Ekspertsvar NHD - Trenger råd vedr. min sønn

[moren hans]

Sønnen min er svært deprimert, men han kan ikke/vil ikke se det selv. Det begynte på samme måte som sist (da han til slutt brøt sammen) med nitid bibellesing og bønn - noe som tydeligvis er hans forsøk på mestring. Han vil ikke ha medisiner. Han har ikke gått i terapi. I går kom trinn 2 i hans depresjonsspiral. Han besluttet at mat ikke er så viktig, og på spørsmål, så trodde han ikke at han kom til å spise i dag. Jeg skjønner jo at dette er nok et forsøk på å kontrollere tilværelsen, men jeg blir så redd. Jeg konfronterte ham med det fullstendig "ulogiske" i ikke å spise, også med tanke på at hjernen trenger næringsstoffer for å fungere normalt. Det eneste jeg oppnådde med dette var nok at vi begge sov en times tid i natt. Han har forresten helt tydelig gått ned mange kilo, så han har nok lenge latt være å spise når har er alene. Jeg må legge til at han aldri, så nær som med disse krampaktige forsøkene på å mestre tilværelsen, har oppført seg irrasjonelt eller sagt noe ulogisk.

Etter en lang innledning, så er spørsmålet mitt: "Er det riktig av meg å blande meg inn i hans fortvilete forsøk på mestring - ved å fortelle ham at han må lese noe annet enn bibelen, at han bør tvinge seg til å se ett og annet tv-program - og at han må spise - for ellers er alternativet at han blir syk."

Faren er jo at det eneste jeg oppnår er at jeg forrykker den roen han klarer å finne. På den annen side frykter jeg en repetisjon av forrige depresjon. Jeg vet jo at det er depresjonens vesen at man kan være uinteressert i det man var interessert i tidligere, at man er ukonsentrert og at man kan ha dårlig matlyst. Men dette er hakket verre.

[thinkerbell]

Jeg er ikke Nhd, men drister meg til å svare deg likevel.

"Er det riktig av meg å blande meg inn i hans fortvilete forsøk på mestring - ved å fortelle ham at han må lese noe annet enn bibelen, at han bør tvinge seg til å se ett og annet tv-program - og at han må spise - for ellers er alternativet at han blir syk."

Ja. Det er absolutt riktig av deg. Nå vet ikke jeg hvor gammel din sønn er, om vedk fortsatt har kontakt med venner, går på skole/jobb og i så fall om han klarer å følge dette opp.

Ihvertfall. Det beste du/dere kan gjøre er å være der for ham, samt oppmuntre ham sterkt til å ta kontakt med sin fastlege. Vær ærlig med din sønn, si at du er bekymret og at det gjør deg vondt å se at han har det så grusomt.

mvh.

[moren hans]

Jeg er ikke Nhd, men drister meg til å svare deg likevel.

"Er det riktig av meg å blande meg inn i hans fortvilete forsøk på mestring - ved å fortelle ham at han må lese noe annet enn bibelen, at han bør tvinge seg til å se ett og annet tv-program - og at han må spise - for ellers er alternativet at han blir syk."

Ja. Det er absolutt riktig av deg. Nå vet ikke jeg hvor gammel din sønn er, om vedk fortsatt har kontakt med venner, går på skole/jobb og i så fall om han klarer å følge dette opp.

Ihvertfall. Det beste du/dere kan gjøre er å være der for ham, samt oppmuntre ham sterkt til å ta kontakt med sin fastlege. Vær ærlig med din sønn, si at du er bekymret og at det gjør deg vondt å se at han har det så grusomt.

mvh.

Hyggelig av deg! Min sønn er voksen, og det gjør jo alt mer "touchy", for å bruke et godt norsk uttrykk. Slik jeg ser det, er det derfor en hårfin balanse mellom å være den "dominerende moren" som skal ordne opp for sin voksne sønn, og dette å trenge gjennom som en likemann med fornuftige argumenter - og enda kunne vise morskjærlighet. Men altså: Er det lurt å konfrontere en som bruker alle krefter på å unngå den store smerten/tomheten? (Jeg skjønner jo at noe må gjøres hvis han ikke spiser på flere dager.)

[thinkerbell]

Hyggelig av deg! Min sønn er voksen, og det gjør jo alt mer "touchy", for å bruke et godt norsk uttrykk. Slik jeg ser det, er det derfor en hårfin balanse mellom å være den "dominerende moren" som skal ordne opp for sin voksne sønn, og dette å trenge gjennom som en likemann med fornuftige argumenter - og enda kunne vise morskjærlighet. Men altså: Er det lurt å konfrontere en som bruker alle krefter på å unngå den store smerten/tomheten? (Jeg skjønner jo at noe må gjøres hvis han ikke spiser på flere dager.)

Hei

"Slik jeg ser det, er det derfor en hårfin balanse mellom å være den "dominerende moren" som skal ordne opp for sin voksne sønn, og dette å trenge gjennom som en likemann med fornuftige argumenter - og enda kunne vise morskjærlighet." -Enig. Det er en hårfin balansegang. Men din sønn er syk, og da må man både som mor og medmenneske våge å bry seg, våge å være en pain in the ass (også et godt norsk uttrykk!).

"Er det lurt å konfrontere en som bruker alle krefter på å unngå den store smerten/tomheten?" -Ja. Definitivt. Din sønn har selv ansvaret for sitt liv, men nå virker det som om depresjonen holder på å fortære ham helt..

Jeg har full forståelse at dette kan være vanskelig for deg, men det verste du kan gjøre er å -ikke- gjøre noe.

beste hilsner fra

[Gjest eval]

Vet du hva som har utløst depresjonen? Hva ligger under -dårlig selvtillit, en sosial fiasko, dårlig samvittighet for noe, noen konkrete hendelser?

Hvis du selv skulle være en del av problemet (og det kan dessverre foreldre noen ganger være), er det kanskje lurere å ta tak i det som ligger under, altså åpne for irrasjonelle følelsesutbrudd, enn å klage på irrasjonaliteten.

Hvis han f.eks. er sint på noen, unngår han jo med denne strategien å være "slem"...

[Gjest nicksie]

Ja, bry deg omsorgsfullt absolutt.Hvordan er nettverket hans? Er det også andre som merker en negativ endring?

Slo meg en tanke ved å lese "den dominerende moren" om at han kanskje opplever dine henvendelser når du bryr deg som "gneldring" og formyndersk mas. Om så er, kan det være at dere har ulike sett å kommunisere på. Kommuniser om kommunikasjonen. Sett ord på hvorfor du sier som du gjør, spør hvordan han ønsker du skal bry deg på en måte han opplever som omsorgsfull osv. Slik kan en del misforståelser og kilder til irritasjon og uro forebygges.

Men bry deg nå absolutt, mor. Hilsen

[thinkerbell]

Vet du hva som har utløst depresjonen? Hva ligger under -dårlig selvtillit, en sosial fiasko, dårlig samvittighet for noe, noen konkrete hendelser?

Hvis du selv skulle være en del av problemet (og det kan dessverre foreldre noen ganger være), er det kanskje lurere å ta tak i det som ligger under, altså åpne for irrasjonelle følelsesutbrudd, enn å klage på irrasjonaliteten.

Hvis han f.eks. er sint på noen, unngår han jo med denne strategien å være "slem"...

godt poeng eval.

Dette med å `søke`til Bibelen har jo `som oftest` noe med dårlig samvittighet/skam/ skyld å gjøre.

Og som du sier foreldre _kan_ være èn årsak til problemet (depresjon), og da er det vesentlig viktigere å `åpne opp for` istede for å konfrontere.. Men en konfrontasjon er muligens startstedet(?).

mvh.

[moren hans]

Vet du hva som har utløst depresjonen? Hva ligger under -dårlig selvtillit, en sosial fiasko, dårlig samvittighet for noe, noen konkrete hendelser?

Hvis du selv skulle være en del av problemet (og det kan dessverre foreldre noen ganger være), er det kanskje lurere å ta tak i det som ligger under, altså åpne for irrasjonelle følelsesutbrudd, enn å klage på irrasjonaliteten.

Hvis han f.eks. er sint på noen, unngår han jo med denne strategien å være "slem"...

Årsaken er en blanding av alt du nevner i første linje. Et drømmende, kreativt barn som ikke var en av gutta. Som ble litt utenfor alt. Noe jeg selvfølgelig angrer fryktelig på at jeg ikke gjorde noe med den gangen. Dårlig selvfølelse fordi han ikke får til livet sitt. Jeg er ikke en del av problemet, slik han ser det. Jeg har faktisk forsøkt å provosere frem et sinne mot meg, uten å lykkes.

[moren hans]

Ja, bry deg omsorgsfullt absolutt.Hvordan er nettverket hans? Er det også andre som merker en negativ endring?

Slo meg en tanke ved å lese "den dominerende moren" om at han kanskje opplever dine henvendelser når du bryr deg som "gneldring" og formyndersk mas. Om så er, kan det være at dere har ulike sett å kommunisere på. Kommuniser om kommunikasjonen. Sett ord på hvorfor du sier som du gjør, spør hvordan han ønsker du skal bry deg på en måte han opplever som omsorgsfull osv. Slik kan en del misforståelser og kilder til irritasjon og uro forebygges.

Men bry deg nå absolutt, mor. Hilsen

Han oppfatter det ikke som gneldring, og jeg gjør hva jeg kan for at han ikke skal få dårlig samvittighet for at jeg "lider" (kan bli misforstått dette ordet, nå). Vi har god kommunikasjon til vanlig, men når det gjelder nåsituasjonen, så hører han bare på meg - og sier at han ikke er enig. Mer får jeg ikke.

[Gjest eval]

Årsaken er en blanding av alt du nevner i første linje. Et drømmende, kreativt barn som ikke var en av gutta. Som ble litt utenfor alt. Noe jeg selvfølgelig angrer fryktelig på at jeg ikke gjorde noe med den gangen. Dårlig selvfølelse fordi han ikke får til livet sitt. Jeg er ikke en del av problemet, slik han ser det. Jeg har faktisk forsøkt å provosere frem et sinne mot meg, uten å lykkes.

Vi er noen store synsere her inne, som ikke kan gjøre mer enn å fortelle hva magefølelsen og egen erfaring sier oss.

Jeg for min del får en følelse av at det han trenger aller mest er et fremtidsbilde - noe å tro på, en visjon for livet sitt som virker realistisk. En mening og misjon med livet sitt.

At han ber Gud om veiledning rundt dette er det vel ikke noe galt med. Derimot vekttapet og isoleringen. Selv om mange store menn i historien har fastet rundt de store beslutninger.

Hvis jeg var moren, tror jeg jeg ville lagt mye energi i å skaffe han GOD hjelp. 5 minutter med en travel fastlege med stort press om å spise SSRI ville kanskje gjøre mer vondt enn godt? Hva med en klok sjelesørger hvis han er religiøs? En virkelig KLOK en som kan noe om depresjon og livskriser?

Samt å prøve å pense han inn på det han er flink til - komme inn i en mestringssirkel. Og så må han vel ha noen tonn raseri mot diverse mennesker som hadde vært godt å få ut?

Et skudd i blinde: Liker han Guillous trilogi om Arn Magnusson? En gutt absolutt ulik "gutta", men Helt med en stor oppgave for Gud og samfunn. Nok action for unge gutter såvidt jeg skjønner.

[Gjest Lotus-Or.]

Hva skjedde sist han var deprimert, da han brøt sammen? Fikk han noen form for behandling den gangen? Erfaringene fra forrige gang, hva som fungerte og hva som ikke fungerte er nyttige å ha nå.

Hvorfor tar han ikke medisiner eller får annen behandling? Kan du ta kontakt med de som ev. hjalp ham forrige gang.

Som mor skal du selvfølgelig bry deg og gjøre det du kan for å hjelpe sønnen din ut av depresjonen. Noe annet ville jo være helt uutholdelig. Det må jo være forferdelig for deg å se ham slik.

Hvordan er dagene hans? Hva fyller han dem med? Er han rimelig aktiv, går på jobb/skole, er sammen med venner etc. er det jo ikke så viktig hva han gjør hjemme.

Det er viktig at han får i seg mat, næringsrik mat. Det kan være vanskelig, depresjonen kan jo fjerne all matlyst. Og når en da endelig tar seg sammen for å finne seg noe, virker ingenting særlig appetittelig. Så er det bare å gå og legge seg igjen. En konkret ting du kan gjøre med dette, er å servere maten på en mest mulig delikat og innbydende måte. Smør et par brødskiver, pynt gjerne med litt grønt. Sett frem et glass juice/melk og en kopp kaffe/te. Ikke less på store mengder i håp om at han i hvert fall får i seg litt. Når det gjelder middag er min erfaring at retter hvor alle ingrediensene ligger "hver for seg" lettere å få ned. Gryteretter f.eks. kan være vanskelig.

Noe som er veldig viktig er at du ikke skal gå inn i rollen som "behandler" for sønnen din. Du skal være en omsorgsperson, selvfølgelig. Men behandlingen er det profesjonelle som må stå for. Det er mange pårørende som har prøvd å stille opp også som "behandlere" fordi den syke av en eller annen grunn ikke ønsker å søke hjelp. Det har slitt ut alt for mange.

Ta kontakt med din sønns fastlege. Forklar situasjonen, en del opplysninger fra forrige gang står vel i journalen? Overtal sønnen din til å søke hjelp.

[Bugge1365380662]

Hei! Synes forslaget om å foreslå kontakt med prest kan være et godt råd i dette tilfellet.Mange prester blir i løpet av en lang tjeneste gode på mange ting som folk flest ikke har tenkt over.Ofte beveger de seg i et landskap av sorg,psykiske lidelser,åndelige kvaler, og for mange ville det være befrielse å gå til en prest.For mange mennesker er troen veldig viktig,og er en samtidig disponert for depresjoner,kan det utarte seg fort i feil retning.Kanskje er det konkrete spørsmål og problemstillinger som ikke bare kan avskrives som psykiatri, men som din sønn føler han virkelig trenger hjelp til å forstå og finne ut av.Men det går an å være kristen og psykisk syk og av og til kan presten bli et godt bindeledd til psykiatrien.Da vil mange være mer mottakelige for hjelp.

Rent generellt er det et problem i dag tror jeg at mange behandlere tar på alvor den fysiske og psykiske siden, mens den åndelige siden føler nok mange pasienter og behandlere seg mer ukomfortable med.Dette synes jeg er et viktig område,for mange mennesker opplever at deres åndelige side er viktig,enten en vil kalle den for kristendom eller ikke.Og man kan bli deprimert av mindre. Man senser raskt hvor behandleren sin "er",noe som kan føre til at en unngår å ta opp slike spørsmål kanskje.Mange er nok redd for at troen deres skal bli stemplet som tvangstanker.For her er det et vanskelig grenseland.For å unngå tvangstanker tror jeg en prest virkelig kan gjøre mye. Jeg sier ikke at det ikke er behandlere som er gode på å ta inn dette som en naturlig del av behandlingen, like lite som at alle prester er flinke til å møte folk på en god måte. Fordelen med en prest er at vedkommende ikke har ventelister,selv om prester blir tvunget til å sette tydelige grenser utfra egne ressurser.Håper dette løser seg mot en god retning. kanskje du kan foreslå dette for din sønn,og hvis han er langt nede og ikke er i stand til selv og ta kontakt,kan det være et område du tilbyr din hjelp på.For det kan være lurt å forhøre seg litt om hvordan presten har rykte på seg til å være på dette området.I dette tilfellet tror jeg ikke en diakon eller kateket er det rette, i og med at det virker som om din sønn leser mye i bibelen og sikkert har mange kompliserte spørsmål som fordrer fagkunnskapene til en prest eller teolog.Ja,dette ble lengre enn jeg hadde tenkt.Til slutt vil jeg bare si at jeg tror de fleste prester kjenner godt når tiden er inne til å koble andre deler av helsevesenet inn.Lykke til.Vennlig hilsen bugge.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Foreldre skal aldri slutte å bry seg om store problemer.

Din sønn har alvorlige problemer. Mellom linjene synes jeg å lese at dette faktisk kan være mer enn kun en alvorlig depresjon.

Det er fint at du prøver å tolke adferden positivt. Jeg ser dog ikke bibellesingen som et forsøk på mestring. Jeg ser det som sykdom. Derfor har jeg liten (les ingen) tro på å koble inn prest/sjelesørger.

Du bør ta kontakt med fastlegen hans. Om nødvendig bør han undersøkes, endog med tvang.

[Gjest eval]

Foreldre skal aldri slutte å bry seg om store problemer.

Din sønn har alvorlige problemer. Mellom linjene synes jeg å lese at dette faktisk kan være mer enn kun en alvorlig depresjon.

Det er fint at du prøver å tolke adferden positivt. Jeg ser dog ikke bibellesingen som et forsøk på mestring. Jeg ser det som sykdom. Derfor har jeg liten (les ingen) tro på å koble inn prest/sjelesørger.

Du bør ta kontakt med fastlegen hans. Om nødvendig bør han undersøkes, endog med tvang.

Nå stusset jeg, NHD. Hvorfor er bibellesingen et tegn på sykdom?

Jeg er ikke psykiater, og jeg har ikke mer erfaring med dype depresjoner, begynnende schizofreni ++ enn det jeg har sett blant folk rundt meg, så det er ikke så mange case.

Men jeg vet etpar ting:

I mange kristne ungdomsmiljøer læres ungdom opp til å løse problemer med Bibel og bønn. Disse har ikke noe til felles med Knutby. Hvis denne sønnen er i et slikt miljø, gjør han ikke noe annet enn en som trener ekstremt ved problemer fordi han har lært den problemløsningsmetoden i et idrettsmiljø. Altså kanskje en mild tvangshandling, men ikke nødvendigvis alvorlig psykiatri. (Hvis derimot Bibelen er en helt ny, og for han vanligvis fremmed ide, skjønner jeg synspunktet ditt bedre.)

Jeg vet også at en god del leger kjører rett på medisiner uten å snakke om livskrisen som ligger under. Å forholde seg til en (religiøs) livskrise som ren psykiatri tror jeg kan oppleves som et overgrep.

(Selvfølgelig blir det minst like ille hvis en sjelesørger ikke får meg seg at han har foran seg psykiatriske problemer. Men det fins de som skjønner det.)

Vil du forklare hva som var sykdom med bibellesningen.

For ordens skyld: jeg er ikke kristen selv.

[Gjest eval]

Foreldre skal aldri slutte å bry seg om store problemer.

Din sønn har alvorlige problemer. Mellom linjene synes jeg å lese at dette faktisk kan være mer enn kun en alvorlig depresjon.

Det er fint at du prøver å tolke adferden positivt. Jeg ser dog ikke bibellesingen som et forsøk på mestring. Jeg ser det som sykdom. Derfor har jeg liten (les ingen) tro på å koble inn prest/sjelesørger.

Du bør ta kontakt med fastlegen hans. Om nødvendig bør han undersøkes, endog med tvang.

Både religion og hard fysisk trening/toppidrett kan for den "ufrelste" virke som tvangshandlinger, vrangforestillinger e.l.

Mine påstander er:

I idrettsmiljøet er det en del tvangspreget trening. Hvis disse skal hjelpes, er det noen krav til hjelperen:

- Troverdighet. En fet, utrent lege/psykiater som åpenbart er negativ til all trening og kunnskapsløs om fordelene med det, vil neppe nå frem.

- Lokal-kunnskap. Man må kunne se forskjell på Bjørn Dæhlies "tvangshandlinger" og sykelig tvang. Man må for eksempel også vite at alle som trener mye er fysisk og psykisk avhengige av det, som et rusmiddel, og må trappes gradvis ned. En lege som beordrer for rask nedtrapping, kan kjøre pasienten ut i alvorlige plager. (Alvorlig depresjon, hjertesykdom osv)

Jeg tror ut fra dette at en tvangstrenende person letttere oppdages og hjelpes av en klok idrettstrener, med noe innsikt i psykiatri, enn av en lege uten innsikt i idrett.

Håper analogien til bibellesning er forståelig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nå stusset jeg, NHD. Hvorfor er bibellesingen et tegn på sykdom?

Jeg er ikke psykiater, og jeg har ikke mer erfaring med dype depresjoner, begynnende schizofreni ++ enn det jeg har sett blant folk rundt meg, så det er ikke så mange case.

Men jeg vet etpar ting:

I mange kristne ungdomsmiljøer læres ungdom opp til å løse problemer med Bibel og bønn. Disse har ikke noe til felles med Knutby. Hvis denne sønnen er i et slikt miljø, gjør han ikke noe annet enn en som trener ekstremt ved problemer fordi han har lært den problemløsningsmetoden i et idrettsmiljø. Altså kanskje en mild tvangshandling, men ikke nødvendigvis alvorlig psykiatri. (Hvis derimot Bibelen er en helt ny, og for han vanligvis fremmed ide, skjønner jeg synspunktet ditt bedre.)

Jeg vet også at en god del leger kjører rett på medisiner uten å snakke om livskrisen som ligger under. Å forholde seg til en (religiøs) livskrise som ren psykiatri tror jeg kan oppleves som et overgrep.

(Selvfølgelig blir det minst like ille hvis en sjelesørger ikke får meg seg at han har foran seg psykiatriske problemer. Men det fins de som skjønner det.)

Vil du forklare hva som var sykdom med bibellesningen.

For ordens skyld: jeg er ikke kristen selv.

La oss få faciten fra mor.

Dersom han går på arbeid/skole i full tid og leser bibelen på fritiden, trekker jeg alt tilbake.

Dersom han er ute av funksjon dvs går verken på skole eller arbeid eller har et normalt sosialt liv, står jeg ved min påstand om sykdom.

[moren hans]

Takk til dere alle for varmt engasjement i saken. Selvfølgelig skal jeg gjøre alt jeg kan for sønnen min! Og JA det er ubeskrivelig forferdelig å se ens nærmeste lide. Det vel så ille at jeg nærmest ble forskrekket over at "det var noen der ute" som engasjerte seg.

Jeg bad om et svar fra NHD, og fikk det. Men jeg må si at jeg er litt slått ut akkurat nå, av det svaret.. Det er klart at det kan ligge noe mer bak adferden hans - på den annen side kan det hende jeg ikke har klart å formidle hvordan han er. Jeg har ikke lest så mye om psykiske lidelser, men jeg har fått med meg at nitid bibellesing og bønn er kjente, og til dels alvorlige, symptomer i psykiatrien. Men jeg vil se mer irrasjonell oppførsel - evt. sult - før jeg går til tvang av noen art. Hvis han skulle oppfatte seg selv som noe annet enn seg selv f.eks., så ville jeg ikke nøle. For noen år siden leste jeg i en lærebok i psykiatri om en type depresjon, som hadde mange felles trekk med alvorligere sinnslidelser. Man visste ikke at man var deprimert, og man kunne til og med ha sanseforstyrrelser. Tror jeg må gå til innkjøp av informasjon, ikke for å gå inn i rollen som "helbreder", men for å øke min forståelse - og kanskje få vite hva som er hva.

Jeg er selv ateist, men jeg synes det er logisk at man kan gå langt for å oppnå sjelefred. Det at han ikke vil ta antidepressiva eller forsøke noen form for behandling, synes jeg er veldig synd - og selvfølgelig veldig dumt - men foreløpig velger jeg å se det som at vi er individuelle vesener. (Selv går jeg dobbelt eller skjev hvis jeg får et "rygganfall". Jeg vet jeg mykner etter noen dager. Andre går til behandling ved den minste vondt.)

Akkurat nå ser jeg på hver liten matbit han putter i munnen som en seier. Jeg gjør mitt beste for å lage sunn og "pen" mat, men det er nok ikke der det ligger. Jeg tror det er mer snakk om å straffe seg selv, evt. ha kontroll over noe akkurat nå.

[Bugge1365380662]

Foreldre skal aldri slutte å bry seg om store problemer.

Din sønn har alvorlige problemer. Mellom linjene synes jeg å lese at dette faktisk kan være mer enn kun en alvorlig depresjon.

Det er fint at du prøver å tolke adferden positivt. Jeg ser dog ikke bibellesingen som et forsøk på mestring. Jeg ser det som sykdom. Derfor har jeg liten (les ingen) tro på å koble inn prest/sjelesørger.

Du bør ta kontakt med fastlegen hans. Om nødvendig bør han undersøkes, endog med tvang.

Hvis noen opplever en åndelig livskrise, samtidig som en er deprimert, kan du som psykiater gi ham svar eller møte ham i forhold til de teologiske spørsmålene han sliter med? Svaret ditt bekrefter på mange måter at psykiatrien blir hjelpeløs i forhold til dype åndelige anfektelser og spørsmål.Du er så rask til å kalle det sykdom.Kanskje mer hjelpeløs enn prester blir i forhold til den psykiatriske biten av dette, som jeg også kan lese mellom og i linjene rundt denne guttens oppførsel.Kanskje er det en prest som kan få denne gutten til å søke psykiatrisk behandling? Jeg vet av erfaring at mye sjelesorg foregår i et grensefelt mellom hjelpeapparatet(helsevesenet) og hjelp i forhold til bibelske spørsmål.

Svaret ditt skremmer meg litt.

Er psykiatrien den eneste plassen en kan få hjelp? Hvorfor ikke søke hjelp hos en prest i første omgang?Jeg har sett og vet om at det ofte formidles kontakt til helsevesenet fra prestens side når det er nødvendig.Hvor mange psykiatere sier at du burde kanskje snakke med en prest også om en del av de tingene du sliter med?

Det er trosfrihet her i landet,og at mennesker tyr til religioner og sliter med teologiske spørsmål så ofte blir til sykdom,er skummelt.Det går an å være kristen og deprimert på samme tid,uten at en trenger kalle depresjonen som em sykdom.

Kanskje er det slik at en prest kunne hjulpet gutten med teologiske spørsmål,samtidig som at han fikk medisiner mot depresjon.Eventuelt senere komme til behandling hos en psykolog hvis det viser seg at han trenger det.

[Gjest Lotus-Or.]

Takk til dere alle for varmt engasjement i saken. Selvfølgelig skal jeg gjøre alt jeg kan for sønnen min! Og JA det er ubeskrivelig forferdelig å se ens nærmeste lide. Det vel så ille at jeg nærmest ble forskrekket over at "det var noen der ute" som engasjerte seg.

Jeg bad om et svar fra NHD, og fikk det. Men jeg må si at jeg er litt slått ut akkurat nå, av det svaret.. Det er klart at det kan ligge noe mer bak adferden hans - på den annen side kan det hende jeg ikke har klart å formidle hvordan han er. Jeg har ikke lest så mye om psykiske lidelser, men jeg har fått med meg at nitid bibellesing og bønn er kjente, og til dels alvorlige, symptomer i psykiatrien. Men jeg vil se mer irrasjonell oppførsel - evt. sult - før jeg går til tvang av noen art. Hvis han skulle oppfatte seg selv som noe annet enn seg selv f.eks., så ville jeg ikke nøle. For noen år siden leste jeg i en lærebok i psykiatri om en type depresjon, som hadde mange felles trekk med alvorligere sinnslidelser. Man visste ikke at man var deprimert, og man kunne til og med ha sanseforstyrrelser. Tror jeg må gå til innkjøp av informasjon, ikke for å gå inn i rollen som "helbreder", men for å øke min forståelse - og kanskje få vite hva som er hva.

Jeg er selv ateist, men jeg synes det er logisk at man kan gå langt for å oppnå sjelefred. Det at han ikke vil ta antidepressiva eller forsøke noen form for behandling, synes jeg er veldig synd - og selvfølgelig veldig dumt - men foreløpig velger jeg å se det som at vi er individuelle vesener. (Selv går jeg dobbelt eller skjev hvis jeg får et "rygganfall". Jeg vet jeg mykner etter noen dager. Andre går til behandling ved den minste vondt.)

Akkurat nå ser jeg på hver liten matbit han putter i munnen som en seier. Jeg gjør mitt beste for å lage sunn og "pen" mat, men det er nok ikke der det ligger. Jeg tror det er mer snakk om å straffe seg selv, evt. ha kontroll over noe akkurat nå.

Forstår at du fikk litt bakoversveis da nhd foreslo at han om nødvendig skulle undersøkes med tvang.Det høres forferdelig ut, men noen ganger kan det dessverre være nødvendig.

Det er kanskje ikke så ille som du forestiller deg, kanskje det kan gjøres ved at fastlegen kommer hjem til sønnen din (bor han sammen med deg?) og snakker med ham der.

Hvis det skulle vise seg at det er noe alvorlig i veien med din sønn, er det viktig at han får behandling. Hvis ikke kan han komme til å slite mange år helt unødvendig. Hvordan har han fungert mellom denne og den forrige depresjonen? Får han ikke den behandlingen han trenger risikerer han at han etter hvert fungerer stadig dårligere også når han er "frisk".

Det du må gjøre er å prøve å få ham til å søke profesjonell hjelp. Det blir vanvittig slitsomt for deg å føle at du sitter alene med alt ansvaret.

Et lite tips. Når det verste er over (for denne gang?) kan du prøve å ta kontakt med landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP). Der treffer du andre som har opplevd det samme som du opplever nå, og som sikkert har nyttige erfaringer å dele med deg.

Håper det går bra med både deg og sønnen din.

PS Fint at du prøver å lage "pen" mat til ham. Kanskje det ikke hjelper så veldig mye akkurat nå, men jeg tror nok det blir LITT lettere for ham å spise da.

Lykke til begge to.

[Gjest Lotus-Or.]

Hvis noen opplever en åndelig livskrise, samtidig som en er deprimert, kan du som psykiater gi ham svar eller møte ham i forhold til de teologiske spørsmålene han sliter med? Svaret ditt bekrefter på mange måter at psykiatrien blir hjelpeløs i forhold til dype åndelige anfektelser og spørsmål.Du er så rask til å kalle det sykdom.Kanskje mer hjelpeløs enn prester blir i forhold til den psykiatriske biten av dette, som jeg også kan lese mellom og i linjene rundt denne guttens oppførsel.Kanskje er det en prest som kan få denne gutten til å søke psykiatrisk behandling? Jeg vet av erfaring at mye sjelesorg foregår i et grensefelt mellom hjelpeapparatet(helsevesenet) og hjelp i forhold til bibelske spørsmål.

Svaret ditt skremmer meg litt.

Er psykiatrien den eneste plassen en kan få hjelp? Hvorfor ikke søke hjelp hos en prest i første omgang?Jeg har sett og vet om at det ofte formidles kontakt til helsevesenet fra prestens side når det er nødvendig.Hvor mange psykiatere sier at du burde kanskje snakke med en prest også om en del av de tingene du sliter med?

Det er trosfrihet her i landet,og at mennesker tyr til religioner og sliter med teologiske spørsmål så ofte blir til sykdom,er skummelt.Det går an å være kristen og deprimert på samme tid,uten at en trenger kalle depresjonen som em sykdom.

Kanskje er det slik at en prest kunne hjulpet gutten med teologiske spørsmål,samtidig som at han fikk medisiner mot depresjon.Eventuelt senere komme til behandling hos en psykolog hvis det viser seg at han trenger det.

En (for den det gjelder) uvanlig opptatthet av bibelen eller andre åndelige spørsmål, SAMTIDIG som personen f.eks. er deprimert er ofte en del av selve sykdommen. Da kan det å oppsøke prest i tillegg til/i stedet for annen behandling faktisk gjøre personen enda sykere.

Selvfølgelig er det mange som strever med store religiøse/åndelige spørsmål. Det er det ingen tvil om. Og da kan en prest være en god rådgiver og samtalepartner. Og hvis det ikke "bare" er en del av sykdommen, vil de jo fortsatt være til stede etter at personen er blitt frisk.

Uansett hvilke store spørsmål en strever med, tror jeg ikke midt i en depresjon er den rette situasjonen å ta tak i dem.