Dette begynner bli vanskelig

[Gjest en som aldri lærer nok]

Har et nytt forhold som begynner bli vanskelig. Er godt voksen dame, med kjæreste på 55.Jeg er i full jobb,og har masse andre oppgaver i det offentlige rom.

Han er ufør. Hans uførhet startet med fysiske varige skader, en feiloperasjon som også gjorde han impotent. Og endte opp som pillemisbruker, men sier han er ute av dette.

Han sier han fikk mange smertestillende medisiner, men de fleste er såvisst på depresjonslisten over medikamenter.Har bl.a. gått på manisk dep forebyggende, men gjør ikke det i dag, 2 år etter. Vi bor ett stykke fra hverandre, så han har vært her en uke i slengen av og til.

Fryktelig snill, nær, omtenksom, intelligent. Men litt innestengt, og litt for forsiktig , for selvutslettende, godtar alt til tider..

Forleden skulle jeg ut på reise i forbindelse med mitt arbeide. Han reiste hjem, og hver gang han reiser gråter han. Hadde det vært for han, hadde han solgt huset og flyttet med en gang. Det er jeg som holder igjen..

I forbindelse med reisen; -

det som så skjer er at jeg får ikke livstegn fra mannen, tar ikke tlf, svarer ikke på sms. Det ender opp med at jeg ikke får reist på min jobbreise, men reiser hjem igjen. Jeg ender opp med å ringe politiet og etterlyse mannen. Barna hans vet ikke hvor han er eller noe. Så, ett par døgn etter, kommer en sms om at han har det bra, har vært på fest.

Naboer, barn , alle har vært redde, og jeg kjenner ikke hans forklaring til dem. Han kommer hit, og jeg legger absolutt alt på bordet, og stiller ultimatium, at dersom noe slik hender igjen, er det over. Han oppleves som om han ikke skjønner hva han har utsatt meg for, for han sier,- ikke visste jeg vel at du brydde deg så mye om meg. Det var da det rant over for meg.

Konfronterer med at det er et fullstendig tillitsbrudd til meg. At jeg ikke aksepterer hans måte å måle mine følelser og ekthet på.At dette godtar jeg ikke en eneste gang til for alt i verden!

Jeg har godtatt at han har sin historie, gitt tillit til å vise meg hvem han er, men godtar ikke ting som er negativt rettet mot meg. Jeg ber om å få være i fred en helg, bearbeide den fullstendige tillitsknekken han gav meg.Ber han ta med sine saker, sier at dersom vi skal greie dette, må ny tillit skapes, som f. eks at han stoler på at det med ting hjem ikke betyr funito.

Alt ser ut for å gå greit, men så kommer meld om hva skal jeg gjøre i kveld ( første helg)og videre at han skal på fest igjen. Trolig drar han, og så kommer det samme tause inn i bildet en laaang periode ( men bare timer). På en måte tester han igjen ut grenser, holder på en måte ikke løftet.

Sier han skal ut med en kompis. Jeg har ikke møtt noen av hans kompiser, så hvem de er ...

Han har en kurator han går hos, og hadde time der denne uken, og jeg spør på om han var der, han sier ja kl 14. Senere innrømmer han at han ikke møtte opp. Men tar kontakt og bestiller ny tid.

Samtidig forteller kuratoren at jeg har mailet om hans " forsvinning", som betydde at jeg var liverdd for at noe hadde hendt han.

Tror han får litt panikk, redd for å havne på psyket igjen. Jeg kjenner indre uro over de nye sidene, de skaffer meg bekymringer, og jeg mister tillit og trygghet. Jeg sier til han at jeg opplever han ustbil, ser han gråter lett, at det å måtte ta tabletter for depresjon for meg ikke er noe nederlag, det er verre å la være.

Men jeg er jo meg selv igjen, jeg behøver ingen tabletter,jeg har kontroll sier han.

Han har virkelig vært uheldig utsatt, ble bl.a. feiloperasjon med varige men, mistet begge foreldre i ulykke, feildiagnosert med Alzheimer, noe som resulterte i at de tok førerkortet og fikk hans våpen i trygghet. Så ble han skilt også etter 30 år.. Han hadde imidlertid ikke Alzheimer diagnose, og jeg har lest legens tilbaketrekkelse på det, og beklagelse. Nye tester og røntgen sa noe om dette.

Han har fått igjen førerkortet ,men ikke hentet våpnene. Det jeg opplever er at han likevel ikke er helt frisk, at han er redd. Han er sjalu på mine ting og tiden jeg har sammen med andre. Han tar igjen med å gjøre meg utrygg, å late til å gå på , for meg , ukjente fester, og har venner i hytt og vær, hvilket jeg tviler på. Hans datter visste ikke navnet på EN.

Går fra fest rett på kino, og er helt ... ja manisk? Panikkangst?

Må foregå noe hele tiden. Jeg lurer på om jeg bør gi meg ut på egen ferd igjen mens leken er god.

Han sier han er redd kvinner, og han har ikke familie, foreldrene er døde, har bare en søster som han er helt på kant med, bl.a. var det hun som sto bak uttalelser som førte til den feilsatte Alzheimer diagnosen. Føler jeg har ikke noen refreranser å bygge bevisshet på hvem han er , hva som har skjedd tidligere, og hva han sliter med.

Har bare truffet ene barnet en gang, det er det. Han kan ha skjulte sider som er manipulerende, for å få oppmerksomhet? I journalen sto det bl.a. etter gitte utsagn av søster at han hadde vært og skutt ute i tidligere svigerforeldres område, at han hadde datakunnskaper som gjorde at han kunne hacke seg på politiet, at han hadde tatt bilder av seg og sin elskerinne og sendt venner, at han hadde kjørt bil på nettene.

Han sier at legen tilogmed sier at dette er rør, og det står også i journalen . Men jeg har erfart at han er oppe natters tid da han er der han bor alene, og konfronteret han med dette, og da sier han ; du vet jo at jeg har mye smerter og ikke får sove natten til endes. men da han er her , er han knapt oppe om natten for dobesøk.

Jeg har ingen å rådføre meg med, og ber om hjelp, hva skal jeg vektlegge, og bør jeg komme meg vekk? Jeg kjenner at mine følelser stiller seg på samme skala som hans ustabilitet.Jeg begynner bli litt redd. Første sms jeg fikk en gang sto det følgende på;- varfør ska lilla jag få va med om nogot så hær underbart? det er her hele svaret ligger kanskje??

[Mimmy]

Det var et laaaangt innlegg....men jeg skal allikevel gjøre et forsøk på å svare. For det første: du skal ikke være psyk. sykepleier for denne mannen, det får han skaffe seg annen hjelp for, det vil bare skaffe deg hodebry å inneha to roller, i et forhold som bare skulle være fundert på kjærlighet.

Det vil ikke være sunt for deg, men jeg ser jo at du allerede har innehatt denne dobbeltrollen ei stund?

Men etter min mening, så bør du ikke det. Han har en sykdom, iom at han er deprimert, men det unnskylder ikke uansvarlighet og at han ikke tar hensyn til dine følelser. Og han har sannsynligvis fremdeles et problem med pillemisbruk (har han vært i behandling for dette?). Det må han, han kan nok ikke slutte på egenhånd. Det ville i hvertfall ikke være så lurt.

Folk som har et problem med rusmisbruk, det være seg alkohol eller piller, er svært flinke til å skjule dette for omverdenen.

De kan se deg rett i øynene og lyve så det lyser. Det er en måte å skjule fakta for deg, men kanskje også for seg selv. Det kommer av skyldfølelse, fordi det er noe i livet han ikke mestrer, og det er forholdet han har til piller. Og preger livet hans så til de grader at det vil forstyrre alt det han har av følelsesmessige forhold.

Sett kniven på strupen, og forlang at han går i behandling både for depresjon og pillemisbruk, det er å gjøre han en bjørnetjeneste å sy puter oppunder armene hans.

Det gjør at han bare blir sykere. Ikke kom med tomme trusler om å gå fra ham. Hvis du har tenkt å gå fra ham, så gå fra ham. Ikke si at du går fra ham, og så at du allikevel blir.

Han trenger å ha tillit til at du holder det du sier, i den situasjonen han er i.

Håper noe av det jeg skriver, er til noe hjelp.

Jeg har selv erfaring med å være nær slektning til en alkoholmisbruker, og har fått føle på kroppen hva det er. Og hvor ødeleggende det er for alle som står rundt vedkommende, venner, slekt og nær familie.

Så lykke til med å sette klare grenser, og klem fra

[frosken]

Jeg vet ikke om han lurer deg eller ikke, men enkelte av de punktene du anfører som litt merkelig er ikke nødvendigvis det. For det første er det vanlig i behandlingen av kroniske smerter å benytte medikamenter som også brukes mot depresjon og epilepsi, slik at hans påstand om at medikamentene i utgangspunktet ble gitt mot smerter kan være korrekt. For det andre er det ikke noe påfallende at han som følge av smertene mm sliter med søvnen hjemme hos seg selv, mens han hos deg sover natten igjennom. Mange med søvnproblemer slapper bedre av sammen med en annen.

For øvrig synes jeg det er så mange ting du lurer på i dette forholdet, og en så kompleks bakgrunnshistorie, at dere kanskje kunne be om noen felles samtaler på familievernkontoret dersom dere skal fortsette.

Det virker som om dere begge har vanskeligheter med å gi den andre frihet til å velge selv hva tiden skal brukes på.

[Gjest en som aldri lærer nok]

Jeg vet ikke om han lurer deg eller ikke, men enkelte av de punktene du anfører som litt merkelig er ikke nødvendigvis det. For det første er det vanlig i behandlingen av kroniske smerter å benytte medikamenter som også brukes mot depresjon og epilepsi, slik at hans påstand om at medikamentene i utgangspunktet ble gitt mot smerter kan være korrekt. For det andre er det ikke noe påfallende at han som følge av smertene mm sliter med søvnen hjemme hos seg selv, mens han hos deg sover natten igjennom. Mange med søvnproblemer slapper bedre av sammen med en annen.

For øvrig synes jeg det er så mange ting du lurer på i dette forholdet, og en så kompleks bakgrunnshistorie, at dere kanskje kunne be om noen felles samtaler på familievernkontoret dersom dere skal fortsette.

Det virker som om dere begge har vanskeligheter med å gi den andre frihet til å velge selv hva tiden skal brukes på.

Hei!

Vil takke deg for ett godt svar som gav ettertanke, en god hjelp! Jeg ser du har kvaliteter, er nok en fagperson rundt det å se saken objektivt og med å handtere fakta.

Jeg visste ikke alt om behandling av smerter og kopling til også andre medikamenter enn smertestillende. Det sto i journalen at han var manisk depresiv, etter at Alzheimer var trukket tilbake.

Det som opplevdes verst var at han ikke for første gang i vårt bekjentskap sendte livstegn på nesten 2 døgn, for ikke å si, svarte ikke meg. Jeg mistet en konferanse og ett fly, og det er ikke en katastrofe, men jeg hadde ett viktig ærende likevel da det kommer til stykket.

Da han ikke mindre enn 3 ganger starer første samtale på tlf etter forsvinningen, med å si, - nei, men mistet du møtet og flyet ditt, også det som var så VIKTIG for deg. Jeg konfronterte han med at han kunne velge mellom kolera og pest, at jeg opplevde det han gjorde som enten kynisk maipulerende, for å teste ut mine følelser, eller som en trassen 4 åring.

Nåja, innser at skal vi videre, må vi ha litt hjelp til å korrigere ting, gjelder sikkert begge, men det kan være verdt et forsøk, selv om jeg tviler på hele greia i skrivende stund.

ha en fin helg!

[Gjest hun som aldri lærer nok]

Det var et laaaangt innlegg....men jeg skal allikevel gjøre et forsøk på å svare. For det første: du skal ikke være psyk. sykepleier for denne mannen, det får han skaffe seg annen hjelp for, det vil bare skaffe deg hodebry å inneha to roller, i et forhold som bare skulle være fundert på kjærlighet.

Det vil ikke være sunt for deg, men jeg ser jo at du allerede har innehatt denne dobbeltrollen ei stund?

Men etter min mening, så bør du ikke det. Han har en sykdom, iom at han er deprimert, men det unnskylder ikke uansvarlighet og at han ikke tar hensyn til dine følelser. Og han har sannsynligvis fremdeles et problem med pillemisbruk (har han vært i behandling for dette?). Det må han, han kan nok ikke slutte på egenhånd. Det ville i hvertfall ikke være så lurt.

Folk som har et problem med rusmisbruk, det være seg alkohol eller piller, er svært flinke til å skjule dette for omverdenen.

De kan se deg rett i øynene og lyve så det lyser. Det er en måte å skjule fakta for deg, men kanskje også for seg selv. Det kommer av skyldfølelse, fordi det er noe i livet han ikke mestrer, og det er forholdet han har til piller. Og preger livet hans så til de grader at det vil forstyrre alt det han har av følelsesmessige forhold.

Sett kniven på strupen, og forlang at han går i behandling både for depresjon og pillemisbruk, det er å gjøre han en bjørnetjeneste å sy puter oppunder armene hans.

Det gjør at han bare blir sykere. Ikke kom med tomme trusler om å gå fra ham. Hvis du har tenkt å gå fra ham, så gå fra ham. Ikke si at du går fra ham, og så at du allikevel blir.

Han trenger å ha tillit til at du holder det du sier, i den situasjonen han er i.

Håper noe av det jeg skriver, er til noe hjelp.

Jeg har selv erfaring med å være nær slektning til en alkoholmisbruker, og har fått føle på kroppen hva det er. Og hvor ødeleggende det er for alle som står rundt vedkommende, venner, slekt og nær familie.

Så lykke til med å sette klare grenser, og klem fra

Hei Mimmy!

Jeg vil få takke deg for et langt godt svar, og for at du både deler dine erfaringer med meg, og gir gode råd.

Nei, det er noe med å ha respekt og sette grenser rundt sin egen person også. Det må være en viss størrelse på posjonene med respekt og tillit .

Han går i terapi, men jeg er blitt fortalt at det mest går på å finne gode løsninger på den biten som har med " mannlig fåfenge" å gjøre, impotensen. Det fungerer bra det, og det er ikke noe problem for meg i hvert fall. Han trenger hjelp til å bearbeide ting, og det sa jeg til han at jeg trodde ville hjelpe.Jeg sa at jeg opplevde han som trist og ustabil jeg!

Han går ikke på medisiner nå, og hos meg har det aldri vanket mye alkohol, for jeg har nesten vært avholds selv, noe med barn i flere ulike idrettsaktiviteter på helger og ukedager.

Jeg har forlangt at han skal møte hos kurator, og hørte han rigte dit( etter at han innrømmet å ikke ha møtt der). Jeg har sagt at jeg blir, men kutter han og fosvinner eller "tester" via sjalusi en eneste gang til,- er det slutt!

Han ymtet til meg at han så ett visst " mønster" da jeg sa hvem jeg hadde ringt og lett etter han hos, og ramset bl.a. opp søstera han ikke er på talefot med, politiet og kuratoren.

Jeg har ett ordtak i livet, og det var noe av det første jeg sa til han, nemlig at jeg sier det jeg mener, og mener det jeg sier.

Der er jeg ufravikelig, og jeg tror det har gjort ungene mine bevisst på grenser i deres liv.

Ønsker du skal vite at ditt svar var til hjelp, takk!

ha en god helg!

[Mimmy]

Hei Mimmy!

Jeg vil få takke deg for et langt godt svar, og for at du både deler dine erfaringer med meg, og gir gode råd.

Nei, det er noe med å ha respekt og sette grenser rundt sin egen person også. Det må være en viss størrelse på posjonene med respekt og tillit .

Han går i terapi, men jeg er blitt fortalt at det mest går på å finne gode løsninger på den biten som har med " mannlig fåfenge" å gjøre, impotensen. Det fungerer bra det, og det er ikke noe problem for meg i hvert fall. Han trenger hjelp til å bearbeide ting, og det sa jeg til han at jeg trodde ville hjelpe.Jeg sa at jeg opplevde han som trist og ustabil jeg!

Han går ikke på medisiner nå, og hos meg har det aldri vanket mye alkohol, for jeg har nesten vært avholds selv, noe med barn i flere ulike idrettsaktiviteter på helger og ukedager.

Jeg har forlangt at han skal møte hos kurator, og hørte han rigte dit( etter at han innrømmet å ikke ha møtt der). Jeg har sagt at jeg blir, men kutter han og fosvinner eller "tester" via sjalusi en eneste gang til,- er det slutt!

Han ymtet til meg at han så ett visst " mønster" da jeg sa hvem jeg hadde ringt og lett etter han hos, og ramset bl.a. opp søstera han ikke er på talefot med, politiet og kuratoren.

Jeg har ett ordtak i livet, og det var noe av det første jeg sa til han, nemlig at jeg sier det jeg mener, og mener det jeg sier.

Der er jeg ufravikelig, og jeg tror det har gjort ungene mine bevisst på grenser i deres liv.

Ønsker du skal vite at ditt svar var til hjelp, takk!

ha en god helg!

Jeg vil presisere at svaret mitt er gitt ut i fra det du skriver, så det kan kanskje ikke gi det fulle bildet.

Det kan hende medisinene han bruker, eller ikke bruker, er for smerter, og slik sett at han ikke er pillemisbruker. Men mønsteret som du ellers beskriver, med å ikke gi livstegn fra seg på flere dager, og andre ting, som nærmest må beskrives som psykisk mishandling overfor deg (å lyve er herunder definert), samsvarer med rusmisbruk.

Men det som jeg ihvertfall er rimelig sikker på, er at du ikke kan være i den rollen som DU er, over lang tid. Du/dere må ha profesjonell hjelp, i form av familieterapi e.l. Det kan dere ordne gjennom den kuratoren som du nevner.

Jeg skjønner at du er glad i ham, og at du ikke ønsker å gå fra en person som kan virke ganske hjelpeløs?...? Men av og til så kan det virke som om det er det som skal til. Og du skylder deg selv og barna dine å ta vare på deg selv. Så lenge dere ikke er gifte, og ikke har barn sammen, så står du friere til å ta beslutning om enten det ene eller det andre.

Enten står dere sammen om å få bukt med problemene hans, eller så står han alene med problemene. Men da har han valgt dette selv, og det er ikke ditt ansvar lenger.