Ødeleggende følelser

[Gjest skampletten]

Jeg sliter med generell skyld-og skamfølelse. Jeg utfolder meg forsåvidt sosialt, er ikke sjenert, så det er ikke hemmende i øyeblikket liksom. Men jeg slakter meg selv etterpå, i dagesvis. Mer enn jeg tåler, derfor er jeg mye alene. Med hodet bøyd, fordi jeg 'skulle jo ikke' utfoldet meg.....FY FY FY!

Noen råd mot dette? (Ikke terapi, har snakket nok..)

[Gjest ikke naiv]

Har bare en ting å si... TA DEG SAMMEN!

[Gjest skampletten]

Har bare en ting å si... TA DEG SAMMEN!

u/t

[Gjest Wita]

Har du skylfølelse fordi du snakker?

Det er jo bra at du er sosial.

Eller har du skyldfølelse fordi du ikke lytter nok til hva andre har å si?

[Gjest skampletten]

Har du skylfølelse fordi du snakker?

Det er jo bra at du er sosial.

Eller har du skyldfølelse fordi du ikke lytter nok til hva andre har å si?

Ja til: "skyldfølelse fordi du snakker" ..og fordi jeg lurer på om jeg sier ting som er rart/dumt/frekt, og hva de andre tnekr om meg, og hvordan de reagerer osv osv osv.

Jeg er litt freidig men innenfor rammene, og jeg vet at folk synes jeg er morsom --- men likevl: Sensuren trer i kraft. Jeg kan bruke flere dager på å bearbeide to timers sosialt samvær!!!! OG ha det jævli.....for jeg skammer meg - helt irrasjonelt. Før var jeg fryktelig sjenert. men nå 'er jeg meg selv'. Det er jo bra, men det koster så uutholdelig mye - etterpå!! Jeg klarer ikke kutte ut alle tankene på hvordan den og den og den tenkte og reagerte....

STØNNN

[Gjest Wita]

Ja til: "skyldfølelse fordi du snakker" ..og fordi jeg lurer på om jeg sier ting som er rart/dumt/frekt, og hva de andre tnekr om meg, og hvordan de reagerer osv osv osv.

Jeg er litt freidig men innenfor rammene, og jeg vet at folk synes jeg er morsom --- men likevl: Sensuren trer i kraft. Jeg kan bruke flere dager på å bearbeide to timers sosialt samvær!!!! OG ha det jævli.....for jeg skammer meg - helt irrasjonelt. Før var jeg fryktelig sjenert. men nå 'er jeg meg selv'. Det er jo bra, men det koster så uutholdelig mye - etterpå!! Jeg klarer ikke kutte ut alle tankene på hvordan den og den og den tenkte og reagerte....

STØNNN

Høres jo ut som skikkelig fyllenerve.

Nei fra spøk til alvor.

Hvis det virker som de andre synes du er morsom,så er du helt sikkert det.

Mange vil nok misunne deg den egenskapen.

Jeg synes selv det morsomt å være sammen med slike folk.

Broren min f.eks. han babler og babler,og jeg blir aldri lei av han.

Vær den du er,men bare ikke glem å lytte litt også. Det er også viktig.

[ink1365380698]

u/t

hva i all verden betydde dette siste innlegget??!!!

-tenkte jeg skulle si noe om at jeg og til en viss grad er redd for hva andre mener om meg og hva jeg har sagt etc..

Spesiell da jeg var yngre, men det sitter i enda-- Har en tendens til å prate mye jeg og, og ble nok en del hysjet på som lita, da jeg vokste opp på den tiden unger skulle tie når voksne snakket.

Har i dag en sønn som er kvikk i replikken, og morsom, men som prater og prater. Vokter meg derfor vel for å hysje for mye, slik at han ikke skal føle skyld ved å være den han er. Legger til at han er en snill gutt, og det er ikke noe stygt eller for andre sårende snakk... da måtte jeg jo irettesette ham, ... Bare kvikk og snakksalig.... Kan ikke se noe galt i det. Men selvsagt må andre komme til...og:))

Så bare vær den du er du... så lenge du ikke sårer andre...

MVH

[Gjest skampletten]

Høres jo ut som skikkelig fyllenerve.

Nei fra spøk til alvor.

Hvis det virker som de andre synes du er morsom,så er du helt sikkert det.

Mange vil nok misunne deg den egenskapen.

Jeg synes selv det morsomt å være sammen med slike folk.

Broren min f.eks. han babler og babler,og jeg blir aldri lei av han.

Vær den du er,men bare ikke glem å lytte litt også. Det er også viktig.

takk skal du ha!

Jo, jeg er faktisk en god lytter. Jeg tror det er sjelden at jeg overkjører andre med pratingen min.

Før da jeg var mer sjenert, hadde jeg alltid full sensur på hva jeg sa (da var jeg selvsagt altfor stille!)

Men det er faktisk et stort problem at jeg nå slår meg selv i hue i flere dager, etter å 'ha stukket hodet fram'. Det hjelper ikke å VITE at folk liker at jeg er som jeg er. Jeg blir på en måte skremt av å ha turt å være åpen, avslappet, og kose meg sosialt.

Det er så slitsomt etterpå, at det går ut over livet ellers, det plager vettet av meg. Det er kankje like mye en slags skyldfølelse som skam.

[Gjest skampletten]

hva i all verden betydde dette siste innlegget??!!!

-tenkte jeg skulle si noe om at jeg og til en viss grad er redd for hva andre mener om meg og hva jeg har sagt etc..

Spesiell da jeg var yngre, men det sitter i enda-- Har en tendens til å prate mye jeg og, og ble nok en del hysjet på som lita, da jeg vokste opp på den tiden unger skulle tie når voksne snakket.

Har i dag en sønn som er kvikk i replikken, og morsom, men som prater og prater. Vokter meg derfor vel for å hysje for mye, slik at han ikke skal føle skyld ved å være den han er. Legger til at han er en snill gutt, og det er ikke noe stygt eller for andre sårende snakk... da måtte jeg jo irettesette ham, ... Bare kvikk og snakksalig.... Kan ikke se noe galt i det. Men selvsagt må andre komme til...og:))

Så bare vær den du er du... så lenge du ikke sårer andre...

MVH

hei, er 'ink' samme som 'ikke naiv' ??

[Gjest Wita]

takk skal du ha!

Jo, jeg er faktisk en god lytter. Jeg tror det er sjelden at jeg overkjører andre med pratingen min.

Før da jeg var mer sjenert, hadde jeg alltid full sensur på hva jeg sa (da var jeg selvsagt altfor stille!)

Men det er faktisk et stort problem at jeg nå slår meg selv i hue i flere dager, etter å 'ha stukket hodet fram'. Det hjelper ikke å VITE at folk liker at jeg er som jeg er. Jeg blir på en måte skremt av å ha turt å være åpen, avslappet, og kose meg sosialt.

Det er så slitsomt etterpå, at det går ut over livet ellers, det plager vettet av meg. Det er kankje like mye en slags skyldfølelse som skam.

Hvor gammel er du?

Er du veldig ung,så tror jeg at dette vil bedre seg med årene. Man blir mer avslappet med årene og ikke så opptatt av å tenke på hva andre måtte mene om deg.

Jeg er sikker på at alle andre ikke bruker tid og krefter på å sitte å tenke på hva du har sagt etter et sosialt samvær.

Det høres da ut som de koser seg i ditt nærvær.

Det er det du skal tenke på. Vær glad for at du har gode venner som setter pris på ditt sosiale vesen.

Alt man sier trenger ikke være veldig seriøst og gjennomtenkt hele tiden.

Man trenger å le litt innimellom også.

[Gjest skampletten]

Hvor gammel er du?

Er du veldig ung,så tror jeg at dette vil bedre seg med årene. Man blir mer avslappet med årene og ikke så opptatt av å tenke på hva andre måtte mene om deg.

Jeg er sikker på at alle andre ikke bruker tid og krefter på å sitte å tenke på hva du har sagt etter et sosialt samvær.

Det høres da ut som de koser seg i ditt nærvær.

Det er det du skal tenke på. Vær glad for at du har gode venner som setter pris på ditt sosiale vesen.

Alt man sier trenger ikke være veldig seriøst og gjennomtenkt hele tiden.

Man trenger å le litt innimellom også.

Jeg er helt enig med deg. Men det er ikke fonuften som styrer disse følelsene mine. Jeg vat ikke vhordan jeg skal få has på de dumme tankene og følelsene!!!!!!!!!

Og jeg er ikke ung. Kunne nesten vært bestemor....

[Gjest Lotus-Or.]

Jeg er helt enig med deg. Men det er ikke fonuften som styrer disse følelsene mine. Jeg vat ikke vhordan jeg skal få has på de dumme tankene og følelsene!!!!!!!!!

Og jeg er ikke ung. Kunne nesten vært bestemor....

Hei.

Unnskyld at jeg blander meg inn.

For meg høres det nesten ut som det du beskriver er et trinn på veien bort fra sjenertheten. Før sensurerte du alt før du fikk åpnet munnen. Nå skjer det etterpå. Det er da tross alt et fremskritt?

Hva gjorde du for å komme over sjenertheten? Kanskje det samme kan hjelpe fortsatt? Dessuten tror jeg tiden vil hjelpe deg. Etter hvert vil du oppdage at de andre slett ikke dømmer deg så hardt som du selv gjør, og du vil bli mer vant til å ha snakket.

Fortsett det fode arbeidet.

[ink1365380698]

hei, er 'ink' samme som 'ikke naiv' ??

Nei, ink er ink... bytter aldri nick...får stå for den jeg er....

[Gjest skampletten]

Hei.

Unnskyld at jeg blander meg inn.

For meg høres det nesten ut som det du beskriver er et trinn på veien bort fra sjenertheten. Før sensurerte du alt før du fikk åpnet munnen. Nå skjer det etterpå. Det er da tross alt et fremskritt?

Hva gjorde du for å komme over sjenertheten? Kanskje det samme kan hjelpe fortsatt? Dessuten tror jeg tiden vil hjelpe deg. Etter hvert vil du oppdage at de andre slett ikke dømmer deg så hardt som du selv gjør, og du vil bli mer vant til å ha snakket.

Fortsett det fode arbeidet.

Takk skal du ha, du har rett i masse.

Jeg tror jeg er livredd for å bli avvist. At de 'egentlig' synes jeg er dum/rar/etc..

Aner ikke hvordan kvitte meg med dette. Ta tiden til hjelp, jawohl, men.... Jeg vet ikke hvordan jeg skal jobbe meg framover. Og imens døøøøør jeg nesten. men det er avklarende å snakke om det her, så kom gjerne med mer input, noen?

[Gjest skampletten]

Nei, ink er ink... bytter aldri nick...får stå for den jeg er....

Ok. Det var til 'ikke naiv' som var den første som svarte meg her, med svaret: "TA DEG SAMMEN" at jeg hadde den reaksjonen om 'drittsekk'.

Jeg syntes det var dårlig gjort, når jeg har et problem som er ganske så livshemmende og ødeleggende, at h*n bare hånte meg med at jeg skulle 'ta meg sammen'. Det var likeom ikke det jeg trengte. men nå har jeg fått mye annet, tusen takk

[PieLill]

Slik jeg forstår det ser du til dels det ulogiske i det du tenker, men det kjennes ikke ulogisk nok til at du greier å afeie deg selv.

Mitt første forslag er å jobbe aktivt og intenst med å nekte deg selv å tenke på dette i det hele tatt. Du skal overhode ikke vurdere kvaliteten i det du har sagt og gjort. Hvis noen har problemer med deg får de si i fra. Hvis så ikke skjer er saken grei.

Erklær deg selv for inhabil til å vurdere dette. Derfor har du ikke lov til å tenke på det i det hele tatt. Hver gang tankerekken kommer stopper du deg selv. Les en god bok, legg kabal, tenk på en film du har sett. Tenk på hvordan det ser ut i fjellet nå om høsten. Gjør hva som helst for å skyve bort tankene. Om du så må gjøre det 500 ganger om dagen. Jeg kaller slikt å ta tanker til fange i stedet for å la dem fange deg.

Et annet alternativ er at du tenker deg at du snakker med en god venn(inne) som kjenner deg godt. I tankene skal du saklig prøve å overbevise denne venn(inn)en om at du virkelig har oppført deg så forferdelig som du føler. Hvilke motforestillinger vil du få? Greier du å fremvise noen som helst troverdighet? Poenget er å greie å avsløre sin egen brist på logikk.

En annen tankeøvelse er å tenke på en annen person som var til stedet og som snakket omtrent like mye som deg. Helst en person du liker godt. Disiker dette menneskets ord og handlinger like detaljert og nådeløst som du gjør med deg selv. Du vil nokså fort få problemer fordi du kjenner din egen urimelighet. Du er akkurat like urimelig mot deg selv.

Tankeøvelse 3 er å prøve å forestille deg at de andre personene som var til stedet på slutten av samværet begynner å anklage deg slik du selv gjør. Legg dine egne anklager og ord i munnen på vennene dine. Er det noe som skurrer?

Du bør bevist og aktivt oppdatere tankene dine mot virkeligheten. Hvis du var en slik landeplage som du mener; Ville de invitert deg? Ville de orket å tilbringe tid sammen med deg? Hvilken positiv respons fikk du i løpet av kvelden? Var det generelt en god stemning? Hvis du var så skrekkelig som du vil ha det til, kan det umulig ha vært det.

Det kan også være en idé å alliere seg med noen gode venner for å få tilbakemelding. Forklar for dem at du strever litt med din egen dømmekraft og du trenger å korrigere tankene dine mot noen andre enn deg selv.

Har det vært situasjoner eller perioder der du har blitt møtt svært negativt og avvisende? I så fall kan dette destruktive tankegodset hente mye næring derfra. Da kan det lønne seg å fortelle seg selv at det var da, og hvorfor ting er annerledes nå.

Tenk også på at du gir dine medmennesker slingringsmon. Det gjør de fleste andre hyggelige oppegående mennesker også.

Håper du kan finne måter å verdsette og glede deg over den personen du er like mye som dine omgivelser gjør det.

mvh

[PieLill]

Slik jeg forstår det ser du til dels det ulogiske i det du tenker, men det kjennes ikke ulogisk nok til at du greier å afeie deg selv.

Mitt første forslag er å jobbe aktivt og intenst med å nekte deg selv å tenke på dette i det hele tatt. Du skal overhode ikke vurdere kvaliteten i det du har sagt og gjort. Hvis noen har problemer med deg får de si i fra. Hvis så ikke skjer er saken grei.

Erklær deg selv for inhabil til å vurdere dette. Derfor har du ikke lov til å tenke på det i det hele tatt. Hver gang tankerekken kommer stopper du deg selv. Les en god bok, legg kabal, tenk på en film du har sett. Tenk på hvordan det ser ut i fjellet nå om høsten. Gjør hva som helst for å skyve bort tankene. Om du så må gjøre det 500 ganger om dagen. Jeg kaller slikt å ta tanker til fange i stedet for å la dem fange deg.

Et annet alternativ er at du tenker deg at du snakker med en god venn(inne) som kjenner deg godt. I tankene skal du saklig prøve å overbevise denne venn(inn)en om at du virkelig har oppført deg så forferdelig som du føler. Hvilke motforestillinger vil du få? Greier du å fremvise noen som helst troverdighet? Poenget er å greie å avsløre sin egen brist på logikk.

En annen tankeøvelse er å tenke på en annen person som var til stedet og som snakket omtrent like mye som deg. Helst en person du liker godt. Disiker dette menneskets ord og handlinger like detaljert og nådeløst som du gjør med deg selv. Du vil nokså fort få problemer fordi du kjenner din egen urimelighet. Du er akkurat like urimelig mot deg selv.

Tankeøvelse 3 er å prøve å forestille deg at de andre personene som var til stedet på slutten av samværet begynner å anklage deg slik du selv gjør. Legg dine egne anklager og ord i munnen på vennene dine. Er det noe som skurrer?

Du bør bevist og aktivt oppdatere tankene dine mot virkeligheten. Hvis du var en slik landeplage som du mener; Ville de invitert deg? Ville de orket å tilbringe tid sammen med deg? Hvilken positiv respons fikk du i løpet av kvelden? Var det generelt en god stemning? Hvis du var så skrekkelig som du vil ha det til, kan det umulig ha vært det.

Det kan også være en idé å alliere seg med noen gode venner for å få tilbakemelding. Forklar for dem at du strever litt med din egen dømmekraft og du trenger å korrigere tankene dine mot noen andre enn deg selv.

Har det vært situasjoner eller perioder der du har blitt møtt svært negativt og avvisende? I så fall kan dette destruktive tankegodset hente mye næring derfra. Da kan det lønne seg å fortelle seg selv at det var da, og hvorfor ting er annerledes nå.

Tenk også på at du gir dine medmennesker slingringsmon. Det gjør de fleste andre hyggelige oppegående mennesker også.

Håper du kan finne måter å verdsette og glede deg over den personen du er like mye som dine omgivelser gjør det.

mvh

Tenk deg at en skikkelig ekkel slask og drittsekk står å sier disse absurde anklagene til deg. Hvordan ville du forsvare deg? Eller ville du overlegent avfeie hele greiene, og snu deg rundt og gå din vei.

Kanskje dette er noe av kluet. Å slutte å behandle tankene som en del av deg selv. Og i stedet anse dem som inntrengere og sabotører som ikke har noe som helst i ditt liv å gjøre.

mvh

[ink1365380698]

Ok. Det var til 'ikke naiv' som var den første som svarte meg her, med svaret: "TA DEG SAMMEN" at jeg hadde den reaksjonen om 'drittsekk'.

Jeg syntes det var dårlig gjort, når jeg har et problem som er ganske så livshemmende og ødeleggende, at h*n bare hånte meg med at jeg skulle 'ta meg sammen'. Det var likeom ikke det jeg trengte. men nå har jeg fått mye annet, tusen takk

Ok... hvis det var det første du svaret du fikk---kan jeg skjønne at det går an å reagere.

Når man har lettet på trykket er det vondt å føle seg avspist og blir fort såret --- som du sier er det ikke det man forventer seg på dette forumet...

Nei, som sagt, det er nok selvtilliten som på en måte burde være bedre for oss som har det slik. Tror det er slik med meg iallefall-- litt utrygg på meg selv rett og slett.

Men hvis en tenker litt rasjonelt:-- så tenk på en kveld en gjeng har sittet å skravlet---eller vært på et møte e.l.,- en sitter da ikke å tenker på hva den og den har sagt når en kommer hjem... og på samme måte sitter ikke andre og analyserer deg heller...

Vær glad du har kommet over sjenansen, og tør å være den du er.... vi normenn tar oss selv ofte alt for høytidlig.

En skal ikke langt sydover i europa før folk tør vise både, sinne, sorg og glede på en mye mer ærlig måte. Tror vi har noe å lære....på godt og vondt.

-men som sagt, så kjenner jeg følelsen din, men har nok ikke gjort det til et så stort problem som deg.... selv om jeg ofte tenker huff---hva tror de om meg nå, at jeg aldri kan lære og tie mer stille...

Var en stund med i kommunestyret, og etter disse møtene kunne jeg sitte slik å rakke ned på meg selv....

men så tenkte jeg at dette er meg!!--- Og pratet jeg egentlig mer tull enn de andre??--- sannsynligvis ikke--

Ble faktisk valgt inn neste periode også...

Så som sagt vi må lære å tenke mer positivt på oss selv og ikke ta oss selv så høytidlig.

Mvh

[Gjest Lotus-Or.]

Takk skal du ha, du har rett i masse.

Jeg tror jeg er livredd for å bli avvist. At de 'egentlig' synes jeg er dum/rar/etc..

Aner ikke hvordan kvitte meg med dette. Ta tiden til hjelp, jawohl, men.... Jeg vet ikke hvordan jeg skal jobbe meg framover. Og imens døøøøør jeg nesten. men det er avklarende å snakke om det her, så kom gjerne med mer input, noen?

Hva gjorde du for å komme over sjenertheten og begynne å snakke? Det er vel på sett og vis den samme prosessen du fortsatt er inne i, bare at du nå har kommet et stykke lenger.

Dessverre må du nok ta tiden til hjelp. Underveis kan du jo spørre deg selv hvordan du ville reagert, om en annen oppførte seg/sa det samme som deg. Det gjør det lettere å vurdere sin egen oppførsel objektivt, i stedet for gjennom "jeg-gjør-alt-galt" filteret.

[Gjest skampletten]

Slik jeg forstår det ser du til dels det ulogiske i det du tenker, men det kjennes ikke ulogisk nok til at du greier å afeie deg selv.

Mitt første forslag er å jobbe aktivt og intenst med å nekte deg selv å tenke på dette i det hele tatt. Du skal overhode ikke vurdere kvaliteten i det du har sagt og gjort. Hvis noen har problemer med deg får de si i fra. Hvis så ikke skjer er saken grei.

Erklær deg selv for inhabil til å vurdere dette. Derfor har du ikke lov til å tenke på det i det hele tatt. Hver gang tankerekken kommer stopper du deg selv. Les en god bok, legg kabal, tenk på en film du har sett. Tenk på hvordan det ser ut i fjellet nå om høsten. Gjør hva som helst for å skyve bort tankene. Om du så må gjøre det 500 ganger om dagen. Jeg kaller slikt å ta tanker til fange i stedet for å la dem fange deg.

Et annet alternativ er at du tenker deg at du snakker med en god venn(inne) som kjenner deg godt. I tankene skal du saklig prøve å overbevise denne venn(inn)en om at du virkelig har oppført deg så forferdelig som du føler. Hvilke motforestillinger vil du få? Greier du å fremvise noen som helst troverdighet? Poenget er å greie å avsløre sin egen brist på logikk.

En annen tankeøvelse er å tenke på en annen person som var til stedet og som snakket omtrent like mye som deg. Helst en person du liker godt. Disiker dette menneskets ord og handlinger like detaljert og nådeløst som du gjør med deg selv. Du vil nokså fort få problemer fordi du kjenner din egen urimelighet. Du er akkurat like urimelig mot deg selv.

Tankeøvelse 3 er å prøve å forestille deg at de andre personene som var til stedet på slutten av samværet begynner å anklage deg slik du selv gjør. Legg dine egne anklager og ord i munnen på vennene dine. Er det noe som skurrer?

Du bør bevist og aktivt oppdatere tankene dine mot virkeligheten. Hvis du var en slik landeplage som du mener; Ville de invitert deg? Ville de orket å tilbringe tid sammen med deg? Hvilken positiv respons fikk du i løpet av kvelden? Var det generelt en god stemning? Hvis du var så skrekkelig som du vil ha det til, kan det umulig ha vært det.

Det kan også være en idé å alliere seg med noen gode venner for å få tilbakemelding. Forklar for dem at du strever litt med din egen dømmekraft og du trenger å korrigere tankene dine mot noen andre enn deg selv.

Har det vært situasjoner eller perioder der du har blitt møtt svært negativt og avvisende? I så fall kan dette destruktive tankegodset hente mye næring derfra. Da kan det lønne seg å fortelle seg selv at det var da, og hvorfor ting er annerledes nå.

Tenk også på at du gir dine medmennesker slingringsmon. Det gjør de fleste andre hyggelige oppegående mennesker også.

Håper du kan finne måter å verdsette og glede deg over den personen du er like mye som dine omgivelser gjør det.

mvh

Tusen takk ... litt forsinket. Du er snill!