Når man ikke liker barnet man har fått tildelt...

[Gjest Uff da!]

Nå trenger jeg noen veldig ærlige svar fra alle dere her på DOL som har vært borti dette.

Jeg vet det er veldig fristende og bare fordømme og kjefte på dette innlegget, men det vi trenger nå er gode råd.

Er det noen andre her som har hatt problemer med å like utseendet til barnet man har fått tildelt? Er det en vanlig reaksjon?

Hvordan gikk det? Hva gjorde dere? Hva kan vi gjøre? Hva kan jeg gjøre for å hjelpe henne å like barnet? Jeg selv synes barnet er det nydeligste i verden, og det sier alle andre også!

Hva kan det komme av at hun ikke liker barnet?

Håper på konstruktiv hjelp!

[Gjest ikke akkurat nå, nei]

Da vi fikk tildeling nummer to syntes jeg barnet så utrolig pussig ut på bildene, slett ikke pent i det hele tatt. Dette endret seg ikke før på hentereisen, måtte da innrømme at barnet var nydelig. Men så dukket et nytt problem opp, jeg greide ikke like barnet! Overhodet ikke! Det gikk flere måneder før jeg ble fortrolig med barnet og greide føle noe som helst annet enn irritasjon når h*n av og til slo seg vrang. Alle andre syntes h*n var så sjarmerende og trivelig, bare ikke jeg.

Jeg var hele tiden bevisst på at barnet ikke skulle merke noe, tok barnet mye på fanget, koste, lekte og pratet. Sakte men sikkert kom mammafølelsen snikende. Den er rar sånn, denne følelsen man får som foreldre. Før eller siden tar den deg med full kraft, og da er du fanget resten av livet. :-)

Har et par venninner som heller ikke har likt barnet sitt til å begynne med selv om det var egenfødt, så helt uvanlig er det nok ikke. Men det går over, tro meg!

[Gjest hilsen mamma til to]

Det første jeg tenkte da jeg så bildet av vårt første barn, var: Så tjukk hun ser ut! Etter hvert som jeg så på bildet mange ganger, ble jeg mer og mer fortrolig med utseendet. Det tok ikke så lang tid før jeg syntes hun var nydelig. Men da vi fikk henne, kjente jeg henne ikke igjen i det hele tatt. Det tok flere uker før jeg klarte å se at barnet på bildet var det samme som vi hadde fått. (Mannen min hadde sett det hele tiden.) Uansett, i mine øyne er hun kjempesøt.

Vet om et annet par som fikk et fryktelig uheldig bilde av sitt barn. De var faktisk bekymret for at barnet var hjerneskadet. Neida, barnet var friskt og raskt og veldig søt!

Da vi fikk vårt andre barn brukte jeg ganske lang tid på å komme barnet virkelig nær. Det var ikke noe i veien med utseendet, men barnets temperament provoserte meg spesielt det første året.

Det er nok ikke alltid at bildet gir et fullstendig inntrykk av barnet. La tiden jobbe for dere. Tror det skal mye til at man ikke blir glad i barnet etter hvert, selv om det for noen kan ta tid.

[Ahava]

Når det gjelder like/ikke like det barnet man har fått tildelt.. Det ER jo noe som heter fødselsdepresjon, noe som faktisk også vi adoptivforeldre kan rammes av. Ett av symptomene kan være at man har problemer med å knytte seg til/like barnet man har fått. Noe å tenke på? Håper at ting "går seg til" for dere! Det er jo slik at vi foreldre noen ganger kan trenge litt tid for å bli kjent med barna, i dette kan det vel fort ligge det å LIKE dem, også! Bare antagelser, men jeg tror ikke det er en HELT ukjent problemstilling..

[Gjest miq]

Dette kan gjelde egenfødte barn også. Noen ser jo ganske .... ut når de blir født. Og foreldre til flere egenfødte barn liker nok utseendet til ett av dem best. Men sånt går jo ikke an å si.

Så det er vel helt naturlig. Hun liker nok barnet når hun blir kjent med det, og kan se forbi utseendet. Garantert!

[trompet]

Da vi fikk tildeling nummer to syntes jeg barnet så utrolig pussig ut på bildene, slett ikke pent i det hele tatt. Dette endret seg ikke før på hentereisen, måtte da innrømme at barnet var nydelig. Men så dukket et nytt problem opp, jeg greide ikke like barnet! Overhodet ikke! Det gikk flere måneder før jeg ble fortrolig med barnet og greide føle noe som helst annet enn irritasjon når h*n av og til slo seg vrang. Alle andre syntes h*n var så sjarmerende og trivelig, bare ikke jeg.

Jeg var hele tiden bevisst på at barnet ikke skulle merke noe, tok barnet mye på fanget, koste, lekte og pratet. Sakte men sikkert kom mammafølelsen snikende. Den er rar sånn, denne følelsen man får som foreldre. Før eller siden tar den deg med full kraft, og da er du fanget resten av livet. :-)

Har et par venninner som heller ikke har likt barnet sitt til å begynne med selv om det var egenfødt, så helt uvanlig er det nok ikke. Men det går over, tro meg!

Som noen sier før meg : det er helt ok å ikke forelske seg i sitt nye barn med en gang, men nåde ta den som sier noe ufordelaktig om h*n . Slik blir det veldig tette bånd av. De blir nok veldig knyttet til hverandre etterhvert mor og barn der ja. garantert.

[Hugmee]

Jeg synes ikke dette høres noe rart ut.

Da vi fikk bilde av knøttet vårt var han jo helt ukjent, en fremmed og jeg hadde problemer med å føle noe for dette "bildet". Når vi fikk lest rapportene og fikk etterhvert flere bilder følte vi at vi kjente han bedre, men det var først da jeg så han i virkeligheten at jeg ble forelsket og synes han var nyyydelig. Bare ta det med ro, følelsene kommer tidsnok!