BPD - uten medisinering?

[firebird1365380441]

Jeg har BPD, impulsiv type.Gikk på medikamenter i 14 år sammenhengende , før jeg kutta ut alt jeg stod på over en periode på noen mnd.Da hadde jeg diskutert det å slutte med medikamentene med både lege, psykolog og psykepleier.Behandlerne mine gikk med på det fordi jeg 1)Hadde stått på mange, ulike medikamenter i ett siden jeg var 17 år - er nå 31 år.

2) De ville gjerne se hvordan jeg fungerte uten - og hittil har det gått veldig bra.

3) Jeg hadde mange bivirkninger som følge av langvarig medisinering.

Nå har jeg vært uten medikamenter i 4 uker.Det føles på mange måter som den "virkelige jeg" kommer mer og mer frem.Jeg har på sett og vis mange flere følelser med enn hva jeg hadde før.Det har visse for og ulemper....

Blandt annet har jeg blitt så ekstremt lattermild...og det er ikke bare av det gode, for jeg ler både i tide og utide, mest i utide.Når jeg først begynner å le gir det seg ikke med det første - jeg ler til krampa tar meg...og i lang tid etter det.Folk må jo tro at det har rabla fullstendig for meg.

Jeg er dessuten blitt mye mer følsom.Da jeg var medisinert var det som om medisinene la et vokslokk rundt en del følelser - jeg lot meg ikke berøre av fullt så mye som jeg gjør nå.Jeg føler meg på sett og vis litt mer hudløs nå enn før.Vet ikke om det er så innmari bra med hensyn til diagnosen jeg har, men nå har jeg bare vært uten medisiner i 4 uker.

Kanskje det tar seg opp etter hvert?

Jeg er i bunn og grunn noe usikker på hvordan det går for folk med BPD å fungere uten medisiner over lang tid, når en har vært medisinert over mange, mange år.

Er det noen her inne som har erfaringer med det?

Jeg har to medikamenter som jeg benytter som eventuell medisin, når det svinger som verst - Sobril 25 mg x 2 i døgnet og Nozinan 25 mg x3.

Som regel tar jeg kun Sobril.Nozinan blir "kun i verste fall medikament".

Jeg vil gjerne høre fra BPD'ere som klarer seg delvis uten eller helt uten medikamenter...Eller fra andre som har kommentarer til det å ha BPD og være uten eller med medikamenter.

Med vennlig hilsen

[varga1365380532]

Hei:)

Jeg har boarderline impulsiv type, om det var de du ønsket svar fra?

Gikk på antidepressiva i ca 6mnder, men ga opp...følte meg flat og uten kontakt med følelsene mine i det hele tatt. Tror jeg...mange år siden nå, men jeg slutta i alle fall. Og har aldri tatt piller igjen. Liker ikke tabletter og inntil noen kan overbevise meg om at det har noe for seg, så lar jeg være*smiler*

Så sånn sett har jeg jo ikke all verdens sammenligningsgrunnlag da, siden jeg bare er uten medisiner. Men det funker for meg! Grunnen til det kan jo være så mangt, men jeg mener selv at følgende ting er helt livsviktige for at det skal gå bra for meg med min diagnose:

* jeg er trygdet og klarer å holde meg til det

*jeg har mann,venner og familie som aksepterer,holder meg i ørene og tar vare på meg

*jeg har mange faste rutiner og utsetter ikke meg selv for stress(3dagers-bryllup feks)

*jeg har en masse faste trekk på konto,sfo til barnet,tlf+bil.

Men...skulle jeg kaste meg ut i ting som jeg gjør ca 2 ganger i året...skole,dagavdeling eller slike ting som koster meg en del...da går ting over styr...Og det tar aldri så tid å hente seg inn igjen*ler* Ulempen med å ikke gå på medisiner og aldri ha gitt meg til kjenne når jeg er skikkelig syk er jo selvfølgelig at jeg ikke blir tatt alvorlig nok til å få meg skikkelig behandling over tid.

Ønsker deg lykke til og håper noe av det jeg svarte så deg noe i det hele tatt!

mvh

[firebird1365380441]

Hei:)

Jeg har boarderline impulsiv type, om det var de du ønsket svar fra?

Gikk på antidepressiva i ca 6mnder, men ga opp...følte meg flat og uten kontakt med følelsene mine i det hele tatt. Tror jeg...mange år siden nå, men jeg slutta i alle fall. Og har aldri tatt piller igjen. Liker ikke tabletter og inntil noen kan overbevise meg om at det har noe for seg, så lar jeg være*smiler*

Så sånn sett har jeg jo ikke all verdens sammenligningsgrunnlag da, siden jeg bare er uten medisiner. Men det funker for meg! Grunnen til det kan jo være så mangt, men jeg mener selv at følgende ting er helt livsviktige for at det skal gå bra for meg med min diagnose:

* jeg er trygdet og klarer å holde meg til det

*jeg har mann,venner og familie som aksepterer,holder meg i ørene og tar vare på meg

*jeg har mange faste rutiner og utsetter ikke meg selv for stress(3dagers-bryllup feks)

*jeg har en masse faste trekk på konto,sfo til barnet,tlf+bil.

Men...skulle jeg kaste meg ut i ting som jeg gjør ca 2 ganger i året...skole,dagavdeling eller slike ting som koster meg en del...da går ting over styr...Og det tar aldri så tid å hente seg inn igjen*ler* Ulempen med å ikke gå på medisiner og aldri ha gitt meg til kjenne når jeg er skikkelig syk er jo selvfølgelig at jeg ikke blir tatt alvorlig nok til å få meg skikkelig behandling over tid.

Ønsker deg lykke til og håper noe av det jeg svarte så deg noe i det hele tatt!

mvh

Hei , og takk for svaret ditt!

Ja, jeg har stor tro på det med å ha faste rutiner og trygge rammer rundt seg.Jeg er i ferd med å bygge opp en del rutiner i livet mitt, samt forsøker å komme meg inn i et behandlingsopplegg som kan være med på å gi meg faste og trygge rammer i tilværelsen.

Jeg har fått tilbud om skoleplass til høsten, men vet ikke om jeg skal ta sjansen på det slik ting er nå.Med det mener jeg at det går mye opp og ned.Jeg går rundt med 2 ansikter, føler jeg det som.På den ene siden er jeg velfungerende og lar alle rundt meg tro at jeg fikser alt og at jeg ikke er så ustabil lenger.Men på den andre siden føler jeg meg både ensom og på kanten av "stupet" både titt og ofte.Har stadig ulike teite diskusjoner med legen min på psykehuset og vet ikke helt hva jeg vil med livet mitt.Går rundt med en konstant ubestemt og forvirret følelse.Men jeg vil som sagt holde andre utenfor.Føler at jeg sliter ut de jeg har rundt meg.

Enkelte har selvsagt skjønt skissa og lurt på hvorfor jeg ikke begynner med piller igjen.Jeg gikk på ssri/antidepressiva i mange, mange år og nå føler jeg, på tross av at jeg er temmelig ustabil,at jeg i det minste er meg selv , uten alle disse medikamentene.

Det var godt å lese svaret ditt og vite at det går an å ha BPD og samtidig leve et ok liv, uten piller.

Men jeg skjønner godt de som faktisk må ha medisiner også.Jeg har tenkt å forsøke et år uten piller , hvis jeg klarer det, da.

Hvis ikke jeg fikser det, så har jeg i hvert fall prøvd.

Ha en fortsatt fin dag!

[frosken]

Hei:)

Jeg har boarderline impulsiv type, om det var de du ønsket svar fra?

Gikk på antidepressiva i ca 6mnder, men ga opp...følte meg flat og uten kontakt med følelsene mine i det hele tatt. Tror jeg...mange år siden nå, men jeg slutta i alle fall. Og har aldri tatt piller igjen. Liker ikke tabletter og inntil noen kan overbevise meg om at det har noe for seg, så lar jeg være*smiler*

Så sånn sett har jeg jo ikke all verdens sammenligningsgrunnlag da, siden jeg bare er uten medisiner. Men det funker for meg! Grunnen til det kan jo være så mangt, men jeg mener selv at følgende ting er helt livsviktige for at det skal gå bra for meg med min diagnose:

* jeg er trygdet og klarer å holde meg til det

*jeg har mann,venner og familie som aksepterer,holder meg i ørene og tar vare på meg

*jeg har mange faste rutiner og utsetter ikke meg selv for stress(3dagers-bryllup feks)

*jeg har en masse faste trekk på konto,sfo til barnet,tlf+bil.

Men...skulle jeg kaste meg ut i ting som jeg gjør ca 2 ganger i året...skole,dagavdeling eller slike ting som koster meg en del...da går ting over styr...Og det tar aldri så tid å hente seg inn igjen*ler* Ulempen med å ikke gå på medisiner og aldri ha gitt meg til kjenne når jeg er skikkelig syk er jo selvfølgelig at jeg ikke blir tatt alvorlig nok til å få meg skikkelig behandling over tid.

Ønsker deg lykke til og håper noe av det jeg svarte så deg noe i det hele tatt!

mvh

Hei Varga:-)

Jeg ble nysgjerrig i forhold til det at du skriver at du "ikke blir tatt alvorlig nok til å få meg skikkelig behandling over tid".

Hva mener du ville ha vært skikkelig behandling? Hva tror du kunne gitt deg et bedre funksjonsnivå?

[varga1365380532]

Hei Varga:-)

Jeg ble nysgjerrig i forhold til det at du skriver at du "ikke blir tatt alvorlig nok til å få meg skikkelig behandling over tid".

Hva mener du ville ha vært skikkelig behandling? Hva tror du kunne gitt deg et bedre funksjonsnivå?

Hei frosken:)

Skikkelig behandling ville være noe som jeg føler gir meg noe, og som jeg har muligheten til å benytte meg av. Å kunne gå til en psykolog en gang i uken og snakke om det som plager meg akkurat nå for tiden, lette litt på trykket slik at jeg ikke gjør det andre steder. Tror det hadde vært midt i blinken for meg. Jeg har ingen interesse av å grave i barndommen, grunner interesserer meg ikke....hvordan håndtere ting anderledes hadde vært smart. Dagavdeling har jeg ingen mulighet til å følge da jeg ikke fungerer godt nok til å være ute av huset så lenge hver dag. Så et par timer i uka, en hos psykolog og en i gruppe feks...ville vært en drømme-løsning*smiler*

Da kan jeg hente meg inn fra gang til gang og har energi til mer enn å bare møte opp. Kanskje en faktisk hadde vært der ofte nok til at skallet slår sprekker, men sjelden nok til å ikke bli fullstendig utslitt.

Jeg skriver en del....og kunne tenkt meg å gi det til en psykolog som trekker et ark for hver time. Siden jeg styrer samtaler og bruker tid på å åpne meg, kunne man lettere kommet inn på det som bør snakkes om og plager meg. Jeg vet ikke, men leker med tanken.

Lurt det her, definere ønsker og behov;)

Ønsker deg en fortsatt fin dag i solen!

mvh

[frosken]

Hei frosken:)

Skikkelig behandling ville være noe som jeg føler gir meg noe, og som jeg har muligheten til å benytte meg av. Å kunne gå til en psykolog en gang i uken og snakke om det som plager meg akkurat nå for tiden, lette litt på trykket slik at jeg ikke gjør det andre steder. Tror det hadde vært midt i blinken for meg. Jeg har ingen interesse av å grave i barndommen, grunner interesserer meg ikke....hvordan håndtere ting anderledes hadde vært smart. Dagavdeling har jeg ingen mulighet til å følge da jeg ikke fungerer godt nok til å være ute av huset så lenge hver dag. Så et par timer i uka, en hos psykolog og en i gruppe feks...ville vært en drømme-løsning*smiler*

Da kan jeg hente meg inn fra gang til gang og har energi til mer enn å bare møte opp. Kanskje en faktisk hadde vært der ofte nok til at skallet slår sprekker, men sjelden nok til å ikke bli fullstendig utslitt.

Jeg skriver en del....og kunne tenkt meg å gi det til en psykolog som trekker et ark for hver time. Siden jeg styrer samtaler og bruker tid på å åpne meg, kunne man lettere kommet inn på det som bør snakkes om og plager meg. Jeg vet ikke, men leker med tanken.

Lurt det her, definere ønsker og behov;)

Ønsker deg en fortsatt fin dag i solen!

mvh

Har du forsøkt å få timer hos en privatpraktiserende behandler? Jeg vet ikke hvor du bor i landet, men enkelte steder er det ofte slik at langvarige behandlingskontakter best ivaretas av privatpraktiserende psykiatere og psykologer. Endel behandlere setter som betingelse at du i all hovedsak er i stand til å ta ansvar for deg selv, dvs. ikke er altfor preget av selvdestruktiv atferd.

[varga1365380532]

Har du forsøkt å få timer hos en privatpraktiserende behandler? Jeg vet ikke hvor du bor i landet, men enkelte steder er det ofte slik at langvarige behandlingskontakter best ivaretas av privatpraktiserende psykiatere og psykologer. Endel behandlere setter som betingelse at du i all hovedsak er i stand til å ta ansvar for deg selv, dvs. ikke er altfor preget av selvdestruktiv atferd.

Har ikke prøvd det. Jeg er trygdet med barn og har min fulle hyre med å klare å dekke egenandelen på frikortet.*smiler* Men takk for tipset, kanskje jeg bruker det om jeg blir rik en dag

[frosken]

Har ikke prøvd det. Jeg er trygdet med barn og har min fulle hyre med å klare å dekke egenandelen på frikortet.*smiler* Men takk for tipset, kanskje jeg bruker det om jeg blir rik en dag

Egenandelen er den samme som ved DPS ol - du betaler kun egenandeler opp til frikortgrensen så lenge du velger privatpraktiserende terapeuter med "refusjonsavtale". I f.eks. Oslo-området er det svært mange terapeuter med slik avtale, så selv om det kan kreve en del innsats å få time hos noen, så kan det være vel verdt jobben:-)