Har vi blitt for diagnosefikserte

[Gjest har ingen kul diagnose]

har merket meg at man generelt blir mer og mer opptatt av å putte folk i båser. Spesielt har jeg lagt merke til at innen psykiatriske miljøer så presenterer en seg nærmest med diagnose feks "jeg er bipolar , hva er du?". Det virker som diagnosen nærmest har blitt en identitet for enkelte. og en unnskyldning og forklaring på hva som gikk galt i livet og alt det gale en gjorde. Som om selve diagnosen skulle frita en for alt. jeg har selv en diagnose men vil på ingen måte si at det er identiteten min. Om jeg feks var bipolar så ville ikke min situasjon være likt for alle andre som hadde den diagnosen. Dessuten er det ikke diagnosen i seg selv som skaper begrensningene, det er de problemene man sliter med som følge av det, behandlingen man får og tidligere erfaringer.Diagnoser er greit å ha når det gjelder medisinering og behandling men skal da ikke brukes til å forutsi en persons fremtidsutsikter.

Skulle ønske vi ble mer opptatte av å snakke om hva slags problemer folk faktisk sliter med i hverdagen uten at vi må ty til diagnoser for at folk skal tro at problemene er reelle

[Kizza1365380506]

Nå er ikke diagnosen noe en identifiserer seg med på den måten. Det er en forklaring på hvorfor enkelte ting har skjedd, hvorfor en har reagert/gjort/opplevd forskjellige ting her i livet uten å skjønne hvorfor. Det er godt å endelig ha en forklaring. Men det vil dermed ikke si at det er en sovepute. Man må fortsatt jobbe med seg selv. Det er heller ikke en identitet for en kan jo i en viss grad, alt etter hvor angrepet man er, påvirke sitt eget liv. Men å ha fått en diagnose, en forklaring, er veldig lettende etter å ha strevd med seg selv i mange år. Ja så følger jo riktig medisinering med på kjøpet og det er jo ikke noe å kjimse av.

Mvh

[hershel1365380410]

Jeg synes så absolutt ikke av vi har blitt for diagnosefikserte. Tenk deg om du ikke visste hva som feilte deg, at du ikke kunne forklare en lege hva som var galt ettersom du ikke hadde fått en diagnose. Og hver gang du møtte en ny lege, måtte du gjenfortelle hele livshistorien din, om og om igjen slik at folk kunne komme i nærheten av å fortå deg. En diagnose løser ikke alt, men det er greit å ha et utgangspunkt. Slik er det nå, etter min mening, at en blir delt inn i grupper, mann/kvinne, syk/frisk, blond/brunette, pen/vanlig etc. Bare det å være norsk er også å bli satt i en viss bås, men det forklarer jo litt hvorfor du er slik du er, og din kulturelle bakgrunn. Men det er jo ikke en unnskyldning; jeg taper i grand prix fordi jeg er norsk... Jeg kan ikke spise sterk mat fordi jeg er norsk. – Ingen unnskyldning, bare en start. Det med grand prix er vel fordi at vi har en litt annen stil en resten av europa, og det med å ikke spise så sterk mat er vel fordi vi er vant med fisk og brød...

Ingen unnskyldning, altså. Slik er heller ikke en diagnose stilt for at man skal kunne gjemme seg bak den. Den er vel mer til hjelp slik at en kan komme seg videre, bygge videre på et grunnlag.

Tja, bare noen tanker i dagen...

[willow]

Nå er ikke diagnosen noe en identifiserer seg med på den måten. Det er en forklaring på hvorfor enkelte ting har skjedd, hvorfor en har reagert/gjort/opplevd forskjellige ting her i livet uten å skjønne hvorfor. Det er godt å endelig ha en forklaring. Men det vil dermed ikke si at det er en sovepute. Man må fortsatt jobbe med seg selv. Det er heller ikke en identitet for en kan jo i en viss grad, alt etter hvor angrepet man er, påvirke sitt eget liv. Men å ha fått en diagnose, en forklaring, er veldig lettende etter å ha strevd med seg selv i mange år. Ja så følger jo riktig medisinering med på kjøpet og det er jo ikke noe å kjimse av.

Mvh

jeg har faktisk ikke fått noen diagnose. jeg "diagnoserte" meg selv. det er litt frustrerende egentlig. eneste psykologen vil si er at om jeg skulle på medisin igjen, ville nok anti-depressiva være det riktige