utbrent/angst/deprimert

[Emma Mari]

Bare lurte på om det var noen som er i en lignende situasjon som meg som kunne tenke seg å maile med meg og dele erfaringer. Er bare 27 år og har visst møtt veggen. Har skrevet i dette forumet før om mine symptomer (mange fysiske: svimmelhet, vonde muskler, kramper, mageprobl osv, og etterhvert mange psykiske: uro, pustevansker, angst, hyperventilering, nedstemthet). Fra før en ressursterk, glad og flink jente. kanskje litt for opptatt av å hjelpe andre og lider nok av "flink pike syndromet". Noen som kjenner seg igjen og som vil dele erfaringer? Gjerne noen som har opplevd lignende og kommet seg over det. Har vart i over 4 mnd nå og er lei!

Håper noen kan være til hjelp. min mail er [email protected]

[Gjest bare en]

Synd å måtte si det men 4 mnd er ikke så lang tid. Håper du får hjelp til å takle angsten og depresjonen.

[Emma Mari]

Synd å måtte si det men 4 mnd er ikke så lang tid. Håper du får hjelp til å takle angsten og depresjonen.

nei skjønner det, men har vært skikkelig syk i 4 mnd. Ikke kunnet jobbe eller gjøre noe. Håper at jeg iallefall kan håpe på å komme meg noe slik at jeg kan fungere på en måte selv om jeg er klar over at det kan ta lang tid før jeg er helt tilbake til mitt normale meg. Begynt med efexor nå så får se hva som skjer. skal også til psykiater neste mnd.

[christof]

nei skjønner det, men har vært skikkelig syk i 4 mnd. Ikke kunnet jobbe eller gjøre noe. Håper at jeg iallefall kan håpe på å komme meg noe slik at jeg kan fungere på en måte selv om jeg er klar over at det kan ta lang tid før jeg er helt tilbake til mitt normale meg. Begynt med efexor nå så får se hva som skjer. skal også til psykiater neste mnd.

Ja slike ting kan ta veldig lang tid. Men det behøver ikke gjøre det heller.

Hos meg har det tatt mange år. Men så har jeg brutt meg ned over mange år, og når smellen først kom så kom den ordentlig.

Jeg var altid den snille gutten som altid gjorde som mamma sa, kom altid hjem når jeg skulle og foreldrene mine hadde alderi noen problemer med meg.

Men selv om de ikke hadde problemer med meg så hadde jeg problemer selv, og jeg viste det ikke selv. Det eneste jeg viste var at jeg følte at det ikke var noen vits i å leve. Satt ofte å tenkte når jeg var liten at jeg skulle vært foreldre løs så ingen hadde vært tristen hvis jeg forsvant, men det gikk jo ikke.

Venner hadde jeg nok av men var altid trist i ferier og slikt. Ikke for å dra på ferie men for å komme hjem, for da måtte jeg si adjø til alle nye mennesker jeg hadde blitt kjent med. Slik er det den dag i dag.

Vennene som jeg hadde siden jeg var liten mistet jeg når jeg startet på vgs. Ikke fordi vi gikk på forskjellige skoler men fordi jeg trente mye og ikke drakk alkohol.

Skolen følte jeg meg presset til å gå på, ikke noe jeg ville selv men presset fra familien var så stort at jeg bare måtte.

Hadde dårlig selvbilde når det gjaldt jenter. Gutter er enkle å forholde seg til for der kan jeg ta igjen, men jenter har jeg altid vært nærvøse for å prate med for jeg har vel vært redd for å drite meg ut.

Derfor fikk jeg ikke dame før jeg hadde fylt 18 år.

Var pappa ved 19 års alderen og hadde en ordentlig nedtur og depresjon noen år etter dette. I 1995 var det vel jeg var så langt nede at jeg var borte fra jobben noen uker uten at jeg viste hva som feilte meg. Jeg satt kun og gråt og kunne få panikk angst og ikke orke å være i leiligheten min. Når kona mi var på jobb så lå jeg hjemme og ringte alle forskjellige hjelpe telefoner jeg kunne finne i telefonkatalogen. Husker at jeg ringte en kristen krisetelefon og spurte hva gud mente om selvmord.

Satt selv med et ladet våpen noen ganger og vurderte å gjøre det slutt, men tankene på ungene mine gjorde at jeg ikke klarte å gjøre det. Tankene på at jeg skulle være skyld i at de fikk psykiske problemer ville jeg ikke være med på. Viste ikke da at jobben og presset jeg hadde der + det at jeg hadde et stadig mas om at jeg ikke var flink nok hjemme til å rydde eller til å leke med ungene gjorde at jeg gravde meg mer og mer ned i en dypere og dypere depresjon.

Den ordentlige smellen skulle ikke komme før etter ennå noen år. Da smalt det ordentlig. Ingen hadde trodd at jeg var personen som skulle ha psykiske problemer. Jeg som altid hadde vært "tøff" og stødig var nå forvandlet til et nærvevrak med angst og depresjoner. Jeg kunne plutselig starte å gråte uten å vite hvorfor. Angsten kunne komme når jeg dusjet og jeg følte meg innestengt på badet. Ikke kunne jeg dra og bade lenger med ungene for jeg følte meg innestengt i vann. Panikk angsten var så ille at hvis kona mi hadde stått i veien for meg på badet når jeg prøvde å komme meg ut så kunne jeg ha slått...

Og jeg har aldri rørt henne på en slik måte noen gang, men i en slik situasjon vet jeg at det hadde hendt. For panikk angst er det værste jeg har vært med på.

Havnett på psykiatrisk og fikk medisiner som jeg måtte ta. De virket ikke og de gav meg en enda større dose. Men jeg hadde veldig opp og ned humør så de trodde at jeg kanskje var manisk depresiv. Men siden elekrosjokk ikke hadde noe effekt på meg så trodde de ikke det heller. De fant ut at jeg manglet b12 vitamin, noe som er vanlig blandt en del med depresjoner. Men jeg fikk aldri noen form for samtale terapi med noen psykolog eller annsatt.

Det var den mest nedverdigende opplevelsen jeg har vært med på og være innlagt på psykiatrisk på SIA.

De behandlet meg ikke som et menneske men som et problem som de ønsket å medisinere bort.

Husker en episode etter at jeg hadde sluppet ut fra psykriatisk. Jeg var innom SIA for å besøke en venn som lå i koma, og jeg møtte en av pleierne på psykriatisk, og han kommenterte når han så meg at nå måtte jeg skjerpe meg å slanke meg, for nå hadde jeg blitt stor. Det fikk meg rett til bunns igjen. Jeg hadde jo tross alt gått opp fra 71 kg til 109 kg på grunn av deres medisinering. Derfor sluttet jeg med zyprexa.

Nå har jeg brukt tiden på meg selv og lest masse psykologi. Jeg føler meg mye bedre men jeg merker at ved litt motgang så faller jeg lett litt ned men ikke så langt som før. Det tar tid å bygge seg opp. Man må gi seg selv tid og prøve å tenke positivt. Slik jeg gjør det nå så lar jeg ikke tankene bestemme lenger. Det er jeg som bestemmer ikke tankene mine. Høres sprøtt ut men det fungerer.

Kunne ha skrevet en hel bok om forskjellige ting som kan ha vært med på å gjøre at jeg har følt slik som jeg har gjort men det tar "lang lang" tid....

Lykke til!

Mvh