går du i terapi og får hjelp til å se deg selv?

[dette er mitt nick]

Det må være forferdelig å ha det sånn som det du beskriver! Jeg har en venninne som har veldig mange av de samme problemene som deg. Det tok henne lang tid å innse at hun trengte hjelp, men du virker som om du muligens ha innsett det siden du skriver her.

Kan du ikke kontakte fastlegen din og be om en henvisning til en psykolog eller psykiater? Vær ærlig når du snakker med legen, det er viktig. Print kanskje ut dette innlegget ditt og ta med? Det høres ut som om du kan ha en slags personlighetsforstyrrelse, og det finnes det hjelp for! Jeg er ingen profesjonell, men som sagt, ta kontakt med legen din du..

Hilsen

[Gjest Sorte Gryte]

Hvis dette innlegget er seriøst ment og helt ærlig, så er det nærliggende å tro at det er snakk om opptil flere personlighetsforstyrrelser. Du later til å ha påfallende mye kunnskap om akkurat det, forresten...

[Gjest fddg]

Og nå har du lest litt om personlighetsforstyrrelser og vil ha det bekreftet at du eller andre har det? Eller vil du bare ha mer oppmerksomhet? Noe du prøver å bevise?

[Gjest Tuvajenta]

Går du i terapi og får hjelp til å se deg selv?

Jeg går i terapi, men har ikke turt å ta opp akkurat dette.

[frosken]

Jeg går i terapi, men har ikke turt å ta opp akkurat dette.

Hva er vitsen med å gå i terapi dersom du ikke snakker om noe så vesentlig?

[Gjest TIGA]

Hva er vitsen med å gå i terapi dersom du ikke snakker om noe så vesentlig?

hva er vitsen med å være så frekk?

[frosken]

hva er vitsen med å være så frekk?

Jeg mente ikke å være frekk:-) Når folk skriver om så viktige problemstillinger og samtidig sier at de ikke snakker om det i sin terapi, synes jeg noe av det viktigste man kan gjøre er å være helt tydelig mht hvor meningsløst dette er. Jeg synes det er mer konstruktivt enn å mene så mye om den aktuelle problemstillingen.

[Gjest TIGA]

Jeg mente ikke å være frekk:-) Når folk skriver om så viktige problemstillinger og samtidig sier at de ikke snakker om det i sin terapi, synes jeg noe av det viktigste man kan gjøre er å være helt tydelig mht hvor meningsløst dette er. Jeg synes det er mer konstruktivt enn å mene så mye om den aktuelle problemstillingen.

Du har kanskje rett. Men det er ikke bra å være for frekk heller pga denne personen er jo syk og kan ikke for det. Og det er jo ikke alltid like lett å snakke om ting til en psykolog, kanskje denne personen ønsker å framstå som mer perfekt og lar være å si ting av den grunn, ikke vet jeg.

[frosken]

Du har kanskje rett. Men det er ikke bra å være for frekk heller pga denne personen er jo syk og kan ikke for det. Og det er jo ikke alltid like lett å snakke om ting til en psykolog, kanskje denne personen ønsker å framstå som mer perfekt og lar være å si ting av den grunn, ikke vet jeg.

Jeg synes at relativt ofte når så direkte spørsmål stilles, så svarer folk også. Da får man en mulighet til å utdype nærmere hvorfor ting er blitt satt på spissen.

Selvfølgelig har folk sine grunner til ikke å ta opp ting i terapi, men forbausende ofte så er det også slik at de ikke helt har innsett hvor viktig det er. Ting som er vanskelig og flaut å snakke om blir sensurert bort av ulike grunner. Ved at fokus settes på hvor destruktiv denne sensuren er, så hender det at folk får det dyttet de trenger for å klare å komme i gang med å ta opp sentrale temaer.

I denne tråden er det ganske mange som har støttet vedkommende som skrev om oppmerksomhetsbehovet. Derfor tror jeg det er greit at noen også har en annen innfallsvinkel. Det hadde vært mindre greit dersom ikke svarene hadde vært allsidige.

[Gjest Tuvajenta]

Hva er vitsen med å gå i terapi dersom du ikke snakker om noe så vesentlig?

Ja du har vel rett.

[frosken]

Ja du har vel rett.

Hvis du har det slik du beskriver, så bruker du sannsynligvis ganske mye energi på å tenke på dette. Vil det være veldig vanskelig for deg å snakke om dette med psykologen, og i såfall hvorfor?

[Gjest Tuvajenta]

Hvis du har det slik du beskriver, så bruker du sannsynligvis ganske mye energi på å tenke på dette. Vil det være veldig vanskelig for deg å snakke om dette med psykologen, og i såfall hvorfor?

Det største synden nå til dags er jo å ville ha oppmerksomhet, virker det som.

[frosken]

Det største synden nå til dags er jo å ville ha oppmerksomhet, virker det som.

Synes du det er greit selv å ha så stort behov for oppmerksomhet?

Jeg ville trodd at det var ganske plagsomt å ha det slik, og at det er mulig å gjøre noe med dette hvis man bruker en del tid på å snakke om det i terapi.