Ekspertsvar NHD - Trenger råd vedr. min sønn

[Bugge1365380662]

En (for den det gjelder) uvanlig opptatthet av bibelen eller andre åndelige spørsmål, SAMTIDIG som personen f.eks. er deprimert er ofte en del av selve sykdommen. Da kan det å oppsøke prest i tillegg til/i stedet for annen behandling faktisk gjøre personen enda sykere.

Selvfølgelig er det mange som strever med store religiøse/åndelige spørsmål. Det er det ingen tvil om. Og da kan en prest være en god rådgiver og samtalepartner. Og hvis det ikke "bare" er en del av sykdommen, vil de jo fortsatt være til stede etter at personen er blitt frisk.

Uansett hvilke store spørsmål en strever med, tror jeg ikke midt i en depresjon er den rette situasjonen å ta tak i dem.

Når jeg tenker på at en prest kunne hjulpet vedkommende med teologiske spørsmål,tenker jeg ikke at en prest skulle gått inn i dype samtaler rundt dette.Det tviler jeg på at en god sjelesørger ville gjort.En prest kan også tone ned,be vedkommende legge det bort,si at det ikke er viktig osv.Gjøre ting mindre kompliserte.Er enig i at tiden ikke er inne til å arbeide med disse spørsmålene midt i en dyp depresjon.Og kanske forsvinner spørsmålene eller blir mindre vanskelige når vedkommende får hjelp,enten hjelpen kommer fra det ene stedet,det andre,eller i dette tilfellet kanskje begge plasser.Men det tror jeg faktisk mange prester ville forstått ut i fra hva vedkommende var opptatt av når det gjaldt teologiske spørsmål.Jeg tror mange prester ville forsøkt i en slik sjelesørgerisk virksomhet og strippet kristendommen ned til noe enklere og mindre komplisert.Og kanskje var det en prest som kunne fått vedkommende til å spise igjen,uten tvang.Og få vedkommende til å skjønne at han trengte medisinsk behandling.En skal ikke undervurdere den menneskekunnskapen en prest har etter å ha jobbet med mennesker i sorg,gått med mange sørgebudskap,meklet mellom ektefeller,drevet sjelesørgerisk virksomhet osv.

Jeg har sett på nært hold hvor nært samarbeidet kan være mellom den kirkelige virksomhet og psykiatrien.

Er det slik at med en gang noen setter seg foran en bibel(i vår del av verden) så indikerer det at man er deprimert på en annen måte enn andre som er deprimerte?

Kreves det tvangsinnlegging fordi vedkommende har tydd til bibelen for å forsøke å finne ut av ting?(Mener absolutt at vedkommende trenger hjelp siden han ikke vil spise.Men i mange kristne sammenhenger læres man opp til at faste kan føre til klarhet,og det kan være en av grunnene til at han slutter å spise) Kan man ut i fra bibellesing se at vedkommende er syk utover det å være på vei inn i en depresjon?

Det viktigste er at han får hjelp.Og det finnes kanskje flere veier til den.

[PieLill]

La oss få faciten fra mor.

Dersom han går på arbeid/skole i full tid og leser bibelen på fritiden, trekker jeg alt tilbake.

Dersom han er ute av funksjon dvs går verken på skole eller arbeid eller har et normalt sosialt liv, står jeg ved min påstand om sykdom.

Ville du ment det samme om det var Fantomet eller Asterix han slukte?

mvh

[Bugge1365380662]

Ville du ment det samme om det var Fantomet eller Asterix han slukte?

mvh

Ja,eller hva ville han sagt til at jeg som 14 åring trakk meg tilbake(som jeg så ofte har hatt til mønster)og leste store deler av Kringlen sin psykiatribok,og ellers leser meg ihjel i perioder på stoff som har med psykiatri,psykologi,nevropsykiatri osv(Det er ikke lite det "pensumet" jeg har pløyet igjennom i perioder,uten at jeg skal påstå meg som så veldig klok av den grunn)Likeså er det mitt inntrykk at mange av oss her inne leser psykiatri til det usunne.I perioder har jeg forsvunnet fra denne verden i psykiatriske lærebøker over lengre tid.Og vi er mange her på det forumet som gjør det.Hører ikke om behov for tvang og innleggelse og redsel for begynnende alvorligere sykdomdstilstander så ofte i den sammenheng.Bugge.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ville du ment det samme om det var Fantomet eller Asterix han slukte?

mvh

Nei, det ville jeg ikke fordi jeg gjennom 22 år i psykiatrien aldri har sett at noen med alvorlig depresjon eller begynnende schizofreni har lest de to nevnte magasiner.

Derimot møter jeg den historien som moren skriver om nesten hver måned.

[PieLill]

godt poeng eval.

Dette med å `søke`til Bibelen har jo `som oftest` noe med dårlig samvittighet/skam/ skyld å gjøre.

Og som du sier foreldre _kan_ være èn årsak til problemet (depresjon), og da er det vesentlig viktigere å `åpne opp for` istede for å konfrontere.. Men en konfrontasjon er muligens startstedet(?).

mvh.

Du skriver: "Dette med å `søke`til Bibelen har jo `som oftest` noe med dårlig samvittighet/skam/ skyld å gjøre."

Hvordan vet du det? Hvordan vet du hva som motiverer mange hundre milloner mennesker hver dag til å lese bibelen?

Bibelen er ikke en rigid lovbok. Bibelen er først og fremst en rekke fortellinger om mange forskjellige mennesker, deres liv, deres forhold til hverandre og til sin Gud. Bibelen har seier og nederlag. Den har dyp visdom, og eksempler på absolutt idioti. Den uttrykker smerte, sorg, savn, håpløshet, tro, håp, trøst og mot.

Mange som leser bibelen gjør det fordi de synes den er verdens beste bok å lese i. Det som gir dem mest, inspirerer dem mest.

Jeg har til gode å finne et menneskelig problem som ikke på en eller annen måte er behandlet i bibelen.

Det er ganske nedlatende og innsiktsløst å redusere ønsket om å lese verdens mest leste bok til å dreie seg om bare: "dårlig samvittighet/skam/ skyld". Selv om disse viktige temaene også er grundig behandlet der. Bibelen tilbyr primært en vei ut av slike problemer.

For de fleste som leser bibelen er den ikke en del av problemene, men en del av løsningene.

mvh

[PieLill]

Takk til dere alle for varmt engasjement i saken. Selvfølgelig skal jeg gjøre alt jeg kan for sønnen min! Og JA det er ubeskrivelig forferdelig å se ens nærmeste lide. Det vel så ille at jeg nærmest ble forskrekket over at "det var noen der ute" som engasjerte seg.

Jeg bad om et svar fra NHD, og fikk det. Men jeg må si at jeg er litt slått ut akkurat nå, av det svaret.. Det er klart at det kan ligge noe mer bak adferden hans - på den annen side kan det hende jeg ikke har klart å formidle hvordan han er. Jeg har ikke lest så mye om psykiske lidelser, men jeg har fått med meg at nitid bibellesing og bønn er kjente, og til dels alvorlige, symptomer i psykiatrien. Men jeg vil se mer irrasjonell oppførsel - evt. sult - før jeg går til tvang av noen art. Hvis han skulle oppfatte seg selv som noe annet enn seg selv f.eks., så ville jeg ikke nøle. For noen år siden leste jeg i en lærebok i psykiatri om en type depresjon, som hadde mange felles trekk med alvorligere sinnslidelser. Man visste ikke at man var deprimert, og man kunne til og med ha sanseforstyrrelser. Tror jeg må gå til innkjøp av informasjon, ikke for å gå inn i rollen som "helbreder", men for å øke min forståelse - og kanskje få vite hva som er hva.

Jeg er selv ateist, men jeg synes det er logisk at man kan gå langt for å oppnå sjelefred. Det at han ikke vil ta antidepressiva eller forsøke noen form for behandling, synes jeg er veldig synd - og selvfølgelig veldig dumt - men foreløpig velger jeg å se det som at vi er individuelle vesener. (Selv går jeg dobbelt eller skjev hvis jeg får et "rygganfall". Jeg vet jeg mykner etter noen dager. Andre går til behandling ved den minste vondt.)

Akkurat nå ser jeg på hver liten matbit han putter i munnen som en seier. Jeg gjør mitt beste for å lage sunn og "pen" mat, men det er nok ikke der det ligger. Jeg tror det er mer snakk om å straffe seg selv, evt. ha kontroll over noe akkurat nå.

Det er sant at "nitid bibellesing og bønn KAN VÆRE kjente, og til dels alvorlige, symptomer i psykiatrien."

Men det kan også være noe fullstendig friske og velfungerende mennesker bedriver. Og det kan være en av grunnene til at de er friske og velfungerende. Tenk på Martin Luther King jr eller Moder Theresa. Faste er også et viktig element i mange troendes liv.

Det er viktig at du ikke sykeliggjør en problemløsning som for din sønn er riktig og god, selv om den virker fjern for deg. Det finnes faktisk mange mennesker som takler sine problemer bedre med bibellesning og bønn.

Hvis du er ateist og din sønn er kristen bør du være forsiktig med å gjøre noe som angriper hans tro. Det vil garantert skyve han fra deg. Ønsker du å hjelpe må det være ut fra hans forutsetninger og verdier, ikke dine egne.

Vet du med sikkerhet av bibellesning og bønn er en del av problemet og ikke en del av løsningen?

[thinkerbell]

Du skriver: "Dette med å `søke`til Bibelen har jo `som oftest` noe med dårlig samvittighet/skam/ skyld å gjøre."

Hvordan vet du det? Hvordan vet du hva som motiverer mange hundre milloner mennesker hver dag til å lese bibelen?

Bibelen er ikke en rigid lovbok. Bibelen er først og fremst en rekke fortellinger om mange forskjellige mennesker, deres liv, deres forhold til hverandre og til sin Gud. Bibelen har seier og nederlag. Den har dyp visdom, og eksempler på absolutt idioti. Den uttrykker smerte, sorg, savn, håpløshet, tro, håp, trøst og mot.

Mange som leser bibelen gjør det fordi de synes den er verdens beste bok å lese i. Det som gir dem mest, inspirerer dem mest.

Jeg har til gode å finne et menneskelig problem som ikke på en eller annen måte er behandlet i bibelen.

Det er ganske nedlatende og innsiktsløst å redusere ønsket om å lese verdens mest leste bok til å dreie seg om bare: "dårlig samvittighet/skam/ skyld". Selv om disse viktige temaene også er grundig behandlet der. Bibelen tilbyr primært en vei ut av slike problemer.

For de fleste som leser bibelen er den ikke en del av problemene, men en del av løsningene.

mvh

hvordan vet jeg det? Jeg kan ikke vite det, men jeg kan anta.

På bakgrunn av morens historie( "Det begynte på samme måte som sist (da han til slutt brøt sammen) med nitid bibellesing og bønn" ") og mange års erfaring bak dørene på psykiatrisk.

Her er jeg faktisk enig med Nhd, men som han og sier.. "Dersom han går på arbeid/skole i full tid og leser bibelen på fritiden, trekker jeg alt tilbake."

[moren hans]

Jeg har ikke sett de siste innleggene i forbindelse med mitt spørsmål før nå. Jeg sitter på jobben, og må få lest gjennom dem etter hvert. Jeg begynner å skjønne at det er viktig for denne debatten at jeg formulerer meg presist/gir et mest mulig riktig bilde. På den annen side er det faktisk litt vanskelig for meg, for jo mer jeg svarer, desto mer føler jeg at jeg "utleverer" sønnen min. Pluss, selvfølgelig, at konklusjoner kan bli trukket som rett og slett er gale. En av min beste venner har også på det sterkeste frarådet meg å gå videre med dette. Han er maler, og hevder at han selv og mange av hans venner ville få merkelapper hvis man trakk frem enkelte sider ved deres personlighet og liv.

Mitt spørsmål var jo i utgangspunktet begrenset til å få et fagmenneskes syn på om det kunne virke invaderende og utilbørlig - og derfor mot sin hensikt - å "angripe" måten min sønn forsøker å holde seg oppe på.

Jeg vet at det er viktig med rask behandling hvis man er i ferd med å utvikle schizofreni. Jeg vet det er vanskelig for den det gjelder og deres nærmeste å innse at sånn er det.

[cathlin]

Jeg har ikke sett de siste innleggene i forbindelse med mitt spørsmål før nå. Jeg sitter på jobben, og må få lest gjennom dem etter hvert. Jeg begynner å skjønne at det er viktig for denne debatten at jeg formulerer meg presist/gir et mest mulig riktig bilde. På den annen side er det faktisk litt vanskelig for meg, for jo mer jeg svarer, desto mer føler jeg at jeg "utleverer" sønnen min. Pluss, selvfølgelig, at konklusjoner kan bli trukket som rett og slett er gale. En av min beste venner har også på det sterkeste frarådet meg å gå videre med dette. Han er maler, og hevder at han selv og mange av hans venner ville få merkelapper hvis man trakk frem enkelte sider ved deres personlighet og liv.

Mitt spørsmål var jo i utgangspunktet begrenset til å få et fagmenneskes syn på om det kunne virke invaderende og utilbørlig - og derfor mot sin hensikt - å "angripe" måten min sønn forsøker å holde seg oppe på.

Jeg vet at det er viktig med rask behandling hvis man er i ferd med å utvikle schizofreni. Jeg vet det er vanskelig for den det gjelder og deres nærmeste å innse at sånn er det.

Hei. Det må være veldig vanskelig for deg som mor å innse at din egen sønn kan være alvorlig syk. Særlig på denne måten, anonymt over nettet, der mange (ufaglærte) kommer med sine meninger. Men det er du som kjenner din sønn best.

Ville bare gi deg støtte og håper sønnen din kan få hjelp på et vis. (Det finns gode medisiner og behandlingsmuligheter for de fleste lidelser, så vidt jeg vet)

mvh

[Gjest eval]

Jeg har ikke sett de siste innleggene i forbindelse med mitt spørsmål før nå. Jeg sitter på jobben, og må få lest gjennom dem etter hvert. Jeg begynner å skjønne at det er viktig for denne debatten at jeg formulerer meg presist/gir et mest mulig riktig bilde. På den annen side er det faktisk litt vanskelig for meg, for jo mer jeg svarer, desto mer føler jeg at jeg "utleverer" sønnen min. Pluss, selvfølgelig, at konklusjoner kan bli trukket som rett og slett er gale. En av min beste venner har også på det sterkeste frarådet meg å gå videre med dette. Han er maler, og hevder at han selv og mange av hans venner ville få merkelapper hvis man trakk frem enkelte sider ved deres personlighet og liv.

Mitt spørsmål var jo i utgangspunktet begrenset til å få et fagmenneskes syn på om det kunne virke invaderende og utilbørlig - og derfor mot sin hensikt - å "angripe" måten min sønn forsøker å holde seg oppe på.

Jeg vet at det er viktig med rask behandling hvis man er i ferd med å utvikle schizofreni. Jeg vet det er vanskelig for den det gjelder og deres nærmeste å innse at sånn er det.

Hei igjen,

Jeg er ikke NHD, så hopp over svaret mitt hvis du vil.

Det er sjelden at folk får så sprikende svar som du fikk. Jeg tror det skyldes at spørsmålet var litt likt "doktor, jeg har voldsomme magesmerter" - da kan det dreie seg om alt fra bedervet mat til langt fremskreden kreft. Tiltakene blir tilsvarende totalt ulike.

For å skjelne ting fra hverandre, må man ha mer info -har du hatt det før, hvordan gikk det over sist gang, hva skjedde i tiden før du fikk det, kom det gradvis eller plutselig osv osv.

Hvis du ikke vil utlevere sønnen din mer, hva med å lese litt selv om de ulike alternativene og så spørre mer generelt ut fra det du finner der?

For å starte med det mest alvorlige, men sjeldneste, schizofreni, se TIPS-prosjektet:

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=562

Kanskje du også kan si helt generelt om du mener spise- og Bibelmønsteret går ut over skole, jobb osv eller ikke?

Kanskje også si helt konkret hvorfor du antydet en depresjon - hvilke ting mente du pekte mot det?

[frosken]

Hei:-)

Jeg synes det er bra at du ser at din sønn sliter, og at du forsøker å finne ut av hvordan du kan hjelpe ham på en god måte. Jeg tror ikke du er en innvaderende mor - til det virker dine innlegg altfor reflekterte. Jeg synes du forholder deg til dette på en uvanlig god måte - og at du viser respekt for hans liv samtidig som du ikke er blind for at noe foregår som ikke virker "bra".

Det du skrev ga meg assosiasjoner til relativt alvorlige psykiske problemer, men jeg forstår godt dine vanskeligheter mht hvor mye du skal skrive før du evt. utleverer ham mer enn du synes er riktig.

Hvis du selv har en god fastlege, så kunne du kanskje diskutere situasjonen med vedkommende. Noen leger vil kjapt si at siden dette ikke er deres pasient, så kan de heller ikke mene noe om dette. Andre vil være villige til å gi deg råd mht hva de ville gjort i en tilsvarende situasjon, for dette er ikke bare en vanskelig tid for din sønn men også for deg.

Å se andre lide kan også være ganske vondt...

Håper du har fått noe ut av denne debatten. Selv er jeg tilbøyelig til å tenke som NHD - og håper du får drøftet situasjonen med en profesjonell slik at evt. nødvendig hjelp skaffes til veie.

Uansett; lykke til videre for både deg og din sønn!

[Gjest Lotus-Or.]

Når jeg tenker på at en prest kunne hjulpet vedkommende med teologiske spørsmål,tenker jeg ikke at en prest skulle gått inn i dype samtaler rundt dette.Det tviler jeg på at en god sjelesørger ville gjort.En prest kan også tone ned,be vedkommende legge det bort,si at det ikke er viktig osv.Gjøre ting mindre kompliserte.Er enig i at tiden ikke er inne til å arbeide med disse spørsmålene midt i en dyp depresjon.Og kanske forsvinner spørsmålene eller blir mindre vanskelige når vedkommende får hjelp,enten hjelpen kommer fra det ene stedet,det andre,eller i dette tilfellet kanskje begge plasser.Men det tror jeg faktisk mange prester ville forstått ut i fra hva vedkommende var opptatt av når det gjaldt teologiske spørsmål.Jeg tror mange prester ville forsøkt i en slik sjelesørgerisk virksomhet og strippet kristendommen ned til noe enklere og mindre komplisert.Og kanskje var det en prest som kunne fått vedkommende til å spise igjen,uten tvang.Og få vedkommende til å skjønne at han trengte medisinsk behandling.En skal ikke undervurdere den menneskekunnskapen en prest har etter å ha jobbet med mennesker i sorg,gått med mange sørgebudskap,meklet mellom ektefeller,drevet sjelesørgerisk virksomhet osv.

Jeg har sett på nært hold hvor nært samarbeidet kan være mellom den kirkelige virksomhet og psykiatrien.

Er det slik at med en gang noen setter seg foran en bibel(i vår del av verden) så indikerer det at man er deprimert på en annen måte enn andre som er deprimerte?

Kreves det tvangsinnlegging fordi vedkommende har tydd til bibelen for å forsøke å finne ut av ting?(Mener absolutt at vedkommende trenger hjelp siden han ikke vil spise.Men i mange kristne sammenhenger læres man opp til at faste kan føre til klarhet,og det kan være en av grunnene til at han slutter å spise) Kan man ut i fra bibellesing se at vedkommende er syk utover det å være på vei inn i en depresjon?

Det viktigste er at han får hjelp.Og det finnes kanskje flere veier til den.

Hei. Det gikk visst litt fort i svingene i går. Det jeg mente var bare at han burde undersøkes av lege, for å FINNE UT om det er noe alvorlig galt.

[Gjest nicksie]

Jeg har ikke sett de siste innleggene i forbindelse med mitt spørsmål før nå. Jeg sitter på jobben, og må få lest gjennom dem etter hvert. Jeg begynner å skjønne at det er viktig for denne debatten at jeg formulerer meg presist/gir et mest mulig riktig bilde. På den annen side er det faktisk litt vanskelig for meg, for jo mer jeg svarer, desto mer føler jeg at jeg "utleverer" sønnen min. Pluss, selvfølgelig, at konklusjoner kan bli trukket som rett og slett er gale. En av min beste venner har også på det sterkeste frarådet meg å gå videre med dette. Han er maler, og hevder at han selv og mange av hans venner ville få merkelapper hvis man trakk frem enkelte sider ved deres personlighet og liv.

Mitt spørsmål var jo i utgangspunktet begrenset til å få et fagmenneskes syn på om det kunne virke invaderende og utilbørlig - og derfor mot sin hensikt - å "angripe" måten min sønn forsøker å holde seg oppe på.

Jeg vet at det er viktig med rask behandling hvis man er i ferd med å utvikle schizofreni. Jeg vet det er vanskelig for den det gjelder og deres nærmeste å innse at sånn er det.

Hei igjen mor! Ja, det er en vanskelig balanse mellom å føle på å utlevere kontra å holde tilbake. Her må du nesten avveie og se HVA du trenger å informere om. Klart at du nevner kun noen trekk ved din sønns tilstand akkurat nå + sist da han var dårlig. Grunnen til at folk her på forumet har "hengt seg s¨å opp" i disse, er fordi de i seg selv veier nokså tungt på vektskåla. Om du skjønner... Råder deg til å IKKE høre på det sterke rådet fra din gode venn. Nære venner står ofte noen ganger for nær slik at de ikke kan se. Likevel er det ett poeng i at man ikke skal helle parafin på bål så det brenner ti tusen ganger mer. Om du ser assosiasjonen. Her blir det beste å lytte til fagpersonell, de vet langt mer om vanlige faresignaler og tendenser enn legfolket. Når en psykiater synes dette høre alvorlig ut og særdeles grunn til å gjøre noe aktivt med, bør du gjøre det. Er det ikke så ille som vi har fått inntrykk av, må det bare bli en lettelse. Ikke sant? Dere har egentlig ikke noe å tape. Uansett har han vansker som han kan få hjelp for. Nå virker det som han har en meget god støttespiller i deg (godt å høre dere har god kommunikasjon!), Selv om han kanskje vil vegre seg for å ta noen SSRI, er det verdt å prøve. Selv vegret jeg meg en stund, men nå når jeg ser effekten forstår jeg ikke hvorfor jeg sleit meg unødvendig gjennom jula! Behansling kan også hjelpe. En prest kan være et godt alternativ, og en terapeut. Men aller viktigst er nettverket og støttespillere og personen selv. Å tro at terapi kan løse alle problemr på 1-2-3 er som å tro på julenissen. Men han kan få større innsikt og evne til å takle sine vansker.

hÅPER DET GÅR BRA MED DERE!!! lYKKE TIL"

[moren hans]

Dette er nødt til å bli langt. Jeg skal nemlig prøve å gi et litt nyansert bilde av situasjonen, og da vet jeg ingen annen måte å gjøre det på.

Jeg ser at det følgende vil "støtte din teori":

Min sønn har ikke gått på skole eller hatt jobb de siste to og et halvt år. Han flyttet hjem til oss etter sammenbruddet sitt. I denne perioden har han styrt unna alle store valg i livet, og fungert 100%. Han har tatt ansvar for husarbeid og matlaging, fordi det var han som hadde mest tid (eget valg) og fordi han synes det er moro å lage mat/bake.. Han har handlet inn og ofte bestemt måltidene. Han har passet ungene til broren sin, møtt venner en gang i blant, vært på biblioteket og lånt en masse bøker, han har vært på kino, sett filmer på TV, ledd av morsomme programmer og spilt rollespill på datamaskinen. Latteren har sittet løst, men han har vært alt for mye alene. Han har i den perioden ikke lest i bibelen eller hatt kontakt med kristne venner. Det eneste han har gjort i den retning er å forsvar KrF og ta det jeg vil kalle kristne standpunkter i forskjellige debatter/situasjoner.

Så kom våren i år. Han ble rastløs og misfornøyd. Han konkluderte med at nok var nok. Nå ville han ut i samfunnet igjen, i første rekke få seg en jobb og hybelleilighet (lett der vi bor) og så starte studier fra høsten av. Han har kommet inn på det fakultetet han søkte på. Han har ikke fått jobb. Han har ringt, skrevet mail og sendt inn søknader. 0 respons. Dette har slitt veldig på ham. I denne perioden har han vært så godt som blakk, så nær som de gangene jeg har klart å "lure ham" til å ta imot noe. Han har helt klart følt seg mer og mer ubrukelig, og veldig fastlåst i situasjonen. Han har sagt at han stadig gruer seg når han møter folk som spør om hva han "driver med".

I april kom bibelen frem. Han så at jeg ble betenkt, og sa at han skjønte at jeg ble redd - med tanke på forrige gang - men at han ikke kom til å overdrive denne gangen. Men lange dager alene og nå uten glede, uten inntekter, uten mulighet å komme videre i livet sitt har snudd opp ned på det..

Før påske + i påsken så var han helt annerledes enn han pleier. Jeg tenkte faktisk "litt manisk", men det kan like gjerne være "nå gir jeg fanden i å være så forsiktig med penger og med hva jeg gjør til enhver tid." Altså like gjerne et sunnhetstegn, et bryte-ut-av-ensformigheten-tegn. Han kjøpte seg stadig klær (uvant), han farget håret, han reiste på påskeferie - og fikk seg kjæreste. Så ringte han fra forskjellige steder på fjellet, og spurte om å få låne penger (aldri skjedd før). De (han og kjæresten) ville så gjerne oppleve ditt og datt sammen, og forlenge oppholdet. Alt dette var veldig ulikt ham - men, som jeg ser det, like gjerne noe naturlig å gjøre. Når en mann får seg kjæreste, så vil han jo gjerne spandere, by på opplevelser.

Etter påske, mens han var borte, lå det et ark (ikke fremme for at jeg skulle lese det, bare sammen med andre ark) ved vår felles PC med en opplisting av ord på følelser. Redd var et ord som gikk igjen.

Nå går han på pinsevennmøter, er blitt voksendøpt, har kristne venner. Latteren er borte. Han unner seg ingen ting. Når han er hjemme står han ofte og ser ut av vinduet. Han har lange andakter. Men jeg leste i en bok, som lå på salongbordet, at det var anbefalt å sette av 1 time i nye og ne gjennom dagen + gjerne en hel dag, hvis det var nødvendig. Og jeg vet han har litteratur om faste. Min teori er fortsatt at han straffer seg selv ved ikke å spise og at han bruker bibelen som medisin. Han gjør det som skal til, etter oppskriften, men så utarter det, fordi det ikke virker. Forrige gang han var syk skrev han ord til seg selv om hvor håpløs han var - og skam var ordet som gikk igjen den gangen.

Dette styrker kanskje ikke teorien din:

Han er mer sammen med folk en noen gang, han spiller gitar til allsang, går på kino med kjæresten, selv om gleden er borte ved alt han gjør. Han tar også fortsatt ansvar for husarbeid - men ikke maten. Han blir med på det han er invitert på, og tar også initiativ til å være sammen med kristne venner, han ringer farmoren sin. Hver dag setter han opp lister over hva han kan bruke dagen til, f.eks. jobbsøking, ringe den og den, besøke noen osv. I går reiste han av gårde til Sørlandet på en ukes campingtur. På morgenen så jeg han skar seg en brødskive. Men jeg så også at han pakket den pent inn i matpapir og la den i sekken.

For et par dager siden kontaktet jeg forresten en venn som kanskje kan skaffe ham en jobb. - Dvs. sønnen min skrev søknaden, forskjellen er bare at søkerstedet på forhånd vet hvorfor han har de store hullene i CVen.. Jeg håper det ikke er for sent i, etter min mening, depresjonsspiralen, til at han kan fungere godt i den jobben.

(Akkurat nå skulle forresten jeg også ønske jeg hadde en gud jeg kunne trygle om at han skulle treffe noen hyggelige, varme kollegaer der. - Og selvfølgelig døyve redselen min og gi meg en god natts søvn.)

Forrige gang han var syk, så la jeg ham inn - med hans vilje. Han uttrykte den gangen at han ikke ville leve mer. Han var helt utslitt. Ryggen var så lut at det så ut som han hadde pukkel. Han var på sykehus to ganger + at han var til observasjon i tre måneder på en institusjon. Vi hadde et "gruppemøte" på dette stedet (fordi jeg spurte om det var mulig - og fordi det var greit for sønnen min) hvor psykiater + teamet rundt ham var til stede. Sønnen min hadde gitt beskjed om at alt var åpent. Han fikk ingen diagnose. Psykiater mente i hverfall den gangen at dette ikke var schizofreni. Mer en slags "psykisk slitasje" som den man får etter en krig ol. Prisen for ikke å være en av gjengen.

Jeg vet jo ikke, NHD, hva dette er. Men jeg mener fortsatt at du må ha et altfor spinkelt grunnlag til å sette diagnose på nettet - uten å ha møtt min sønn.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er nødt til å bli langt. Jeg skal nemlig prøve å gi et litt nyansert bilde av situasjonen, og da vet jeg ingen annen måte å gjøre det på.

Jeg ser at det følgende vil "støtte din teori":

Min sønn har ikke gått på skole eller hatt jobb de siste to og et halvt år. Han flyttet hjem til oss etter sammenbruddet sitt. I denne perioden har han styrt unna alle store valg i livet, og fungert 100%. Han har tatt ansvar for husarbeid og matlaging, fordi det var han som hadde mest tid (eget valg) og fordi han synes det er moro å lage mat/bake.. Han har handlet inn og ofte bestemt måltidene. Han har passet ungene til broren sin, møtt venner en gang i blant, vært på biblioteket og lånt en masse bøker, han har vært på kino, sett filmer på TV, ledd av morsomme programmer og spilt rollespill på datamaskinen. Latteren har sittet løst, men han har vært alt for mye alene. Han har i den perioden ikke lest i bibelen eller hatt kontakt med kristne venner. Det eneste han har gjort i den retning er å forsvar KrF og ta det jeg vil kalle kristne standpunkter i forskjellige debatter/situasjoner.

Så kom våren i år. Han ble rastløs og misfornøyd. Han konkluderte med at nok var nok. Nå ville han ut i samfunnet igjen, i første rekke få seg en jobb og hybelleilighet (lett der vi bor) og så starte studier fra høsten av. Han har kommet inn på det fakultetet han søkte på. Han har ikke fått jobb. Han har ringt, skrevet mail og sendt inn søknader. 0 respons. Dette har slitt veldig på ham. I denne perioden har han vært så godt som blakk, så nær som de gangene jeg har klart å "lure ham" til å ta imot noe. Han har helt klart følt seg mer og mer ubrukelig, og veldig fastlåst i situasjonen. Han har sagt at han stadig gruer seg når han møter folk som spør om hva han "driver med".

I april kom bibelen frem. Han så at jeg ble betenkt, og sa at han skjønte at jeg ble redd - med tanke på forrige gang - men at han ikke kom til å overdrive denne gangen. Men lange dager alene og nå uten glede, uten inntekter, uten mulighet å komme videre i livet sitt har snudd opp ned på det..

Før påske + i påsken så var han helt annerledes enn han pleier. Jeg tenkte faktisk "litt manisk", men det kan like gjerne være "nå gir jeg fanden i å være så forsiktig med penger og med hva jeg gjør til enhver tid." Altså like gjerne et sunnhetstegn, et bryte-ut-av-ensformigheten-tegn. Han kjøpte seg stadig klær (uvant), han farget håret, han reiste på påskeferie - og fikk seg kjæreste. Så ringte han fra forskjellige steder på fjellet, og spurte om å få låne penger (aldri skjedd før). De (han og kjæresten) ville så gjerne oppleve ditt og datt sammen, og forlenge oppholdet. Alt dette var veldig ulikt ham - men, som jeg ser det, like gjerne noe naturlig å gjøre. Når en mann får seg kjæreste, så vil han jo gjerne spandere, by på opplevelser.

Etter påske, mens han var borte, lå det et ark (ikke fremme for at jeg skulle lese det, bare sammen med andre ark) ved vår felles PC med en opplisting av ord på følelser. Redd var et ord som gikk igjen.

Nå går han på pinsevennmøter, er blitt voksendøpt, har kristne venner. Latteren er borte. Han unner seg ingen ting. Når han er hjemme står han ofte og ser ut av vinduet. Han har lange andakter. Men jeg leste i en bok, som lå på salongbordet, at det var anbefalt å sette av 1 time i nye og ne gjennom dagen + gjerne en hel dag, hvis det var nødvendig. Og jeg vet han har litteratur om faste. Min teori er fortsatt at han straffer seg selv ved ikke å spise og at han bruker bibelen som medisin. Han gjør det som skal til, etter oppskriften, men så utarter det, fordi det ikke virker. Forrige gang han var syk skrev han ord til seg selv om hvor håpløs han var - og skam var ordet som gikk igjen den gangen.

Dette styrker kanskje ikke teorien din:

Han er mer sammen med folk en noen gang, han spiller gitar til allsang, går på kino med kjæresten, selv om gleden er borte ved alt han gjør. Han tar også fortsatt ansvar for husarbeid - men ikke maten. Han blir med på det han er invitert på, og tar også initiativ til å være sammen med kristne venner, han ringer farmoren sin. Hver dag setter han opp lister over hva han kan bruke dagen til, f.eks. jobbsøking, ringe den og den, besøke noen osv. I går reiste han av gårde til Sørlandet på en ukes campingtur. På morgenen så jeg han skar seg en brødskive. Men jeg så også at han pakket den pent inn i matpapir og la den i sekken.

For et par dager siden kontaktet jeg forresten en venn som kanskje kan skaffe ham en jobb. - Dvs. sønnen min skrev søknaden, forskjellen er bare at søkerstedet på forhånd vet hvorfor han har de store hullene i CVen.. Jeg håper det ikke er for sent i, etter min mening, depresjonsspiralen, til at han kan fungere godt i den jobben.

(Akkurat nå skulle forresten jeg også ønske jeg hadde en gud jeg kunne trygle om at han skulle treffe noen hyggelige, varme kollegaer der. - Og selvfølgelig døyve redselen min og gi meg en god natts søvn.)

Forrige gang han var syk, så la jeg ham inn - med hans vilje. Han uttrykte den gangen at han ikke ville leve mer. Han var helt utslitt. Ryggen var så lut at det så ut som han hadde pukkel. Han var på sykehus to ganger + at han var til observasjon i tre måneder på en institusjon. Vi hadde et "gruppemøte" på dette stedet (fordi jeg spurte om det var mulig - og fordi det var greit for sønnen min) hvor psykiater + teamet rundt ham var til stede. Sønnen min hadde gitt beskjed om at alt var åpent. Han fikk ingen diagnose. Psykiater mente i hverfall den gangen at dette ikke var schizofreni. Mer en slags "psykisk slitasje" som den man får etter en krig ol. Prisen for ikke å være en av gjengen.

Jeg vet jo ikke, NHD, hva dette er. Men jeg mener fortsatt at du må ha et altfor spinkelt grunnlag til å sette diagnose på nettet - uten å ha møtt min sønn.

Jeg har lest ditt gode og utfyllende innlegg.

Din optimisme er prisverdig.

Jeg tror fortsatt at han har en depresjon. Anhedoni - "gledesløshet" - er et sentralt symptom i depresjon. Jeg ser du beskriver det.

Tiden vil gi oss faciten. Jeg håper for deg og din sønns skyld at jeg tar feil.

[Carwing]

Hyggelig av deg! Min sønn er voksen, og det gjør jo alt mer "touchy", for å bruke et godt norsk uttrykk. Slik jeg ser det, er det derfor en hårfin balanse mellom å være den "dominerende moren" som skal ordne opp for sin voksne sønn, og dette å trenge gjennom som en likemann med fornuftige argumenter - og enda kunne vise morskjærlighet. Men altså: Er det lurt å konfrontere en som bruker alle krefter på å unngå den store smerten/tomheten? (Jeg skjønner jo at noe må gjøres hvis han ikke spiser på flere dager.)

Jeg hadde ønsket meg en mor som deg hvis jeg var syk.