Finnes det håp?

[Elzia]

Jeg har fått diagnosen sosial fobi. Fordi om folk ikke tror meg når jeg sier det. Årsaken er at jeg er veldig sosial. Jeg er faktisk avhengig av å ha folk rundt meg hele tiden. Helst folk jeg er er trygge på og kjenner da. Jeg har gått på seroxat og går nå på efexor. når jeg skal holde foredrag, noe jeg helst ikke vil, bruker jeg vival. Jeg har gått til psykolog to ganger før og gikk i gruppeterapi et halvt år. Nå går jeg til psykiater. Føler at det er bra for meg da han utfører kognitiv terapi og jeg får jobbe med tankene. Det er greit i teorien. Men nå vil han at jeg skal trene. Og jeg gruer meg! Jeg er redd for å falle om når jeg er ute og går blant folk, redd for å være dum, for at de skal spør meg om ting jeg ikke klarer svare på, spesielt når jeg går sammen med noen over åpne plasser. Ønsker svar fra noen som har vært gjennom noe liknende, som har vært nødt for å trene. Hvordan har det gått?

[Kizza1365380506]

Jeg hadde slike problemer for en del år siden. Jeg turde ikke åpne munnen om det var en person til stede som jeg ikke kjente skikkelig/var trygg på. Jeg rødmet når jeg snakket uansett hvor mange og hvem som var til stede. Jeg syntes også at alle så på meg når jeg gikk over åpne plasser. Var redd for at noen skulle spørre meg om ting og irriterte meg når jeg kunne svaret og ikke hadde turt si noe.

Jeg ble kvitt mitt problem ved å si til meg selv at jeg var egoistisk som trodde at folk var spesielt interessert i spesielt meg. At jeg skulle bli lagt mer merke til enn andre. Jeg tenkte også på hvordan jeg reagerte når noen andre sa noe dumt eller dummet seg ut. Jeg glemte det jo igjen med en gang. Skulle jeg tro at andre gikk rundt og tenkte på hva jeg sa over lang tid osv. Det hjalp meg men det tok tid og mye krefter. Det hjalp jo på at jeg ble mer voksen også da selvfølgelig.

Dette hjelper kanskje ikke deg eller er noe for deg, men det hjalp iallefall meg.

Mvh

[Bugge1365380662]

Kjenner meg igjen i mange av de problemstillingene du har. Jeg fikk angstproblemer når jeg var veldig ung.I 14 årsalderen startet det og i de følgende årene hadde jeg uttallige panikkanfall. Vonde anfall der jeg hyperventilerte,hadde kramper i hele kroppen,skrek stemmen min tom, kastet opp slim, lå over pulter på skolen delvis besvimt (på videregående)Det var en tøff tid,som mange andre her inne også har erfaringer om.

Min dypeste redsel tror jeg var at noen skulle få vite om angsten min,deretter se den med egne øyne. Syntes angsten gjorde meg grusomt stygg. Så hadde jeg evig prestasjonsangst,for angsten gjorde meg jo "dum". Når man ikke får med seg et ord av hva folk sier til en, fryktet jeg at folk skulle tro jeg var både rar,merkelig og stokk dum. Dette siste her er en utfordring for meg ennå.

Også kommer det store spørsmålet; hva gjør vi med dette. Jeg tror for det første at det er viktig og bli fulgt opp av en terapeut, og det blir jo du. Det er bra. For det ble ikke jeg og min eksperimentering for å takle angsten førte meg inn i dårlige mønstre hvor mye av angsten satte seg i kropp eller ble omdannet til noe annet.I lang tid hadde jeg faktisk ikke kontakt med angsten min i det hele tatt, men kroppen kollapset og jeg utviklet spiseforstyrrelse. Og det jeg ser i ettertid er at jeg presset meg for mye,på for kort tid.I mitt ønske om å beherske angsten lå det mye selvhat, og det ble drivkraften til å være beinhard med meg selv. Når du nå skal i gang med å trene håper jeg at dere kan finne en god balanse, og at små seirer kan bli feiret med et indre klapp på skulderen til deg selv.

Noe av det som skjedde når jeg kjente at angsten var på vei,var en opplevelse av at det skjedde en slags innkapsling inn i meg selv. Verden ble uklar,stemmer surret og jeg forsvant dypere og dypere. Jeg kan huske første gangen jeg bestemte meg for at denne gangen skal forbindelseslinjene til omverdenen ikke få brytes. Jeg var 17 år og satt i en skikkelig stor forsamling og kjente angsten komme. Og plutselig hører jeg meg selv si til min venninne at nå holder jeg på å få angst. Jeg sa at jeg kunne få problemer med store forsamlinger, og spurte henne om hun bare ville holde i gang en samtale med meg.Jeg sa til henne at jeg ville prøve å bli værende, og kjente at angsten kom og nærmest rislet igjennom meg, og for første gang fikk jeg ikke panikkanfall.Det var et slags vendepunkt for meg. Jeg bestemte meg for å være mer åpen med hensyn til mine omgivelser,og har opplevd det som bare positivt.For jeg har skapt et skarpt skille mellom åpenhet og det som blir mer en privat og personlig betroelse. Og da blir ikke folk beklemt av åpenhet, det er i hvertfall min erfaring.

I mitt liv har jeg funnet ut at å si ordene;nå holder jeg på å få angst, på mange måter kan være like angstdempende som en sobril.

Og jeg synes angsten for at folk skal tro jeg er rar og dum når jeg ikke "hører" hva de sier,er verre enn å si det slik det faktisk er.Så nå prøver jeg å gjøre det. Men det er ofte veldig vanskelig.

Jeg vet ikke hvor stort problemet ditt med åpne plasser er, men psykiateren din kan jo være med deg ut og trene sammen med deg på å møte angsten. Hvis de fysiske symptomene skremmer deg veldig, kan noen føle en trygghet av å ha en lege for hånden.For en stor del av bekjempelsen av angst handler om å bli kjent med angsten og hva den gjør med kroppen din, og dessuten arbeide med konfliktene som ligger bak.

Når du nå har valgt å ta opp kampen må du huske på at du egentlig er tøffere enn toget. Selv om du skulle føle deg svak betyr ikke det at du er det. Skriv gjerne og fortell hvordan det går. Kanskje du har noen gode tips til meg. Lykke til fra ei som absolutt tror det er håp for deg.