NHD - Gå lengre inn eller skygge unna.

[Gjest PTSD]

Jeg har i drøyt to år gått i terapi for PTSD. Mye har blitt bedre, noe kjennes verre og mye gjenstår.

Særlig hos psykologen har det noen ganger skjedd at ting blir så vanskelige at jeg bare "forsvinner". Jeg registrerer hva som skjer rundt meg, men klarer ikke å bevege meg eller snakke, fryser fast. Mister på en måte kontakten med omverdenen og meg selv. Eller kanskje mer riktig; omverdenen mister kontakten med meg.

Selve "anfallet" kan vare fra et til femten minutter. Iblant kommer jeg meg raskt etterpå, andre ganger er jeg groggy i mange dager. Psykologen oppfordrer meg til å stå imot og prøve å unngå dette. Noen ganger går det, andre ganger kommer det for brått. For øvrig har han forsøkt å unngå temaer som kan framprovosere et "forsvinningsnummer". Det er en utrivelig og slitsom affære.

Nå har det vært så lenge siden dette skjedde at jeg trodde det var et tilbakelagt stadie. Men så ble det plutselig en ny kraftig runde. Shit! Før har jeg ikke klart å relatere det til så mye annet enn det som skjedde der og da. Denne gangen ser jeg i ettertid helt klart det stedet jeg vil forsvinne fra, hva jeg vil skal forsvinne og hvorfor. Jeg har mange flere ord og tanker.

Kunne det være en ide ved neste time og be om å starte der jeg bikka over forrige gang, i stedet for å unngå temaet? Med litt hell ville en eventuell sterk reaksjon komme tidlig i timen og ikke to minutter før jeg skal ut døren. (Jeg planlegger å reise kollektivt!)

Jeg vil få ut det vonde i stedet for å nesten få det opp for så å måtte dytte det vekk igjen. Det er så slitsomt. Tror kanskje det er mulig nå?

Vil for øvrig nevne at jeg alltid har blitt tatt godt vare på i slike situasjoner. (Et sted og vente til noen kan hente meg. En oppfølgingstelefon. Ingen bebreidelser. - Det er forferdelig flaut.)

Bruker ingen medisiner, da det har skapt flere problemer enn det har løst. (Utenom en et par stesolid annen hver mnd.)

Føler meg helt gal fordi jeg reagerer slik. Er jeg det?

Takknemlig for svar.

[Gjest blåblåblå]

Du er slett ikke gal - symptomene er en del av PTSDen. Jeg synes du er modig og tapper som jobber med dette, utrolig god innsats!

[Bugge1365380662]

Kjære deg! Du er absolutt ikke gal fordi om du har slike reaksjoner og opplevelser. Jeg husker første gangen jeg snakket om liknende opplevelser til min psykiater,og han sa at det var et fenomen som han kalte for dissosiativ fugetilstand.Fint navn på en fryktelig opplevelse,men jeg ble så glad for at det hadde et navn,at det var et kjent fenomen.Du er ikke alene om å ha slike opplevelser.Bugge.

[Gjest PTSD]

Du er slett ikke gal - symptomene er en del av PTSDen. Jeg synes du er modig og tapper som jobber med dette, utrolig god innsats!

Takk! Det varmet. Kanskje jeg vil vurdere å tro på det også.

mvh

[Gjest PTSD]

Kjære deg! Du er absolutt ikke gal fordi om du har slike reaksjoner og opplevelser. Jeg husker første gangen jeg snakket om liknende opplevelser til min psykiater,og han sa at det var et fenomen som han kalte for dissosiativ fugetilstand.Fint navn på en fryktelig opplevelse,men jeg ble så glad for at det hadde et navn,at det var et kjent fenomen.Du er ikke alene om å ha slike opplevelser.Bugge.

Kult navn.

Jo verre sykdom / fenomen, jo flottere diagnose? ;-)

[Gjest pomona]

Hei. Tror det er dette de kaller for dissossiering. Det er en forsvarsmekanisme. Jeg gjør også dette, jeg besvimer når jeg går inn på ubehagelige detaljer... Fryktelig upraktisk.. Jeg prøver så godt jeg kan å ta kontrollen, og gir beskjed når jeg kjenner at det nærmer seg slik at jeg ikke presses for langt. Håper det går bra med deg.

[Chey]

Takk! Det varmet. Kanskje jeg vil vurdere å tro på det også.

mvh

Hei

Har strevet med det samme som deg veldig lenge. Er litt nysgjerrig på hvilken diagnose du har fått av din lege, og hvor lenge du har hatt dene diagnosen.

I tillegg lurer jeg også på om du registrerer at folk snakker til deg? Når du begynner å bli bedre snakker du snøvlete da, eller kan du også endre stemmeleie?

Dette ble en hel haug med spørsmål. Men det er ikke hver dag jeg kan kjenne meg igjen som når du beskrev din situasjon.

Er også veldig enig at du må begynne der alt gikk rundt og du begynte å 'forsvinne'

Hvis du er stående eller sittende når dette skjer, synker du bare sammen som en sekk da?

Håper du kan svare på dette.

Masse hilsen fra Chey

[Gjest PTSD]

Hei

Har strevet med det samme som deg veldig lenge. Er litt nysgjerrig på hvilken diagnose du har fått av din lege, og hvor lenge du har hatt dene diagnosen.

I tillegg lurer jeg også på om du registrerer at folk snakker til deg? Når du begynner å bli bedre snakker du snøvlete da, eller kan du også endre stemmeleie?

Dette ble en hel haug med spørsmål. Men det er ikke hver dag jeg kan kjenne meg igjen som når du beskrev din situasjon.

Er også veldig enig at du må begynne der alt gikk rundt og du begynte å 'forsvinne'

Hvis du er stående eller sittende når dette skjer, synker du bare sammen som en sekk da?

Håper du kan svare på dette.

Masse hilsen fra Chey

".... hvilken diagnose du har fått av din lege, og hvor lenge du har hatt denne diagnosen."

PTSD, Post Traumatic Stress Dissorder. Fikk diagnosen for noen år siden, men traumet er lengre tilbake.

"I tillegg lurer jeg også på om du registrerer at folk snakker til deg?"

Jeg registrerer alt som skjer og blir sagt rundt meg. Jeg vet nøyaktig hvem og hvor jeg er. Jeg er helt "klar". Husker hva som har skjedd etterpå, om ikke alltid så detaljert. Men jeg gir ingen respons. Noen ganger klarer jeg kanskje å nikke eller riste fosiktig på hodet.

"Når du begynner å bli bedre snakker du snøvlete da, eller kan du også endre stemmeleie?"

Nei, snakker tydelig med min vanlige stemme, ganske spak. Jeg sier svært lite. Kun korte setninger. Helst svar på enkle spørsmål.

Det har alltid skjedd når jeg allerede har sottet. Så hva som ville skjedd om jeg stod, har jeg aldri tenkt på før.

mvh

[Chey]

".... hvilken diagnose du har fått av din lege, og hvor lenge du har hatt denne diagnosen."

PTSD, Post Traumatic Stress Dissorder. Fikk diagnosen for noen år siden, men traumet er lengre tilbake.

"I tillegg lurer jeg også på om du registrerer at folk snakker til deg?"

Jeg registrerer alt som skjer og blir sagt rundt meg. Jeg vet nøyaktig hvem og hvor jeg er. Jeg er helt "klar". Husker hva som har skjedd etterpå, om ikke alltid så detaljert. Men jeg gir ingen respons. Noen ganger klarer jeg kanskje å nikke eller riste fosiktig på hodet.

"Når du begynner å bli bedre snakker du snøvlete da, eller kan du også endre stemmeleie?"

Nei, snakker tydelig med min vanlige stemme, ganske spak. Jeg sier svært lite. Kun korte setninger. Helst svar på enkle spørsmål.

Det har alltid skjedd når jeg allerede har sottet. Så hva som ville skjedd om jeg stod, har jeg aldri tenkt på før.

mvh

Hei

Takk for svar!

En annen ting jeg lurer på er om hva det er som utløser dette?

Kan stress utløse et slikt anfall? Har du blitt tilbudt medisiner for dette??

Hos meg kan et slikt anfall utløses i forbindelse med masse som skal skje samtidig, F.eks ungene som står opp og har alltid dårlig tid. Det er en haug med ting som skal huskes på. Noen ganger merker jeg da at synet mitt blir rart. Jeg ser liksom litt i kryss. Deretter har jeg vanskelig for å snakke og ikke minst svare på spørsmål der jeg må bruke hodet for å tenke over en ting før jeg kommer med et svar. Deretter kan jeg noen ganger få krampe i beina og armene, andre ganger bare i håndleddet. Om jeg ska prøve å gå litt har jeg nedsatt førlighet i beina noe som gjør det umulig å løfte beina, jeg drar eller sleper rn og en fot.

Om jeg trigger dette lengre faller jeg sammen som en sekk og får kramper periodevis i stort sett hele kroppen.

Kanskje litt frekt å spørre men er det en eksakt hendelse som kommer opp i hodet ditt når dette skjer eller er det mange uheldige hendelser?

Håper du har lyst til å svare på dette da det betyr mye for meg.

Hilsen Chey

[Gjest PTSD]

Hei

Takk for svar!

En annen ting jeg lurer på er om hva det er som utløser dette?

Kan stress utløse et slikt anfall? Har du blitt tilbudt medisiner for dette??

Hos meg kan et slikt anfall utløses i forbindelse med masse som skal skje samtidig, F.eks ungene som står opp og har alltid dårlig tid. Det er en haug med ting som skal huskes på. Noen ganger merker jeg da at synet mitt blir rart. Jeg ser liksom litt i kryss. Deretter har jeg vanskelig for å snakke og ikke minst svare på spørsmål der jeg må bruke hodet for å tenke over en ting før jeg kommer med et svar. Deretter kan jeg noen ganger få krampe i beina og armene, andre ganger bare i håndleddet. Om jeg ska prøve å gå litt har jeg nedsatt førlighet i beina noe som gjør det umulig å løfte beina, jeg drar eller sleper rn og en fot.

Om jeg trigger dette lengre faller jeg sammen som en sekk og får kramper periodevis i stort sett hele kroppen.

Kanskje litt frekt å spørre men er det en eksakt hendelse som kommer opp i hodet ditt når dette skjer eller er det mange uheldige hendelser?

Håper du har lyst til å svare på dette da det betyr mye for meg.

Hilsen Chey

Det er noen eksakte hendelser og følelser og situasjoner knyttet til dette som utløser mine "forsvinningsnummer". Diverse ting som har skjedd som jeg hverken da, eller siden har klart å forholde meg til. Derfor har jeg bare skjøvet det lengst mulig unna. Når noe skjer som "ødelegger" denne avstanden kan det bikke over. Det kan være en ytre hendelse som gir flashback, eller at psykologen presser meg.

Jeg har en del kraftige fobier. Fobier som ikke er særlig vanlige, og kan virke helt uforståelige om du ikke kjenner historien.

Jeg har også lav stresståleranse, men jeg reagerer ikke så akutt kraftig på hverdagsstress. Har stort behov for å kunne trekke meg tilbake og være alene. Kan bli så sliten at jeg ikke orker noen ting, av bagateller. Andre ganger tåler jeg mer.

Bruker forbasket mye krefter på å holde de vanskelige minnene og følelsene på avstand. Kjennes som å gå å bære på en udetonert bombe.

For meg er det ikke så mye fysiske lammelser, men at jeg får psykiske sperrer så kraftig at jeg bare stopper opp. Alt skjer i hodet. Det er som om hodet og psyken nekter å ta ansvar og kontroll over ytre handlinger. Hadde du satt et varmt strykejern på foten min kan du være sikker på at jeg hadde greid å dra den unna. Men skal jeg jages ut av den type innesluttethet må det ytre inntrykket være veldig kraftig. Smerten, ubehaget og angsten ved å ikke forholde seg til omgivelsene må langt overgå problemene ved å gjøre det.

Jeg har prøv AD, ikke primært fordi jeg av og til 'forsvinner', men pga hele pakken med problemer. Det var ingen god opplevelse pga bivirkninger og ettervirkninger. Så jeg tok skrekken.

Bruker en sjelden gang Stesolid.

mvh

[Chey]

Det er noen eksakte hendelser og følelser og situasjoner knyttet til dette som utløser mine "forsvinningsnummer". Diverse ting som har skjedd som jeg hverken da, eller siden har klart å forholde meg til. Derfor har jeg bare skjøvet det lengst mulig unna. Når noe skjer som "ødelegger" denne avstanden kan det bikke over. Det kan være en ytre hendelse som gir flashback, eller at psykologen presser meg.

Jeg har en del kraftige fobier. Fobier som ikke er særlig vanlige, og kan virke helt uforståelige om du ikke kjenner historien.

Jeg har også lav stresståleranse, men jeg reagerer ikke så akutt kraftig på hverdagsstress. Har stort behov for å kunne trekke meg tilbake og være alene. Kan bli så sliten at jeg ikke orker noen ting, av bagateller. Andre ganger tåler jeg mer.

Bruker forbasket mye krefter på å holde de vanskelige minnene og følelsene på avstand. Kjennes som å gå å bære på en udetonert bombe.

For meg er det ikke så mye fysiske lammelser, men at jeg får psykiske sperrer så kraftig at jeg bare stopper opp. Alt skjer i hodet. Det er som om hodet og psyken nekter å ta ansvar og kontroll over ytre handlinger. Hadde du satt et varmt strykejern på foten min kan du være sikker på at jeg hadde greid å dra den unna. Men skal jeg jages ut av den type innesluttethet må det ytre inntrykket være veldig kraftig. Smerten, ubehaget og angsten ved å ikke forholde seg til omgivelsene må langt overgå problemene ved å gjøre det.

Jeg har prøv AD, ikke primært fordi jeg av og til 'forsvinner', men pga hele pakken med problemer. Det var ingen god opplevelse pga bivirkninger og ettervirkninger. Så jeg tok skrekken.

Bruker en sjelden gang Stesolid.

mvh

Hei

Takk for utfyllende svar.

Må si meg enig at noen ganger er det små bagateller som kan utløse mine 'forsvinningsnummer' også. Men da har jeg kjent på forhånd at jeg føler at det bygger seg opp. Prøver også å gå for meg selv slik at jeg får sortert vekk tankene og noen ganger hjelper det bare å sove eller spille et dataspill for å tenke på noe helt annet.

Jeg er 50 % ufør og akkurat nå 50 % sykemeldt p.g.a at jeg har hatt det slik i snart 11 år. For øyeblikket driver jeg å går ned i dose på Efexor fordi jeg får så mye bivirkninger. Det dårlige da er at jeg får dager som er uutholdelige. Ser bare etter muligheter etter å gjøre det sliutt på selve livet. Men jeg må klare det, ikke minst for ungenes skyld. De er så gode og viser meg like mye kjærlighet som jeg gir til dem.

Hvordan klarer du å forholde deg til jobb? Mitt problem er at jeg aldri vet om jeg kan kjøre bil de dagene jeg skal på jobb. HAr lovt min lege at jeg ikke skal kjøre dersom jeg er i det minste i tvil.

I beynnelsen når jeg hadde disse anfallene kunne det også skje når jeg kjørte bil.

Jeg merket det heldigvis gradvis slik at det aldri hendte noe skummelt bortsett fra en gang jeg ble stående på en parkeringsplass i timevis på vinteren fordi jeg hadde anfall som kom og gikk. Det var en kald opplevelse.

Hei så lenge.

Vennlig hilsen Chey