Noen som føler det samme som meg?

[Gjest JMR1980]

Er det noen der ute som har en mor eller far som er psykisk sinnslidende?

Det har jeg. Jeg er en gutt på 23 år. Min mor er psykisk sinnslidende. Dette har vart altfor lenge, vi ble obs på dette da jeg var 13 år gammel. Hu gjorde så mye rart. Hu slo meg ofte og kranglet hele tiden med pappa. Men mot lillebroren (18) er hu helt annerledes. Jeg husker at hele min barndom gikk med til å besøke henne på sykeshuset hver eneste dag i tiden hu var innlagt. Hu kan ikke norsk (vi er pakistanere) og derfor måtte vi være på psykistrisk avdeling hele tiden. Jeg kan ikke huske noe positivt fra barndommen min, bare negative ting. Da jeg ble 18 år gammel så flyttet vil til Oslo. Mamma ble ikke bedre, legene mente at det er en kronisk sykdom og vil vare livet ut. Her gjorde hu også mye rart. det verste var da hu kledde seg helt naken og løp ut av huset. Da vi spurte hvorfor hu gjorde det så sa hu at gud sa til henne at hu skulle gjøre det. Forferdelig! Siden vi bor i et borettslag med mange pakistanere tok jeg det veldig tungt. Jeg følte meg sett ned på og hadde elendig selvtillit. Hu ble lagt inn men bare for 2 uker.

Jeg mener at dette og mye annet har ødelagt meg som person. Jeg har hatt sosial fobi og lavt selvbilde. Min tid på ungdomsskolen og videregående skole har vært et en dårlig tid. Jeg er nå 24 men skjønner ikke hva jeg skal studere. Jeg har begynt på så mye og hoppet av fordi jeg føler at jeg ikke har de kvalitetene som skal til. Føler at livet går videre og at jeg ikke får gjort noe.

Videre så har jeg lyst til å flytte ut hjemmefra men vet ikke hvordan. Jeg er student men hoppet av markedsføringsstudiet på NMH og søkte meg på diverse høyskoler i landet. Jeg vet ikke om jeg kommer inn eller slikt. Vet heller ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg føler at en del av meg har blitt borte. Jeg ønsker ikke å bo sammen med foreldrene mine og vil starte for meg selv. Bo på et eget sted og klare meg selv. Men så er skolen et problem da. Jeg må vente til sommeren for å vite hva jeg kommer inn på. Kommer jeg ikke inn på det jeg har sølt så vet jeg ikke. Kanskje må jeg ta opp fag men tiden går jo videre og jeg blir jo ikke yngre akkurat.

Alt dette og mer til har gjort meg til en tikkende bombe. Jeg går hos psykolog og en del ting har blitt bedre men jeg er ikke lykkelig. Snarere tvert imot. Videre maser foreldrene min på meg at jeg snart må gifte meg men det vil jeg ikke. Jeg er ikke klar for det. Dessuten orker jeg ikke å leve opp til den ideelle pakistaneren. Jeg er norsk- pakistaner og trenger ikke å leve opp til de kravene som stilles i kulturen vår. Jeg bestemmer jo hva jeg vil gjøre.

Jeg trener ofte og er glad i fotball. Venner har jeg også en del av. Men likevel er det noe som mangler i mitt liv.

Er det noen med foreldre som har slik sykdom som kanskje kunne berette om hvordan de har taklet dette?

[christof]

Jeg har ikke hatt en mor som har vært slik selv, men jeg kjenner til problemet.

Det som jeg har funnet ut om meg selv er at jeg må slutte å prøve å bli godtatt av alle. Det er ikke alle som liker meg, slik er det bare. Og jeg føler at det blir stilt alt for mange krav til mannen i dagens samfunn.

Og da spessielt til f.eks mennesker fra Pakistan osv.

Det som er viktig er å finne ut hva man selv vil med livet sitt, og det er ikke gjort på 1, 2 3. Det er ditt liv og du må ikke stå til ansvar for hva din mor har gjort eller noen andre i din familie.

Du burde først og fremst tenke på deg selv. Lytt til dine egene ønsker. Det er ikke andre som skal leve livet ditt men deg selv. Så ikke la andre planlegge livet ditt for deg.

Selv sleit jeg med selvmordstanker fra jeg var rundt 14-15 år, kanskje tidligere også men jeg husker ikke så mye av det. Jeg ble kastet ut av skolen for å ha banket opp en lærer som kastet noe på meg og slengte dritt til meg, og hele familien så ned på meg og maste på meg. Da kom presset om å starte å jobbe og tjene seg penger. De maste så fælt at jeg startet å jobbe etter nesten et år. Da startet jeg å jobbe med noe jeg hatet å drive med, og det gjorde jeg i 9 år. Det brøt meg ned gradvis til jeg tilslutt fant ut at jeg måtte slutte og starte med noe annet men da var det allerede for sent jeg var nesten i bånn og det skulle ikke så mye til før jeg ramlet helt ned og ble lagt inn.

Etter dette har jeg funnet ut at jeg ikke har gått av og gjøre ting jeg ikke har lyst til å gjøre selv om man må det noen ganger også.

Men jeg har aldri vært så bra som jeg er nå. Nå sier jeg nei hvis det er noen som spørr meg om noe jeg ikke har lyst til, og er ikke lenger dum snill. Jeg har ikke startet å jobbe ennå, men skal vel starte nå snart så snart aetat finner ut hva jeg passer til å drive med. Liker bedre å jobbe med mennesker en å sitte på et kontor for det har jeg gjort i 9 år.

Håper du finner ut av det og at du finner ut hva du vil drive med og at du ikke lar noen velge hvem du skal gifte deg med. Det er et valg du burde ta alene.

Lykke til!

Mvh

Christof