NHD- Hva skal jeg velge/gjøre?

[Gjest redd for livet]

Jeg går til en psykiater. Har gjort det i to år. Hun sa at jeg trengte mere hjelp enn det henne kan gi meg. Søkte meg inn på en poliklinikk fordi hun ønsket seg råd ol. ang. innleggelse og mere hjelp. Jeg var veldig redd da jeg var der. Skalv. Økt angst.

Psykologen vi møtte der på poliklinikken sa at innleggelse ikke passer for redde personer som meg. Og at jeg ikke måtte finne på å la henne få meg innlagt. Hun sa at psykiateren min gjorde overgrep mot meg. Siden jeg følte at hun tvang meg til poliklinikken og innleggelse. Hun nevnte ordet overgrep flere ganger. Psykologen sa at hun ikke kunne behandle meg siden jeg gikk til psykiateren og jeg måtte velge. Og siden jeg har blitt kjent med psykiateren i to år så hadde jeg lyst til å fortsette. Jeg synes det er så vanskelig med noe nytt. Og er veldig følsom og sårbar.

Nå har det gått et halvt år siden poliklinikken, og psykiateren min har søkt meg til et opphold på en innelggelse. Selv om jeg ikke vil det. Hun sier bare at jeg må ha mere hjelp. Jeg møtte opp til psykehuset og var redd. Livredd. Jeg gråt og følelsene tok helt overhånd. Jeg klarte ikke å være der og dro hjem igjen. Hadde så innmari økt angst, og var så skjelven at jeg ikke hvet hva jeg skal gjøre. Kastet opp. Helt knust av redsel. Knust i tusen biter. Føler at følelsene tok helt overhånd.

Og nå har psykiatren min sagt at hun ikke vil behandle meg mere, siden jeg ikke tok imot tilbudet om innleggelse. Og jeg orker ikke å stå på enda en ny venteliste i flere måneder. Tør heller ikke å ta kontakt med poliklinikken fordi jeg er så redd.

Jeg har ikke noe lyst til å slutte hos psykiateren min. Nå gråter jeg og er helt fortvilet. Jeg tør ikke å bli innlagt eller på et dagsenter ol. Jeg klarer ikke. Føler hun presser meg. Har bare lyst til å dø, siden alt er så vanskelig. Hele livet er et stort ork og et slit. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg la psykiateren min gjøre overgrep mot meg å la hun presse meg til innleggelse? Eller til et dagsenter? Hva skal jeg gjøre?

Foreldrene mine presser meg også til å bli innlagt eller gå til et dagsenter, men jeg føler jeg er altfor redd til sånne ting. Alle presser på meg, og jeg klarer ikke å stå imot. Klarer ikke å presse meg gjennom livet mere. Psykologen på poliklinikken sa at jeg måtte bli bedre før jeg skulle trene på evt. dagsenter. Men jeg har ikke blitt noe bedre. Bare værre.

Hva skal jeg gjøre? Jeg er så fortvilet og redd.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Først: Du har ikke vært utsatt for noe overgrep.

Når en behandler har forsøkt å behandle deg poliklinisk i to år uten å komme til målet, er det helt korrekt å henvise deg til et høyere og mer intensivt nivå i behandlingssystemet. Når to års behandling ikke har hjulpet, er det ingen grunn til å tro at ytterligere behandling av samme type vil virke. Derfor er det klokt av henne å avslå ytterligere behandling på det nåværende stadium.

Det er umulig å bli bra av angst uten å være villig til å ta på seg betydelig ubehag.

Du må velge om du skal fortsette et liv i angst, eller om du skal ta på deg det ubehag det er å gjennomgå en mer intensiv terapi som en innleggelse er.

[frosken]

Min umiddelbare reaksjon er at psykologen på poliklinikken har uttalt seg usedvanlig dumt! Å bruke betegnelsen "overgrep" om det forhold at din psykiater etter lang tids behandling vurderer situasjonen slik at du må presses til å ta i mot mer hjelp for å kunne bli bedre, er noe av det minst vettuge jeg har hørt om på lenge.

Jeg tror psykiateren og familien din begge vil deg vel, og innser at du må ha en mer intensiv behandlingsform enn det du kan få poliklinisk. Dette kan være skremmende i begynnelsen, men dersom du bare klarer å ta i mot tilbudet så vil du sannsynligvis kunne få det mye bedre etterhvert.

Tenk at du må orke det du gruer deg så fryktelig for, fordi du da etterhvert vil slippe å være så redd. Ta i mot tilbudet om innleggelse, og stol på at psykiateren din forsøker å gjøre det som er til beste for deg. Du kan kanskje begynne i behandling hos henne igjen etter innleggelsen, og da vil du sannsynligvis være såpass mye bedre at du kan ha større utbytte av terapien også.

Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor mye dumt som kan bli sagt av helsepersonell som knapt nok har rukket å bli kjent med pasienten!

[Gjest en annen]

Du skriver ingenting om du bruker medisiner mot angsten. Hvis ikke burde du vel det, kanskje det kan hjelpe deg å takle en innleggelse.

[Gjest redd for livet]

Du skriver ingenting om du bruker medisiner mot angsten. Hvis ikke burde du vel det, kanskje det kan hjelpe deg å takle en innleggelse.

Hun sa at jeg skulle prøve nye medisiner hvis jeg blir innlagt. At de på avdelingen hadde mere erfaringer i hvilken medisin ol.

[PieLill]

Hensikten med innleggelse er at du kan møte de vanskelige tingene i et trygt og skjermet miljø.

En terapitime kan være steintøff. Det er ikke godt å være overlatt til seg selv etterpå.

Har man veldig store problemer trenger man oppfølging mer enn en eller to timer i uken. Man trenger at noen er der akkurat når man behøver det mest. Det er en av de store fordelene med innleggelse.

Fastlegen min kunne gi meg behandling hver gang jeg fikk halsbetennelse. (Som var så ofte at jeg som regel ikke gadd å gå til legen.) Så ble jeg innlagt på sykehus. Der kunne de gå så dypt i problemet som å fjerne mandlene. Og de kunne passe på meg og hjelpe meg etterpå, til jeg kom meg nogenlunde til hektene. Det var ingen smertefri opplevelse. Dessuten: jeg liker ikke sykehus! På kort sikt ville det vært mye enklere å bare forholde seg til fastlegen. Men du verden så mye bedre jeg fikk det etterpå.

Unskyld mitt banale bilde. Men for deg handler det om samme ting. Du klarer ikke å gå dypt nok og grundig nok inn i problemet uten innleggelse. Det vil være uforsvarlig.

Hva med å be foreldrene dine, kontakte avdelingen du skulle vært på, eller psykiateren du har brukt, slik at du kan få en ny mulighet på sykehuset? Kan ikke noen du føler deg trygg på følge deg og være sammen med deg til det verste er unnagjort.

mvh

[PieLill]

Min umiddelbare reaksjon er at psykologen på poliklinikken har uttalt seg usedvanlig dumt! Å bruke betegnelsen "overgrep" om det forhold at din psykiater etter lang tids behandling vurderer situasjonen slik at du må presses til å ta i mot mer hjelp for å kunne bli bedre, er noe av det minst vettuge jeg har hørt om på lenge.

Jeg tror psykiateren og familien din begge vil deg vel, og innser at du må ha en mer intensiv behandlingsform enn det du kan få poliklinisk. Dette kan være skremmende i begynnelsen, men dersom du bare klarer å ta i mot tilbudet så vil du sannsynligvis kunne få det mye bedre etterhvert.

Tenk at du må orke det du gruer deg så fryktelig for, fordi du da etterhvert vil slippe å være så redd. Ta i mot tilbudet om innleggelse, og stol på at psykiateren din forsøker å gjøre det som er til beste for deg. Du kan kanskje begynne i behandling hos henne igjen etter innleggelsen, og da vil du sannsynligvis være såpass mye bedre at du kan ha større utbytte av terapien også.

Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor mye dumt som kan bli sagt av helsepersonell som knapt nok har rukket å bli kjent med pasienten!

"Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor mye dumt som kan bli sagt av helsepersonell som knapt nok har rukket å bli kjent med pasienten!"

Da er vi to om det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor mye dumt som kan bli sagt av helsepersonell som knapt nok har rukket å bli kjent med pasienten!"

Da er vi to om det.

Tre....

[PieLill]

Tre....

.