Hva gjør og sier jeg....??

[tander1365380769]

Har nettopp fått bedre kontakt med en kollega, som har fortalt meg at hun mistet sin sønn på fire år av blodkreft.

Vi har pratet masse om dette,og jeg har fått se bilder.

Har selv to barn, og dette har gått veldig inn på meg. Jeg får helt vondt i magen når jeg tenker på hva min kollega har gått igjennom. Det må være det absolutt værste en mor eller far kan oppleve.

Har lest litt på siden her, og skjønner at jeg nok har "driti meg ut" i forhold til enkelte uttalelser jeg har kommet med.

Jeg sa for eksempel at jeg syntes det er utrolig sterkt av min kollega å komme seg videre i livet etter en sånn opplevelse.

Det er så vanskelig!

Hvordan skal jeg forholde meg til dette, og hva kan jeg si?

Vil bare prøve å gjøre det lettere for min gode kollega. Hvis det er mulig.....

Sukk : )

[Gjest midia]

Hei tander!

Det er ikke lett å finne riktig ord når man ikke har vært igjennom det selv.

Det at du viser din støtte er kjempebra bare det!

Har selv mistet en gutt for 8 år siden.

Vær deg selv du og fortsett å være medmenneske overfor din kollega.

[save]

Jeg syns utgangspunktet ditt, tander - at du så gjerne vil gjøre det "litt bedre" for din kollega er såre godt. Det er ikke tvil om at alle, ikke minst de som befinner seg rundt noen i sorg over å ha mistet barnet sitt, vil at det skal "bli litt bedre". Ja, vil ikke vi sørgende også det innimellom? Så merkelig det enn kan høres ut, så opplevde jeg en følelse av "dilemma" når jeg tenkte på livet i første delen av sorgen min. Jeg ville at det skulle bli "bedre", men som sørgende mor så trengte jeg sorgen også. Den trenger jeg den dag i dag, den er viktig fordi den er min omkostning - det skal gjøre avsindig vondt å miste ungen sin. Har jeg det "for" bra, spør jeg meg om hva barnet mitt betydde for meg. Likevel har jeg stort sett solskinnsdager, men med skygger i helene hvor jeg enn går.

Siden vi vet så godt at de rundt oss også så gjerne skulle hatt evnen til å bidra til at livet blir bedre, så har vi også mange ganger en utrolig toleranse når det gjelder uttalelser fra dere rundt i "beste mening". Slik toleranse er likevel ikke absolutt konsekvent, den betinger et overskudd hos den sørgende.

Dette paradokset: at den sørgende blir de trøstendes trøst, lever mange under.

Jeg tror jeg lå under for det fra første minutt uten min datter. Også jeg ville fjerne håpløsheten fra øynene til min mann, mor, far, søster og bror. Ville vise helsepersonell og venner at de også kunne sove godt. Men jeg hadde lite rom for min absolutte sorg. Kanskje berget disse forventningene meg fra å få fullstendig sammenbrudd? Kanskje var det derfor jeg stod opp hver dag og derfor jeg fortsatte selv om jeg kjente at jeg nettopp ikke ville det?

Kjære tander, at du vil høre på din kollega, og at hun får et rom for sorgen over jenta si i omgivelsene er det aller beste som du kan bidra med. At du blir lei deg og veldig påvirket er heller ikke så rart, siden du selv har så mye å miste. Men for deg vil det gå over, for dette er ikke din sorg. Det er slik det skal være.

En *blomst* fra meg til deg fordi du går sammen med en sørgende mor, bare en liten bit av veien.

[godsmack]

Det verste du kan si til noen som har mistet et barn er: Hvordan orker du å leve? For tro meg, alle som mister et barn blir slått av tanken på å vandre gjennom himmelporten etter sitt barn. Men ofte har man jo familie, venner og kanskje flere barn som også trenger dem i hverdagen. Det letteste er vel egentlig å gi opp, det vanskeligste er faktisk å velge å leve etter å ha opplevd å miste et kjært barn.

Men jeg tror nok du gjør en god jobb som en kollega. Alltid godt å ha noen å prate med. Hadde jeg vært deg, så ville jeg sagt: Du er kjempeflink, du har tydeligvis valgt å leve :-)

Lykke til.

[Gjest spør henne]

Det er ikke mulig for deg å gjøre det lettere for henne. Så det kan du bare glemme. Hvordan i alle dager skulle noe du sa eller gjorde kunne gjøre det lettere?!

Men du kan kanskje vise henne at du takler at hun har det vondt.

Du kan snakke om barnet hennes. Spørre om hvordan han var, hva han likte, be om å få se bilder.... La henne snakke om ham. Kanskje (hvis du kjenner henne godt) spørre om du kan få besøke graven?

Men det viktigste: Gi henne muligheten til å snakke om ham. Om og om og om igjen.