Har mobbingen gjort meg sosialt inkompetent?

[mango13]

Jeg er en jente på 24 år, går på universitetet på en 6-årig profesjonsutdannelse og har kun 1,5 år igjen. Fra utsiden ser livet mitt bra ut, men alt er kaos og jeg mår dårligt. Jeg har ingen venner, har ikke hatt det siden videregående men har mistet dem nå pga flytting. Jeg har en samboer men han kan jo ikke dekke alle mine behov.

Problemet er at jeg rett og slett ikke takler det sosiale. Jeg blir ikke kjent med noen, eller det er ingen som blir kjent med meg. Hverken på jobb eller i klassen. Jeg kommer liksom ikke videre fra "bli kjent fasen". Det blir aldri noe mer. Nå når skolen nærmer seg slutten med praksisperioder osv begynner jeg å bli mer og mer klar over at jeg ikke fungerer helt som jeg burde. Alt sosialt blir bare flaut. Jeg klarer ikke å snakke med folk, og jeg klarer aldri å bli kjent. Det paradoksale er at jeg utdanner meg til et yrke der man jobber med mennesker, med barn og lærere. Alle nederlag har fått meg til å bli redd og deprimert, i perioder er det veldigt tungt og jeg skulker både jobb og skole. Jeg er inne i en ond sirkel. hvordan kan jeg snu den? Jeg gjør det bra på skolen så jeg tror ikke jeg får vansker med å skaffe meg jobb, men det blir nok hardt å holde på den.

Føler det som om jeg mangler sosial kompetanse, og til saken hører at jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen av både lærere og elever pga av at jeg var så stille og sjenert. Er det bare slik jeg er, og var det derfor jeg ble mobbet? Eller er det mobbingen som skadet meg?

Hvorfor klarer jeg ikke å få venner? Jeg har samboer og vi har vært sammen i mange år og sammen med ham er jeg ikke sjenert. Vi snakker om alt. Men på grunn av meg har vi blitt ganske isolert. Virker som om jeg støter folk fra meg.

Er det noen som har noen tanker om hvordan jeg kan komme meg videre? Tror ikke jeg takler det å søke hjelp. Jeg klarer jo ikke å snakke med vanlige mennesker en gang...

[Gjest grapenol]

Har samboeren din noen tanker om det?

Jeg ble selv mobbet på barneskolen/ungdomsskolen, og har i perioder hatt det som du har det nå.

Før jeg flyttet, fikk jeg en god del nye venner gjennom et lite treningsmiljø. Det er jo gjerne i slike sammenhenger folk blir venner. Skole blir gjerne bare skole.

[Gjest Timari]

hei skjønner problemet ditt. Har selv opplevd å bli mobbet på samme måte som deg og det har tatt meg mange år å få tilbake en normal selvfølelse selv om det som skjedde dukker opp hos meg med jevne mellomrom.

jeg tror ikke du er sosialt inkompetent men du har ikke fått tilegnet deg en del erfaringer som kunne gjøre det enklere å bli kjent med folk. Disse må du bygge opp igjen gradvis. I begynnelsen vil det nok virke forvirrende. Men etterhvert som du tilegner flere erfaringer vil du nok føle deg mer sikker

jeg tror personlig at hvis en blir veldig opptatt av at man ikke har venner og det blir en desperasjon i det så vil man virke unaturlig på andre.

Hva om du en periode nå ikke tenker så mye på at du ikke har venner men heller prøver deg på litt småkonversering med andre. Hva med et lite smil til dine medstudenter?

Det finnes nok flere ensomme og sjenerte studenter som du ikke vet om, blant annet fordi mange er flinke til å skjule det

Du må nok ta tiden til hjelp og gå frem med små skritt av gangen. Og husk du er ikke imkompetent, bare litt uerfaren, men det er det mange som er og jeg tror du vil klare å bli mer utadvendt etterhvert

Ønsker deg lykke til videre

[mango13]

hei skjønner problemet ditt. Har selv opplevd å bli mobbet på samme måte som deg og det har tatt meg mange år å få tilbake en normal selvfølelse selv om det som skjedde dukker opp hos meg med jevne mellomrom.

jeg tror ikke du er sosialt inkompetent men du har ikke fått tilegnet deg en del erfaringer som kunne gjøre det enklere å bli kjent med folk. Disse må du bygge opp igjen gradvis. I begynnelsen vil det nok virke forvirrende. Men etterhvert som du tilegner flere erfaringer vil du nok føle deg mer sikker

jeg tror personlig at hvis en blir veldig opptatt av at man ikke har venner og det blir en desperasjon i det så vil man virke unaturlig på andre.

Hva om du en periode nå ikke tenker så mye på at du ikke har venner men heller prøver deg på litt småkonversering med andre. Hva med et lite smil til dine medstudenter?

Det finnes nok flere ensomme og sjenerte studenter som du ikke vet om, blant annet fordi mange er flinke til å skjule det

Du må nok ta tiden til hjelp og gå frem med små skritt av gangen. Og husk du er ikke imkompetent, bare litt uerfaren, men det er det mange som er og jeg tror du vil klare å bli mer utadvendt etterhvert

Ønsker deg lykke til videre

Det er akkurat slik "småkonversering" som er så vanskelig... Jeg finner aldri på noe å si. Det er derfor der føles så håpløst. De i klassen min har jeg gått sammen med i noen år nå, og alle har funnit noen de er sammen med. Sitter ved siden av, snakker med i pausen osv. Jeg har aldri klart å komme "inn" liksom. I begynnelsen var det jo mye "bli kjent snakk", men jeg har aldri kommit videre. Det er derfor alt føles så tungt...

Enig i at det sikkert er lurt å ikke tenke for mye på at jeg er "venneløs", og at man ikke skal virke for desperat. Men jeg tror heller jeg er for passiv. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si. Mange vil nok si at jeg ikke prøver, men det gjør jeg. På min måte, og så godt jeg kan. Bare det at jeg aldri får det til...

I slike situasjoner som når man er ute i praksis tenker jeg jo ikke på å skaffe venner, men å klare å oppføre meg "normalt". Snakke med personal i lunsjen, stille spørsmål osv,osv. Men jeg ser jo at jeg ikke er og fungerer som de fleste andre (for eks de jeg har praksis sammen med).

Jeg er jo veldig sjenert og jeg lurer på hvordan folk egentlig oppfatter meg.

[PieLill]

Langvarig mobbing fyller hodet og ikke minst følelsene med masse feilaktige tanker og negative forventninger. Både til en selv og andre. Man blir ikke nødvendigvis sosilat inkompetent, men man mangler erfaringer og TRYGGHET.

Mange får en tendens til å tro at man for alltid er annerledes. At man må være mye bedre enn alle andre for å ha en minste mulighet til å bli tolerert. At det som er akseptabelt av andre, er uttålelig fra en selv. Slik var det jo i årevis på skolen.

Beskyttelsesmekanismene og reaksjonsmønstrene fra mobbetiden henger igjen, selv om det ikke lengre er bruk for dem. Man tror at man forstatt blir saumfart og overvåket for å finne den minste feil å mobbe for. Ofte er tankene svært ubeviste. Det er bare et lenge innarbeidet verdenssyn.

Det tar tid og omprogrammere seg. Det er ofte tøft og vondt.

Men du har minst en god erfaring. Det finnes en mann som er så glad i deg at han vil bo sammen med deg. Og han har god smak!

Kan du ta noe av den gode følelsen med deg ut i verden. Når én liker deg, er det nødt til å være flere som liker deg. Det finnes mange mennesker som vil være i stand til å oppdage og verdsette dine mange positive egneskaper.

Du er ikke et mobbeoffer. Du er en mobbeovervinner. Du er en som har klart mye og kommet langt, tross mobbingen. Mye lengre enn mange av dine selvsikre mobbere.

Har du tenkt på at det finnes mange tilsynelatende selvsikre skravlebøtter som kunne gitt venstrearmen for å få det du har; Nådegaven til å holde kjeft. Mange går hjem å føler seg tåpelige, dumme og domminerende. Hva har jeg lirt ut av meg nå!!?? Man kan miste like mange venner ved å bruke munnen for mye som for lite.

Din taushet og beskjedenhet er ikke din svakhet, men din styrke. Bli venner med den! Oppdag at den er velkommen i de fleste kretser, blant de fleste mennesker. Alle liker en god lytter.

Den som bruker snakketøyet flittig får kanskje noen flere venner, men også flere fiender. Den som ikke så lett styrer munnen kommer oftere i konflikt.

Du har mange sterke og vinnende egenskaper. Kampen blir å oppdage dem og tro på dem. Når beskjedenheten din ikke lengre er din fiende, blir det kanskje lettere å få fram alle de velfunderte tankene du har. Det er lettere å si noe når du ikke føler at du må.

Du har alt som trengs. Du trenger bare litt mer øvelse i å bruke det.

DU ER VERDIG TIL Å VÆRE EN VENN!

Kan du væpne deg med denne ene tanken, og bruke den mot alle de vonde erfaringene og følelsene. Du ER verdig til å være en venn!

Kan du sette deg ved siden av noen i kantina, og tro at det blir en berikelse for dem? Du har det som trengs. Du er verdig til å være en venn.

Kan du på samme måte invitere noen med hjem på middag. Eller bli med samboeren til noen han kjenner.

Kanskje vil du på et eller annet tidspunkt ha ønske om og glede av profesjonell hjelp til å rydde opp i alle tankene og holdningene. Kanskje er ikke det nødvendig.

Men en god start er kanskje å begynne å tro på noe positivt om deg selv. Og tro på at det faktisk finnes mennesker som vil gå glipp av noe veldig verdifult om du uteblir fra deres liv.

Klem