Skam over psykisk lidelse

[Gjest skam]

Er nå på bedringens vei etter mange år med terapi. Men jeg har begynt å reflektere over fortiden og det som har skjedd med meg - det at jeg trengte hjelp. Nå begynner jeg å føle skam over at jeg har og har hatt problemer. Synes det er skremmende at jeg ikke har greid meg uten hjelp og at jeg i det hele tatt en gang trengte hjelp og trenger det ennå. Synes ikke det er lett å omgås mennesker når man har det vanskelig psykisk. Dette har gjort at jeg har levd ganske isolert mens jeg har vært "dårlig". Skjønner heller ikke akkurat hvorfor jeg skulle bli rammet og ikke mine søsken eller venninner. Det er skremmende å vite at livet er så skjørt og at man ikke alltid har kontroll på seg selv og livet sitt. Vel, vel får vel bare akseptere dette da. Hvorfor er psykiske lidelser så skambelagt? Er virkelig mennesker så ondsinnede at de forakter svakhet og er samfunnet slik? Kan få inntrykk av det noen ganger.

[Gjest selvforakt]

Hvorvidt virkelig "mennesker så ondsinnede at de forakter svakhet og er samfunnet slik" vet jeg ikke.

Det jeg derimot vet, er at jeg selv forakter min egen manglende evne til å fungere optimalt. Etter mange år i terapi fungerer jeg greit i hverdagen og i familieliv, men utdannelse ble aldri fullfør og jeg er ikke i jobb. Det forakter jeg meg selv for, og kanskje forakter samfunnet meg for deg også. Men det er jo ikke så rart siden jeg forakter meg selv.

[Gjest Magna]

Hvorvidt virkelig "mennesker så ondsinnede at de forakter svakhet og er samfunnet slik" vet jeg ikke.

Det jeg derimot vet, er at jeg selv forakter min egen manglende evne til å fungere optimalt. Etter mange år i terapi fungerer jeg greit i hverdagen og i familieliv, men utdannelse ble aldri fullfør og jeg er ikke i jobb. Det forakter jeg meg selv for, og kanskje forakter samfunnet meg for deg også. Men det er jo ikke så rart siden jeg forakter meg selv.

Det er nok det største problemet vi har at vi ikke er fornøyd med oss selv og er virkelig strenge med oss selv.

Jeg har også slitt i hvert fall de ti siste årene, og gått mye i terapi og behandlinger disse årene.

Det er om å gjøre å være fornøyd med det vi selv har utrettet og det vi mestrer. Alle mennesker mestrer ikke alt.

Hvorfor skal jeg dermed kreve av meg selv at jeg skal mestre alt?

Jeg har vært så heldig å ha tre flotte unger. De er voksne nå. Men helt fra jeg fikk den første ungen min har jeg vært glad for at jeg har vært så heldig.

Livet mitt ellers har vært en kamp rett og slett. Jeg har virkelig slitt. Jeg har slitt for å få til forhold til mann og barn først og fremst.

Jeg har også slitt for mitt yrkesaktive liv. Jeg jobber femti prosent. Mer klarer jeg ikke. Jeg vil være glad for at jeg klarer det.

Karriere kan jeg glemme. Men jeg er ganske sporty og har funnet ut at friluftsliv er noe som gir meg glede.

Jeg gleder meg også over at ungene mine ser ut til å like seg sammen med meg og de ser også ut til å mestre livene sine.

Jeg har venner som ringer og vil være sammen med meg. Det også gjør meg svært glad.

Jeg skriver dette til dere to med nickene skam og selvforakt. Vonde betegnelser på seg selv er det.

Jeg har også mye smerte inni meg fortsatt, men jeg tror det blir annerledes i fremtiden. Jeg vil at livet mitt skal bli annerledes.

Jeg VIL nyte fruktene av at jeg har hatt gode hjelpere disse ti årene.

[PieLill]

Jeg ser på skammen som delt i tre komponenter.

1: De krav og forventninger jeg har til meg selv, og måten jeg dømmer meg selv på.

2: De krav og forventninger jeg opplever at omverdenen har til meg, og måten jeg blir dømt på av mine omgivelser. (Her regner jeg med både det som er reelt og innbildt.)

3: De krav og forventninger jeg har til min omverden og mine medmennesker, og måten jeg dømmer andre på. Mitt verdisyn, mitt menneskesyn og mine idealer. Hvem og hva jeg beundrer, respekterer og forakter. Til syvende og sist vil jeg innhentes og dømmes av de dommer jeg har fellt over andre.

Iblant har vi en dobbel standard: Et sett krav og regler for oss selv og et annet som gjelder for andre. Vi kan kreve både mer og mindre av andre enn vi gjør av oss selv.

Jeg tror at en viktig vei for å jobbe seg ut av skam og selvforakt er å gi anerkjennelse, til seg selv og til omgivelsene. Kan jeg se på deg som verdigfull og flott, kan det samme gjelde for meg, og omvendt. Det gjelder å starte positive spiraler.

Tror også det er lurt å spørre seg om hvor selvforakten og skammen kommer fra i henhold til den 3-punkts listen jeg startet med.

Kommer det fra mine ufornuftige krav og forventninger til meg selv? Kommer det fra omgivelsene, og skal jeg i så fall være enig? Eller er det et ekko av de dommer jeg mer eller mindre bevisst har feldt over andre.

På den måten kan man fange de negative tankene og sette dem på plass der de hører hjemme. Smått om senn vil følelsene motvillig dilte etter.

Kveldstanker fra

[christof]

Slik jeg ser på det så går man til tannlegen hvis man har problemer med tennene, og hvis man har problemer med føttene så går man til en ortoped, og jeg som har hatt problemer med hodet mitt har gått/vært lagt inn på psykiatrien. Man går jo dit hvor det er mulig å få hjelp.

Og man skulle ikke se ned på seg selv av den grunnen. Andre har heller ingen rett til å dømme deg eller noen andre her inne for å oppsøke psykolog eller lignende når man har det tøft. De har kanskje ikke hatt det så tøft selv. Mange klarer nok å takkle ting alene men om det er så lurt er en annen ting.

Da blir det som Nietzsche, som hadde det for seg at man ikke skulle vise svakhet, men det er disse som ikke klarer å vise følelser og sine svake sider som til slutt sprekker. Mennesker må få et utløp for sine følelser innimellom. Det er bare sundt.

Gå med hevet hode det gjør jeg!

Jeg tuller til og med om at jeg har vært lagt inn. Jeg pleier og si til svigermor og svigerfar at jeg har jo papirer på at jeg er gal, og det er det ingen andre i familien som har. :-)

Alikevel vet jeg hva jeg står for og hva jeg kan. Jeg vet hvordan jeg er som menneske og mine svake og sterke sider.

Og ingen kan ta fra meg det.

Lykke til vidre! :-)

Mvh

[arnehepp]

så lett å glemme hvem man er... så lett å ikke tro at det man føler ikke er sant, når man ikke føler det.

noen ganger overlever jeg på den måten.