Vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut

[Svanemor1365380717]

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.. Føler meg som et håpløst tilfelle. Jeg har slitt meg gjennom over 20 år med angst og depresjoner.Kom inn i pp-tjenesten allerede på ungdomskolen. Mye av barndommen er fortrengt og glemt, til tross for at jeg ikke har hatt spesiell vond barndom. Det begynte vel da foreldrene mine skilte seg da jeg var ca 10 år. Jeg har alltid hatt kjempe store problemer med å omgås andre mennesker. Slet veldig på skolen, og åpnet aldri munnen. Satt bare der og fant på unnskyldninger for å slippe å svare. Begynte å gå til psykolog da jeg var ca. 20, og gikk fast i flere år. Problemet er at jeg ikke vet om det jeg forteller om meg selv,barndom og følelser er riktig. Jeg vet liksom ikke om det er sånn det egentlig er. Nå er jeg snart 30, og er lykkelig gift og har to skjønne barn. Jeg har til slutt klart å komme meg ut av en del av den sosiale angsten,som det å være sammen med venner, gå i butikker,spise i selskap med andre og i andre sosiale situasjoner. Pga av alt dette har jeg vært uføretryget i flere år,og det har gjort livet mitt mye bedre. Men depresjonene knekker meg. Jeg klarer ikke å glede meg over noe. Alt er et ork. Bare og gå på badet og ordne meg, eller ungene, Lage mat og lignende er fryktelig vanskelig. Har et skrekkelig dårlig selvbilde. Føler meg stygg og fet, og vil helst bare gjemme meg bort. Ser på alle andre som flinkere,penere, bedre i alt. Noe jeg har tenkt mye på de siste årene er at jeg faktisk føler meg som et barn. Alvorlig ment! Jeg føler jeg har samme slags respekt og "redsel" for andre mennesker som barn har for voksne. Jeg har prøvd medisiner som zoloft og zipramil, men da har jeg bare gått rundt i min egen lille verden, uten å kunne være verken glad eller trist. Dette ble mye,men hva da med mitt lille hode som inneholder alt dette, pluss mye,mye mer.... Hvor mye kan jeg tåle før det sier stopp? Hva slags terapi kan evt.hjelpe meg? Evt.medisiner.

[thinkerbell]

Hei Svanemor.

Dette hørtes slitsomt og vondt ut. Dette med medisiner våger jeg ikke å gi noen råd om, det er best du forhører deg med din fastlege om dette.

Du skriver at du både har gått i terapi og brukt antidep., men har du noensinne forsøkt å komme til bunns i hva som ligger bakom angsten og de tilstadig tilbakevendende depresjonene, og grunnen til at deler av din barndom er fortrengt? Du skriver også at `alt` begynte da du var 10 og dine foreldre skilte seg, -fungerte du bedre før den tid -iforhold til andre mennesker?

Mvh.

[Svanemor1365380717]

Hei Svanemor.

Dette hørtes slitsomt og vondt ut. Dette med medisiner våger jeg ikke å gi noen råd om, det er best du forhører deg med din fastlege om dette.

Du skriver at du både har gått i terapi og brukt antidep., men har du noensinne forsøkt å komme til bunns i hva som ligger bakom angsten og de tilstadig tilbakevendende depresjonene, og grunnen til at deler av din barndom er fortrengt? Du skriver også at `alt` begynte da du var 10 og dine foreldre skilte seg, -fungerte du bedre før den tid -iforhold til andre mennesker?

Mvh.

Jeg vet ikke hvordan jeg fungerte før skilsmissen.Jeg har brukt uendelig mye tid på å forsøke å finne ut noe,men jeg får ikke tak i hverken følelser eller andre minner. enkelte ting kan jeg "huske" utifra bilder,men hverdagen vet jeg ikke noe om. Tenker selvfølgelig på om det kan ha vært noen som misbrukte meg eller lignende... Men det føles ikke riktig å tenke slik heller.

jeg har et forholdsvis godt forhold til alle i familien.

Egentlig burde jeg jo ha det så godt nå, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal slite sånn. Alle snakker om at nå har de vært deprimerte i 1 år,3 år eller lignende. Hva med 20? Jeg sliter konstant.

Og jeg er så sliten! Jeg vil så gjerne være en god mor og god kone,men jeg har ikke krefter. De får kjærlighet og alt de trenger,men jeg blir så fort irritert og sint, og orker ikke å gjøre ting sammen med dem.Og jeg har så dårlig samvittighet.. Og mannen min stakkar har nærmest levd i sølibat de siste 10 årene..... Har vært litt bra en periode iblant,men så orker jeg ikke på flere måneder. Føler rett og slett avsmak i forhold til sex.

Dette blir en masse rot,men jeg bestemte meg for bare å skrive det ut av meg. Prøve å finne ut hva jeg skal gjøre.

[thinkerbell]

Jeg vet ikke hvordan jeg fungerte før skilsmissen.Jeg har brukt uendelig mye tid på å forsøke å finne ut noe,men jeg får ikke tak i hverken følelser eller andre minner. enkelte ting kan jeg "huske" utifra bilder,men hverdagen vet jeg ikke noe om. Tenker selvfølgelig på om det kan ha vært noen som misbrukte meg eller lignende... Men det føles ikke riktig å tenke slik heller.

jeg har et forholdsvis godt forhold til alle i familien.

Egentlig burde jeg jo ha det så godt nå, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal slite sånn. Alle snakker om at nå har de vært deprimerte i 1 år,3 år eller lignende. Hva med 20? Jeg sliter konstant.

Og jeg er så sliten! Jeg vil så gjerne være en god mor og god kone,men jeg har ikke krefter. De får kjærlighet og alt de trenger,men jeg blir så fort irritert og sint, og orker ikke å gjøre ting sammen med dem.Og jeg har så dårlig samvittighet.. Og mannen min stakkar har nærmest levd i sølibat de siste 10 årene..... Har vært litt bra en periode iblant,men så orker jeg ikke på flere måneder. Føler rett og slett avsmak i forhold til sex.

Dette blir en masse rot,men jeg bestemte meg for bare å skrive det ut av meg. Prøve å finne ut hva jeg skal gjøre.

Hei kjære deg.

Så flott at du orket å fortelle litt mer. Jeg kan ikke svare deg på om du har opplevd misbruk eller ikke, men jeg vil sterkt råde deg til å nok en gang forsøke samtale terapi hos en spesialist i klinisk psykologi, både for din egen din mann og dine barns skyld. Jeg tror deg når du sier du gjerne vil være en god kone og en god mor... men når man har det såpass vanskelig er det begrenset hvor mye man faktisk klarer.

Jeg håper du finner ut av "hvor barndommen din ble av"...og jeg tror (håper) samtaler med en psykolog kan hjelpe deg med dette.

-gode ønsker