Kriminell?

[Gjest kriminelle_meg]

Jeg dro til legevakten fordi jeg trengte litt hjelp. Hadde ventet lenge med å gå, for jeg liker ikke å være på slike steder. Jeg hostet masse, og hadde vanskelig for å puste. Klarte ikke å sove og var veldig sliten. Jeg tenkte meg at jeg hadde noe i retning av bronkitt, med forverret astma. På legevakten var det ingen i kø, så jeg gikk bort til damen i skranken og forklarte, med knapt noe pust igjen, hva problemet var. Hun sendte meg videre inn i gangen. Det var så vidt jeg kunne gå, så tungpustet var jeg. Jeg slet virkelig med å trekke pusten og det peip i brystet hver gang jeg fikk inn litt luft. Jeg ventet, og jeg ventet. – Var dette riktig sted? Hadde jeg tatt feil av plassen jeg skulle vente? Kanskje, for det var ingen der. En og annen hvitkledd kom fobri, men enset meg ikke. Jeg tenkte " hallo, ser dere ikke at jeg har det skikkelig fælt nå, nå som jeg ikke får puste"? Ingen reagerte. Jeg begynte å bli litt engstelig for at jeg i det hele tatt skulle få hjelp. Etter en (laaaaaang) stund kom det nå endelig en sykepleier og hentet meg. Viste meg inn til et rom hvor jeg skulle vente på legen. Huff. Håper dette er over snart, tenkte jeg stille. Legen kom, lyttet på pipingen i brystet mitt og hørte den kraftige hosten min. (Hvordan kunne noen unngå å høre tordenskrallet mitt...)

Jeg fikk noe som hjalp meg, en inhalator som løste opp grumset i lungene mine. Ah, følte meg litt bedre. Legen hadde i mellomtiden forsvunnet. Jeg lurte på hvor lang tid dette skulle ta, for jeg ville hjem. Hjem og sove. Jeg var helt utslitt etter flere dager med minimal søvn.

Ettersom jeg hater slike steder, fortalte jeg at jeg måtte gå. Måtte hjem. Sykepleieren forsto ikke. Hun ville at jeg skulle vente. Jeg kunne ikke. De andre begynte å ta over (hjelperne mine). Legen kom tilbake og hadde i mellomtiden kikket på journalen min. Jeg lurte på hva som sto der, for han ville heller ikke slippe meg. Hva skjer nå? Jeg ville hjem og gikk mot utgangen. Vaktene kommer. De sperrer utgangen. Jeg forklarer at jeg må hjem. Kan ikke være der lengre. Har gjort meg færdig nå. Sykepleieren er ikke enig, og il at jeg skal vente til legen er ferdig. Nå har jeg ventet i flere timer og er rimeliig lei. Jeg vil gå. Vaktene kommer og tar meg med inn på et rom med låste vinduer og en sofa. Jeg må ut. De sperrer meg inne. Den ene vakta ser på den andre og smiler. Jeg synes ikke det er noe å smile av. Han gjør narr av meg her jeg står i min elendighet og vil ut. Jeg forteller ham at det ikke er noe å le av og han blir sur. Jeg er bare en dritt med psykiske problemer. En av DEM. Hva mener han? EN AV DEM? Hvodan kan han sette oss i bås. –Er vi alle like for han?

Han er røff med meg. Slenger meg i veggen. Holder meg fast i jakken min. Jeg vil at han skal slippe. Han har overtaket og vet det. Han slenger meg ned på gulvet, dytter ansiktet ned i det skitne gulvet og tar på meg håndjern. Jeg er ydmyket. Lei meg. Sint. Jeg kan ikke røre meg. Han sitter oppå meg nå. Jeg ligger fortsatt her på gulvet med nesa nedi skitten. Jeg kom hit for å få hjelp, ikke bli behandlet som en kriminell. Han slenger meg opp på en sofa. Jeg blir sittende der, kan ikke annet. Er så lei meg som det går an. Jeg er en av DEM!

Vakten ser ikke meg. Han ser ikke at jeg er egentlig snill, en som har tatt kunstskole i utlandet, en som prøver å være så normal som mulig. En som vil leve så normalt som mulig. En som vil vær flink, klok og hjelpsom. En som respekterer andre for hva de er, og hvordan de er.

Politiet kommer. Jeg er fortsatt lei meg. Sitter med håndjern på og forsøker å snakke til politimanne. Vi at han skal fjerne håndjernene. Han tar de av. Er faktisk ganske hyggelig. Viser mer omtanke en securitas-vakten gjorde.

Jeg skal bli sendt opp til akuttpsykiatrisk post. Ikke vet jeg hvorfor. (–Og prøv å fortelle dem at du ikke trenger å dra dit....tror du de hører?...?

Fordi om at jeg har ært deprimert og sliter med en del psykiske problemer, så trenger de ikke behandle meg som en kriminell. Jeg har ikke gjort noe galt og kommer heller aldri til å gjøre noe galt. Det er veldig nedverdigende å bli behandlet slik. Som en udugelig liten dritt.

Alt jeg ville var bare å få litt hjelp til å puste. -Er det så galt?...