Fortvila...

[Gjest trrrish]

ikke over meg..men pappa sliter..det gjør også venninnene mine. Den ene tar overdose på overdose og havner på sykehuset, den andre skader seg så alvorlig at hun må på legevakta og få masse strips og sy. Den tredje er alvorlig deprimert, medisinen virker ikke, den trappes ned, og hun får ikke begynne på ny før den er ferdig trappe ned. Hun er så dårlig at hun hyler at noen kommer og tar henne og dreper henne.

Fins det håp for dem? Kan de bli friske?

[vil bli borte]

Jeg tenker at personer med psykiske lidelser bør prøve å begrense kontakten med andre med psykiske problemer og heller prøve å finne seg friske venner.

Blant annet fordi en har nok med seg selv. En trenger ikke venner som en må ta vare på, men venner som kan ta vare på seg selv samtidig som de kan sette grenser i vennskapsforholdet og være en støtte.

En trenger friske venner for å se hvordan mennesker som har det godt med seg selv reagerer i forskjellige situasjoner. Så kan en se, etterligne og prate om hvordan det er rasjonnelt å reagere. Det tror jeg ikke en lærer i kontakt med andre med psykiske lidelser bla. fordi min erfaring er at en lett søker til personer med samme problematikk, og dermed med samme urasjonelle reaksjonsmønstre.

Jeg vil til slutt understreke at en ikke trenger bryte kontakt med venner en har som har en psykisk lidelse, men kanskje tone disse vennskapene ned litt og heller prøve å bli kjent med folk igjennom skole,arbeid, kurs og bekjentskaper.

Og til sist.Jeg tenker at dette ikke blir å svikte en venn, men heller hjelpe både seg selv og vennen. Begge vil tjene på det.

Kenskje kan en heller ta opp vennskapet når en har hvert selvhjulpen en stund og har ett stabilt "friskt" nettverk og friske stabile venner.

Mulig at jeg blir ønsket til ett varmere sted, men det skal jeg isåfall ta :-)

[arnehepp]

Jeg tenker at personer med psykiske lidelser bør prøve å begrense kontakten med andre med psykiske problemer og heller prøve å finne seg friske venner.

Blant annet fordi en har nok med seg selv. En trenger ikke venner som en må ta vare på, men venner som kan ta vare på seg selv samtidig som de kan sette grenser i vennskapsforholdet og være en støtte.

En trenger friske venner for å se hvordan mennesker som har det godt med seg selv reagerer i forskjellige situasjoner. Så kan en se, etterligne og prate om hvordan det er rasjonnelt å reagere. Det tror jeg ikke en lærer i kontakt med andre med psykiske lidelser bla. fordi min erfaring er at en lett søker til personer med samme problematikk, og dermed med samme urasjonelle reaksjonsmønstre.

Jeg vil til slutt understreke at en ikke trenger bryte kontakt med venner en har som har en psykisk lidelse, men kanskje tone disse vennskapene ned litt og heller prøve å bli kjent med folk igjennom skole,arbeid, kurs og bekjentskaper.

Og til sist.Jeg tenker at dette ikke blir å svikte en venn, men heller hjelpe både seg selv og vennen. Begge vil tjene på det.

Kenskje kan en heller ta opp vennskapet når en har hvert selvhjulpen en stund og har ett stabilt "friskt" nettverk og friske stabile venner.

Mulig at jeg blir ønsket til ett varmere sted, men det skal jeg isåfall ta :-)

Jeg syns ikke helt man kan generalisere på den måten, hvert forhold bør tenkes over individuelt, noen venner er en belastning mens andre kan man få mye utav selv hvor ille de er.

jeg syns det er veldig greit å menge meg med mennesker like gale som meg, mennesker som ikke er gale kjeder meg, og forstår meg ikke.

[Soria]

Jeg tenker at personer med psykiske lidelser bør prøve å begrense kontakten med andre med psykiske problemer og heller prøve å finne seg friske venner.

Blant annet fordi en har nok med seg selv. En trenger ikke venner som en må ta vare på, men venner som kan ta vare på seg selv samtidig som de kan sette grenser i vennskapsforholdet og være en støtte.

En trenger friske venner for å se hvordan mennesker som har det godt med seg selv reagerer i forskjellige situasjoner. Så kan en se, etterligne og prate om hvordan det er rasjonnelt å reagere. Det tror jeg ikke en lærer i kontakt med andre med psykiske lidelser bla. fordi min erfaring er at en lett søker til personer med samme problematikk, og dermed med samme urasjonelle reaksjonsmønstre.

Jeg vil til slutt understreke at en ikke trenger bryte kontakt med venner en har som har en psykisk lidelse, men kanskje tone disse vennskapene ned litt og heller prøve å bli kjent med folk igjennom skole,arbeid, kurs og bekjentskaper.

Og til sist.Jeg tenker at dette ikke blir å svikte en venn, men heller hjelpe både seg selv og vennen. Begge vil tjene på det.

Kenskje kan en heller ta opp vennskapet når en har hvert selvhjulpen en stund og har ett stabilt "friskt" nettverk og friske stabile venner.

Mulig at jeg blir ønsket til ett varmere sted, men det skal jeg isåfall ta :-)

Jeg har bare psyke venner og blir bare friskere og friskere. Tror ikke det har noe med om de er friske eller ikke. Tror det viktigste er å ikke prate for mye sykdom. Mine venner og jeg prater stort sett aldri sykdom. Vi prater om alt mulig annet vi er opptatt av. Og det er gode venner jeg har. Det som kanskje er litt annerledes enn med friske venner er at vi forstår når en av oss har en dårlig dag , eller blir veldig sliten.

Har bare gode erfaringer med å ha psyke venner.

[christof]

Jeg brennte meg selv ut på å ikke ta hensyn til hva jeg selv ville. Jobbet i en jobb jeg ikke likte og tok meg av venner med stoffproblemer og depresjoner, men tok ikke av meg selv. Sa aldri nei når noen spurte om noe. Og det måtte gå galt.

Nå jobber jeg ikke og trener og har lært meg å si nei. Jeg gjør ikke ting jeg ikke har lyst til. Jeg hjelper fortsatt vennene mine som har problemer men jeg lar det ikke gå inn over meg. Hvis de vil ruse seg så kan ikke jeg stoppe dem. Hvis de vil skade seg så liker jeg ikke det heller men de er tross alt voksene mennesker så jeg kan ikke nekte dem det. Men jeg kan fortelle dem hva jeg mener om det. Og hvis de gjør det like vel så ja vel, det er ikke meg de skader.

Så prøv å distangsere deg fra dem hvis du føler det tungt, for det er ikke lett å tenke slik i starten, men jeg brukte et år på å komme meg nogen lunde på beina igjen... eller til og med litt lenger. Jeg har ikke helt begrep om tid i denne perioden. Men nå så fungerer jeg fint og trives med å hjelpe vennene mine.

Håper alt ordner seg for pappaen din og vennene dine!

Mvh