barnehageplass?

[Gjest sosial og språklig utvikling]

Utifra tidligere debatt her, trodde jeg at det var en nokså kurant sak å spørre om helsestasjonenen kunne skrive en erklæring i forbindelse med barnehageopptak. Der det sto noe om at siden barnet vårt er adoptert, er det noe sen i språkutviklingen, og derfor vil trenge plass i barnehage. Dessuten for å få kontinuitet i dagomsrogen, framfor å måtte risikere brudd i relasjoner (ved dagmamma osv).

Men helsesøster sa at dette hadde hun aldri hørt om, det pleide de aldri å gjøre, og at da måtte evt barnet språktestes hos pedagogisk senter for evet behandling.

Jeg føler jo ikke at dèt er nødvendig med behandling, er jo ikke bekymret for at ikke barnet skal utvikle språket mer etterhvert, selv om h*n er noe sen nå (2 år gammel - kan bare si 3-4 ord). Men jeg tror at barnehage er en fordel for å fortsette den gode utviklingen.

Vil gjerne høre dere andres erfaringer med dette: har dere fått barnet inn på særskilt grunnlag, og hvordan skjedde i tilfelle dette?

[Gjest Mora2]

Jeg kjenner ei som har to som er adoptert. Hun sa til meg engang at barna dessverre ikke hadde noen ekstra rett til barnehageplass selv om de var adoptert.

[fei1365380229]

I vår kommune har ikke adopterte barn noen prioritert plass. Tror nok kanskje barnet er for lite til å si noe om språkutvikling også.

Personlig syns jeg adoptivbarn som har opplevd flere bytter av omsorgspersoner burde fått prioritert plass.

Vi prøvde å sende med et eget brev med disse synspunktene, men det hjalp ikke det heller. Ingen prioritering.

[carla1365380461]

Jeg har ikke spesielle erfaringer ang dette, men ville bare si at jeg kjenner flere familier i Stavanger-området som har fått prioritert plass til adoptivbarn - nettopp av den grunn at de skulle slippe flere omsorgsbrudd (f.eks. ved bruk av dagmamma). Det lønner seg sikkert å stå på litt her!

Hilsen

[Col mammi]

I Bergen er det nå fellesopptak i barnehagene. Vi førsøkte å søke om særplass bundet i at hun er adoptert(var over 3 år da hun kom til Norge) og kanskje ville trenge særlig språklig støtte. Fikk avslag på dette med begunnelse i at da måtte det dokumenteres et særlig språklig behov. det er vanskelig for nå har hun altså lært seg norsk på kort tid og snakker det de vil kalle aldersadekvat norsk. kanskje man burde prøve en annen argumentasjon.

[Gjest mot særbehandling av adopterte hvis det ikke er god grunn.]

Vi har et barn på snart to år fra kina som ikke snakker noe særlig, men det gjorde sannelig ikke vår egenfødte heller på den alderen så jeg synes ikke at det er grunn god nok.

Hvis barnet allerede har et språk før det kommer til norge og i tillegg er flere år gammel så tror jeg at det er en bedre argumentasjon.

Hvis dere fikk barnet til landet før det var et år så er det begrenset hvor mye problem det er med bytting av omsorgspersoner. Tror ikke det heller er noe særlig forskjell på adoptert eller ikke.Alt beror på personlighet til barnet. Noen er redde uansett, mens andre "tåler" mer.

Her er det sikkert også en bedre argumentasjon for de litt større barna med fortid som de husker godt.

Min mening er at om barnet er adoptert eller ikke skal være uvesentlig angående prioritering til barnehage. Det er hvert enkelt individs personlighet som må tas hensyn til.

[Gjest mot særbehandling jeg også]

Det er ikke uvanlig at toåringer har lite aktivt ordforråd. Det kommer oftest etterhvert.Kanskje barnet er mer motorisk i denne fasen?

Tror vi som adoptivforeldre ikke så lett skal skyve adopsjonen foran oss som grunn til særbehandling. Er det faglige grunner som tilsier at et barn har spesielle behov for språktrening utover det vanlige, så skal jo våre barn ha det på lik linje med de som er egenfødte.Da er det vel bare å få barnet testet hvis dere syntes det?

Det er vel helst de barna som er tre eller eldre ved hjemkomst som har krav på språkstøtte uansett?

Skjønner ellers veldig godt at dere helst vil ha barnehageplass! Lykke til med det!

[fei1365380229]

Det er ikke uvanlig at toåringer har lite aktivt ordforråd. Det kommer oftest etterhvert.Kanskje barnet er mer motorisk i denne fasen?

Tror vi som adoptivforeldre ikke så lett skal skyve adopsjonen foran oss som grunn til særbehandling. Er det faglige grunner som tilsier at et barn har spesielle behov for språktrening utover det vanlige, så skal jo våre barn ha det på lik linje med de som er egenfødte.Da er det vel bare å få barnet testet hvis dere syntes det?

Det er vel helst de barna som er tre eller eldre ved hjemkomst som har krav på språkstøtte uansett?

Skjønner ellers veldig godt at dere helst vil ha barnehageplass! Lykke til med det!

Jeg ville nå ikke sendt dattera vår som vi fikk når hun var 19 mnd. og hadde vært 3 steder før vi fikk henne til annet enn barnehage.

[fillolin]

Jeg har ikke egne adoptivbarn (ennå...), men som fagperson og adoptivsøker, vil jeg gjerne delta i diskusjonen likevel. I en del situasjoner bør adoptivbarn etter min mening vurderes utfra det vi vet om adoptivbarn spesielt og ikke utfra det vi vet om barn generelt. Vi vet at en del adoptivbarn avslører "huller" i språkforståelsen sin når de begynner på skolen uten at det nødvendigvis har vært noe avvikende i språkutviklingen før det. Vi vet også at alder for brudd i omsorg ikke nødvendigvis er det utslagsgivende og at selv spebarn kan ha alvorlige reaksjoner på separasjon. Uansett har alle adoptivbarn opplevd flere og alvorligere relasjonsbrudd enn mange andre barn. Tilsammen betyr det at både behovet for optimal språkstimulering og behovet for å unngå brudd i nære relasjoner, tilsier at adoptivbarn bør prioriteres for barnehageplass - IKKE foran ALLE andre, men foran NOEN andre. Kanskje er barnehage og skole noen ganger FOR redde for å særbehandle adoptivbarn? Se også artikkel i Adopsjonsforum om helsestasjonen i Kristiansund: "Ved søknad om barnehageplass skriver vi alltid en anbefaling. Dette ut fra behov for språkstimulering, sosialisering med mer." Hvis du er interessert, "sosial og språklig utvikling", så henter jeg gjerne fram noen henvisninger i det jeg har lest om dette.

Lykke til!

[fei1365380229]

Vi har et barn på snart to år fra kina som ikke snakker noe særlig, men det gjorde sannelig ikke vår egenfødte heller på den alderen så jeg synes ikke at det er grunn god nok.

Hvis barnet allerede har et språk før det kommer til norge og i tillegg er flere år gammel så tror jeg at det er en bedre argumentasjon.

Hvis dere fikk barnet til landet før det var et år så er det begrenset hvor mye problem det er med bytting av omsorgspersoner. Tror ikke det heller er noe særlig forskjell på adoptert eller ikke.Alt beror på personlighet til barnet. Noen er redde uansett, mens andre "tåler" mer.

Her er det sikkert også en bedre argumentasjon for de litt større barna med fortid som de husker godt.

Min mening er at om barnet er adoptert eller ikke skal være uvesentlig angående prioritering til barnehage. Det er hvert enkelt individs personlighet som må tas hensyn til.

Vår eldste sønn hadde fire forskjellige passordninger før han var 3 år, dagmammaer som bare sluttet osv., sa til meg selv da at det gjør jeg aldri igjen. Han er ikke adoptert, men jeg tror han ble litt "rotløs" av det.

Jeg sa til meg selv at får vi ikke barnehageplass til hun som vi fikk når hun var 19 mnd. så får jeg heller "ofre" meg å være hjemme til vi får det.

[Colombiamamma]

Vi fikk beskjed om at adoptivbarn ikke blir prioritert i vår kommune. Vi fikk likevel plass. Vi opplyste i søknaden om at hun var adoptert og ville ha stor nytte av å komme i et språkstimmulerende miljø.

[Gjest sosial og språklig utvikling]

Jeg har ikke egne adoptivbarn (ennå...), men som fagperson og adoptivsøker, vil jeg gjerne delta i diskusjonen likevel. I en del situasjoner bør adoptivbarn etter min mening vurderes utfra det vi vet om adoptivbarn spesielt og ikke utfra det vi vet om barn generelt. Vi vet at en del adoptivbarn avslører "huller" i språkforståelsen sin når de begynner på skolen uten at det nødvendigvis har vært noe avvikende i språkutviklingen før det. Vi vet også at alder for brudd i omsorg ikke nødvendigvis er det utslagsgivende og at selv spebarn kan ha alvorlige reaksjoner på separasjon. Uansett har alle adoptivbarn opplevd flere og alvorligere relasjonsbrudd enn mange andre barn. Tilsammen betyr det at både behovet for optimal språkstimulering og behovet for å unngå brudd i nære relasjoner, tilsier at adoptivbarn bør prioriteres for barnehageplass - IKKE foran ALLE andre, men foran NOEN andre. Kanskje er barnehage og skole noen ganger FOR redde for å særbehandle adoptivbarn? Se også artikkel i Adopsjonsforum om helsestasjonen i Kristiansund: "Ved søknad om barnehageplass skriver vi alltid en anbefaling. Dette ut fra behov for språkstimulering, sosialisering med mer." Hvis du er interessert, "sosial og språklig utvikling", så henter jeg gjerne fram noen henvisninger i det jeg har lest om dette.

Lykke til!

Ja takk, det hadde vært veldig fint å få noen henvisninger som jeg kan prøve å slå i bordet med!

[fillolin]

Ja takk, det hadde vært veldig fint å få noen henvisninger som jeg kan prøve å slå i bordet med!

Send meg en mail på [email protected], så kan vi "snakke" mer om det.

[tevil]

Vi hentet vår sønn da han var 1 1/2 år gammel. Han begynte i barnehagen da han var nesten 3 år. I vår barnehage "prioriterte" de adoptivbarn. Og det er jeg kjempeglad for. Vår sønn ligger ikke spesielt etter i språkutvikling, men ligger nok et stykke etter i bl.a ordforråd mm.. Han starter i disse dager opp med litt "ekstrahjelp" da barnehagen har vært veldig oppmerksom på dette med språkutvikling kontra adoptivbarn.

Jeg tror ingen av oss adoptivforeldre ønsker at våre barn skal få mer særbehandling enn andre, men vi ønsker at dem skal være best mulig rustet til skolestart og andre evt. utfordringer her i livet. Derfor jeg, som sagt veldig glad for at vår barnehage "prioriterer" adoptivbarn.

[Gjest Snart kinafarer]

I Bergen er det nå fellesopptak i barnehagene. Vi førsøkte å søke om særplass bundet i at hun er adoptert(var over 3 år da hun kom til Norge) og kanskje ville trenge særlig språklig støtte. Fikk avslag på dette med begunnelse i at da måtte det dokumenteres et særlig språklig behov. det er vanskelig for nå har hun altså lært seg norsk på kort tid og snakker det de vil kalle aldersadekvat norsk. kanskje man burde prøve en annen argumentasjon.

Hvorfor skal hun prioriteres dersom hun allerede har et "aldersadekvat" språknivå ?

Jeg er i mot at adoptivbarn skal prioriteres dersom det ikke er særlige hensyn som taler for det. Og "særlige hensyn" må i så fall dokumenteres på samme måte som det må for andre barn.

Jeg liker ikke holdninger som sier at adoptivbarn i utgangspunktet er forskjellige fra andre barn. Jeg tror adoptivbarn er like forskjellige som unger flest, og at de skal møtes som selvstendige individ, ikke med forutinntatthet. Jeg ønsker ikke at det å være adoptert skal stigmatiseres. Det blir lett til det dersom vi ønsker prioritering når det faktisk ikke er noen annen årsak til det enn at barnet er adoptert.

[fei1365380229]

Hvorfor skal hun prioriteres dersom hun allerede har et "aldersadekvat" språknivå ?

Jeg er i mot at adoptivbarn skal prioriteres dersom det ikke er særlige hensyn som taler for det. Og "særlige hensyn" må i så fall dokumenteres på samme måte som det må for andre barn.

Jeg liker ikke holdninger som sier at adoptivbarn i utgangspunktet er forskjellige fra andre barn. Jeg tror adoptivbarn er like forskjellige som unger flest, og at de skal møtes som selvstendige individ, ikke med forutinntatthet. Jeg ønsker ikke at det å være adoptert skal stigmatiseres. Det blir lett til det dersom vi ønsker prioritering når det faktisk ikke er noen annen årsak til det enn at barnet er adoptert.

Er enig i at man ikke bør prioriteres ut fra språk hvis man ikke har disse problemene, men som fillolin skrev, man kan ha dem selvom man ikke legger merke til dem.

Men en treåring har kanskje opplevd omsorgsbytter og trenger stabile omsorgspersoner. Det kan barnehagen gi. En dagmamma kan plutselig finne på at hun ikke skal være dagmamma lenger.

Og selvfølgelig er det forskjell på et barn som kommer noen måneder gammel eller mange år gammel.

[Gjest fortsatt imot særbehandling]

Jeg ville nå ikke sendt dattera vår som vi fikk når hun var 19 mnd. og hadde vært 3 steder før vi fikk henne til annet enn barnehage.

Helt enig med deg! Jeg ville selvsagt gjort hva jeg kunne for å få en stabil barnehageplass, og kanskje sett på alternativer som forlenget permisjon til det kom på plass.

Men dette er selvsagt vanskelig når det er manko på plasser. Er uansett ikke for å bruke merkelappen "adopsjon" for å få fordeler, tror vi bare gjør barna en bjørnetjeneste. En evt. fortrinn bør gå på behov for stabile omsorgspersoner (hvilke to åring har egentlig ikke det), språkvansker, el.

[carla1365380461]

Jeg ser de fleste som svarer under ser ut til å ha argumentert med barnets språkutvikling når det gjelder prioritert barnehageplass.

Jeg tror ikke det er noe godt argument. Der er veldig mange andre barn enn adoptivbarn som i så fall har større behov for plassen - som alle minoritetsspråklige barn som har langt større språkproblemer enn adoptivbarn og hvor foreldrene ikke kan bidra til å styrke norskutviklingen hjemme, og alle barn fra mer "vanskeligstilte" norske hjem, som ofte heller ikke får noen optimal språkstimulering. "Alle" vet at adoptivfamilier ofte har gode kunnskaper om hvordan de skal stimulere barna på ulike felt - også språklig - og at adoptivfamilier er ressurssterke familier, noe som stort sett alltid (i store skoleundersøkelser) gir positive utslag på barnas skoleresultater (som jo har nær sammenheng med språklig nivå).

Det adoptivfamilien IKKE kan gjøre så mye med, er omsorgsbruddene... annet enn å sørge for at der ikke blir flere enn nødvendig. Her ligger, slik jeg ser det, det gode argumentet for prioritert barnehageplass.

Beste hilsen