Komme videre etter utroskap/svik !

[Gjest grusommetanker]

Hvordan har dere som har opplevd evnetuelt utroskap eller svik klart å komme videre med forholdet deres ?

Hva gjorde dere etterpå for å gjenoppbygge tillitt, ikke sitte å tenke på hva, hvis etc ?

Hvordan klare å ikke mase om det, men fortrenge, late som ingenting og prøve å gjenopprette forholdet ?

Noen gode tips fra dere som har vært gjennom det ?

[Gjest til_grusommetanker]

Jeg vet ikke, men jeg er i en situasjon nå hvor jeg prøver det samme.

Jeg føler meg delvis sveket fordi dama mi gjorde det slutt med meg fordi hun hadde møtt en annen. Men det funket ikke og nå er hun sammen med meg igjen.

Kall meg dum, men jeg elsker henne så høyt at jeg er villig til å gi henne en sjanse til.

Men jeg tenker veldig mye på hva som har skjedd og på den andre mannen.

For å komme over dette har jeg for første gang begynt å sette krav. Det er ikke hyggelig, men det må til.

Først krevde jeg å få vite alt som hadde skjedd mens det var slutt og at hun svarte på alle spørsmålene jeg hadde.

Hun likte det ikke, men jeg stod på kravene.

Så krevde jeg at hun ringte denne mannen og fortalte at hun hadde blitt sammen med meg igjen. Det var heller ikke lett for henne, men jeg krevde det.

Jeg krevde også at hun skulle fortelle han at jeg visste om deres forhold.

Dessverre er denne mannen en kollega, og nå har jeg også krevet å møte han, slik at han skal få se kjæresten min og meg sammen.

Jeg håper det + at jeg tar tiden til hjelp vil gjøre så jeg kommer meg videre sammen med jenta jeg elsker.

[modesty]

Man kommer kanskje ikke videre. Jeg hadde ihvertfall sett an hva slags utroskap det var. Var det sex med en perifer person i fylla, eller var det et forhold over lengre tid med lyving og svik. Følelser er værre enn fysisk utroskap.

Hva slags utroskap var det?

[Gjest vendttilbake]

Hei!

Du skriver ikke hva slags utroskap dette var, men jeg har vært gjennom det samme og fått tilbake lykken.

Som forrige person skrev, er det viktig både å sette krav til åpenhet, men også krav til deg selv.

Først: Du har tusen spørsmål, så glem tanken om å late som ingenting! Dette er en jobb for begge, og den som har vært utro har den største jobben. Min kone tok den jobben alvorlig, men det var først når jeg satte krav om åpenhet for å satse. Kravet bør også være bestemt, men ikke ufint. Mild og fast er et stikkord!

Til gjengjeld har jeg lovet både henne og meg selv at jeg ikke skal forsette å straffe henne for disse tingene senere i livet. Dette er meget viktig. Hun skal slippe å være redd for ufine tilbakemeldinger i en opphetet situasjon, fordi jeg aktivt jobber med å forstå hennes tanker rundt det som skjedde.

Så er det i den første fasen hele tiden snakk om gjengjeld, dvs. at hun i gjengjeld nå må tilfredsstille mine ønsker om å få vite, få lov til å sette spørsmålstegn ved hennes tanker og motiver.

Og hun må også vise vilje til å forstå min protest. Alt dette kan foregå i en kjærlig tone, men det er klart det er vondt.

Jeg har lært noe viktig, og det er at mine innspill ikke må være preget av angrep, men bestemthet. Den utro får svært liten lyst til å yte og være åpen hvis ikke jeg kommer henne i møte med aktive tiltak.

Min kone hadde diverse meninger om hva JEG gjorde galt, slik at hun nærmest følte seg fri til å velge noe annet. Dette var både galt og riktig.

Selvfølgelig må jeg ærlig tenke over om det var noe i det, og da er det like viktig å innrømme som å gjøre ting annerledes.

Viste jeg nok oppmerksomhet? Gjorde jeg en innsats hjemme eller fortale henne at jeg så hva hun gjorde?

Ga jeg henne følelsen av å bety noe for meg, eller fortalte at jeg var glad og stolt av henne?

Gjorde jeg meg selv spennende for henne? Eller tok jeg henne for gitt?

Så var det selvfølgelig ting hun brukte mot meg som jeg ikke kunne være enig i. Hun er nødt til å høre på mine argumenter og forklaringer også, når jeg mener hun tolket meg feil.

Og endelig kan vi både være uenige og krangle uten å skape storm. For man er ikke nødt til å være enige om alt, bare man erkjenner at man er uenige.

Min kone ba om tilgivelse, men ikke uten å ha forsøkt mange bortforklaringer. Men siden viljen til å satse syntes tydelig, lot jeg henne sakte komme til en utforbeholden unnskyldning gjennom samtaler og intimitet. Intimiteten er også viktig, for du skal nok vokte deg for å være tilbakeholden. Gjort er gjort, og straffen skal ikke vare evig!

Da er det viktig å tenke på egen selvtillit. Ikke tenke på hva den ”andre” gjorde bedre, men heller være åpen og kreativ selv. Du skal ikke bevise noe, bare være trygg på at du er GOD selv :-)

Det kommer mange tilbakeslag, du møter vedkommende, blir minnet osv...

Der er det viktig at du ikke kommer med vonde kommentarer, men vis gjerne følelser. IKKE lat som ingenting!

Da gir du den utro parten en unik mulighet til å vise styrke, trøst og støtte tilbake til deg. Hun/Han vil forstå at du har sår og vondt, og vil føle det godt å ”gjøre opp” ved å trykke hånda litt ekstra eller gi et ømt omsorgsfullt blikk.

Gi dem lov til det! Da har du også vist tillit ved å la den andre ta hensyn til dine følelser.

Smerten blir mindre hver gang, men aldri helt borte.

Det som lindrer smerte er faktisk at andre vet om og tar hensyn til den. Derfor skal du aldri late som, glemme eller fortrenge.

Risikoen for at den andre gjør samme ting igjen blir veldig liten dersom begge tar aktivt del i sorgprosessen. For det er faktisk en sorg for begge dersom man jobber seg igjennom.

Den utro vil faktisk oppdage hvor lite godt som kom utav dette, og spenningen som han/hun opplevde i settingen vil blekne når dette oppdages.

Selvfølgelig enda mer når man oppdager hvor forståelsesfull og flott du er :-)

Dette er min erfaring, og det viktigste er at man kommer mye lenger med storsinn enn med straff.

Har et lite tips til slutt:

Tenk litt mindre på hvilke feil den andre gjør, men mye mer på hva jeg sier/gjør som utløser en reaksjon hos den andre som jeg ikke liker. Det er forskjellene som er spennende, og det å lete etter spennende hemmeligheter hos hverandre er morsomt og smittende. Det er i mine øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre. Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil.

Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-) Oftest blir jeg overrasket over responsen! Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer hun på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Dermed kommer åpenheten, og nå kan hun til og med komme med betroelser og svar vedrørende utroskapen av seg selv. Ofte med et snev av å smigre meg og fortelle hvor fornøyd hun er med sitt valg nå. Dette er en invitt til å spørre litt, men også en flott mulighet for henne til å bli ferdig med ting. Når man kommer så langt at man kan være spøkefull noen ganger, kjenner jeg meg varm og glad.

Godta aldri forbehold, men prøv å forstå den andre! Den ”utro” parten er helt nødt til å gjøre en innsats for å gjøre deg trygg. Ofte tar det både ett, to og tre år før du har full tillit, ikke for at du ikke vil, men fordi du er et menneske. Denne tiden MÅ dne andre vise respekt for deg, og ikke gjøre ting som gjør deg usikker. De kan ikke KREVE tillit.

Du må ikke binde, men GI den andre tillit bevisst. Send hun/han ut uten deg og si hjertelig at du unner de å kjenne at du stoler på og er stolt av! Da reiser du begge opp!

Les gjerne sammen noen historier som omhandler temaet, men husk å høre på de som har fått hjelp SOM HJALP :-)

Det er mange som forteller hva som ikke går! Lykke til!

[serendipity]

Hei!

Du skriver ikke hva slags utroskap dette var, men jeg har vært gjennom det samme og fått tilbake lykken.

Som forrige person skrev, er det viktig både å sette krav til åpenhet, men også krav til deg selv.

Først: Du har tusen spørsmål, så glem tanken om å late som ingenting! Dette er en jobb for begge, og den som har vært utro har den største jobben. Min kone tok den jobben alvorlig, men det var først når jeg satte krav om åpenhet for å satse. Kravet bør også være bestemt, men ikke ufint. Mild og fast er et stikkord!

Til gjengjeld har jeg lovet både henne og meg selv at jeg ikke skal forsette å straffe henne for disse tingene senere i livet. Dette er meget viktig. Hun skal slippe å være redd for ufine tilbakemeldinger i en opphetet situasjon, fordi jeg aktivt jobber med å forstå hennes tanker rundt det som skjedde.

Så er det i den første fasen hele tiden snakk om gjengjeld, dvs. at hun i gjengjeld nå må tilfredsstille mine ønsker om å få vite, få lov til å sette spørsmålstegn ved hennes tanker og motiver.

Og hun må også vise vilje til å forstå min protest. Alt dette kan foregå i en kjærlig tone, men det er klart det er vondt.

Jeg har lært noe viktig, og det er at mine innspill ikke må være preget av angrep, men bestemthet. Den utro får svært liten lyst til å yte og være åpen hvis ikke jeg kommer henne i møte med aktive tiltak.

Min kone hadde diverse meninger om hva JEG gjorde galt, slik at hun nærmest følte seg fri til å velge noe annet. Dette var både galt og riktig.

Selvfølgelig må jeg ærlig tenke over om det var noe i det, og da er det like viktig å innrømme som å gjøre ting annerledes.

Viste jeg nok oppmerksomhet? Gjorde jeg en innsats hjemme eller fortale henne at jeg så hva hun gjorde?

Ga jeg henne følelsen av å bety noe for meg, eller fortalte at jeg var glad og stolt av henne?

Gjorde jeg meg selv spennende for henne? Eller tok jeg henne for gitt?

Så var det selvfølgelig ting hun brukte mot meg som jeg ikke kunne være enig i. Hun er nødt til å høre på mine argumenter og forklaringer også, når jeg mener hun tolket meg feil.

Og endelig kan vi både være uenige og krangle uten å skape storm. For man er ikke nødt til å være enige om alt, bare man erkjenner at man er uenige.

Min kone ba om tilgivelse, men ikke uten å ha forsøkt mange bortforklaringer. Men siden viljen til å satse syntes tydelig, lot jeg henne sakte komme til en utforbeholden unnskyldning gjennom samtaler og intimitet. Intimiteten er også viktig, for du skal nok vokte deg for å være tilbakeholden. Gjort er gjort, og straffen skal ikke vare evig!

Da er det viktig å tenke på egen selvtillit. Ikke tenke på hva den ”andre” gjorde bedre, men heller være åpen og kreativ selv. Du skal ikke bevise noe, bare være trygg på at du er GOD selv :-)

Det kommer mange tilbakeslag, du møter vedkommende, blir minnet osv...

Der er det viktig at du ikke kommer med vonde kommentarer, men vis gjerne følelser. IKKE lat som ingenting!

Da gir du den utro parten en unik mulighet til å vise styrke, trøst og støtte tilbake til deg. Hun/Han vil forstå at du har sår og vondt, og vil føle det godt å ”gjøre opp” ved å trykke hånda litt ekstra eller gi et ømt omsorgsfullt blikk.

Gi dem lov til det! Da har du også vist tillit ved å la den andre ta hensyn til dine følelser.

Smerten blir mindre hver gang, men aldri helt borte.

Det som lindrer smerte er faktisk at andre vet om og tar hensyn til den. Derfor skal du aldri late som, glemme eller fortrenge.

Risikoen for at den andre gjør samme ting igjen blir veldig liten dersom begge tar aktivt del i sorgprosessen. For det er faktisk en sorg for begge dersom man jobber seg igjennom.

Den utro vil faktisk oppdage hvor lite godt som kom utav dette, og spenningen som han/hun opplevde i settingen vil blekne når dette oppdages.

Selvfølgelig enda mer når man oppdager hvor forståelsesfull og flott du er :-)

Dette er min erfaring, og det viktigste er at man kommer mye lenger med storsinn enn med straff.

Har et lite tips til slutt:

Tenk litt mindre på hvilke feil den andre gjør, men mye mer på hva jeg sier/gjør som utløser en reaksjon hos den andre som jeg ikke liker. Det er forskjellene som er spennende, og det å lete etter spennende hemmeligheter hos hverandre er morsomt og smittende. Det er i mine øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre. Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil.

Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-) Oftest blir jeg overrasket over responsen! Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer hun på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Dermed kommer åpenheten, og nå kan hun til og med komme med betroelser og svar vedrørende utroskapen av seg selv. Ofte med et snev av å smigre meg og fortelle hvor fornøyd hun er med sitt valg nå. Dette er en invitt til å spørre litt, men også en flott mulighet for henne til å bli ferdig med ting. Når man kommer så langt at man kan være spøkefull noen ganger, kjenner jeg meg varm og glad.

Godta aldri forbehold, men prøv å forstå den andre! Den ”utro” parten er helt nødt til å gjøre en innsats for å gjøre deg trygg. Ofte tar det både ett, to og tre år før du har full tillit, ikke for at du ikke vil, men fordi du er et menneske. Denne tiden MÅ dne andre vise respekt for deg, og ikke gjøre ting som gjør deg usikker. De kan ikke KREVE tillit.

Du må ikke binde, men GI den andre tillit bevisst. Send hun/han ut uten deg og si hjertelig at du unner de å kjenne at du stoler på og er stolt av! Da reiser du begge opp!

Les gjerne sammen noen historier som omhandler temaet, men husk å høre på de som har fått hjelp SOM HJALP :-)

Det er mange som forteller hva som ikke går! Lykke til!

*Målløs over hvor godt du uttrykker deg*

[Gjest grusommetanker]

Hei!

Du skriver ikke hva slags utroskap dette var, men jeg har vært gjennom det samme og fått tilbake lykken.

Som forrige person skrev, er det viktig både å sette krav til åpenhet, men også krav til deg selv.

Først: Du har tusen spørsmål, så glem tanken om å late som ingenting! Dette er en jobb for begge, og den som har vært utro har den største jobben. Min kone tok den jobben alvorlig, men det var først når jeg satte krav om åpenhet for å satse. Kravet bør også være bestemt, men ikke ufint. Mild og fast er et stikkord!

Til gjengjeld har jeg lovet både henne og meg selv at jeg ikke skal forsette å straffe henne for disse tingene senere i livet. Dette er meget viktig. Hun skal slippe å være redd for ufine tilbakemeldinger i en opphetet situasjon, fordi jeg aktivt jobber med å forstå hennes tanker rundt det som skjedde.

Så er det i den første fasen hele tiden snakk om gjengjeld, dvs. at hun i gjengjeld nå må tilfredsstille mine ønsker om å få vite, få lov til å sette spørsmålstegn ved hennes tanker og motiver.

Og hun må også vise vilje til å forstå min protest. Alt dette kan foregå i en kjærlig tone, men det er klart det er vondt.

Jeg har lært noe viktig, og det er at mine innspill ikke må være preget av angrep, men bestemthet. Den utro får svært liten lyst til å yte og være åpen hvis ikke jeg kommer henne i møte med aktive tiltak.

Min kone hadde diverse meninger om hva JEG gjorde galt, slik at hun nærmest følte seg fri til å velge noe annet. Dette var både galt og riktig.

Selvfølgelig må jeg ærlig tenke over om det var noe i det, og da er det like viktig å innrømme som å gjøre ting annerledes.

Viste jeg nok oppmerksomhet? Gjorde jeg en innsats hjemme eller fortale henne at jeg så hva hun gjorde?

Ga jeg henne følelsen av å bety noe for meg, eller fortalte at jeg var glad og stolt av henne?

Gjorde jeg meg selv spennende for henne? Eller tok jeg henne for gitt?

Så var det selvfølgelig ting hun brukte mot meg som jeg ikke kunne være enig i. Hun er nødt til å høre på mine argumenter og forklaringer også, når jeg mener hun tolket meg feil.

Og endelig kan vi både være uenige og krangle uten å skape storm. For man er ikke nødt til å være enige om alt, bare man erkjenner at man er uenige.

Min kone ba om tilgivelse, men ikke uten å ha forsøkt mange bortforklaringer. Men siden viljen til å satse syntes tydelig, lot jeg henne sakte komme til en utforbeholden unnskyldning gjennom samtaler og intimitet. Intimiteten er også viktig, for du skal nok vokte deg for å være tilbakeholden. Gjort er gjort, og straffen skal ikke vare evig!

Da er det viktig å tenke på egen selvtillit. Ikke tenke på hva den ”andre” gjorde bedre, men heller være åpen og kreativ selv. Du skal ikke bevise noe, bare være trygg på at du er GOD selv :-)

Det kommer mange tilbakeslag, du møter vedkommende, blir minnet osv...

Der er det viktig at du ikke kommer med vonde kommentarer, men vis gjerne følelser. IKKE lat som ingenting!

Da gir du den utro parten en unik mulighet til å vise styrke, trøst og støtte tilbake til deg. Hun/Han vil forstå at du har sår og vondt, og vil føle det godt å ”gjøre opp” ved å trykke hånda litt ekstra eller gi et ømt omsorgsfullt blikk.

Gi dem lov til det! Da har du også vist tillit ved å la den andre ta hensyn til dine følelser.

Smerten blir mindre hver gang, men aldri helt borte.

Det som lindrer smerte er faktisk at andre vet om og tar hensyn til den. Derfor skal du aldri late som, glemme eller fortrenge.

Risikoen for at den andre gjør samme ting igjen blir veldig liten dersom begge tar aktivt del i sorgprosessen. For det er faktisk en sorg for begge dersom man jobber seg igjennom.

Den utro vil faktisk oppdage hvor lite godt som kom utav dette, og spenningen som han/hun opplevde i settingen vil blekne når dette oppdages.

Selvfølgelig enda mer når man oppdager hvor forståelsesfull og flott du er :-)

Dette er min erfaring, og det viktigste er at man kommer mye lenger med storsinn enn med straff.

Har et lite tips til slutt:

Tenk litt mindre på hvilke feil den andre gjør, men mye mer på hva jeg sier/gjør som utløser en reaksjon hos den andre som jeg ikke liker. Det er forskjellene som er spennende, og det å lete etter spennende hemmeligheter hos hverandre er morsomt og smittende. Det er i mine øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre. Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil.

Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-) Oftest blir jeg overrasket over responsen! Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer hun på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Dermed kommer åpenheten, og nå kan hun til og med komme med betroelser og svar vedrørende utroskapen av seg selv. Ofte med et snev av å smigre meg og fortelle hvor fornøyd hun er med sitt valg nå. Dette er en invitt til å spørre litt, men også en flott mulighet for henne til å bli ferdig med ting. Når man kommer så langt at man kan være spøkefull noen ganger, kjenner jeg meg varm og glad.

Godta aldri forbehold, men prøv å forstå den andre! Den ”utro” parten er helt nødt til å gjøre en innsats for å gjøre deg trygg. Ofte tar det både ett, to og tre år før du har full tillit, ikke for at du ikke vil, men fordi du er et menneske. Denne tiden MÅ dne andre vise respekt for deg, og ikke gjøre ting som gjør deg usikker. De kan ikke KREVE tillit.

Du må ikke binde, men GI den andre tillit bevisst. Send hun/han ut uten deg og si hjertelig at du unner de å kjenne at du stoler på og er stolt av! Da reiser du begge opp!

Les gjerne sammen noen historier som omhandler temaet, men husk å høre på de som har fått hjelp SOM HJALP :-)

Det er mange som forteller hva som ikke går! Lykke til!

Jeg har ikke noe bevis på noe fysisk utroskap. Bare noen sms og en kontakt som viser at noe kunne være på vei til å utvikle seg. Tok det opp, han sier han har brutt kontakten på sin måte men har nok en gang fått sms fra henne. Ta har han i mine øyne ikke holdt avtalen med meg og det var at han skulle kutte kontakten.

Hans første reaksjon var at han ville satse på forholdet være hos meg, og nå etter 14 dager med uro hjemme, nye sms fra henne som skaper uro, til tross for at han har sagt de ikke har kontakt, så sier han plutselig at han vet ikke om han vil mere. Ikke pga denne personen for han har kuttet kontakt, men pga min overreaksjon på noe som ikke var noenting. Det er altså i sum og grunn min feil alt sammen.

Er det mulig å være så feig ?

[lilleva]

Jeg har ikke noe bevis på noe fysisk utroskap. Bare noen sms og en kontakt som viser at noe kunne være på vei til å utvikle seg. Tok det opp, han sier han har brutt kontakten på sin måte men har nok en gang fått sms fra henne. Ta har han i mine øyne ikke holdt avtalen med meg og det var at han skulle kutte kontakten.

Hans første reaksjon var at han ville satse på forholdet være hos meg, og nå etter 14 dager med uro hjemme, nye sms fra henne som skaper uro, til tross for at han har sagt de ikke har kontakt, så sier han plutselig at han vet ikke om han vil mere. Ikke pga denne personen for han har kuttet kontakt, men pga min overreaksjon på noe som ikke var noenting. Det er altså i sum og grunn min feil alt sammen.

Er det mulig å være så feig ?

Det er jo ikke din feil at du reagerer på noe han har drevet med... Man har ikke slik kontakt dersom man elsker sin partner.

[Gjest vendttilbake]

Jeg har ikke noe bevis på noe fysisk utroskap. Bare noen sms og en kontakt som viser at noe kunne være på vei til å utvikle seg. Tok det opp, han sier han har brutt kontakten på sin måte men har nok en gang fått sms fra henne. Ta har han i mine øyne ikke holdt avtalen med meg og det var at han skulle kutte kontakten.

Hans første reaksjon var at han ville satse på forholdet være hos meg, og nå etter 14 dager med uro hjemme, nye sms fra henne som skaper uro, til tross for at han har sagt de ikke har kontakt, så sier han plutselig at han vet ikke om han vil mere. Ikke pga denne personen for han har kuttet kontakt, men pga min overreaksjon på noe som ikke var noenting. Det er altså i sum og grunn min feil alt sammen.

Er det mulig å være så feig ?

En liten trøst...

Enhver part i en slik sak må gå i seg selv, også han!

Det spiller forsåvidt liten rolle hvor alvorlig tillitsbruddet er, det er viljen til å satse og endre ting som er avgjørende.

Han burde kanskje (jeg er mann selv) prøve å forstå deg, selv om han føler seg anklaget og at du har overreagert.

Du kan også be om tilgivelse for din del i saken, ikke sant?

Et lite tips kan være å bruke disse innleggene som et utgangspunkt for en god samtale.

Du får vist han din frykt, men samtidig også din skamfullhet over egen oppførsel.

Han kan kanskje innse at hans handlinger kan ha medført at du reagerer på en måte han ikke liker... osv..

Det er jo hele essensen i mitt svar til deg.

Vi må se på oss selv, og ikke kaste ballen til den andre hele tiden.

Den som legger seg flat for disse tankene og gjør opp status for det som har skjedd, flytter fokus til det man ønsker å oppnå med livet.

Dere har et godt liv foran dere hvis dere ønsker.

Dette er for lite å bli usikker på forholdet for.

Selv vi som gikk så langt som til skilsmisse før vi fant ut det samme, klarte å bygge opp både lidenskap, kjærlighet og spenning igjen!

Gled dere over mulighetene og glem problemene. Lykke til!

[Gjest vendttilbake]

Jeg har ikke noe bevis på noe fysisk utroskap. Bare noen sms og en kontakt som viser at noe kunne være på vei til å utvikle seg. Tok det opp, han sier han har brutt kontakten på sin måte men har nok en gang fått sms fra henne. Ta har han i mine øyne ikke holdt avtalen med meg og det var at han skulle kutte kontakten.

Hans første reaksjon var at han ville satse på forholdet være hos meg, og nå etter 14 dager med uro hjemme, nye sms fra henne som skaper uro, til tross for at han har sagt de ikke har kontakt, så sier han plutselig at han vet ikke om han vil mere. Ikke pga denne personen for han har kuttet kontakt, men pga min overreaksjon på noe som ikke var noenting. Det er altså i sum og grunn min feil alt sammen.

Er det mulig å være så feig ?

Glemte en liten detalj i svaret til deg...

Ja, det er mulig å være så feig som han opptrer her.

Rett og seltt fordi du ikke kan motsi at HAN FØLER at du har overreagert.

Samtidig er det kanskje ikke slik at han er feig? Det er du som føler det slik, og det har du lov til.

Var dette vanskelig?

Hele saken blir vanskeliggjort dersom man uttrykker at den andre "er eller gjør" noe i en krisesituasjon.

Vær konsekvente med å fortelle at du oppfatter eller føler i stedet.

Da må partneren tenke litt bedre etter, ikke om han ER slik, men om hans handlinger kan OPPFATTES slik.

Dette løser dere sikkert fint.

[Gjest vendttilbake]

Jeg har ikke noe bevis på noe fysisk utroskap. Bare noen sms og en kontakt som viser at noe kunne være på vei til å utvikle seg. Tok det opp, han sier han har brutt kontakten på sin måte men har nok en gang fått sms fra henne. Ta har han i mine øyne ikke holdt avtalen med meg og det var at han skulle kutte kontakten.

Hans første reaksjon var at han ville satse på forholdet være hos meg, og nå etter 14 dager med uro hjemme, nye sms fra henne som skaper uro, til tross for at han har sagt de ikke har kontakt, så sier han plutselig at han vet ikke om han vil mere. Ikke pga denne personen for han har kuttet kontakt, men pga min overreaksjon på noe som ikke var noenting. Det er altså i sum og grunn min feil alt sammen.

Er det mulig å være så feig ?

Det vil bli veldig spennende å høre hvordan dere får løst denne saken.

Slik du forteller om dette, tyder mye på at ikke problemet bør være så alvorlig. Men jeg er enig i at graden av utroskap ikke spiller noen rolle.

SMS-flørting som skjules skader mer enn vi tror. Det er når tillit trues at man kan snakke om definisjonen "utro".

Dette er noe flere av oss har erfart som veldig farlig.

Uansett må vi begge ta tak i det som uroer, ellers er det ikke noe gjensidighet i forholdet.

Igjen, lykke til.