Sliten av mennesker

[Cilien]

Jeg blir så sliten av å være med mange mennesker. Før syntes jeg det var fint å sitte på fester, vorspiel osv, men nå blir jeg bare sliten etter en time eller to, og klarer ikke å følge med lenger. Ikke har jjeg lyst heller. Blir bare sittende i min egen verden. Egentlig synes jeg jo andre mennekser er interessante, men jeg orker liksom ikke.

Har hatt diagnosen depresjon i 1 1/2 år nå, og har vel vært syk i ca 3-4 år. Går på medisiner, som hjelper, og til psykolog. Men jeg lurer på om det er går an å bli "meg" igjen.

[Gjest bebba]

Ja det går an, jeg har vært igjennom det du beskriver og er helt bra igjen. Ikke press deg for hardt, men husk å ta vare på den sosiale siden. Det er nok med få venner i denne perioden, og store selskaper er ikke bra. Gjør det du liker og det du mestrer. Lær deg å prioritere og å ta vare på deg selv. Hvis du liker å gå turer så gjør det, hvis du ikke liker det men liker å gå på kino, kafeer osv. så gjør det.

Jeg mistet konsentrasjonen og fikk i perioder ikke lest bøker eller aviser eller noe som helst. Det skremte meg vanvittig for jeg har alltid vært glad i å lese. Jeg fikk trent det opp igjen med å ta kurs hvor jeg måtte lese og skrive en del, nå er jeg veldig glad i å studere fra før.

Jeg har nå fått hele energien tilbake og jobber fulltid, og til og med litt ekstra. Jeg er politisk aktiv, leser når jeg har fri, går på kino og er til og med forelsket

Livet er godt igjen, men tro meg det så ikke sånn ut for en stund siden. Mail meg hvis du vil på [email protected].

[Gjest sibyl]

Ja det går an, jeg har vært igjennom det du beskriver og er helt bra igjen. Ikke press deg for hardt, men husk å ta vare på den sosiale siden. Det er nok med få venner i denne perioden, og store selskaper er ikke bra. Gjør det du liker og det du mestrer. Lær deg å prioritere og å ta vare på deg selv. Hvis du liker å gå turer så gjør det, hvis du ikke liker det men liker å gå på kino, kafeer osv. så gjør det.

Jeg mistet konsentrasjonen og fikk i perioder ikke lest bøker eller aviser eller noe som helst. Det skremte meg vanvittig for jeg har alltid vært glad i å lese. Jeg fikk trent det opp igjen med å ta kurs hvor jeg måtte lese og skrive en del, nå er jeg veldig glad i å studere fra før.

Jeg har nå fått hele energien tilbake og jobber fulltid, og til og med litt ekstra. Jeg er politisk aktiv, leser når jeg har fri, går på kino og er til og med forelsket

Livet er godt igjen, men tro meg det så ikke sånn ut for en stund siden. Mail meg hvis du vil på [email protected].

Dette med det sosiale...

Jeg hadde det også sånn da jeg var alvorlig deprimert. Det som var dumt var at vennene mine absolutt skulle ha meg med på fester eller kafe med folk jeg ikke kjente støtt og stadig. Det var akkurat som de ikke orka å være alene med meg. Jeg følte jeg fikk valget om å enten være tilsynelatende frisk mens jeg var sosial (noe jeg ikke mestret særlig godt) eller være syk alene.

Det som skjedde var at jeg isolerte meg mer og mer. De gangene jeg prøvde å være sosial var jeg tappet for krefter etterpå. Det tok noen dager før jeg kom meg igjen.

Jeg fikk hele tida høre hvor viktig det var at jeg ikke isolerte meg. Jeg tvang meg til å være sosial, men det føltes så rart å liksom henge med på det vanlige folk snakker om etter alt det jeg hadde opplevd(psykose,innleggelse). Jeg følte meg skikkelig falsk der jeg satt å prøvde å jatte med, mens tankene var helt andre steder. Jeg hadde jo dessuten null interesse for den nye hårsveisen til hu ene eller siste episode av friends, eller hva det nå var.

Det eneste som jeg klarte ganske bra var å gå på kino og lese bøker... funka som en flukt. Det sies at det å flykte ikke er så bra, men når en er alvorlig langt nede og har panikk, så tror jeg faktisk ikke det er så dumt.

For meg var det sånn at jeg ble veldig klar over hvor dårlig jeg var når jeg var med andre friske. Jeg følte meg bare fortapt og at jeg forpestet dem rundt meg med mitt nærvær.

Uff, jeg fikk bare lyst til å skrive ned mine tanker om dette, da dere var inne på temaet. Så jeg gjorde det.

Få venner sier du... bør man da forlange at disse skal være alene med deg?

Vanskelig dette synes jeg.

Det er vel ikke så lett å være med en som er så deprimert at en ikke gir uttrykk for positive tanker eller viser noen begeistring.

[Gjest bebba]

Dette med det sosiale...

Jeg hadde det også sånn da jeg var alvorlig deprimert. Det som var dumt var at vennene mine absolutt skulle ha meg med på fester eller kafe med folk jeg ikke kjente støtt og stadig. Det var akkurat som de ikke orka å være alene med meg. Jeg følte jeg fikk valget om å enten være tilsynelatende frisk mens jeg var sosial (noe jeg ikke mestret særlig godt) eller være syk alene.

Det som skjedde var at jeg isolerte meg mer og mer. De gangene jeg prøvde å være sosial var jeg tappet for krefter etterpå. Det tok noen dager før jeg kom meg igjen.

Jeg fikk hele tida høre hvor viktig det var at jeg ikke isolerte meg. Jeg tvang meg til å være sosial, men det føltes så rart å liksom henge med på det vanlige folk snakker om etter alt det jeg hadde opplevd(psykose,innleggelse). Jeg følte meg skikkelig falsk der jeg satt å prøvde å jatte med, mens tankene var helt andre steder. Jeg hadde jo dessuten null interesse for den nye hårsveisen til hu ene eller siste episode av friends, eller hva det nå var.

Det eneste som jeg klarte ganske bra var å gå på kino og lese bøker... funka som en flukt. Det sies at det å flykte ikke er så bra, men når en er alvorlig langt nede og har panikk, så tror jeg faktisk ikke det er så dumt.

For meg var det sånn at jeg ble veldig klar over hvor dårlig jeg var når jeg var med andre friske. Jeg følte meg bare fortapt og at jeg forpestet dem rundt meg med mitt nærvær.

Uff, jeg fikk bare lyst til å skrive ned mine tanker om dette, da dere var inne på temaet. Så jeg gjorde det.

Få venner sier du... bør man da forlange at disse skal være alene med deg?

Vanskelig dette synes jeg.

Det er vel ikke så lett å være med en som er så deprimert at en ikke gir uttrykk for positive tanker eller viser noen begeistring.

Ingenting er lett i denne sammenhengen. Vi er forskjellige og jeg hadde problemer med å gå på kino og lese bøker. Jeg hadde problemer med å være i store sammenkomster, men siden jeg er voksen tror jeg ikke det var det samme problemet som om jeg hadde vært yngre. Jeg hadde gode venninner som jeg snakket mye med på tlf. De var flinke å si når de var opptatte osv. Jeg har ikke opplevd psykoser eller innleggelser, men selvtilliten forsvant og jeg følte meg ofte uvel blant andre fordi jeg syntes ikke jeg mestret noen ting. Vi er forskjellige personligheter og jeg har alltid hatt lett for å komme i kontakt med mennesker og bli kjent med nye.

Det er ikke lett å gi andre råd, men for meg var det viktig at noen hørte meg og svarte. Jeg mistet en del venner fordi de var for ivrige å gi meg råd og jeg rett og slett tålte det ikke. Jeg savner dem ikke i dag, jeg fikk silt ut hvem som var venner når det røynet mest på og det er godt.