Depresjon?

[Gjest Suzana]

Jeg lurer på om jeg lider av depresjon. Jeg har vondt inni meg, det er en følelse av uutholdelighet. Jeg orker ikke snakke med noen, når noen snakker til meg blir jeg irritabel. Jeg er trøtt og sliten og orker ikke dusje eller rydde.

Er jeg deprimert?

[Gjest tod]

Det kan høres ut som du er deprimert, ja. Ta kontakt med fastlegen, både antidepressiva og/eller samtaleterapi kan ha god effekt, men medikamentell behnadling er det mest realistiske tilbudet.

[Gjest Dame52]

Liker ikke all skolemedisin jeg. Sliter selv med depresjon, angst og fibromyalgi. Det er verdt å prøve Johannesurt, det får du i helskostbutikken. Det kan ha god virkning og også for søvnen. Vær også mye ute i skog og mark, våren er deilig. Råder deg til først og fremst å prøve samtaleterapi, at du finner en du får god kjemi med. Prøv deg litt fram, men vær forsiktig med for mange piller. Lykke til fra en som sliter med det samme som deg.

[christof]

Det kan høres ut som du er deprimert, ja. Ta kontakt med fastlegen, både antidepressiva og/eller samtaleterapi kan ha god effekt, men medikamentell behnadling er det mest realistiske tilbudet.

Desverre er det medikamenter som regel det første som blir tilbudt. Samtale terapi kommer i annen rekke.

Grunnen til at dette er dumt er at hvis man medisinerer bort et problem så har man ikke noe å prate om når man er hos eventuelt en psykolog og når man skal slutte med medisinene så er jo problemet der fortsatt og ikke på noen måte løst.

Isteden for vanlig psykologi så kan det kanskje være verdt å sjekke NLP. Det virker som om de ikke er så opphengt i å finne ut navnet på hva som feiler oss og er mere interesert i å hjelpe oss for å bli bedre.

Lykke til!

Mvh

[Bugge1365380662]

Desverre er det medikamenter som regel det første som blir tilbudt. Samtale terapi kommer i annen rekke.

Grunnen til at dette er dumt er at hvis man medisinerer bort et problem så har man ikke noe å prate om når man er hos eventuelt en psykolog og når man skal slutte med medisinene så er jo problemet der fortsatt og ikke på noen måte løst.

Isteden for vanlig psykologi så kan det kanskje være verdt å sjekke NLP. Det virker som om de ikke er så opphengt i å finne ut navnet på hva som feiler oss og er mere interesert i å hjelpe oss for å bli bedre.

Lykke til!

Mvh

Til christof.Hei!Selv har jeg aldri opplevd det å gå på antidepressiva som å medisinere bort problemene.I mitt tilfelle er det tvert i mot.Jeg får mer kontakt med følelsene mine og angstdempende midler gjør at jeg tør kjenne mer på angsten.Synes de hjelper meg til å få fortgang i terapien. Prøvde uten en stund, men da hadde jeg merkelig lite på hjertet hos psykiateren min.

[cathlin]

Til christof.Hei!Selv har jeg aldri opplevd det å gå på antidepressiva som å medisinere bort problemene.I mitt tilfelle er det tvert i mot.Jeg får mer kontakt med følelsene mine og angstdempende midler gjør at jeg tør kjenne mer på angsten.Synes de hjelper meg til å få fortgang i terapien. Prøvde uten en stund, men da hadde jeg merkelig lite på hjertet hos psykiateren min.

Hei. (sniker meg inn i tråden) Jeg fikk lyst til å spørre deg. Ser du skriver at pga medisiner er det lettere for deg å kjenne på angsten, og at du får fortgang i terapien. Så jeg lurer på om du vet noe om hvorfor det er slik for noen? Og hvordan det kan forklares? Regner med at du får støtte hos psykiateren. Vet du om det finnes "bevis/dokumentasjon" på hvem dette gjelder for og hva som er logikken. Altså for å rettferdiggjøre slik medisinbruk. Jeg har skjønt at slik medisin virker ulikt fra person til person, og noen kan oppleve å miste kontakt i stedet for å finne den. Det er helt i orden hvis du ikke har mulighet for å svare. Håper det går bra med deg. Mvh

[Bugge1365380662]

Hei. (sniker meg inn i tråden) Jeg fikk lyst til å spørre deg. Ser du skriver at pga medisiner er det lettere for deg å kjenne på angsten, og at du får fortgang i terapien. Så jeg lurer på om du vet noe om hvorfor det er slik for noen? Og hvordan det kan forklares? Regner med at du får støtte hos psykiateren. Vet du om det finnes "bevis/dokumentasjon" på hvem dette gjelder for og hva som er logikken. Altså for å rettferdiggjøre slik medisinbruk. Jeg har skjønt at slik medisin virker ulikt fra person til person, og noen kan oppleve å miste kontakt i stedet for å finne den. Det er helt i orden hvis du ikke har mulighet for å svare. Håper det går bra med deg. Mvh

Hei! Det er helt greit å svare deg,men om jeg kan gi et veldig godt svar vet jeg ikke .Jeg kan prøve å si litt om hvorfor jeg og psykiateren min tror det er slik for meg.Angst kan kjennes,takles og uttrykkes på mange måter.Etter å ha vært plaget av mye angst og panikkanfall i tenårene,uten å få hjelp til bearbeiding av konflikter som ligger bak,ble det etterhvert slik at jeg ble veldig syk fysisk,og utviklet spiseproblemer.Etterhvert trodde jeg at angsten var blitt bedre,for jeg kjente ikke så mye til den som tidligere.Midt i denne lange sykdomsperioden,skjønte jeg at jeg hadde blitt utsatt for overgrep.Så kom det dithen at jeg begynte i terapi(etter flere år) og skulle begynne å dra frem all dritten. Og når jeg går på angstdempende midler hjelper det meg til å møte alt det skremmende som er der.Og da kan jeg lettere få bearbeidet ting. Jeg har prøvd uten,men da er det akkurat som om det lukkes en dør til mitt indre. Ennå har jeg store problemer med å kjenne på følelsen av angst,men begge terapeutene jeg har gått til,sier at de kjenner på den for meg til gagns. De "holder" på den for meg til jeg kan bære den selv. Det er en fin tanke synes jeg.Så på mange måter er det tøft å gå på xanor,for jeg kjenner i hvertfall mer av angsten og det som ligger bak, enn på lenge. Ironisk og litt logisk nok.Jeg må innrømme at mye av dette er ting jeg prøver å finne ut av. Men kom gjerne med innspill tilbake.Vennlig hilsen bugge.

[cathlin]

Hei! Det er helt greit å svare deg,men om jeg kan gi et veldig godt svar vet jeg ikke .Jeg kan prøve å si litt om hvorfor jeg og psykiateren min tror det er slik for meg.Angst kan kjennes,takles og uttrykkes på mange måter.Etter å ha vært plaget av mye angst og panikkanfall i tenårene,uten å få hjelp til bearbeiding av konflikter som ligger bak,ble det etterhvert slik at jeg ble veldig syk fysisk,og utviklet spiseproblemer.Etterhvert trodde jeg at angsten var blitt bedre,for jeg kjente ikke så mye til den som tidligere.Midt i denne lange sykdomsperioden,skjønte jeg at jeg hadde blitt utsatt for overgrep.Så kom det dithen at jeg begynte i terapi(etter flere år) og skulle begynne å dra frem all dritten. Og når jeg går på angstdempende midler hjelper det meg til å møte alt det skremmende som er der.Og da kan jeg lettere få bearbeidet ting. Jeg har prøvd uten,men da er det akkurat som om det lukkes en dør til mitt indre. Ennå har jeg store problemer med å kjenne på følelsen av angst,men begge terapeutene jeg har gått til,sier at de kjenner på den for meg til gagns. De "holder" på den for meg til jeg kan bære den selv. Det er en fin tanke synes jeg.Så på mange måter er det tøft å gå på xanor,for jeg kjenner i hvertfall mer av angsten og det som ligger bak, enn på lenge. Ironisk og litt logisk nok.Jeg må innrømme at mye av dette er ting jeg prøver å finne ut av. Men kom gjerne med innspill tilbake.Vennlig hilsen bugge.

Takk for svaret. Jeg skjønner hvordan det er. Det var bra å høre om noen som har nytte av slik medisin og at du kombinere den med terapi, og at det gjør deg tøffere. Tror en fysioterapeut jeg hadde før sa noe lignende at medisin kunne gjøre en mer samarbeidsvillig og det ble lettere å åpne opp. Noe av det samme som du skriver om, og at det kan bli letter å finne ut av angst og forholde seg til en terapeut. Det er vel mange deler som spiller en rolle. Og få hele prosessen til å gå litt fortere kanskje. Da skjønner jeg ikke de som sier at når de går på medisin har de det så bra at de ikke trenger terapi eller at da kan en liksom aldri bli bedre fordi det stenger igjen i stedet for å åpne opp, eller at det bare er en falsk trygghet. Jeg vet ikke. Kanskje det er veldig forskjell hvordan den virker og hvem den virker på (?)

mvh

[Gjest eval]

Takk for svaret. Jeg skjønner hvordan det er. Det var bra å høre om noen som har nytte av slik medisin og at du kombinere den med terapi, og at det gjør deg tøffere. Tror en fysioterapeut jeg hadde før sa noe lignende at medisin kunne gjøre en mer samarbeidsvillig og det ble lettere å åpne opp. Noe av det samme som du skriver om, og at det kan bli letter å finne ut av angst og forholde seg til en terapeut. Det er vel mange deler som spiller en rolle. Og få hele prosessen til å gå litt fortere kanskje. Da skjønner jeg ikke de som sier at når de går på medisin har de det så bra at de ikke trenger terapi eller at da kan en liksom aldri bli bedre fordi det stenger igjen i stedet for å åpne opp, eller at det bare er en falsk trygghet. Jeg vet ikke. Kanskje det er veldig forskjell hvordan den virker og hvem den virker på (?)

mvh

Kanskje det er slik at medisinen reduserer angst for alle. Kanskje det er slik at terapi trenger passe angst, ikke for mye, ikke for lite.

De som har middels angst, trenger denne for å finne det de skal jobbe med, med medisin blir den borte. De som har veldig mye angst, har for mye til å komme i gang. Når de får medisin, når de det angstnivå som passer for å jobbe i terapi.

[Bugge1365380662]

Takk for svaret. Jeg skjønner hvordan det er. Det var bra å høre om noen som har nytte av slik medisin og at du kombinere den med terapi, og at det gjør deg tøffere. Tror en fysioterapeut jeg hadde før sa noe lignende at medisin kunne gjøre en mer samarbeidsvillig og det ble lettere å åpne opp. Noe av det samme som du skriver om, og at det kan bli letter å finne ut av angst og forholde seg til en terapeut. Det er vel mange deler som spiller en rolle. Og få hele prosessen til å gå litt fortere kanskje. Da skjønner jeg ikke de som sier at når de går på medisin har de det så bra at de ikke trenger terapi eller at da kan en liksom aldri bli bedre fordi det stenger igjen i stedet for å åpne opp, eller at det bare er en falsk trygghet. Jeg vet ikke. Kanskje det er veldig forskjell hvordan den virker og hvem den virker på (?)

mvh

Hei! Problemet er at medisiner virker så individuelt,og jeg har vært heldig og hatt tett oppfølging av psykiater.Feilet og prøvd oss fram.Virkeligheten for de fleste er ofte annerledes.En tid gikk jeg på tabletter som avflatet meg,og mange er nok overmedisinert,undermedisinert,eller noe annet kunne fungert bedre for dem enn det de går på.

For noen er det kanskje selve årsaken til at de er deprimert som gjør at de ikke føler de trenger terapi når de går på AD. Kanskje depresjonen har et mer organisk utspring enn traumer, og at de får sving på livet ved bare medisinering. Sikkert mulig det også for noen. Men jeg tror ikke det er å "utsette"problemene slik at en må "ta det igjen" senere.Lurer på om det blir sagt fortrinnsvis av de som ikke har prøvd medisiner,eller fått manglende oppfølging. Håper at du får bra oppfølging,og at dine medisiner fungerer bra for deg. Vennlig hilsen.

[Bugge1365380662]

Kanskje det er slik at medisinen reduserer angst for alle. Kanskje det er slik at terapi trenger passe angst, ikke for mye, ikke for lite.

De som har middels angst, trenger denne for å finne det de skal jobbe med, med medisin blir den borte. De som har veldig mye angst, har for mye til å komme i gang. Når de får medisin, når de det angstnivå som passer for å jobbe i terapi.

Hei!Absolutt en logisk tanke.