Søvnproblemer (og litt mer)

[frosken]

Hei frosken og mange takk for svar.

Jeg pleide å gå på skole, men var mer borte enn tilstede, så og si. Jeg bør vel ha en jobb nå, men føler at det er så mye jeg må rydde opp i før jeg kan fungere igjen.Jeg liker egentlig ikke så godt å være sammen med andre mennesker.Blir veldig fort stresset og tankestemmene presser seg på. Verden blir så innviklet. Skjønner ikke hva andre sier når det er så mye annet som stjeler oppmerksomheten min.

Jeg prøver å være i litt aktivitet om dagen (gå tur, rydde, male,etc.), men syntes det mste er tungvint og kjedelig. Jeg står opp på et tilfeldig tidspunk, og tenker: "Æsj! Solskinn idag igjen, gleder meg til jeg får sove igjen." Er faktisk mye mer tilfreds når det er grått og mørkt ute. Dagene mine er liksom bare kjedelig dødtid mellom når jeg sover.

Jeg klarer kanskje ikke gi et sant bilde av meg selv hvis du mener jeg iferd med å bli psykiatrisk i negativ forstand (sinnsyk/gal?). Det er klart for meg selv at jeg er frisk, selvom jeg har ltt problemer, somsikkert ikke er så anderledes eller mer alvorlig enn alle andres. Jeg er bare for svak og umoden til å takle dem.

Jeg tror at hvis jeg lar litt tid gå, så vil jeg bli sterk nok til å takle livets problemerr selv. Det som ikke dreper meg gjør meg sterkere, ikkesant? Tiden er nok min beste og reneste hjelp. DEN vil alltid være der, frakte problemene mine inn i glemselen og gi meg styrke.

Beste ønsker,

Jeg har ikke ment at du ga inntrykk av å være "sinnsyk" eller alvorlig psyk. Poenget mitt er mer at argumentasjonen din ikke henger sammen. Du sier du ikke vil søke noen form for hjelp, at du ikke vil ligge velferdssamfunnet til byrde eller ta opp plass for andre som trenger hjelp og veiledning mer enn deg - men så sier du også at du ikke er i stand til hverken å gå på skole eller å jobbe - samt at du sliter med diverse symptomer på psykiske problemer.

Hvordan har du tenkt å forsørge deg selv til høsten, og hvordan har du tenkt å jobbe deg ut av de problemene du sliter med nå slik at du unngår å bli en som "ligger velferdssamfunnet til byrde"?

Det kan godt hende at du ikke trenger noen form for behandling, men du skriver på en måte som gir meg følelsen av at du vil at andre skal overbevise deg om at dine problemer er store nok til at du "fortjener" hjelp. Jeg er ikke så opptatt av hvor store dine problemer er i forhold til andres problemer - men av hvordan du selv har tenkt å ta ansvar i ditt liv slik at ikke problemene blir større og større.

[nellika]

Jeg har ikke ment at du ga inntrykk av å være "sinnsyk" eller alvorlig psyk. Poenget mitt er mer at argumentasjonen din ikke henger sammen. Du sier du ikke vil søke noen form for hjelp, at du ikke vil ligge velferdssamfunnet til byrde eller ta opp plass for andre som trenger hjelp og veiledning mer enn deg - men så sier du også at du ikke er i stand til hverken å gå på skole eller å jobbe - samt at du sliter med diverse symptomer på psykiske problemer.

Hvordan har du tenkt å forsørge deg selv til høsten, og hvordan har du tenkt å jobbe deg ut av de problemene du sliter med nå slik at du unngår å bli en som "ligger velferdssamfunnet til byrde"?

Det kan godt hende at du ikke trenger noen form for behandling, men du skriver på en måte som gir meg følelsen av at du vil at andre skal overbevise deg om at dine problemer er store nok til at du "fortjener" hjelp. Jeg er ikke så opptatt av hvor store dine problemer er i forhold til andres problemer - men av hvordan du selv har tenkt å ta ansvar i ditt liv slik at ikke problemene blir større og større.

Saken er at jeg er så usikker i valget mellom det ene og det andre : Mellom å ta til handling, eller la det skure og gå. Jeg tror det kan forsvinne av seg selv. Men grensen min mellom håp og tro er kanskje for lengst visket ut for meg ...

Jeg VIL leve bedre.

Jeg VIL fungere bedre.

Jeg VIL ha hjelp.

Jeg vil IKKE inn i psykiatrien.

Jeg vil IKKE være en unødvendig byrde.

Jeg vil IKKE bli avvist.

Jeg er så fryktelig usikker. Plutselig ønsker jeg å bli tatt vare på, så fordømmer jeg meg selv for å være så svak og vil klare alt selv, om det så innebærer å stå alene mens hele min verden kollapser. Skriver lange brev til legen min, men kaster dem så snart jeg skal til å poste dem, og takker meg selv for det etterpå. Jeg drømmer at jeg tar mot til meg og snakker med helsesøster på skolen (det hører med til drømmen at jeg ikke rakk timen og be latterliggjort når jeg først møtte opp.)

Du stiller meg spørsmål som jeg ikke kan svare på, frosken. Jeg er lei for det.

Grunnen til at jeg skriver her er jo nettopp at det er den eneste hjelpen jeg tør bruke.Her er jeg anonym, og ikkenoe annet enn mine egne minner vil straffe meg senere for det jeg sier.

Jeg fortjener vel egentlig ikke hjelp uansett hvilke problemer jeg har. De er jo min egen skyld, og jeg gjør jo ingenting for samfunnet eller andre mennesker. Jeg syntes det er så lite jeg kan gjøre. Eller det er alltid noe i veien. Skamfølelse, bekymringer, og tvil.

[frosken]

Saken er at jeg er så usikker i valget mellom det ene og det andre : Mellom å ta til handling, eller la det skure og gå. Jeg tror det kan forsvinne av seg selv. Men grensen min mellom håp og tro er kanskje for lengst visket ut for meg ...

Jeg VIL leve bedre.

Jeg VIL fungere bedre.

Jeg VIL ha hjelp.

Jeg vil IKKE inn i psykiatrien.

Jeg vil IKKE være en unødvendig byrde.

Jeg vil IKKE bli avvist.

Jeg er så fryktelig usikker. Plutselig ønsker jeg å bli tatt vare på, så fordømmer jeg meg selv for å være så svak og vil klare alt selv, om det så innebærer å stå alene mens hele min verden kollapser. Skriver lange brev til legen min, men kaster dem så snart jeg skal til å poste dem, og takker meg selv for det etterpå. Jeg drømmer at jeg tar mot til meg og snakker med helsesøster på skolen (det hører med til drømmen at jeg ikke rakk timen og be latterliggjort når jeg først møtte opp.)

Du stiller meg spørsmål som jeg ikke kan svare på, frosken. Jeg er lei for det.

Grunnen til at jeg skriver her er jo nettopp at det er den eneste hjelpen jeg tør bruke.Her er jeg anonym, og ikkenoe annet enn mine egne minner vil straffe meg senere for det jeg sier.

Jeg fortjener vel egentlig ikke hjelp uansett hvilke problemer jeg har. De er jo min egen skyld, og jeg gjør jo ingenting for samfunnet eller andre mennesker. Jeg syntes det er så lite jeg kan gjøre. Eller det er alltid noe i veien. Skamfølelse, bekymringer, og tvil.

Hei:-)

Nå synes jeg argumentasjonen din henger sammen, og det var godt å se!

Du har ikke sagt hvor gammel du er, men jeg forestiller meg at du er ganske ung. Du har rett i at mye muligens kan ordne seg av seg selv, men jeg synes du skal være tøff nok til å oppsøke noen som du kan drøfte situasjonen med. Det innebærer ikke at du "havner innen psykiatrien" sånn uten videre, men det høres ut som om du vil ha nytte av å ha en samtalepartner som kan hjelpe deg med å sortere tanker og følelser litt.

Skoleåret er snart slutt, så du rekker vel ikke helsesøster før sommeren. Men kanskje er helsestasjon for ungdom åpen, og i såfall kan du oppsøke dem. Men siden du har tenkt på å skrive brev til legen din, så har du kanskje kontakt med din fastlege, og i såfall synes jeg det er en super ide å skrive et brev og samtidig be om en time.

Vær tøff og ta initiativ til å få hjelp til å finne bedre løsninger! Du har ingen garanti for ikke å oppleve en eller annen form for avvisning (helsepersonell sier og gjør mye rart i en travel hverdag), men selv om det er fryktelig vondt så vil du overleve. Det er mer sannsynlig at du ikke vil bli avvist enn det omvendte:-)

Det er også viktig at du finner ut av hva du skal gjøre til høsten. Skal du ikke gå på skole, må du komme deg i jobb eller få en praksisplass. Å gjøre ingenting, vil gjøre ting enda vanskeligere for deg på sikt.

Det hadde vært hyggelig om du om noen dager skrev og fortalte oss at du hadde forsøkt å kontakte helsestasjon eller legen din:-)

[nellika]

Hei:-)

Nå synes jeg argumentasjonen din henger sammen, og det var godt å se!

Du har ikke sagt hvor gammel du er, men jeg forestiller meg at du er ganske ung. Du har rett i at mye muligens kan ordne seg av seg selv, men jeg synes du skal være tøff nok til å oppsøke noen som du kan drøfte situasjonen med. Det innebærer ikke at du "havner innen psykiatrien" sånn uten videre, men det høres ut som om du vil ha nytte av å ha en samtalepartner som kan hjelpe deg med å sortere tanker og følelser litt.

Skoleåret er snart slutt, så du rekker vel ikke helsesøster før sommeren. Men kanskje er helsestasjon for ungdom åpen, og i såfall kan du oppsøke dem. Men siden du har tenkt på å skrive brev til legen din, så har du kanskje kontakt med din fastlege, og i såfall synes jeg det er en super ide å skrive et brev og samtidig be om en time.

Vær tøff og ta initiativ til å få hjelp til å finne bedre løsninger! Du har ingen garanti for ikke å oppleve en eller annen form for avvisning (helsepersonell sier og gjør mye rart i en travel hverdag), men selv om det er fryktelig vondt så vil du overleve. Det er mer sannsynlig at du ikke vil bli avvist enn det omvendte:-)

Det er også viktig at du finner ut av hva du skal gjøre til høsten. Skal du ikke gå på skole, må du komme deg i jobb eller få en praksisplass. Å gjøre ingenting, vil gjøre ting enda vanskeligere for deg på sikt.

Det hadde vært hyggelig om du om noen dager skrev og fortalte oss at du hadde forsøkt å kontakte helsestasjon eller legen din:-)

Hei frosken!

Jeg beklager at jeg sikkert kan virke tvetydig og uklar. Kan bare unnskylde meg med at jeg ikke har lett for å se meg selv.

Jeg liker ikke samtaler så godt, egentlig. Enten er jeg helt tom for noe å si, eller så klarer jeg ikke bestemme meg for hva jeg vil si. Men det er greit for meg. Har ikke noe behov for å prate. Det er mye lettere (og bedre) for meg å skrive.

Jeg har ikke vært i kontakt med fastlegen min før. Jeg må bare la det synke inn, dette med å ta kontakt. Jeg tror nok fastlegen er det mest aktuelle for meg, i tilfelle. Hva skal jeg legge frem? Hvor mye må jeg "avsløre"? Hva skal jeg be om? Skal forsøke å skrive et nytt brev, ihvertfall. Så får jeg se... Jeg tenker konstant på det du og de andre har skrevet til meg her om dagen...

Forresten, jeg er nitten år.

Jeg skal ihvertfall skrive tilbake, da.

Beste ønsker,

[frosken]

Hei frosken!

Jeg beklager at jeg sikkert kan virke tvetydig og uklar. Kan bare unnskylde meg med at jeg ikke har lett for å se meg selv.

Jeg liker ikke samtaler så godt, egentlig. Enten er jeg helt tom for noe å si, eller så klarer jeg ikke bestemme meg for hva jeg vil si. Men det er greit for meg. Har ikke noe behov for å prate. Det er mye lettere (og bedre) for meg å skrive.

Jeg har ikke vært i kontakt med fastlegen min før. Jeg må bare la det synke inn, dette med å ta kontakt. Jeg tror nok fastlegen er det mest aktuelle for meg, i tilfelle. Hva skal jeg legge frem? Hvor mye må jeg "avsløre"? Hva skal jeg be om? Skal forsøke å skrive et nytt brev, ihvertfall. Så får jeg se... Jeg tenker konstant på det du og de andre har skrevet til meg her om dagen...

Forresten, jeg er nitten år.

Jeg skal ihvertfall skrive tilbake, da.

Beste ønsker,

Jeg synes du kan bruke elementer fra tekstene du har skrevet her i et brev til legen. Skriv bl.a. om søvnproblemene, at du ikke tror du klarer å gå på skole eller jobbe,vanskelighetene med å ta valg og at du trekker deg tilbake fra det meste. Jo mer du skriver om, jo lettere blir det å kommunisere med legen. Det blir mye mindre du må forklare for at vedkommende skal forstå hvordan du har det.

At du ikke liker samtaler så godt er vel en del av det du sliter med.

Ikke kast bort for mye tid på å gå uten å forsøke å få hjelp fra noen. Det er ikke sikkert du trenger så mye hjelp for å komme inn på et "bedre spor" i din videre utvikling.