Så knall lei!

[Gjest gutt23_1980]

(Gutt23)

Jeg har skrevet her og en del vi sikkert kjenne igjen meg.

Problemet mitt er fremdeles dårlig selvtillit over alt og alle. Det ødelegger så mye for meg og jeg blir deprimert. Idag har jeg bare sovet selv om jeg la meg klokka 23.30 igår. Skulle trent men orket ikke det. Så jeg har bare sittet hjemme og slappet av, men med masse negative tanker.

Mye har skjedd i det siste. Jeg har kuttet ut kontakt med en venn av meg fordi jeg ikke føler meg tilpass i hans selskap. Han er 24 og jeg er 23. Saken er at han snakker om damer og dater hele tiden. Om hvem han datet forrige uke eller snakker om den dama osv. Jeg blir så lei siden jeg selv ikke er i nærheten av dame. Om det er fordi jeg ser stygg ut vet jeg ikke. Jeg har derfor etter mye motgang de siste årene i alt rett og slett innfunnet meg med at jeg kommer til å leve alene. Derfor snakker jeg mint muig om kvinner. Men kompisene mine gjør det hele tiden og jeg blir så sint. Sint fordi jeg ikke får det til og at de hele tiden har hell. På sikt så blir jeg sjalu på dem og vil ikke ha noe med dem å gjøre. Det blir alltid snakk om damer med to venner av meg. Hele tiden skal de skryte om hvem de hadde sex med og hvordan. Det blir så slitsomt og høre på det tullet hele tiden. For meg blir det ekstra ille som ikke føler meg normal fordi jeg er så usikker på meg selv og føler at jeg ikke er god til noe som helst. Det som gjorde dette verre var at sist jeg spilte en fotballkamp for laget mitt ble jeg satt inn i andre omgang og byttet ut etter 8 minutter. Ikke fikk jeg forklaring på dette og vi hadde ingen utvisninger. Jeg hadde til og med en målgivende pasning men det skjedde. Det er sikkert morsomt å lese for neon her men det var det ikke for meg.

Kompisen min (om jeg kan kalle han det) har sendt meg sms og lurte på om jeg ville se en fotballkamp sammen med han igår. Jeg sa at jeg fikk se men orket ikke.

Er så lei av alt. Er 24 år og føler at jeg ikke vil få noe til. Føler også at årene løper fra meg. Ting jeg ikke fikk gjort i ungdomstiden gnager på meg. Jeg er et ødelagt menneske og det hjelper ikke meg pskologhjelp.

Jeg er så lei av alt......

[Gjest mange muligheter]

Jeg husker deg. Jeg husker også en del av svarene du har fått.

Jeg fikk lyst til å utfordre deg litt:

Kunne du gidde å liste opp 5 ulike råd du har fått her inne, og så fortelle for hvert råd hvorfor dette rådet ikke fungerer? Da ville det hjelpe meg å gi deg bedre råd i neste runde.

Jeg kjenner ikke deg, så ikke vær redd for å fornærme meg med at jeg gir dumme råd.

[Gjest gutt23_1980]

Jeg husker deg. Jeg husker også en del av svarene du har fått.

Jeg fikk lyst til å utfordre deg litt:

Kunne du gidde å liste opp 5 ulike råd du har fått her inne, og så fortelle for hvert råd hvorfor dette rådet ikke fungerer? Da ville det hjelpe meg å gi deg bedre råd i neste runde.

Jeg kjenner ikke deg, så ikke vær redd for å fornærme meg med at jeg gir dumme råd.

Har dessverre ikke de her nå. Dette fordi at de ikke fins på "Svar til meg" lengre.

[Gjest tjohooo]

Har dessverre ikke de her nå. Dette fordi at de ikke fins på "Svar til meg" lengre.

søk.

[Gjest mange muligheter]

Har dessverre ikke de her nå. Dette fordi at de ikke fins på "Svar til meg" lengre.

Enig med tjohoo.

Forslag: kopier svarene over i en Word-fil etter hvert, så kan du ta dem fram igjen senere.

[Gjest gutt23_1980]

Enig med tjohoo.

Forslag: kopier svarene over i en Word-fil etter hvert, så kan du ta dem fram igjen senere.

Finner ingen siden jeg har byttet nick ofte.

[Gjest mange muligheter]

Finner ingen siden jeg har byttet nick ofte.

Jeg søkte nå nettopp, på stikkordene

dårlig selvtillit

og

sjekke damer.

Det kom opp flere tråder - kan du se om disse er fra deg? Du husker sikkert flere stikkord/emner.

Som sagt: kopier gjerne inn i en Wordfil, ( merk teksten, CTRL+C, CTRL+V) eller ta utskrift, så har du til senere.

[Gjest gutt23_1980]

Jeg husker deg. Jeg husker også en del av svarene du har fått.

Jeg fikk lyst til å utfordre deg litt:

Kunne du gidde å liste opp 5 ulike råd du har fått her inne, og så fortelle for hvert råd hvorfor dette rådet ikke fungerer? Da ville det hjelpe meg å gi deg bedre råd i neste runde.

Jeg kjenner ikke deg, så ikke vær redd for å fornærme meg med at jeg gir dumme råd.

Mitt innlegg:

Er det meg eller dem? Jeg som skriver dette innlegget er en gutt på 23 år. Jeg har fra jeg var 16 til jeg var 22, slitt med diverse psykiske problemer. Det vil si at jeg har ikke vært innlagt eller slikt men har slitt generelt med dårlig selvbilde/selvtillit. Jeg har liksom måttet stå opp for meg selv siden mine foreldre ikke gjorde det. Balnt annet kan jeg nevne at en venn av faren min mobbet meg en lang stund med min høyde og kroppsform (jeg er 1.62nå og den gang var jeg litt lubben men som har en herlig og sunn kropp nå). Jeg sa til pappa at jeg ikke likte det vennen sa men far sa at han bare spøkte og at jeg ikke burde ta meg nær av det. Da var jeg 16 og lei meg for dette. Etter en stund ble det for mye og da jeg var 22 så fikk jeg nok. Jeg skjelte han ut og siden så har han ikke vist seg. Altså måtte jeg gjøre opp selv. Jeg hadde før det følt meg alene og at far ikke gjorde noe for å stoppe kjeften hans. Dette igjen har skapt et anstrengt forhold til han og meg. Videre har jeg en syk mor som har de rareste anfall og slikt. Hun har vært syk siden jeg var 12 år. Problemet mitt har vært dårlig selvbilde/selvtillit. Jeg har slitt og sliter med det ennå. Men nå har jeg vært hos en psykolog i noen måneder og ting begynner å bli noe bedre. Men det er en ting jeg sliter veldig med og det er kontakten med det motsatte kjønn. Jeg har aldri hatt kjæreste eller venninner. Jeg føler meg ikke tilpass med dem akkurat nå. Føler meg ikke god nok og det er noe jeg jobber med. Det er så mye som ligger hulter til bulter at alt må stemme for meg før jeg kan gå videre. Derfor tenker jeg ikke på jenter nå, noe jeg gjorde mye før. Igår var jeg med to venner på en pub. Der slappet vi av og snakket og slikt. Men det ble fort kjedelig for meg og jeg følte meg ikke vel der etter hvert. Saken var den at vennene mine begynte å snakke om damer i alt. Om hvor mange de hadde hatt sex med og hvor mange de hadde hatt osv. Jeg bare satt der og smilte til det. Etter hvert som de drakk mer og mer øl så ble det snakk om bare damer.

Altså, jeg er ikke homofil. Men jeg føler ikke for å snakke eller ha kontakt med damer akkurat nå. Jeg har prøvd før men nå skjønner jeg at jeg da var en usikker person, noe som er litt bedre nå. Jeg gikk på snørra så det svei de gangene og jeg er redd for å bli såret igjen. Jeg trenger tid og har ikke behov for noe av det. Derfor likte jeg meg ikke i det selskapet. Jeg trivdes med å sitte der og bare glane på veggen eller lytte til musikken. Hadde ikke noe behov for å sjekke eller flørte med damer.

Det jeg lurer på er at hvorfor forventer jeg at vennene mine også er slike? De er jo sine egne herrer. Er det unormalt av meg?

Svar mottas med en stor takk.

svar:

1)

Det kan være temmelig kjeldelig å sitte å høre på fulle folk, uansett tema. Mannfolk som skryter av hvor mange damer de har nedlagt, er spesielt begredelig synes jeg. Jeg er dame. Men faktisk blir min mann ennå mer oppgitt enn meg. Det er ikke en munnbruk det akkurat står respekt av.

Slikt prat viser ingen genuin interesse for kvinner som mennesker og likeverdige partnere. Det er heller ikke noe tegn på manndighet. Derimot er det lett å observere en overdreven interesse for sitt eget oppblåste ego, der kvinner benyttes som hendige billige bruksgjenstander.

Hvis du på sikt har et genuint ønske om å finne deg en grepa dame å være glad i og dele livet med, og ikke bare en lekker madrass, er det et sunnhetstegn at du ikke interesserte deg for dine kammeraters fyllerølp.

Tvert imot kan din holdning vise at du er mye mer interessert i damer enn dine kammerater. Og du interesserer deg for mer enn madrassfunksjonen.

Det kan være sundt å ligge lavt på kjærlighetsfronten i perioder.

2)

Menn med virkelig selvtillit trenger ikke å skryte. Spesielt ikke av at de oppfører seg som drittsekker.

Hva du forsøker, er ikke så godt for meg å si. Å forandre dem, tror jeg ikke blir din oppgave. Den oppdragelsen mødrene og fedrene deres ikke fikk inn de første 18-20 årene, er det ofte fåfengt for andre å dille med senere.

Det er ikke lett å føle seg vel i slikt prat. Man kan føle seg utenfor, og kjenne at man burde forsøke å være like stor i kjeften selv.

Men du kan velge å tenke på det på en annen måte: Stakkars dem. De dummer seg ut. De vet ikke hvor billige og barnslige de gjør seg. De skjønner ikke hvordan de mister all respekt hos det annet kjønn. De har ikke peiling på hvordan man kan beholde en dame.

Blir det litt lettere å takle da? Det er ikke deg det er noe galt med. Hvilken selvtillit du enn har, har ikke den noe med dette å gjøre. Det burde gi deg økt selvtillit å vite at du skårer høyt på allminnelig folkeskikk.

Hvis disse vennene alltid er like trettende, kan det jo være en idé å oppsøke miljøer der samtalene er litt mer intelligente og givende

Mitt innlegg:

Jeg er en gutt på 24 år som har masse tanker i hodet. Jeg er ellers en ganske normal person. Trener og spiller aktivt fotball. Har en del venner (alle gutter). Jobber og er helt normal ellers. Jeg går imidlertid til en psykolog og det er vel en form for samtaleterapi jeg driver med sammen med han. Dette på grunn av mange problemer som tårnet seg opp og jeg trengte hjelp. I første omgang var det depresjoner, lavt selvbilde og dårlig selvtillit. Mye har blitt bedre men mye må bli enda bedre.

Barndommen var ikke lett. Syk mor, streng far og alt det der har gjort meg til en innbitt person. Mitt største problem ligger nok i dte å med jenter. Jeg har jo prøvd meg på jenter da jeg kom i den alderen men fikk tvert nei overalt. Dette har skjedd alle gangene jeg har prøvd meg på jenter at jeg rett og slett har gitt op dette. Bedre blir det ikke når vennene mine bare snakker om jenter hele tiden. jeg føler meg da så utilpass og har egentlig ikke lyst til å være der. For min del så føler jeg at jeg til tross for min unge alder ikke er moden nok for en jente. Jeg føler at jeg liksom ikke har noe og gi og at jeg dermed egentlig burde belage meg på et liv uten kjæreste. Jeg er redd for å bli herset med siden jeg ofte får høre at jeg er snill og noen ganger dumsnill. En jente vil aldri respektere en slik gutt fordi han gir henne ikke nok utfordringer. Dette er å lese mange steder. Jenter ønsker visstnok pøbler men jeg er ikke en slik person og har heller ikke behov for det. Videre så føler jeg at mitt selvbilde er så ødelagt at jeg vil bli uattraktiv for enhver jente. Jeg har derfor så smått begynt å gjøre meg klar for et liv uten en jente. Ikke bare det, jeg er ikke komfortabel med nærkontakt med jenter. Når jeg en gang har møtt nye mennesker eller gamle kjente så gir jeg ikke kos eller klem men bare et håndtrykk. Jeg vet ikke hvorfor jeg er blitt slik. Jeg tenker jo på at jeg har hele livet foran meg og slikt men så rakner denne tankegangen. Jeg har etter en del samtaler med psykologen blitt ganske mye bedre men dette takler jeg ikke. Det er ikke det at jeg har problemer med å samarbeide med jenter men det er ellers at jeg ikke orker. Det blir enda verre siden bestekompisen min er så hekta på dette med jenter. Jeg orker liksom ikke og kaste bort tiden på slikt mer. Det som kommer til å skje, det skjer. Jeg orker heller ikke noen jente i mitt nå. Ikke ette så mange år med depresjoner. Jeg vet ike hvorfor jeg skriver her, ingen har jo interesse av dette med gjør det likevel. Det er jo ikke sunt å gå og tenke slik men tankene kommer av seg selv.

Er det flere menn der ute som føler det likedan?

1)

om det er flere menn som har det sånn, vet jeg ikke, men jeg kjenner meg igjen som dame. høres helt alment ut dette her, depresjon ødelegger kjærlighetsevnen desverre. ikke ta det så tungt, du er så ung ennå. bare jobb med deg selv hos psykologen. og jeg tror dessuten at de færreste i dag inngår varige forhold i en alder av 24 år.de fleste roter i mange år, før de er klar for å forplikte seg.i hvert fall i storbyen. så ta det helt med ro, du er ikke alene om å ha det sånn, og det her helt logisk. lykke til videre.

Mitt innlegg:

Hva gjør man med venner som man føler at de gir meg dårlig selvtillit? Dette er et spørsmål jeg har lurt på lenge og som jeg håper at noen av dere som har opplevd det samme kan hjelpe meg med. Jeg har to venner (vet ikke om de kan kalles venner) som jeg er litt usikker på. De skifter personlighet like ofte som en kameleon skifter farge. Når jeg er sammen med dem alene så er de ganske medgjørlige men når de er sammen med andre folk så føler jeg at de snakker mot meg. Jeg har to venner, A og B.

A (23 år) er en person som jeg har gått i klasse med på ungdomsskolen (8 klasse) og videregående skole. Han er en som alltid må være i sentrum og han tror at han er best i alt. Han kjenner mange personer deriblant mange jenter. Han har ødelagt for meg tidligere på fotballaget der han ble venn med de andre på laget og jeg ble skjøvet ut. En annen episode er at han og jeg bowlet med to jenter og han kjente den ene. Da vi var ferdige så spurte han meg om jeg likte en av de. Jeg fortalte han om den jeg likte. Neste gang vi møttes igjen så flørtet han med den jenta jeg likte vel vitende om at jeg likte henne. Jeg er en sjenert type og er ikke som han. Han ødela for meg der. Videre så må han absolutt være med der jeg er. Har jeg for eksempel fått nye venner så må han absolutt bli en enda bedre venn med dem.

B (24 år) er en type som jeg føler at trenger mye makt. Når jeg er alene med han så er han skikkelig grei men når vi er med andre og person A (han kjenner denne også) så blir de mot meg. Jeg føler at jeg hele tiden må smiske med han og det er jeg lei av.

Jeg kan si om meg selv at jeg er en gutt som er ganske sjenert og det tar tid å bli kjent med meg. Jeg har videre slitt med dårlig selvtillit siden jeg var 17 år og det varte til nå. Men nå går jeg jevnlig til psykolog og begynner å komme meg. Jeg er ikke festens midtpunkt og kjenner dermed ikke mange jenter noe person A gjør. Han har mange venniner og slikt. Jeg er ikke flink med ord og slikt men jeg tives med det. Jeg er en rolig fyr som trener og går på skole, Jeg føler at når jeg er sammen med disse to så får jeg dårlig selvtillit. Jeg hadde tenkt å ha mindre kontakt med dem og bare være på hils med dem. Jeg er snart 24 og må ta et standpunkt: skal disse menneskene være en del av livet mitt? Skal jeg være sammen med disse menneskene selv om de ødelegger selvtilliten min? Det er det jeg lurer på. Nå er det selvsagt et veldig svakt grunnlag for dere å vurdere dette ut fra men hvis dere har lignende venner så tror jeg at dere vil forstå meg. Jeg skal jo ikke kutte de ut men heller ha lite kontakt med dem. Jeg har ikke mangel på venner og jeg anser disse ikke som mine nærmeste venner lengre. Håper at noen kan komme med tips.

Svar:

1)

Du virker til å være en ung mann med en usedvanlig selvinnsikt og forståelse for andres reaksjoner og mellommenneskelige anliggender.

Jeg vil rett og slett foreslå at du følger magefølelsen! Den er sikkert mer enn bra nok. Nå var det feks å ikke kutte helt ut, men holde avstand og se hvordan det utvikler seg.

Lykke til videre i terapien! Du kommer sikkert til å tilegne deg mye nyttig med din gode forståelse og observasjonsevne.

2)

Jeg synes du selv kom med et bra forslag - ikke kutte dem ut, men ha lite kontakt.

Slik de har ødelagt slik for deg, er de ikke ordentlige venner. Du fortjener mye, mye bedre

Mitt innlegg:

jeg har i det siste merket en forandring i meg. det er at jeg blir så fort misunnelig og begynner å hate det mennesket. jeg var ikke slik før men etter år med dårlig selvtillit og problemer så har dette toppet seg. før kunne jeg gratulere en person og mene det men nå vil jeg at de skal få problemer og at de dør. jeg selv har hatt masse sosiale problemer der jeg føler at jeg er uinteressant som person og at andre ikke liker meg. dette føler jeg på skolen og ellers. jeg føler at jeg ikke får den respekten jeg fortjener og at jeg blir forbigått av alle. jeg er fryktelig sint på min far som aldri har støttet meg. en kompis av han pleide å mobbe meg for høyden min og da var jeg bare 15 år, dette har påvirket meg og min far sa ikke et ord i mitt forsvar. min mor er syk og hu er nesten sinnsyk. det er bare medisiner som holder henne oppe. jeg misliker veldig en kompis av meg fordi han blir så fort kjent med folk og at han har ingen problemer sosialt sett. jeg føler meg så uinteressant og er helt utenfor. det er perioder der jeg ikke gidder å holde kontakt med denne vennen min. vi hadde problemer før men ble venner men nå hater jeg han. jeg hater alle som har suksess. jeg vil ikke være sammen med dem og vil bare være alene. jeg føler meg så utenfor i deres selskap. ikke er jeg kul men en kjedelig fyr.

Svar

1)

Det virker på meg som om du har mye sinne og bitterhet inni deg! Jeg vil råde deg til å ta kontakt med legen din og få henvisning til en psykolog. Jeg tror du vil ha god nytte av terapi som kan hjelpe deg å få ut noe av dette uten at det ødelegger forholdet ditt til andre mennesker og omgivelsene.

Det er klart det er vanlig å kjenne misunnelse dersom noen gjør det mye bedre enn en selv eller har mye mer penger enn en selv eller lignende. Men det er litt forskjell på det og på å hate dem og ønske dem døde. DET er tegn på at det er DU som ikke har det så godt med deg selv.

Be om hjelp!

Jaha, nå har jeg gjort det som du sa. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle framføre det for at du skulle skjønne sammenhengen i det så jeg tok med innlegge likegodt.

Jeg vil bare si at jeg føler at de rådene jeg har fått har hjulpet meg kun i starten men ikke over lengre tid.

Jeg føler at jeg har sosial fobi i den forstand at jeg aldri har noe og si, har ikke humor og er dermed ganske tørr. Videre er jeg en sint person som føler meg forbigått av alle.

Vet ikke hva slags råd du kan komme med men...

[Gjest mange muligheter]

Mitt innlegg:

Er det meg eller dem? Jeg som skriver dette innlegget er en gutt på 23 år. Jeg har fra jeg var 16 til jeg var 22, slitt med diverse psykiske problemer. Det vil si at jeg har ikke vært innlagt eller slikt men har slitt generelt med dårlig selvbilde/selvtillit. Jeg har liksom måttet stå opp for meg selv siden mine foreldre ikke gjorde det. Balnt annet kan jeg nevne at en venn av faren min mobbet meg en lang stund med min høyde og kroppsform (jeg er 1.62nå og den gang var jeg litt lubben men som har en herlig og sunn kropp nå). Jeg sa til pappa at jeg ikke likte det vennen sa men far sa at han bare spøkte og at jeg ikke burde ta meg nær av det. Da var jeg 16 og lei meg for dette. Etter en stund ble det for mye og da jeg var 22 så fikk jeg nok. Jeg skjelte han ut og siden så har han ikke vist seg. Altså måtte jeg gjøre opp selv. Jeg hadde før det følt meg alene og at far ikke gjorde noe for å stoppe kjeften hans. Dette igjen har skapt et anstrengt forhold til han og meg. Videre har jeg en syk mor som har de rareste anfall og slikt. Hun har vært syk siden jeg var 12 år. Problemet mitt har vært dårlig selvbilde/selvtillit. Jeg har slitt og sliter med det ennå. Men nå har jeg vært hos en psykolog i noen måneder og ting begynner å bli noe bedre. Men det er en ting jeg sliter veldig med og det er kontakten med det motsatte kjønn. Jeg har aldri hatt kjæreste eller venninner. Jeg føler meg ikke tilpass med dem akkurat nå. Føler meg ikke god nok og det er noe jeg jobber med. Det er så mye som ligger hulter til bulter at alt må stemme for meg før jeg kan gå videre. Derfor tenker jeg ikke på jenter nå, noe jeg gjorde mye før. Igår var jeg med to venner på en pub. Der slappet vi av og snakket og slikt. Men det ble fort kjedelig for meg og jeg følte meg ikke vel der etter hvert. Saken var den at vennene mine begynte å snakke om damer i alt. Om hvor mange de hadde hatt sex med og hvor mange de hadde hatt osv. Jeg bare satt der og smilte til det. Etter hvert som de drakk mer og mer øl så ble det snakk om bare damer.

Altså, jeg er ikke homofil. Men jeg føler ikke for å snakke eller ha kontakt med damer akkurat nå. Jeg har prøvd før men nå skjønner jeg at jeg da var en usikker person, noe som er litt bedre nå. Jeg gikk på snørra så det svei de gangene og jeg er redd for å bli såret igjen. Jeg trenger tid og har ikke behov for noe av det. Derfor likte jeg meg ikke i det selskapet. Jeg trivdes med å sitte der og bare glane på veggen eller lytte til musikken. Hadde ikke noe behov for å sjekke eller flørte med damer.

Det jeg lurer på er at hvorfor forventer jeg at vennene mine også er slike? De er jo sine egne herrer. Er det unormalt av meg?

Svar mottas med en stor takk.

svar:

1)

Det kan være temmelig kjeldelig å sitte å høre på fulle folk, uansett tema. Mannfolk som skryter av hvor mange damer de har nedlagt, er spesielt begredelig synes jeg. Jeg er dame. Men faktisk blir min mann ennå mer oppgitt enn meg. Det er ikke en munnbruk det akkurat står respekt av.

Slikt prat viser ingen genuin interesse for kvinner som mennesker og likeverdige partnere. Det er heller ikke noe tegn på manndighet. Derimot er det lett å observere en overdreven interesse for sitt eget oppblåste ego, der kvinner benyttes som hendige billige bruksgjenstander.

Hvis du på sikt har et genuint ønske om å finne deg en grepa dame å være glad i og dele livet med, og ikke bare en lekker madrass, er det et sunnhetstegn at du ikke interesserte deg for dine kammeraters fyllerølp.

Tvert imot kan din holdning vise at du er mye mer interessert i damer enn dine kammerater. Og du interesserer deg for mer enn madrassfunksjonen.

Det kan være sundt å ligge lavt på kjærlighetsfronten i perioder.

2)

Menn med virkelig selvtillit trenger ikke å skryte. Spesielt ikke av at de oppfører seg som drittsekker.

Hva du forsøker, er ikke så godt for meg å si. Å forandre dem, tror jeg ikke blir din oppgave. Den oppdragelsen mødrene og fedrene deres ikke fikk inn de første 18-20 årene, er det ofte fåfengt for andre å dille med senere.

Det er ikke lett å føle seg vel i slikt prat. Man kan føle seg utenfor, og kjenne at man burde forsøke å være like stor i kjeften selv.

Men du kan velge å tenke på det på en annen måte: Stakkars dem. De dummer seg ut. De vet ikke hvor billige og barnslige de gjør seg. De skjønner ikke hvordan de mister all respekt hos det annet kjønn. De har ikke peiling på hvordan man kan beholde en dame.

Blir det litt lettere å takle da? Det er ikke deg det er noe galt med. Hvilken selvtillit du enn har, har ikke den noe med dette å gjøre. Det burde gi deg økt selvtillit å vite at du skårer høyt på allminnelig folkeskikk.

Hvis disse vennene alltid er like trettende, kan det jo være en idé å oppsøke miljøer der samtalene er litt mer intelligente og givende

Mitt innlegg:

Jeg er en gutt på 24 år som har masse tanker i hodet. Jeg er ellers en ganske normal person. Trener og spiller aktivt fotball. Har en del venner (alle gutter). Jobber og er helt normal ellers. Jeg går imidlertid til en psykolog og det er vel en form for samtaleterapi jeg driver med sammen med han. Dette på grunn av mange problemer som tårnet seg opp og jeg trengte hjelp. I første omgang var det depresjoner, lavt selvbilde og dårlig selvtillit. Mye har blitt bedre men mye må bli enda bedre.

Barndommen var ikke lett. Syk mor, streng far og alt det der har gjort meg til en innbitt person. Mitt største problem ligger nok i dte å med jenter. Jeg har jo prøvd meg på jenter da jeg kom i den alderen men fikk tvert nei overalt. Dette har skjedd alle gangene jeg har prøvd meg på jenter at jeg rett og slett har gitt op dette. Bedre blir det ikke når vennene mine bare snakker om jenter hele tiden. jeg føler meg da så utilpass og har egentlig ikke lyst til å være der. For min del så føler jeg at jeg til tross for min unge alder ikke er moden nok for en jente. Jeg føler at jeg liksom ikke har noe og gi og at jeg dermed egentlig burde belage meg på et liv uten kjæreste. Jeg er redd for å bli herset med siden jeg ofte får høre at jeg er snill og noen ganger dumsnill. En jente vil aldri respektere en slik gutt fordi han gir henne ikke nok utfordringer. Dette er å lese mange steder. Jenter ønsker visstnok pøbler men jeg er ikke en slik person og har heller ikke behov for det. Videre så føler jeg at mitt selvbilde er så ødelagt at jeg vil bli uattraktiv for enhver jente. Jeg har derfor så smått begynt å gjøre meg klar for et liv uten en jente. Ikke bare det, jeg er ikke komfortabel med nærkontakt med jenter. Når jeg en gang har møtt nye mennesker eller gamle kjente så gir jeg ikke kos eller klem men bare et håndtrykk. Jeg vet ikke hvorfor jeg er blitt slik. Jeg tenker jo på at jeg har hele livet foran meg og slikt men så rakner denne tankegangen. Jeg har etter en del samtaler med psykologen blitt ganske mye bedre men dette takler jeg ikke. Det er ikke det at jeg har problemer med å samarbeide med jenter men det er ellers at jeg ikke orker. Det blir enda verre siden bestekompisen min er så hekta på dette med jenter. Jeg orker liksom ikke og kaste bort tiden på slikt mer. Det som kommer til å skje, det skjer. Jeg orker heller ikke noen jente i mitt nå. Ikke ette så mange år med depresjoner. Jeg vet ike hvorfor jeg skriver her, ingen har jo interesse av dette med gjør det likevel. Det er jo ikke sunt å gå og tenke slik men tankene kommer av seg selv.

Er det flere menn der ute som føler det likedan?

1)

om det er flere menn som har det sånn, vet jeg ikke, men jeg kjenner meg igjen som dame. høres helt alment ut dette her, depresjon ødelegger kjærlighetsevnen desverre. ikke ta det så tungt, du er så ung ennå. bare jobb med deg selv hos psykologen. og jeg tror dessuten at de færreste i dag inngår varige forhold i en alder av 24 år.de fleste roter i mange år, før de er klar for å forplikte seg.i hvert fall i storbyen. så ta det helt med ro, du er ikke alene om å ha det sånn, og det her helt logisk. lykke til videre.

Mitt innlegg:

Hva gjør man med venner som man føler at de gir meg dårlig selvtillit? Dette er et spørsmål jeg har lurt på lenge og som jeg håper at noen av dere som har opplevd det samme kan hjelpe meg med. Jeg har to venner (vet ikke om de kan kalles venner) som jeg er litt usikker på. De skifter personlighet like ofte som en kameleon skifter farge. Når jeg er sammen med dem alene så er de ganske medgjørlige men når de er sammen med andre folk så føler jeg at de snakker mot meg. Jeg har to venner, A og B.

A (23 år) er en person som jeg har gått i klasse med på ungdomsskolen (8 klasse) og videregående skole. Han er en som alltid må være i sentrum og han tror at han er best i alt. Han kjenner mange personer deriblant mange jenter. Han har ødelagt for meg tidligere på fotballaget der han ble venn med de andre på laget og jeg ble skjøvet ut. En annen episode er at han og jeg bowlet med to jenter og han kjente den ene. Da vi var ferdige så spurte han meg om jeg likte en av de. Jeg fortalte han om den jeg likte. Neste gang vi møttes igjen så flørtet han med den jenta jeg likte vel vitende om at jeg likte henne. Jeg er en sjenert type og er ikke som han. Han ødela for meg der. Videre så må han absolutt være med der jeg er. Har jeg for eksempel fått nye venner så må han absolutt bli en enda bedre venn med dem.

B (24 år) er en type som jeg føler at trenger mye makt. Når jeg er alene med han så er han skikkelig grei men når vi er med andre og person A (han kjenner denne også) så blir de mot meg. Jeg føler at jeg hele tiden må smiske med han og det er jeg lei av.

Jeg kan si om meg selv at jeg er en gutt som er ganske sjenert og det tar tid å bli kjent med meg. Jeg har videre slitt med dårlig selvtillit siden jeg var 17 år og det varte til nå. Men nå går jeg jevnlig til psykolog og begynner å komme meg. Jeg er ikke festens midtpunkt og kjenner dermed ikke mange jenter noe person A gjør. Han har mange venniner og slikt. Jeg er ikke flink med ord og slikt men jeg tives med det. Jeg er en rolig fyr som trener og går på skole, Jeg føler at når jeg er sammen med disse to så får jeg dårlig selvtillit. Jeg hadde tenkt å ha mindre kontakt med dem og bare være på hils med dem. Jeg er snart 24 og må ta et standpunkt: skal disse menneskene være en del av livet mitt? Skal jeg være sammen med disse menneskene selv om de ødelegger selvtilliten min? Det er det jeg lurer på. Nå er det selvsagt et veldig svakt grunnlag for dere å vurdere dette ut fra men hvis dere har lignende venner så tror jeg at dere vil forstå meg. Jeg skal jo ikke kutte de ut men heller ha lite kontakt med dem. Jeg har ikke mangel på venner og jeg anser disse ikke som mine nærmeste venner lengre. Håper at noen kan komme med tips.

Svar:

1)

Du virker til å være en ung mann med en usedvanlig selvinnsikt og forståelse for andres reaksjoner og mellommenneskelige anliggender.

Jeg vil rett og slett foreslå at du følger magefølelsen! Den er sikkert mer enn bra nok. Nå var det feks å ikke kutte helt ut, men holde avstand og se hvordan det utvikler seg.

Lykke til videre i terapien! Du kommer sikkert til å tilegne deg mye nyttig med din gode forståelse og observasjonsevne.

2)

Jeg synes du selv kom med et bra forslag - ikke kutte dem ut, men ha lite kontakt.

Slik de har ødelagt slik for deg, er de ikke ordentlige venner. Du fortjener mye, mye bedre

Mitt innlegg:

jeg har i det siste merket en forandring i meg. det er at jeg blir så fort misunnelig og begynner å hate det mennesket. jeg var ikke slik før men etter år med dårlig selvtillit og problemer så har dette toppet seg. før kunne jeg gratulere en person og mene det men nå vil jeg at de skal få problemer og at de dør. jeg selv har hatt masse sosiale problemer der jeg føler at jeg er uinteressant som person og at andre ikke liker meg. dette føler jeg på skolen og ellers. jeg føler at jeg ikke får den respekten jeg fortjener og at jeg blir forbigått av alle. jeg er fryktelig sint på min far som aldri har støttet meg. en kompis av han pleide å mobbe meg for høyden min og da var jeg bare 15 år, dette har påvirket meg og min far sa ikke et ord i mitt forsvar. min mor er syk og hu er nesten sinnsyk. det er bare medisiner som holder henne oppe. jeg misliker veldig en kompis av meg fordi han blir så fort kjent med folk og at han har ingen problemer sosialt sett. jeg føler meg så uinteressant og er helt utenfor. det er perioder der jeg ikke gidder å holde kontakt med denne vennen min. vi hadde problemer før men ble venner men nå hater jeg han. jeg hater alle som har suksess. jeg vil ikke være sammen med dem og vil bare være alene. jeg føler meg så utenfor i deres selskap. ikke er jeg kul men en kjedelig fyr.

Svar

1)

Det virker på meg som om du har mye sinne og bitterhet inni deg! Jeg vil råde deg til å ta kontakt med legen din og få henvisning til en psykolog. Jeg tror du vil ha god nytte av terapi som kan hjelpe deg å få ut noe av dette uten at det ødelegger forholdet ditt til andre mennesker og omgivelsene.

Det er klart det er vanlig å kjenne misunnelse dersom noen gjør det mye bedre enn en selv eller har mye mer penger enn en selv eller lignende. Men det er litt forskjell på det og på å hate dem og ønske dem døde. DET er tegn på at det er DU som ikke har det så godt med deg selv.

Be om hjelp!

Jaha, nå har jeg gjort det som du sa. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle framføre det for at du skulle skjønne sammenhengen i det så jeg tok med innlegge likegodt.

Jeg vil bare si at jeg føler at de rådene jeg har fått har hjulpet meg kun i starten men ikke over lengre tid.

Jeg føler at jeg har sosial fobi i den forstand at jeg aldri har noe og si, har ikke humor og er dermed ganske tørr. Videre er jeg en sint person som føler meg forbigått av alle.

Vet ikke hva slags råd du kan komme med men...

Fint, takk!

Nå blir du sikkert lei av meg. Men jeg vil be deg om følgende:

De rådene du gjengir her, hva er det egentlig de råder deg til? Kan du gjengi det med egne ord - bare etpar linjer på hvert svar? Siden du spør om mye av det samme i alle innleggene, trenger du ikke ta med spørsmålene.

Jeg ber deg om dette fordi jeg har en følelse av at rådene ikke treffer deg. Hvis du sa MED EGNE ORD hva du oppfatter at du blir rådet til, er det lettere å komme videre i samtalen.

La meg ta ett eksempel. Du forteller flere ganger om en kamerat du sliter med, du liker ikke holdningene hans. Du spør hva du skal gjøre med det kameratforholdet. Kan du ta det eksemplet og fortelle

- Hvilke råd har du fått - sagt med dine egne ord? Jeg husker at du har fått minst to-tre ulike råd på det.

- Hvorfor fungerer ikke de rådene? Ett svar for hvert råd. Skriv hva som helst på det punktet, "vet ikke", for den del - men PRØV å forklare oss hvorfor rådet er dumt for deg. Prøv å forklare hva som skjer når du prøver å følge det rådet. Da er det lettere å gi deg nye råd, bedre tilpasset deg.

[Gjest z253]

Siden du skriver at du har innfunnet deg med en tilværelse uten kjæreste så tror jeg at det at kameratene dine prater om disse tingene vekker et savn etter nettopp en kjæreste som du har forsøkt å fortrenge på en eller måte. Derfor tror jeg at du irriterer deg over det.

Hva er det du savner mest ved det å ha dame, sex'en eller kjærligheten?

For å få bedre selvtillitt kansje du kan forøke å se deg som like mye verdt som hvilken som helst annen person, uavhengig av hvor mange penger eller damer vedkommende har.

Egenverd er ikke noe en får det er noe som er gitt i den egenskap at en er et menneske.

[Gjest gutt23_1980]

Siden du skriver at du har innfunnet deg med en tilværelse uten kjæreste så tror jeg at det at kameratene dine prater om disse tingene vekker et savn etter nettopp en kjæreste som du har forsøkt å fortrenge på en eller måte. Derfor tror jeg at du irriterer deg over det.

Hva er det du savner mest ved det å ha dame, sex'en eller kjærligheten?

For å få bedre selvtillitt kansje du kan forøke å se deg som like mye verdt som hvilken som helst annen person, uavhengig av hvor mange penger eller damer vedkommende har.

Egenverd er ikke noe en får det er noe som er gitt i den egenskap at en er et menneske.

Endelig en som forsto meg. Akkurat slik føler jeg det, at de vekker opp dette savnet hele tiden og som gjør at jeg blir mektig irritert.

Det andre du skrev om, egenverd, er noe som er jo-jo hos meg. Jeg har ingen kvinnelige bekjente. Jeg tror nemlig at hvis jeg hadde flere bekjente så hadde dette savnet også gått bort.

[Gjest gutt23_1980]

Fint, takk!

Nå blir du sikkert lei av meg. Men jeg vil be deg om følgende:

De rådene du gjengir her, hva er det egentlig de råder deg til? Kan du gjengi det med egne ord - bare etpar linjer på hvert svar? Siden du spør om mye av det samme i alle innleggene, trenger du ikke ta med spørsmålene.

Jeg ber deg om dette fordi jeg har en følelse av at rådene ikke treffer deg. Hvis du sa MED EGNE ORD hva du oppfatter at du blir rådet til, er det lettere å komme videre i samtalen.

La meg ta ett eksempel. Du forteller flere ganger om en kamerat du sliter med, du liker ikke holdningene hans. Du spør hva du skal gjøre med det kameratforholdet. Kan du ta det eksemplet og fortelle

- Hvilke råd har du fått - sagt med dine egne ord? Jeg husker at du har fått minst to-tre ulike råd på det.

- Hvorfor fungerer ikke de rådene? Ett svar for hvert råd. Skriv hva som helst på det punktet, "vet ikke", for den del - men PRØV å forklare oss hvorfor rådet er dumt for deg. Prøv å forklare hva som skjer når du prøver å følge det rådet. Da er det lettere å gi deg nye råd, bedre tilpasset deg.

Jeg vet at det er en rød tråd gjennom det hele. Det er vel egentlig dette med kvinner/kjæreste. Jeg føler at jeg ikke strekker til på noen som helst måte. Slik som man leser at kvinner foretrekker sterke menn så føler jeg meg ekstra dårlig. At han må ha humor etc. gjør meg usikker siden jeg ikke kan noe om dette. Så er dette med sex da som alle snakker så mye om. Leser at omtrent 80% av kvinnene faker dette og der føler jeg meg enda lenger nede.

Det du sier om rådene jeg har fått og eventuelle kommentarer:

Innlegg 1:

Slik som jeg ser skjønner det så råder denne personen meg om å være slik jeg er og være stolt av det. Det blir jo så kjedelig å snakke om det samme hele tiden. Man ser til stadighet at gutta er som desperate etter jenter og kommer med mange obskøne kommentarer og slikt. Det liker ikke jeg, det er deres problem uansett. Personen som svarte meg på innlegget mitt synes at jeg er en ålreit person. Noe jeg ikke skjønner hvorfor.....

Innlegg 2:

Her gir personen også meg råd om at jeg bør ta det med ro og jobbe med meg selv.

Innlegg 3:

Nok en gang får jeg ros om at jeg innerst inne er en opplyst person. Slik jeg ser det blir jeg rådet til å akseptere andre som de er og heller jobbe med meg selv.

Innlegg 4:

Her får jeg råd om ta psykologi til hjelp.

Jeg vet ikke om det var slik du mente at jeg skulle gjøre men her er nå resultatet.

Bare for å legge kortene på bordet: Ja, jeg har blitt såret av jenter før. Jeg har blitt dumpet og jeg dreit meg ut foran hele skolen. De jeg trodde var venner lo bak min rygg og jeg følte at jeg var årets vits på skolen.

Ja, jeg har mye sinne inne i meg. Spesielt til mine foreldre (far ekstra) som aldri har støttet meg i noe. Ikke annet enn det som gjør at de kommer ut av elendigheten. Jeg ble mobbet pga min høyde og at jeg var feit av en kompis av han da jeg var liten. Min far støttet meg slri eller snakket med kompisen sin. Til slutt, i en alder av 22 tok jeg affære og sa til meg selv at nok var nok, dette etter at han nok en gang mobbet og lo av meg. Jeg ringte hjem til han og skjelte han ut og ba han dra til helvete. Det var deilig å ta en avgjørelse selv. Min far sa til min mor at det var galt gjort av meg.

Ja, jeg er aggressiv når jeg har fått nok og blir rasende.

[Gjest mange muligheter]

Jeg vet at det er en rød tråd gjennom det hele. Det er vel egentlig dette med kvinner/kjæreste. Jeg føler at jeg ikke strekker til på noen som helst måte. Slik som man leser at kvinner foretrekker sterke menn så føler jeg meg ekstra dårlig. At han må ha humor etc. gjør meg usikker siden jeg ikke kan noe om dette. Så er dette med sex da som alle snakker så mye om. Leser at omtrent 80% av kvinnene faker dette og der føler jeg meg enda lenger nede.

Det du sier om rådene jeg har fått og eventuelle kommentarer:

Innlegg 1:

Slik som jeg ser skjønner det så råder denne personen meg om å være slik jeg er og være stolt av det. Det blir jo så kjedelig å snakke om det samme hele tiden. Man ser til stadighet at gutta er som desperate etter jenter og kommer med mange obskøne kommentarer og slikt. Det liker ikke jeg, det er deres problem uansett. Personen som svarte meg på innlegget mitt synes at jeg er en ålreit person. Noe jeg ikke skjønner hvorfor.....

Innlegg 2:

Her gir personen også meg råd om at jeg bør ta det med ro og jobbe med meg selv.

Innlegg 3:

Nok en gang får jeg ros om at jeg innerst inne er en opplyst person. Slik jeg ser det blir jeg rådet til å akseptere andre som de er og heller jobbe med meg selv.

Innlegg 4:

Her får jeg råd om ta psykologi til hjelp.

Jeg vet ikke om det var slik du mente at jeg skulle gjøre men her er nå resultatet.

Bare for å legge kortene på bordet: Ja, jeg har blitt såret av jenter før. Jeg har blitt dumpet og jeg dreit meg ut foran hele skolen. De jeg trodde var venner lo bak min rygg og jeg følte at jeg var årets vits på skolen.

Ja, jeg har mye sinne inne i meg. Spesielt til mine foreldre (far ekstra) som aldri har støttet meg i noe. Ikke annet enn det som gjør at de kommer ut av elendigheten. Jeg ble mobbet pga min høyde og at jeg var feit av en kompis av han da jeg var liten. Min far støttet meg slri eller snakket med kompisen sin. Til slutt, i en alder av 22 tok jeg affære og sa til meg selv at nok var nok, dette etter at han nok en gang mobbet og lo av meg. Jeg ringte hjem til han og skjelte han ut og ba han dra til helvete. Det var deilig å ta en avgjørelse selv. Min far sa til min mor at det var galt gjort av meg.

Ja, jeg er aggressiv når jeg har fått nok og blir rasende.

Verre hakk i plata enn meg har du sikkert aldri truffet. Men jeg lurer altså på:

Du får råd om å være deg selv, se på deg selv som den modne og de andre som litt umodne. Du får tips om at ikke alle kvinner er ute etter det du tror de er ute etter. - let heller etter de som er ute etter den snille og omtenksomme mannen du er.

Jeg husker også at du har fått råd om å oppsøke nye miljøer, med kamerater du liker bedre.

Hva syns du om disse rådene? Hva skjer hvis du prøver å følge dem?

Du forteller at du har fått lite positiv støtte i livet og at det har gjort deg sint. Noen råder deg til å ikke bry deg med din fars negative oppførsel mot deg. Heller kutte han ut, bygge deg opp ved f.eks. å jobbe med disse tingene hos psykolog - ikke fordi du er "syk", men for å renske opp i alt det vonde du er blitt påført. Hva synes du om dette rådet?

Hvis en kamerat av deg hadde en historie som din, hva ville du råde han til?

[Gjest gutt2_1980 (]

Verre hakk i plata enn meg har du sikkert aldri truffet. Men jeg lurer altså på:

Du får råd om å være deg selv, se på deg selv som den modne og de andre som litt umodne. Du får tips om at ikke alle kvinner er ute etter det du tror de er ute etter. - let heller etter de som er ute etter den snille og omtenksomme mannen du er.

Jeg husker også at du har fått råd om å oppsøke nye miljøer, med kamerater du liker bedre.

Hva syns du om disse rådene? Hva skjer hvis du prøver å følge dem?

Du forteller at du har fått lite positiv støtte i livet og at det har gjort deg sint. Noen råder deg til å ikke bry deg med din fars negative oppførsel mot deg. Heller kutte han ut, bygge deg opp ved f.eks. å jobbe med disse tingene hos psykolog - ikke fordi du er "syk", men for å renske opp i alt det vonde du er blitt påført. Hva synes du om dette rådet?

Hvis en kamerat av deg hadde en historie som din, hva ville du råde han til?

Jeg har jo lest svarene jeg har fått og prøvd å tilrettelegge meg dem.

Det med å oppsøke nye miljøer og få nye venner er søren ikke lett. Jeg skulle lært meg å spille gitar og jeg spiller fotball. Det har liksom blitt til at han jeg kaller for bestevennen min alltid har vært med meg på slike steder. Jeg kan for eksempel nevne at jeg ble medlem i en forening (SOS Rasisme) og var veldig stolt av ta jeg faktisk var med på å gjøre noe positivt for samfunnet. Jeg dro dit alene første gangen. Så fortalte jeg kompisen min om dette og han ville være og det var helt greit. Jeg er ikke den den som blir fortest mulig kjent med folk, det tar tid med meg. Det endte med at etter en del møter var han kjent med de fleste der mens jeg bare var på hils. Det kunne jeg leve med. Men så kom den praten om damer igjen. han syntes at "hu" var deilig og etc. Da følte jeg meg rimelig utenfor. Ikke forstår jeg hvorfor. Så hadde vi noe som heter "17 mai for alle" der det var et opplegg på Cuba-parken. Der var jeg og han med i samme gruppa. Det endte med at han ble kjent med de fleste der mens jeg klarte det ikke. Han ble kjent med mange av jentene og snakket om dem hele tiden.Istedenfor gjorde jeg en innsats som fikk de fleste til å rose meg for det. Kompisen min sa at han vat stolt av meg men det betød ikke noe for meg.

Ikke misforstå, det er kompisen min jeg er sint på men mer meg selv. At jeg etter så så mange psykologtimer fremdeles ikke kommer meg videre. Denne vennen min hadde et forhold i 5 år (han er 25 nå). Det ble slutt fordi han var utro med jenta fordi at de ikke passet sammen og ikke hadde sex ifølge han. Jeg har hørt han snakke om det hele tiden og følte at verden for han dreide seg bare om han. Likevel er jeg oppgitt over megs elv. Jeg er 24 nå og har til nå ikke fått noe til. Jeg valgte utdanning ja, men jeg gjorde det foreldrene mine ville, det har jeg alltid gjort. Jeg kunne ha lykkes men så kom disse problemene fram hele tiden. På BI/NMH Oslo kom jeg aldri inn i klassesamfunnet mitt. Jeg ble riktignok kjentm med en del men det var ikke noe mer

enn det heller.

Det ble for elendig at jeg til slutt i mitt nadre år bestemt meg for at jeg ikke hadde noe der og gjøre. Siden fant jeg ut at jeg kanskje burde studere noe annet som jeg interesserer meg for et annet sted og for første gang i livet mitt satte jeg meg ned og fant ut hva jeg ville. Jeg søkte på diverse høyskoler og venter nå på svaret.

Så var det med kamerater jeg liker bedre da. Det føles for meg som om jeg er altfor sårbar og at jeg ikke tåler noe. Jeg kan bli så rasende at jeg kutter ut personer i livet mitt. Det være seg venner eller foreldre. Når jeg føler meg sviktet eller urettferdig behandlet for jeg lyst til å glemme de personene.

Jeg har lest i mange av svarene at jeg bør være den modne når de andre er umodne. Jeg blir rett og slett sjalu når kompisene mine får kontakt med jenter på den måten de er på og jeg ikke får til noe. Jeg blir så sint at jeg får lyst til å slå hardt i noe!

Jeg er ikke den som er frampå og jeg er sjenert iblant. Når jeg hører at jenter ikke liker usikre gutter så blir jeg enda mer usikker. Og det blir ikke bedre når kompisene mine hele tiden snakker om det samme. Jeg blir så oppgitt over meg selv.

Videre føler jeg at jeg ikke blir sett på som en 24 åring. Dette fordi jeg er liten av vekst og at jeg har et barnslig ansikt. Dette med høyden brukte jeg flere år på å akseptere og har ingen problemer med detnå.

Hvis en kompis kom med et slikt problem så skal jeg være ærlig og si at jeg ikke vet hva jeg ville gitt råd om. Jeg føler at jeg tenker feil så mange ganger. Som det med et liv uten jente. Ikke vet jeg hvorfor savnet er så stort etter en jente heller.

Jeg føler at jeg snart må flytte ut hjemmefra og begynne for meg selv. Problemet er utdanning. Hadde det ikke vært for det hadde jeg klart det men da jeg er under utdanning blir det vanskelig. Da må jeg i så fall studere utenfor Oslo noe som kan bli en realitet hvis jeg kommer inn dit jeg vil.

Vet ikke hva problemet er egentlig, kanskje jeg er syk.

[Gjest gutt_24_1980]

Verre hakk i plata enn meg har du sikkert aldri truffet. Men jeg lurer altså på:

Du får råd om å være deg selv, se på deg selv som den modne og de andre som litt umodne. Du får tips om at ikke alle kvinner er ute etter det du tror de er ute etter. - let heller etter de som er ute etter den snille og omtenksomme mannen du er.

Jeg husker også at du har fått råd om å oppsøke nye miljøer, med kamerater du liker bedre.

Hva syns du om disse rådene? Hva skjer hvis du prøver å følge dem?

Du forteller at du har fått lite positiv støtte i livet og at det har gjort deg sint. Noen råder deg til å ikke bry deg med din fars negative oppførsel mot deg. Heller kutte han ut, bygge deg opp ved f.eks. å jobbe med disse tingene hos psykolog - ikke fordi du er "syk", men for å renske opp i alt det vonde du er blitt påført. Hva synes du om dette rådet?

Hvis en kamerat av deg hadde en historie som din, hva ville du råde han til?

Jeg har jo lest svarene jeg har fått og prøvd å tilrettelegge meg dem.

Det med å oppsøke nye miljøer og få nye venner er søren ikke lett. Jeg skulle lært meg å spille gitar og jeg spiller fotball. Det har liksom blitt til at han jeg kaller for bestevennen min alltid har vært med meg på slike steder. Jeg kan for eksempel nevne at jeg ble medlem i en forening (SOS Rasisme) og var veldig stolt av ta jeg faktisk var med på å gjøre noe positivt for samfunnet. Jeg dro dit alene første gangen. Så fortalte jeg kompisen min om dette og han ville være og det var helt greit. Jeg er ikke den den som blir fortest mulig kjent med folk, det tar tid med meg. Det endte med at etter en del møter var han kjent med de fleste der mens jeg bare var på hils. Det kunne jeg leve med. Men så kom den praten om damer igjen. han syntes at "hu" var deilig og etc. Da følte jeg meg rimelig utenfor. Ikke forstår jeg hvorfor. Så hadde vi noe som heter "17 mai for alle" der det var et opplegg på Cuba-parken. Der var jeg og han med i samme gruppa. Det endte med at han ble kjent med de fleste der mens jeg klarte det ikke. Han ble kjent med mange av jentene og snakket om dem hele tiden.Istedenfor gjorde jeg en innsats som fikk de fleste til å rose meg for det. Kompisen min sa at han vat stolt av meg men det betød ikke noe for meg. Ikke misforstå, det er kompisen min jeg er sint på men mer meg selv. At jeg etter så så mange psykologtimer fremdeles ikke kommer meg videre. Denne vennen min hadde et forhold i 5 år (han er 25 nå). Det ble slutt fordi han var utro med jenta fordi at de ikke passet sammen og ikke hadde sex ifølge han. Jeg har hørt han snakke om det hele tiden og følte at verden for han dreide seg bare om han. Likevel er jeg oppgitt over megs elv. Jeg er 24 nå og har til nå ikke fått noe til. Jeg valgte utdanning ja, men jeg gjorde det foreldrene mine ville, det har jeg alltid gjort. Jeg kunne ha lykkes men så kom disse problemene fram hele tiden. På BI/NMH Oslo kom jeg aldri inn i klassesamfunnet mitt. Jeg ble riktignok kjentm med en del men det var ikke noe mer enn det heller. Det ble for elendig at jeg til slutt i mitt nadre år bestemt meg for at jeg ikke hadde noe der og gjøre. Siden fant jeg ut at jeg kanskje burde studere noe annet som jeg interesserer meg for et annet sted og for første gang i livet mitt satte jeg meg ned og fant ut hva jeg ville. Jeg søkte på diverse høyskoler og venter nå på svaret.

Så var det med kamerater jeg liker bedre da. Det føles for meg som om jeg er altfor sårbar og at jeg ikke tåler noe. Jeg kan bli så rasende at jeg kutter ut personer i livet mitt. Det være seg venner eller foreldre. Når jeg føler meg sviktet eller urettferdig behandlet for jeg lyst til å glemme de personene. Jeg har lest i mange av svarene at jeg bør være den modne når de andre er umodne. Jeg blir rett og slett sjalu når kompisene mine får kontakt med jenter på den måten de er på og jeg ikke får til noe. Jeg blir så sint at jeg får lyst til å slå hardt i noe! Jeg er ikke den som er frampå og jeg er sjenert iblant. Når jeg hører at jenter ikke liker usikre gutter så blir jeg enda mer usikker. Og det blir ikke bedre når kompisene mine hele tiden snakker om det samme. Jeg blir så oppgitt over meg selv. Videre føler jeg at jeg ikke blir sett på som en 24 åring. Dette fordi jeg er liten av vekst og at jeg har et barnslig ansikt. Dette med høyden brukte jeg flere år på å akseptere og har ingen problemer med detnå. Hvis en kompis kom med et slikt problem så skal jeg være ærlig og si at jeg ikke vet hva jeg ville gitt råd om. Jeg føler at jeg tenker feil så mange ganger. Som det med et liv uten jente. Ikke vet jeg hvorfor savnet er så stort etter en jente heller.

Jeg føler at jeg snart må flytte ut hjemmefra og begynne for meg selv. Problemet er utdanning. Hadde det ikke vært for det hadde jeg klart det men da jeg er under utdanning blir det vanskelig. Da må jeg i så fall studere utenfor Oslo noe som kan bli en realitet hvis jeg kommer inn dit jeg vil.

Vet ikke hva problemet er egentlig, kanskje jeg er syk.

[Gjest mange muligheter]

Jeg har jo lest svarene jeg har fått og prøvd å tilrettelegge meg dem.

Det med å oppsøke nye miljøer og få nye venner er søren ikke lett. Jeg skulle lært meg å spille gitar og jeg spiller fotball. Det har liksom blitt til at han jeg kaller for bestevennen min alltid har vært med meg på slike steder. Jeg kan for eksempel nevne at jeg ble medlem i en forening (SOS Rasisme) og var veldig stolt av ta jeg faktisk var med på å gjøre noe positivt for samfunnet. Jeg dro dit alene første gangen. Så fortalte jeg kompisen min om dette og han ville være og det var helt greit. Jeg er ikke den den som blir fortest mulig kjent med folk, det tar tid med meg. Det endte med at etter en del møter var han kjent med de fleste der mens jeg bare var på hils. Det kunne jeg leve med. Men så kom den praten om damer igjen. han syntes at "hu" var deilig og etc. Da følte jeg meg rimelig utenfor. Ikke forstår jeg hvorfor. Så hadde vi noe som heter "17 mai for alle" der det var et opplegg på Cuba-parken. Der var jeg og han med i samme gruppa. Det endte med at han ble kjent med de fleste der mens jeg klarte det ikke. Han ble kjent med mange av jentene og snakket om dem hele tiden.Istedenfor gjorde jeg en innsats som fikk de fleste til å rose meg for det. Kompisen min sa at han vat stolt av meg men det betød ikke noe for meg. Ikke misforstå, det er kompisen min jeg er sint på men mer meg selv. At jeg etter så så mange psykologtimer fremdeles ikke kommer meg videre. Denne vennen min hadde et forhold i 5 år (han er 25 nå). Det ble slutt fordi han var utro med jenta fordi at de ikke passet sammen og ikke hadde sex ifølge han. Jeg har hørt han snakke om det hele tiden og følte at verden for han dreide seg bare om han. Likevel er jeg oppgitt over megs elv. Jeg er 24 nå og har til nå ikke fått noe til. Jeg valgte utdanning ja, men jeg gjorde det foreldrene mine ville, det har jeg alltid gjort. Jeg kunne ha lykkes men så kom disse problemene fram hele tiden. På BI/NMH Oslo kom jeg aldri inn i klassesamfunnet mitt. Jeg ble riktignok kjentm med en del men det var ikke noe mer enn det heller. Det ble for elendig at jeg til slutt i mitt nadre år bestemt meg for at jeg ikke hadde noe der og gjøre. Siden fant jeg ut at jeg kanskje burde studere noe annet som jeg interesserer meg for et annet sted og for første gang i livet mitt satte jeg meg ned og fant ut hva jeg ville. Jeg søkte på diverse høyskoler og venter nå på svaret.

Så var det med kamerater jeg liker bedre da. Det føles for meg som om jeg er altfor sårbar og at jeg ikke tåler noe. Jeg kan bli så rasende at jeg kutter ut personer i livet mitt. Det være seg venner eller foreldre. Når jeg føler meg sviktet eller urettferdig behandlet for jeg lyst til å glemme de personene. Jeg har lest i mange av svarene at jeg bør være den modne når de andre er umodne. Jeg blir rett og slett sjalu når kompisene mine får kontakt med jenter på den måten de er på og jeg ikke får til noe. Jeg blir så sint at jeg får lyst til å slå hardt i noe! Jeg er ikke den som er frampå og jeg er sjenert iblant. Når jeg hører at jenter ikke liker usikre gutter så blir jeg enda mer usikker. Og det blir ikke bedre når kompisene mine hele tiden snakker om det samme. Jeg blir så oppgitt over meg selv. Videre føler jeg at jeg ikke blir sett på som en 24 åring. Dette fordi jeg er liten av vekst og at jeg har et barnslig ansikt. Dette med høyden brukte jeg flere år på å akseptere og har ingen problemer med detnå. Hvis en kompis kom med et slikt problem så skal jeg være ærlig og si at jeg ikke vet hva jeg ville gitt råd om. Jeg føler at jeg tenker feil så mange ganger. Som det med et liv uten jente. Ikke vet jeg hvorfor savnet er så stort etter en jente heller.

Jeg føler at jeg snart må flytte ut hjemmefra og begynne for meg selv. Problemet er utdanning. Hadde det ikke vært for det hadde jeg klart det men da jeg er under utdanning blir det vanskelig. Da må jeg i så fall studere utenfor Oslo noe som kan bli en realitet hvis jeg kommer inn dit jeg vil.

Vet ikke hva problemet er egentlig, kanskje jeg er syk.

Her er det jeg tenker når jeg leser det du skriver:

Du skal kanskje snart inn i et helt nytt miljø pga utdannelse - det kan endre veldig mye.

Så vidt jeg skjønner er det med damer et av de vondeste punktene dine. Din beste kamerat driver stadig og pirker og pirker i nettopp det punktet, helt hensynsløst. Dette er en veldig dum kombinasjon. Kan du ta det opp med han og få han til å slutte med dette? Kan dere ikke snakke om noe annet? Kan ikke han snakke med noen andre om damer? Hvis ikke synes jeg han er en utrolig dårlig venn.

Det er absolutt ikke rart at du savner en kjæreste. Men det er ikke bra å ha en bestekamerat som plager en på ens vondeste punkt. Det blir alle sårbare av!

Bytte miljø: kan du klare å finne et miljø hvor kameraten din ikke er med? Jeg vil ikke kalle det miljøbytte når han er med og du stadig fokuserer på han, ikke de andre i det nye miljøet.

Kan du finne et miljø hvor det er mange damer, men hvor man omgås naturlig - deltidsjobb i SFO, helseinstitusjon, vet ikke dine interesser. Tror du da ville oppdage at damer er litt annerledes og mer forskjellige enn du kanskje tror.

Så lurer jeg på to ting:

Går du etter en dame som skal være et slags trofe, som du kan vise fram til gutta, eller går du etter en du føler deg vel med, en du er lik? Noen ganger går menn med dårlig selvtillit kun etter de aller største "trofeene", og gjør det dermed helt umulig for seg selv.

Hva gjør dere hos psykologen? Hjelper han deg å rydde opp overfor kameraten din, eller snakker dere mest om fortiden?

[Gjest gutt24_1980]

Her er det jeg tenker når jeg leser det du skriver:

Du skal kanskje snart inn i et helt nytt miljø pga utdannelse - det kan endre veldig mye.

Så vidt jeg skjønner er det med damer et av de vondeste punktene dine. Din beste kamerat driver stadig og pirker og pirker i nettopp det punktet, helt hensynsløst. Dette er en veldig dum kombinasjon. Kan du ta det opp med han og få han til å slutte med dette? Kan dere ikke snakke om noe annet? Kan ikke han snakke med noen andre om damer? Hvis ikke synes jeg han er en utrolig dårlig venn.

Det er absolutt ikke rart at du savner en kjæreste. Men det er ikke bra å ha en bestekamerat som plager en på ens vondeste punkt. Det blir alle sårbare av!

Bytte miljø: kan du klare å finne et miljø hvor kameraten din ikke er med? Jeg vil ikke kalle det miljøbytte når han er med og du stadig fokuserer på han, ikke de andre i det nye miljøet.

Kan du finne et miljø hvor det er mange damer, men hvor man omgås naturlig - deltidsjobb i SFO, helseinstitusjon, vet ikke dine interesser. Tror du da ville oppdage at damer er litt annerledes og mer forskjellige enn du kanskje tror.

Så lurer jeg på to ting:

Går du etter en dame som skal være et slags trofe, som du kan vise fram til gutta, eller går du etter en du føler deg vel med, en du er lik? Noen ganger går menn med dårlig selvtillit kun etter de aller største "trofeene", og gjør det dermed helt umulig for seg selv.

Hva gjør dere hos psykologen? Hjelper han deg å rydde opp overfor kameraten din, eller snakker dere mest om fortiden?

Jeg er ikke helt sikker på om han pirker i dette med vilje eller ikke vet bedre. Men han kjenner meg jo bedre enn de fleste siden vi er venner og vet også om mine svakheter. Iblant får jeg følelsen av at han prøver å heve seg over meg ved å være slik.

Jeg er redd for å snakke med han om dette da jeg er sikker på at han vil tenke at jeg er homofil eller slikt.

Jeg tenkte også på det at når man skifter miljø så legger man alt det gamle bak seg og begynner på nytt. Her fikk jeg med han som bagasje. Han skal på en festival i sommer og spurte om jeg ville være med, jeg vil ikke.

Jeg vet ikke hva slags miljø jeg skal finne der det er damer. Forslag? ( jeg liker idrett).

Jeg for min del gikk etter dame for å stoppe kjeften på en del venner som var så høy på pæra. Men det var før da jeg var 17-18 år. Nå ser jeg etter en jeg kan trives sammen med, finne på ting sammen med og bare være sammen med, en som forstår meg og liker meg. Jeg vil oppleve det jeg aldri fikk opplevd før, det første kysset, kino etc. Nå høres jeg skikkelig desperat og asosial ut men det er nå tilfelle.

Jeg ser ikke etter en supermodell men en jordnær og snill jente. Selvsagt skal jeg være såpass "frekk" og s at jeg ikke vil orke å væree sammen med en kraftig jente. Ikke for å være drittsekk men jeg trener mye og er veldig opptatt av kosthold.

(Er dette mannsjåvinistisk?)

Hos psykologen snakker vi mye om dette med å sammenligne seg med andre, forholdet mellom meg og foreldrene mine, selvtillit og slikt. Det har hjulpet meg men jeg detter i samme hullet gang på gang. For dette hjelper ikke over tid.

[Gjest mange muligheter]

Jeg er ikke helt sikker på om han pirker i dette med vilje eller ikke vet bedre. Men han kjenner meg jo bedre enn de fleste siden vi er venner og vet også om mine svakheter. Iblant får jeg følelsen av at han prøver å heve seg over meg ved å være slik.

Jeg er redd for å snakke med han om dette da jeg er sikker på at han vil tenke at jeg er homofil eller slikt.

Jeg tenkte også på det at når man skifter miljø så legger man alt det gamle bak seg og begynner på nytt. Her fikk jeg med han som bagasje. Han skal på en festival i sommer og spurte om jeg ville være med, jeg vil ikke.

Jeg vet ikke hva slags miljø jeg skal finne der det er damer. Forslag? ( jeg liker idrett).

Jeg for min del gikk etter dame for å stoppe kjeften på en del venner som var så høy på pæra. Men det var før da jeg var 17-18 år. Nå ser jeg etter en jeg kan trives sammen med, finne på ting sammen med og bare være sammen med, en som forstår meg og liker meg. Jeg vil oppleve det jeg aldri fikk opplevd før, det første kysset, kino etc. Nå høres jeg skikkelig desperat og asosial ut men det er nå tilfelle.

Jeg ser ikke etter en supermodell men en jordnær og snill jente. Selvsagt skal jeg være såpass "frekk" og s at jeg ikke vil orke å væree sammen med en kraftig jente. Ikke for å være drittsekk men jeg trener mye og er veldig opptatt av kosthold.

(Er dette mannsjåvinistisk?)

Hos psykologen snakker vi mye om dette med å sammenligne seg med andre, forholdet mellom meg og foreldrene mine, selvtillit og slikt. Det har hjulpet meg men jeg detter i samme hullet gang på gang. For dette hjelper ikke over tid.

Faren din var ikke slik som fedre skal være. Kameraten din er ikke slik som kamerater skal være. De høres dessverre litt like ut.

Dette er ikke din skyld! - men det er du som må komme deg ut av det. Og psykologer skal kunne hjelpe en til å klare å komme ut av slikt.

Hva sier psykologen din om hvordan komme ut av dette?

[Gjest gutt24_1980]

Faren din var ikke slik som fedre skal være. Kameraten din er ikke slik som kamerater skal være. De høres dessverre litt like ut.

Dette er ikke din skyld! - men det er du som må komme deg ut av det. Og psykologer skal kunne hjelpe en til å klare å komme ut av slikt.

Hva sier psykologen din om hvordan komme ut av dette?

Vel, han sier at jeg må tilgi min far for det han har gjort. Han mener at hvis jeg ikke gjør det så vil jeg ta det med meg overalt og det vil ikke gjøre saken bedre.

Vet ikke hva jeg skal gjøre med denne kompisen min.

[Gjest mange muligheter]

Vel, han sier at jeg må tilgi min far for det han har gjort. Han mener at hvis jeg ikke gjør det så vil jeg ta det med meg overalt og det vil ikke gjøre saken bedre.

Vet ikke hva jeg skal gjøre med denne kompisen min.

Vel, psykologer jeg har snakket med sier at det fungerer motsatt.

Hvis du ikke får jobbet med sinne, sorg osv du har overfor faren din vil du fortsette hele livet å velge venner som ligner på faren din, sier de.

Du kan jo diskutere den teorien med psykologen din.